Skvisa motivasjon

5 aug

Hællæ. 

Jeg sitter her og tenker sånn «nå erre på tide å skrive et innlegg på bloggen». Jeg aner bare ikke hva jeg skal skrive om. Eller hvorfor. Så da tenkte jeg å skrive om det. Omtrent.

Inspirasjon er ikke akkurat noe man kan kontrollere. Mannen min lurte på om jeg kunne planlegge å skrive låter så det passa litt bedre, men ikkesant, det ekke sånn det funker. Sånn har jeg det med bloggings også. Bare at nå har jeg lyst til å skrive, jeg bare mangler et tema.

Jeg prøver meg på et uinspirert dikt. Jeg kaller det.. vel, Uinspirert (dikt).

Kjære inspirasjon, jeg trenger deg

det er så mange som følger meg

jeg er uaffektert av forventningspress

men har lyst til å skrive, nevertheless

 

Kjære motivasjon hvor bor du hen?

Jeg trenger litt serriøs skrive-zen

Det er litt for tidlig å drikke vin

Så kom’a, og gjør meg litt skrive-fin

 

Jeg er sikker på at jeg kunne vært en stor poet

Hvis jeg ikke hatt vært så jævlig uinspirert

Jeg kunne skrevet om livet, psykisk, somatisk

Eller vaskemaskiner, særdeles romantisk

 

En fugl på havet som et symbol

på krig og fred og sånn på jord

det ekke min stil, jeg skriver lett

om latter og rot og ting jeg har sett

 

Lol.

 

Nå er snuppa våken, så greit da, du vinner

Jeg får samle bleier, smokker og hva enn jeg finner

Det blikke no Nobel-pris på dette diktet her

Men pytt, det er vel sånn dette vakre livet er

 

Heia uinspirert hverdag. Flest av dem.

Engstelig tur.

21 jul

Jeg har vært på tur. Nærmere bestemt i London. Enda nærmere bestemt øst i London, og ekstremt nærmere bestemt på Star Wars Celebration. Turen har vært helt fenomenal, arrangementet var knallbra og jeg er full av historier og opplevelser, men èn ting må jeg innrømme- å reise alene, det ekke no for meg. 

Nåja, jeg var riktignok ikke helt alene. Jeg møtte en kompis vel fremme som jeg hang med hele helga, og det var helt supert å ha en å dele opplevelsen med. Hadde jeg vært heeeelt alene heeele tida hadde det nok blitt litt.. småtamt, på tross av at det var Star Wars overalt og jeg elsker Star Wars.

I alle fall, jeg begynte turen min torsdag ettermiddag. Skulle fly og greier. Ekke spesielt begeistra for det, for å si det mildt. Jeg har ikke hatt noe særlig flyskrekk tidligere, så jeg regna med at det skulle gå greit likevel, men woooh, særlig det. Jeg stor der, likblek i boardingkø, med knyttede never og gråten i halsen mens jeg skalv i takt med frenenetiske rytmer. Jeg hadde lyst til å snu, avbryte hele opplegget, drite i Boba Fett og Stormtroopers og løpe hjem fra flyplassen. Det eneste jeg klarte å tenke var «kom deg på flyet». Kom jeg meg på, var det ingen vei tilbake og jeg ville i alle fall komme frem, uansett hvor pissredd jeg var. Jeg kom kanskje aldri tilbake igjen, du vet, i tilfelle flyet datt ned etter imploderte eller brant opp eller no på vei til eller fra, men om jeg overlevde den første turen ville jeg i alle fall få oppleve en Star Wars Celebration før jeg dævva.

Rett før jeg gikk ombord summet jeg mantraet «may the force be with me» og bare satte en fot foran den andre på pur vilje, og vips satt jeg ombord i noe som skulle ta meg en million fot opp i lufta. Jeg ba om en sånn lekker pose man kan spy i da jeg satte meg – så nervøs var jeg. Angsten satt så hardt, og jeg sverget ved måner og lykke og verden og brus og hunder at neste gang jeg skulle ut å fly, hvis jeg overlevde altså, så skulle jeg ta en tur til legen først. Ikke alt her i verden kan løses med piller, men faen, dødsangst må det være lov å tukle litt med.

