Det ekke så farlig

Jeg står på badet og pynter meg og tar på fine klær.

Jeg kjører til fest.

Jeg treffer mennesker jeg aldri har møtt før.

Det er litt stivt i starten.

Det løsner etterhvert. Folk er innstilt på å ha det hyggelig.

Noen tar frem en gitar, vi synger og koser oss.

Jeg drikker fine drikker fra fine glass.

Jeg får latterkramper og fniser og koser meg sammen med de andre.

Det blir sent.

Jeg begynner å bli litt trøtt.

Jeg fniser enda mer og blir litt overtrøtt.

Sender en melding til Bjørn, hører hvordan det går hjemme.

Hjemme går det neste alltid bra. «Bønna sover, jeg leser. Har du det bra også?»

Vi skåler for gode ting.

Klokka runder kanskje midnatt.

Jeg tømmer glasset mitt, takker for meg.

Jeg føler meg litt vimsete, men glad etter en hyggelig kveld.

Jeg kjører hjem.

Jeg rusler inn, finner Bjørn, forteller om den hyggelige kvelden.

Børni knirker litt – mammameieriet er hjemme – melk, takk.

Jeg løper opp, så glad for å se min vesle skatt.

Ammestund. Godt å få letta litt på trykket i bh’n.

Rusler ned igjen, spiser litt kvelds med Bjørn.

Går og legger oss.

Ingen ting spinner rundt.

Jeg sover som vanlig, nattammer og snorker videre.

Jeg våkner dagen etterpå.

Formen er helt fin.

Jeg tenker at jeg elsker å ikke være fyllesjuk.

Jeg tenker at å være fyllesjuk er det verste jeg vet.

Jeg ligger å nyter min gevinst en liten stund.

Så er jeg klar for dagen.

Jeg er like morsom på fest uten alkohol.

Jeg er definitivt den morsomste dagen derpå.

Det finnes alkoholfri bayer. Den blir fin til sommer’n.

Jeg har bedre økonomi.

Kroppen min har det bedre.

Jeg trives i meg selv sånn som jeg er.

Til og med på fredagskvelder.

Jeg som pleide å gi all ære for gode kvelder til alkoholen

Jeg skal holde min egen bryllupsfest uten alkohol

Jeg, rockejenta i skinnjakke og Ray Ban’s

Med alle tætissene.

På konsert.

Veldig tøff og kul.

Jeg må jo ikke være drita av den grunn.

Det finnes noen få avhengigheter som ikke skremmende.

Jeg har utvikla en.

Jeg har blitt avhengig av edruelighet.

I morges våknet jeg opp med tvil og urolighet. Jeg kjente litt på tanker som dreide seg om å være mer konsekvent, strengere, om å innfri til forventningene jeg så ofte møter som småbarnsmor. Det føltes ikke godt. Natta lå bak oss slik som nettene våre flest er – Ørnibørni og jeg deler dobbeltsenga, han våkner mange ganger hver natt, søker pupp og kos på øret sitt for så å sovne igjen til neste oppvåkning. Jeg ruller rundt og rundt med puppene i det fri, o-aj-aj-aj-aj-boffer og føler meg som en mamma til en deilig liten klump. Det er tilfredsstillende for meg, men i det siste har en frustrasjon sneket seg inn i bildet. Dette stemmer jo ikke med brosjyrene. Gjør vi noe galt?

Jeg er et oppegående menneske. Først av alt er jeg opptatt av å ha en bevisst holdning til tingene jeg foretar meg, og å ta bevisste valg. Som mamma står jeg sterkere i det en noen gang tidligere, og jeg finner stryke i meg selv til å stå for det jeg mener og å tro på at det er gjør er rett for meg og mitt barn. Jeg søker kunnskap og blir stadig tryggere, men det hender jeg mister fotfestet litt, blir sliten og lei og overmannet av andres formeninger. Mødre er verre en hundeeiere – alle vet best, alle skal forsvare det de har gjort – og jøjemeg så mye rart som kommer frem. Finn frem pottit og brun saus og en stor, stor klype salt. Fnis.