Flyturen på vei hjem var akkurat like ille, bare denne gangen begynte jeg å grine da vi landa for jeg var så evig takknemlig for å ha overlevd to flyturer på fire dager. Oh yeah. Og jeg veit at det ikke er farlig. Jeg har lest beroligende statistikker og hurramegrundt, men når jeg står der kommer mister Irrasjonellus og banker dritten ut av fornuften. Veldig.. angstaktig.

Så sto jeg der i London, mutters aleine med en rosa koffert med ugle på, midt i dritmasse folk som visste hvor de skulle og hadde peiling på storby og livet generelt. Jeg følte meg som en overvelda loff. Jeg kom meg nå på toget, og jommen kom jeg meg på undergrunnen etterhvert også – hele tiden med nervøsitet og angsten for å gå feil og havne i gokk, sånn som i marerittene jeg hadde hatt på forhånd. Hva var dette for no? Jeg er en laidback person. I alle fall var jeg det. Nå var jeg engstelig for alt! Jeg kom meg frem til rommet jeg hadde leid og omtrent kollapsa på senga etter å ha satt på sytten alarmer for å være sikker på å komme meg opp, du vet, det kan jo hende jeg forsov meg. Det må jeg være litt redd for altså. Så sov jeg en natt og så var det straka vegen til tidenes arrangement.

 

«Nå, nå kan du bare kose deg».

«Nope. Her er det tusenvis av mennesker. Du skal være redd fooooor: TERROR!»

«Terrorfaren er minimalt. Statistisk sett trenger du ikke bekymre deg for det»

«Da legger vi til MATFORGIFTNING»‘

«Bare pass på litt. Hygienen her er god, slapp av.»

«Og SMITTE! Dødelige virus, eksotiske febere og, ikke minst, omgangssjuke.»

«God håndhygiene, det er løsningen. Dessuten har du har antibac i veska.»

«..Og du kan begynne å stresse for HJEMTUREN!»

«Det kommer til å gå bra, du kom deg jo frem.»

«Nevnte jeg at du skal være dritredd for å KASTE OPP? Uansett hvor du er og hva du gjør.»

«Det har aldri skjedd. Pust rolig.»

«Og helt til slutt legger vi inn FRYKT FOR ANGSTEN! Perfekt-o.»

Dette er jo ting som folk flest tenker litt på og har i bakhodet, men for meg ble det helt overveldende. Jeg hadde ikke hvilepuls en gang, så stressa var jeg for ditt og datt – dette var ikke sunt vett og reiseånd, det var en knyttneve i brystet som reiv og sleit i meg stort sett hele tida. Jeg har vært en del utenfor komfortsona da, kan du si. Vel hjemme kan jeg si at det var verdt det. Jeg er stolt over å ha gjennomført, spesielt med alt angstopplegget. Jeg var ærlig talt ikke klar over at jeg hadde noe særlig med angst. Det ekke fremmed for meg altså, men jeg trodde ikke at jeg skulle angste rundt for mye forskjellige greier. Dritredd for å kaste opp for no reason? Wtf? Vi er merkelig skrudd sammen, gitt.
Nå er jeg hjemme og angsten har blitt til en sånn nogenlunde rasjonell engstelse i situasjoner hvor det er sånn nogenlunde innenfor det som oppfattes som normale reaksjoner. Jeg er veldig takknemlig for det, for jeg har nemlig ikke tid eller ork til å ha angst på daglig basis. Mange mennesker lever med dette hver eneste dag, og dere får kudos av meg for å bare komme seg opp av senga!

Så. Det var det. Litt angspreik på en torsdagskveld. Et tema like godt som noe annet. Ha en strålende kveld videre, og nyt tanken på at det er fredag i morgen, for fredag er konge, selv i ferier. So long!

london

 

 

Villa dos Villadiados

9 jul

Velkommen inn til denne villaen på Tronvik i Moss. I huset finnes mange severdigheter og aktiviteter, og det er en ære å ta dere med inn i herligheten. Her finner vi alt fra moderne sutrete sjiraffer til den kontroversielle trendene om støv under sengen. Velkommen! 