Min ramp har en nydelig mormor som han er veldig glad i. Nå som separasjonsangsten har trådt i kraft ser vi tindrende klart hvilket mennesker har anser som trygge havner, og mormor er en av dem. Han strekker armene sine etter henne, smiler og gurgler og får lek og tøys og kos og mormorkjærlighet. Dette har hun vitterlig også jobbet for, hun har vært her mye – og vi har vært ofte hos henne – (privilegiet å bo i nærheten), og nå kan hun høste sin belønning med stolthet og ydmyket. Det er flott å se. Som mormor er hun tottalt toppers. Som tidligere mor med mange formeninger er hun, vel, la oss kalle det av en annen skole. Muttern, jeg er glad i deg og alt det der, men å si at vi har litt forskjellig oppfatning av hva som er mest hensiktsmessig å gjøre med en lite tass som Børni er vel ikke å overdrive. Det er ikke så rart. Hun er av dem som fikk streng beskjed om at barn skal sove på eget rom, de skal ha mat hver fjerde time punktum, de skal ikke ha mat om natta etter seks måneder, de bør helst ha nakkekrave, fast føde er mat på glass eller grøt, du skal ikke ta barnet opp av sengen når det gråter om natta, hva i helvete er et bæresjal og alle barn skalbørmå trilles i vogn og sove i vogn ute på verandaen. Jeg ekke der da, for å si det sånn.

Det er ganske slitsom å måtte gå rundt å vurdere egne oppfatninger til stadighet. I min barselgjeng er det mødre i alle aldre og av alle kategorier, og terskelen for hva som er greit å gjøre er lav, faktisk såpass lav er det har blitt litt sånn om å gjøre å følge boka minst. Det får nå så være, det største påvirkningen jeg får kommer uansett fra mine aller nærmeste – min mamma, min svigermor og en av mine svigerinner. En erkeprippi, en hippismåprippi og en skikkelig old school hippi. Sistevnte er min svigermor. Min svigermor har seriøst den beste oppdragende metoden jeg har vært borte i – full tro på at dette det ordner vi selv. Fantastisk. Hun er den enste mammaen jeg har møtt som ikke legger seg borti kostebinderiet av annet enn nysgjerrighet, helt blottet for formaninger, undertoner og den brennende iveren til å kaste ut hva hun mener er best. Hun har oppdratt syv barn, ammet i hundre år og har vært en kjempeinspirasjon for meg når det gjelder Bernhard. Hun har båret, vært ammehjelp, samsovet, prøvet, feiliet og forstått så mye. Hun er vanskelig å be om råd, for hun tror på å finne veien selv, og for det skylder jeg henne en kjempetakk. Forrige gang vi var syke alle mann, kom hun ned for å avlaste oss litt. Babyen rørte hun ikke, men det ble strålende rent bak komfyren. Det er en rar form for logikk, men jeg liker den. Jeg har giftet meg inn i en flott familie med hjertet på rett sted. Jeg satser på at hun er såpass rolig fordi hun har tro på meg, på oss. Hurra for fine folk.

Jeg tør å påstå at uansett hvilken retning du tilhører, hvilke bok du følger, hvilken vei du seiler skuta, hvilke urter du blander i teen, hvilke traktorer som runger på tunet, hvilken vei hanen peker osv. så er det ikke mulig å følge det til punkt og prikke. Da er det kjekt å vite at ingen andre gjør det heller. Noen klarer det tilsynelatende, men det er et spill. Jo flere rammer jo flere brudd, eller hva man nå enn sier. Sitronbrus.