Først ut har vi et meget pent og velholdt vaskerom med vaskemaskin og tørketrommel og vel anvedt lagringsplass. Her kan du folde dine klær og tenke på de vakre tingene i livet.

Lekre detaljer fra stua, av sur ku og grinete sjiraff, henholdsvis Marvin og Loke. Et must til høsttrenden.

Personlig og unik dekorasjon i stueområdet. Eksklusivt uttrykk i gatekritt.

The master bedroom.  Star Wars sengesett viser lekenhet og vilje til å utforske hverandre under Darth Vaders mystiske maske. Tidløs print av Martin Skrtel gir et fint spill til de nøytrale, moderne veggene. This is where the magic happens. Hvis du er heldig.

Under mestersengen finner vi en yndig og kreativ oppbevaringsplass for støv. Dette er svært kontroversielt og nyskapende, og det har skapt debatter og diskusjoner i flere store interiørmagasiner. De som har guts kaster seg på bølgen, mens kritikerene holder en viss avstand. Det blir svært spennende å følge denne trenden videre – vil den holde og bli en tidløs klassisker, eller vil den falle?

Badet er lyst og lekkert i en tidløs stil som passer alle. Under ser du en illustrasjon av badets kapasitet til å holde bl.a. et solid stellebord med mulighet for å oppbevare en million plagg. Legg spesielt merke til at godt over halvparten av klærne er i for små størrelser. Dette er en del av sjarmen. Det har også frekke hjul for enkel beflytning.

Utdrag fra kommoden på badet. På tross av volumiøs kommode og solid stellebord er det stadig godt med rom på dette praktiske og flotte badet. Badekar, servant med oppbevaringsmuligheter i lukkede skap og toalett er inkludert.

Entreen er åpen og ærlig, og har god plass til lekre knagger og designerplagg. Legg merke til flisene – brune autentiske fliser fra 70-tallet. Meget eksklusivt. Villaeierne har også valgt å bruke en enkel bokhyllemodul som skostativ. Spennede vri!

Detalj fra skjenken i stuerommet. Tom søppeldunk med sirkelhull i slitesterk plast ved siden at impresjonistisk innmat fra en relativt tom vindunk. Et personlig og kreativ preg som gjør seg som en personlig touch i den åpne, lyse stua. Legge merke til den ene vindråpen de har latt falle på skjenken som kronen på verket.

Videre i skjenken finner vi dette fantastiske, modelerte kunstverket, inspirert av den faktiske villahunden (illustrasjonsfoto kommer senere). Laget og formet av klassisk plastelina er dette noe som kommer til å ta villalivet med storm i løpet av høsten.

Her har vi villahunden Sir von Bobson den Tredje, dandert i en formidabel positur på veloursofaen fra veloursofaskredderen i Bogstadveien. Sir von Bobson er en lydig og rolig hund. Hvilken sjarmør.

En leken blomst i krystall titter ut fra sitt strategisk plasserte sted under den særdeles flott vedbøtten, som symbol på at livet vokser videre, selv under opphuggede trær. Meget vakkert, og med et sterkt budskap. De samme ekslusive 70-tallsflisene ligger også her, rundt den originale peisen som er hjertet i huset.

Her ser vi den flotte vedovnene som samler familien rundt seg med en god kopp eksklusiv kakao på kalde vinterdager. Ovnen er spennende utformet, svært moderne og tidløs, med en kreativt fargespill og en barnlig gnist. Utformingen av kunstpreget gir stuen en spennende tekstur.

Takk for at De ble med på en liten oppdagesesreise. Vi håndhilses ved en senere annledning.

Batshit crazy

29 jun

Hei igjen, folkens!

Jeg er tilbake! Jeg veit jeg har sagt det tidligere, men denne gangen mener jeg det mer bokstavelig. I går ble jeg skrevet ut av sykehuset etter en innleggelse på 7 uker på psykiatrisk avdeling. 7 lange, tøffe uker. Jeg har vært skikkelig syk. Og nå er jeg frisk igjen, for denne gang. Hurra.