Tilbake til nettene våre har jeg brukt denne formiddagen på å finne roen. Jeg har lest litt, tenkt litt, diskutert litt. På Sov godt, lille baby! står det mange ting som jeg kjenner at jeg tror på helt tvers gjennom hjertet, og som er ganske akkurat sånn som vi har det. De har renormalisert min babyhverdag for meg, og det er naturligvis særdeles behagelig. Med bekymrede blikk fra min mor etterfulgt av ytringer om sterke ønsker om å avslutte samsoving, kanskje gi litt flaske på kvelden (slik at jeg får sovet skikkelig om nettene), heller bruke vogn enn bæretøy (men hei du mor, har du ikke fått litt dreisen på den manducaen etterhvert?!) som en del av dagene mine har jeg, kanskje mest ubevisst, følt et slags press om å gjøre det enklere og bedre for hennes del. Ved å si til henne at joda, vi skal bare flytte senga hans først, eller ja, sånn babymat på glass er kanskje bedre enn den jeg lager selv, forsøker jeg både å innfri hennes ønsker og ta vare på mine egne. Og det er umulig i vårt tilfelle. Nå setter jeg foten ned. Det viktigste er at vi begge vil hans beste – og det gjør vi – og så får hun være mormor når hun er mormor, mens jeg er hans mamma. Det er jeg som skal velge mine kamper og retningslinjer, og jeg må være tro mot meg selv. For meg handler det å være mamma om å endre hele min tilværelse etter mitt barns behov, ikke omvendt.

Når det gjelder våre hyppige nattlige frierier, handler det vel mest om nærhet, trygghet og kos. De viktiste tingene her i verden, med andre ord. Jeg ser for meg at vi kommer til å samsove i flere måneder enda, og at vi sikkert kommer til å holde på med nattamming i et år til, kanskje lenger. Med det som utgangspunkt slipper jeg å være bakpå – å hele tiden strebe etter de magiske åttetimerne – og det gir meg bedre mulighet til å finne gode løsninger som sørger for at jeg kan fungere godt i hverdagen min likevel. Vi sover for eksempel en klokka 16-lur hver dag. Deilig. Og, det blir ingen kjærestetur til København uten barn på lenge enda. Vi har nemlig ikke behovet for å være «bare oss» en helg, selv om omgivelsene nesten forventer det. Setningen «Herregud ja, det er sykt viktig å bare gjøre noe annet litt, reise bort litt og komme seg ut av bobla» runger i lufta hos så mange som desperat leter etter bekreftelse for en slik tur. Jeg forstår at noen ønsker det, og det kan godt gå helt fint for både mor og barn, men jeg har ikke det behovet. I den korte perioden min baby er baby skal jeg være sammen med ham, og om jeg skal være borte en kveld så skal pappa være der. Den dagen vi skal ut å riste på stumpene våre sammen skal Ørni være hos mormor, og det skal bare være en natt. Men ikke enda. Min plass er rundt veslekjeksen. Du kan godt forsøke deg med at det er sunt for barnet å være borte fra mamma og pappa med alt som fører med seg, men jeg ser ingen sunnhet i å nære oppunder separasjonsangsten til et lite barn ved å være borte fra det i mange timer når jeg ikke behøver det. Han er tross alt bare åtte måneder. Jeg tror at trygghet i bøtter og spann, umiddelbar respons på latter og gråt, bæring, samsoving og tilstedeværelse skaper den tryggheten som gjør et barn skikket til å ta fatt på verden uten mamma og pappa senere i livet. Jeg tror at en åtteåring som er livredd for å sove borte er ikke livredd fordi han er vant til foreldrenes trygghet, men fordi han ikke har fått nok av den.

Shit ass, jeg høres jo ut som Den Fødte Mor her jeg sitter. Kanskje det er det som er mitt virkelige talent. Det er jeg fornøyd med. Tiden vil vise. Enn så lenge tar jeg meg en kaffekopp til.