Som dere vet har jeg bipolar lidelse. Sykdommen er sterk hos meg, og  jeg har den varianten som kalles type 1. Det er den meste alvorlige graden av bipolar lidelse. Artig. Noen ganger føkker det opp livet mitt, enten ved mani eller depresjon. Det er bare sånn det er. Jeg kan klage og sutre, eller jeg kan innse realitetene og gjøre det beste ut av det. For å være ærlig veksler jeg litt mellom de to – noen ganger er jeg bitter og synes synd på meg sjæl, andre ganger er jeg ressurssterk og klar og målretta. Jeg er bare et menneske, tross alt.

I alle fall, jeg har tilbrakt gode syv uker innlagt på psykiatrisk avdeling. Denne gangen var diagnosen «alvorlig mani», og for å si det pent har jeg virkelig vært helt ute på viddene. Det krever beintøff jobbing å komme seg ned igjen og tilbake på fote. Mani er ikke artig. Det starter ut morsomt, men plutselig eskalerer det og du kommer deg ikke av berg-og dalbanen du sitter i.

Jeg orker ikke helt å komme med detaljer og utfyllende kommentarer om situasjonen min slik den var  akkurat nå – jeg er ikke helt på plass enda. Jeg ble utskrevet i går, og har akkurat kommet ut i den store verden. Det er litt overveldende foreløpig, men det løser seg med tiden. Tid er viktig. TTT (Ting tar tid).

Jeg skal bare avslutte med å si hvor utrolig deilig det å sove i sin egen seng. Spise mat fra sitt eget kjøleskap. Handle på butikken. Se at ettåringen kommer til meg når hun har slått seg 0g trenger trøst. Ha en å klemme i ny og ne. Sitte i sin egen sofa og se på ettellerannet og bare… være. Det er et privilegium med vanlig hverdag.

Nå skal jeg være flink og ta alle medisinene mine og greier, så håper jeg at jeg slipper en runde til med det første. Jeg får god hjelp og tett oppfølging, og er så takknemlig for alle som har stilt opp i en trøblete tid, både familie, venner og helsepersonell.

Ta vare på hverandre der ute!

Morro med barn?

18 des

I helga møtte jeg en bekjent jeg ikke har sett på flere år. Han lurte på hvordan det sto til, så jeg fortalte at jeg var gift og hadde to barn. Han spurte, i sin overraskelse, hvordan det var, og jeg sa «åh, du vet, det er morro med barn». Jeg har tenkt litt på dette i etterkant. Jeg lurer på om jeg løy. Er det virkelig morro med barn? 

Min mann, bokhandleren, jobber i Oslo. Han har litt over en times reisevei, og i disse juletider har butikken utvidede åpningstider. Dette betyr at han, i sine seneste vakter, jobber fra 11-19, og at han reiser herifra 0930 og er tilbake rundt 21. Det er lange dager for han, og det blir lange dager for meg, men det er (takk for lov) midlertidig. Poenget mitt med all denne informasjonen, er at jeg får mye tid med, og ansvar for, barna våre. Jeg føler nemlig etterhvert at jeg kvalifiserer til å uttale meg som overarbeidet husmor, og da skal jeg si en ting eller to om hvor morro det er med barn.

La meg ta dere gjennom gårsdagen. Bjørn leverte eldstemann i barnehagen før han dro, mens jeg ble hjemme med snupp. Formiddagen gikk relativt smertefritt, men krølleopplegget begynte da jeg skulle gå tur med barn og hund. Vesla syns det er ganske kjedelig med sånn vogn for tida, og jeg vet at jeg har ca femogtjue minutter før hun begynner å kny. Turen vi tok var på tredve minutter, og jeg tenkte at det skulle nok gå bra. HAH. Etter 25 minutter og 17 sekunder var hu i full gang med å vri seg rundt, kaste fra seg votter, spytte ut smokk og hive seg bakover i vogna. Jess tenkte jeg, her er det bare å peise på. Det som da skjer videre, er at det kommer en fyr med en hund i mot oss. Når jeg går tur med barn og hund, har jeg Bobletrynet (det er hunden) bundet fast i understellet på vogna. Når vi skal passere andre hunder klikker det fullstendig for’n, så jeg fikk det superdupertravelt med å knyte opp knuta så han ikke skulle rive med seg hele kostebinderiet, med babyen og alt. Det ble derfor et ubønnhørlig stopp, og babyen (som strengt talt ikke er noen baby lenger) syns mangelen på fremdrift var en strålende anledning til å sette i gang hylekoret. Da den andre hunden nærmet seg, begynte, som forventet, Bob å bjeffe og tøffe seg og være stor i kjeften og hyle og gurgle (det er sant, han har en merkelig gurglelyd), så der sto jeg med en krakilsk drittbikkje og en rasende drittunge. Og vi var enda ikke hjemme. De ble en walk of shame forbi forskrekkende naboer, og jeg ble såpass varm at jeg, bokstavelig talt, gikk med lua i hånda.

Vi kom oss hjem på tross av simultananfall av verdenshating, og snuppa strålte opp og var blid og fornøyd da hun fikk komme ut av vogna. Jeg oppdaget på dette tidspunktet en potensiell katastrofe – det var nemlig ikke mer enn en halvtime til vi skulle ut igjen med vogna for å hente storebror i barnehagen. Det går nok bra, tenkte jeg. HAH.

Veien til barnehagen var ok, men da treåringen så meg i gangen brast han i gråt. Han var utslitt og helt i oppløsning, og jeg trøstet og kysset og småpratet som best jeg kunne, men jeg måtte se meg slått i mine forsøk på å snu trenden. På vei hjem fortsatte gråten, og nå ropte han etter pappa. Jeg lovet at vi skulle ringe til pappa med en gang vi kom hjem, og joda, det syns han var en god idè, men tro ikke at den var såpass god at gråten skulle stilne. Jeg fikk noen medfølende blikk på veien, og da vi rundet svingen ved hjørnet tok det hele seg opp et hakk. Snuppa ville være med å hyle, så hun satte igang, med skikkelig hulking og tårer og alt som fulgte med. Så der gikk jeg igjen, denne gangen med et gråtende barn i vogna og et gråtende barn på slep, og ting ble ærlig talt bare verre da vi kom hjem. Treåringens sarte gråt gikk sakte med sikker over i et frådende raseri, og vesla skulle sitte på armen med smokk og bamse for å holde kjeft, og jeg kan bare bekrefte her og nå at å tviholde på besinnelsen mens man rugger elleve kilo med smokk og bamse med en hånd og rører i brun helvetes posesaus med den andre mens holdet fylles av rasende kommandoer fra stuegulvet, da tenker jeg faen ikke «åhey, dette var virkelig gøy.» Ikke ville de legge seg heller. Såklart ikke. Å gud, så morro det er med overtrøtte barn.

Konklusjon så langt? En røff dag.

Hva gjør sånne røffe dager med foreldre? Jeg vet det. De gjør oss kreative, nyytenkende og problemløsende. De får oss til å se hva vi gjør feil og hvor vi gjør feil, og, aller viktigst, de gir oss rom til å gjøre feil. Og mulighet til å rette dem opp. I dag har jeg gått turen raskere, så den ikke tok med enn femotjue minutter. Jeg fikk svigermor til å passe vesla mens jeg gikk for å hente treåringen, og jeg hentet ham tidligere på dagen. Jeg valgte en enklere middag, og brukte bæresele når snuppa ville opp. På kvelden fikk jeg begge litt tidligere i seng, og da sovnet de så søtt, begge to. Denne dagen har vært fylt med latter og gode løsninger, mestringsfølelse og en viss grad av kontroll. Det er givende, og vi hadde et magisk øyeblikk rundt kveldsmaten hvor alle har latterkrampe gjennom havregryn og banan. Jeg elsker slike dager. Men er det morro?

 

På mitt år som tobarnsmor har jeg lært to ting. 

1) Det er alltid en som griner

2) Det er ikke morro med barn

 

Det er artige øyeblikk, morsomme utsagn og barslige finurligheter ved det å ha barn som man elsker som voksen. Å ha barn har definitivt gjort meg til et bedre menneske, og livet er rikere enn noen gang. Jeg er ganske sikkert på at jeg, om femten år, titter på bilder av barna fra de var små, lener hodet på Bjørns skuldre og sier noe om hvor herlige da var da de var små og hvor godt livet var da mens jeg sukker gjennom en sky av minner. Jeg er så jævla vanlig. Jeg blir akkurat sånn.

Så ålreit, det er morro med barn. Når du er ferdig med dem og ser at du har gjort en relativt god jobb og de tilsynelatende klarer seg der ute i verden med nettbank og strømleverandører og kasko. Akkurat når du står midt oppe i det derimot, er det kanskje ok å innrømme at det ikke er «morro» som er ordet som troner øverst på kaka av beskrivelser. Det er morro også, men mest av alt er det slitsomt. Phew.

Hverdagsløgner

14 des

Har du noen ganger opplevd å lyve om ting du ikke trenger å lyve om? Ting som bare kommer ut en smule over- eller underdrevet, til kjente eller ukjente? Jeg har valgt å kalle fenomenet «hverdagsløgn».

En hverdagsløgn er en relativt unødvendig løgn i kategorien «hvit løgn». De får sjelden store konsekvenser, og er mer som et lite krydderdryss i en ellers alminnelig hverdag. Jeg har over de siste dagene samlet mine egne hverdagsløgner, så i stedet for å leve med den grusomme faren for å bli ubønnhørlig avslørt og hengt ut for folk og fe (selv om det ikke er særlig mye fe i området (jeg vet egentlig ikke hva fe er, er det kyr eller sau eller noe i den gata?)), velger jeg nå å avsløre meg selv og mine hemmeligheter. Brace youself – avsløringer is coming.

Noen ganger kaster jeg plast i restavfallet og sier at jeg kildesorterer. EN VILL HEMMELIGHET! Det er jo fullstendig unødvendig å si at jeg har kasta et stykke plast i plastavfallet når jeg ikke har gjort det. Jeg er sikker på at verden kan håndtere sannheten. Det er jo ikke krise.

Noen ganger ser jeg Dr.Phil og later som om jeg ikke har gjort det. Det er sjukt pinlig.

Noen ganger sier jeg at jeg så tre rådyr på vei hjem selv om jeg bare så to. Wtf? Det er da mer enn bra nok å se to rådyr.

Noen ganger sier jeg at jeg alltid velger fullkornspasta selv om jeg spiser vanlig pasta i ny og ne. Sjokkerende, jeg veit.

Noen ganger «glemmer» jeg tannpussen til treåringen. Det skyldes enten a) at mor er fullstendig utslitt eller b) at treåring er utslitt. Og hvordan er treåringer utslitt? De rister av raseri, hyler og skriker, sloss seg ut av pysjen og virker som et levende prevansjonsmiddel for ettertiden.

Noen ganger steker jeg kjøttdeig på varmeinnstilling 6, og om mannen da entrer kjøkkenet, skynder jeg meg å skru ned varmen til 4 og sier at jeg har stekt den på 4 hele tida fordi har er opptatt av at den skal stekes på 4. Phew. Happens every time.

Noen ganger spiser jeg sjokolade i smug så ikke barna skal se meg. Blir jeg oppdaget sier jeg at jeg spiser en frukt eller nøtter eller noe annet totalt usannsynlig, men barn er godtroende og kjøper det.

Noen ganger hver gang, blir jeg aggressiv av at min mann tygger tyggis, later som om jeg ikke hører det og blir dritsur av, for utenforstående, tilsynelatende ingen verdens ting. Det er så utrolig kvinneaktig, og jeg beklager til alle menn. (Ålreit, det var å overdrive. Jeg kan ikke beklage til alle menn. Bare en. Beklager en mann.)

Noen ganger later jeg som om jeg ikke har sett at søppelkassa er dritfull. Da blir det søppelberg. Jeg tenker som så at hvis jeg kan få husholdningen til å tro at jeg ikke har sett det enda, så kan jeg ikke holdes ansvarlig og kan heller få en suss idet visse andre personer går ut med søpla. Jeg gjør det samme om den er tom og mangler pose.  Gud, jeg er lat.

Noen ganger denne uka har jeg nikket og svar «ja» til både legen og helsesøster på helsestasjonen da de spurte meg om jeg pusser tenna på barna to ganger om dagen.  Håkei, jeg veit at det er viktig og riktig og alt sammen og jeg lover å skjerpe meg. Vesla har vitterlig bare to tenner ( der gjør jeg det igjen – det er en løgn, hun har kanskje åtte) men jeg skal pusse de to ganger daglig fra og med i morra. Lover.

Har dere noen hverdagsløgner?

Bloggåret 2015

7 des

Hei igjen, sveiser!

Jeg tenkte å ta et aldri så lite tilbakeblikk på bloggåret 2015. Det kommer til å gå fort. Jeg har skrevet hele to innlegg på et helt år – det er jo nesten en bragd i seg selv.

Sånn, da var det gjort. Det er vel ikke til å komme unna at jeg er en sporadisk blogger. Jeg trenger å gjøre ting i mitt eget tempo (tydeligvis), og har latt bloggen seile sin egen sjø hele dette året. Jeg har hatt noen alvorlige sykdomsepisoder og en krevende småbarnstid (morro, men gud så slitsomt det er med små barn), og jeg har ærlig talt ikke hatt noe lyst til å skrive her. Nå derimot, begynner jeg å bli klar igjen. Det er viktig å ikke føle seg presset.

Selv om bloggen har stått stille, har det skjedd noen ting. Jeg har hatt en ørliten kommentar i Kamille, og nå har jeg nettopp levert et intervju til Foreldre og Barn. Jeg gleder meg til å se resultatet, og håper mine ord og holdning til livet kan inspirere og glede leserne av bladet. Det var også oppfriskende å få rable ned noen tanker i en nogenlunde systematisk form.

Jeg tenker det holder for i dag, og håper dere ønsker meg velkommen tilbake. Jeg har masse og skrive om nemlig, og skal dele og svare og holde på litt og litt etterhvert (men snart igjen, jeg lover). Jeg har også fått noen eposter om bipolar lidelse og skal svare på disse snart, det blir fint. Ellers ønsker jeg dere en nydelig førjulstid, og husk og slappe av og nyte og la kaos få være en del av hverdagen uten å tappe dere for energi.

Dere er konge.

Mvh
Bloggdronningen

Ting på de merkeligste plasser

5 nov

Å ha små barn er et eventyr. Små barn flytter på ting, ofte og med stor iver. Her er et lite utdrag fra hverdagslivet mitt, hvor ting har åpenbart seg både her og der.  Og dere, dette er bare fra i dag. 

Paraply i stua, i tilfelle  regn.

Paraply i stua, i tilfelle regn.

20151105_121747

Støvtørker på kjelerist.

Baby og pyntepute i skapet.

Baby og pyntepute i skapet.

Rød tråd gjennom stua. Ingen leker med den, den bare ligger der.

Rød tråd gjennom stua. Ingen leker med den, den bare ligger der.

20151105_121726

Badass bortvendte badepingviner ved kjøkkenvasken.

Fjernkontroll på badet.

Fjernkontroll på badet.

Helt kvise.

O-o. Helt kvise.

Pelle politibil i senga vår, på min side.

Pelle politibil i senga vår, på min side.

Bakebolle og dopapir stifter bekjentskap bal baderomsdøra.

Bakebolle og dopapir stifter bekjentskap bak baderomsdøra.

Korken Ivar. Han har ligget der dritlenge.

Korken Ivar. Han har ligget der dritlenge.

Det koker på badet.

En kjele på badet for litt siden. En kjele. På badet. Noen andre?

Duplo i vaskemaskinen.

Duplo i vaskemaskinen.

 

Mvh. Småbarnsmor.

En tøff vår

1 jul

Jeg har en bipolar lidelse, en sykdom som gjør livet mitt vanskelig i perioder. Denne våren har jeg vært alvorlig syk. Da jeg var innlagt ved psykiatrisk avdeling skrev jeg dette diktet. 

 

Det er fred i verden når barna sover

store problemer blir små og går over

den stødige lyden av hjerteslag

kan redde en sliten pappas dag

 

Sutte på smokk og hvile hodet

kjærlighet der frustrasjonen grodde

gresset er grønt både her og der

men best av alt er der pappa er

 

To søte sovende under er pledd

han passer på, ikke vær redd

verden er hard, men fanget er mykt

pappa er her, når mamma er syk

La oss snakke om kropp.

15 jun

Det er juni. En drøss av folk i vårt deilige land sulter og svetter i et siste krampaktig forsøk på å se ut som en topptrent 17-åring før bikiniene skal dekke minimale mengder av vår kropp. Strand og sol er et tveegget sverd for mange – det er deilig å hive kroppen i sjøen, lytte til strandlyder og kjenne sola varme, men duogdu, her skal også kroppen regelrett vises frem. Husker du at de fleste gir blaffen i hvordan du ser ut? 

Før jeg skriver noe som helst mer om «slapp av, det ekke så farlig», så skal jeg si at dette med vekt og kropp er viktig, og jo, det kan potensielt bli farlig også. Jeg promoterer ikke fedme – overvekt som gir høyt kolesterol, hjerte- og karsykdommer og diabetes må taes på alvor. Det er mye dritt som henger med overvekt, men, og der er et men(!), du trenger ikke å hate deg selv på veien. Er du såpass rund i kantene at helsa skranter, så sjekk litt ut om det er mulig å gå ned i vekt uten å føle skam og selvhat. Et kilo er et kilo, det er ganske nøytralt. Skyld, angst, skam og hat er det vi selv som tillegger våre ekstra kiloer. Kanskje vi kan klare å snu det der til noe mer «hei du, kilo. Jeg skal prøve å bli kvitt deg, men du får ikke lov til å ødelegge psyken min på veien». Jeg veit at det virker en smule naivt, men jeg har selv slitt med egen vekt. Jeg har ikke vært overvektig, men jeg har hatt to spiseforstyrrelser. Vi må slutte å hate oss selv, og bli litt mer tekniske. Jeg tror det er fornuftig.

Nå som jeg har blitt mamma har jeg tenkt mye på dette med tjukkebollasyndromet. Jeg kan stå i speilet og virkelig se (og tro) at jeg har blitt feit. Og stygg også. Og så har jeg lite hode. Og arr på armer og bein. Og strekkmerker. Og ingen av klærne mine passer lenger (evnt. enda.). Og så blir jeg frustrert og sint og så kommer selvkritikk og selvhat på hvert sitt sølvfat. Men nå har det kommet en ny tanke. Den handler om å være rollemodell for mine barn. Jeg har lovet meg sjæl og ikke snakke stygt eller nedsettende om min egen kropp foran mine barn. Ikke foran min mann heller, og dersom jeg klarer det, vil jeg til slutt bare ha meg sjæl å snakke dritt om meg sjæl til, og hva faen er poenget med det?

Min datter skal slippe å ha en mor som er opptatt av vekt utover det normale. Jeg har begynt å innse at, etter to barn, så er kroppen min annerledes. Kanskje jeg aldri kommer tilbake i de klærne jeg hadde før jeg ble gravid. Kanskje min kropp er endret på en vis som gjør at jeg kommer til å se ut omtrent som jeg gjør nå. Jeg veide 68 kg før jeg ble gravid med snupp. Nå veier jeg omtrent 74. Når jeg ser meg i speilet ser jeg en timeglassfigur, flotte kurver altså, selv om magen er litt større. Og lårene. Og armene. Litt her og der, med andre ord. Og vet dere, kroppen min er fyldig og flott naken, men den virker tjukk når jeg prøver klær som jeg vet passet før. Jeg har dermed kommet frem til at kroppen er riktig og klærne er feil – på den måten trenger jeg ikke å føle meg mislykket, og kan heller bare være meg selv, stolt og med god samvittighet. Jeg trener regelmessig, spiser sunt og er sunn og frisk. Jeg tror jeg skal finne meg en fin badedrakt å ha på stranda i år, og så skal jeg gå rundt med hevet hodet og mine fyldige kurver og bare være awesome hele sommeren.

Er det ikke rart hvordan «fyldige kurver» høres så utrolig mye bedre enn «noen kilo for mye». Vi må slutte å dra oss selv ned. Sommerkroppen? Klart det. Har kropp, venter på sommern. Sunn og frisk-kroppen 2015, here we come.