Mine helt ålreite tips for nattamming:

• Nattkjole med knepping sånn ved halsen. Jeg har en fra nøstebarn i ull, som holder meg varm og god samtidig som jeg har rimelig kjapp tilgang til meieriutsalget.
• Få dreisen på liggende amming. Jeg fåkke sove, men jeg får i alle fall hvilt meg.
• Det kommer ikke til å vare for alltid. Det er det jo greit å huske på de nettene man er helt utkjørt. Med det sagt, så er det ditt ansvar som mamma å sørge for å få hvilt deg når det er tid for det. Ikke la din egen irritabilitet gå utover det velse barnet som bare oppfører seg som et sunt og friskt barn.
• Sunt å amme. Også om natta.
• Har lest et sted at amming utløser et stoff som gjør søvnen mer effektiv når man først sover. Lurt, natur!
• Kanskje verdens mest eksklusive sak å bedrive. Ingen andre som ammer barnet ditt og opplever den nærheten.
• Det gir ro å se at du kan berolige barnet ditt, det styrker selvtilliten og bidrar til å gjøre deg tilfreds. Det kan du jo tenke på når loppa våkner for nittende gang klokka fire. Høhø. Tilfreds, var det?

Og igjen, bare for å si det, man må ikke amme for å være dødsbra mamma. Det er viktig. Ammepoliti er en uting.

Fine folk! Adjø.

Hei på seg!

Jeg har skjønt to ting. Det ene er at det er enkelt å være mamma. Det eneste man behøver er nemlig et barn. Det andre jeg har skjønt er at det er uhorvelig vanskelig å være mamma. Det eneste man behøver for å komplisere alt samma er andre mødre. Hu hei kor det går.

Etterhvert som min karriere som mutter skrider frem, har jeg, etterhvert som jeg har møtt andre muttere, laget tre kategorier mødre i hodet mitt. Den ene er hippier, den andre er prippier den siste er skippier. Mødrene i disse kategoriene er ihugga fanatikere i hver sin ende, men felles for dem alle er at de har voldsomt mange meninger, de dyrker sin egen sti og tviholder på sin rett til å være skråsikre på at vi andre har misforstått alt. Meningene disse rumpetassene har om ditt og datt vil de ytre uansett vær for å si det sånn, og de vil ytre høyt og rungende, helst med en lett skjult nedlatende tone. De vil hige etter å tilhøre sin gruppe mest mulig, og få oss som er litt sånn midt i mellom til å tro at vi bedriver vold i nære relasjoner og intet annet.

Klassisk eksempel på sjokoladevold.

Hippiene er dem uten grenser og regler. Hippiene samsover, elsker tøybleier og miljøet, bruker bæresjal og ergonomisk bæretøy og hater vogner. De har fri pupp til alle døgnets tider, lager søsken i samme rom som babyen sover i, driver med hjemmefødsler og føder uten smertestillende, helst i vann eller i en yogagreie. De serverer hirsegrøt og drikker økologisk te med honning fra hagen. Hippiene er supertolerante, de elsker liv og søl og barna får leke med pinner. Hippiforeldre er hjemmeværende og hater barnehager.

Prippiene er dem som følger alle regler etter boka. Punkt for punkt. Barna skal sove i egen seng, helst på eget rom. De skal sitte bakovervendt til de er fire uansett. De skal ha dyre leker i prangende farger, de skal være med på babysang, babysvømming, babykino og babymassasje. De skal ha matchende klær, og rene klær, og – gud forby noe annet – hele klær til enhver pris. De pimper nedover gata i sine beist av noen barnevogner, er parat for enhver bæsjebleie og de vet nøyaktig hvilken type grøt som bør introduseres først og hvordan det bør gjøres. Babyer som gråter i mer enn tre minutter er, i følge prippiene, ødelagt for livet. Det er dødsens viktig for dem at barna ikke får sjokolade før de er sånn ti-tolv år, for de skal nemlig kose seg med hjemmelagede müslibarer og tørkede aprikoser på lørdagskvelden skjønner’u. Namnam. Prippiene kan godt få nervesammenbrudd av å se tepper foran vognåpningen (Vet du ikke at luftkvaliteten blir dårlig og barnet kveles og dør en smertefull kvelningsdød? Du skulle ikke hatt barn!), og de blir særs fornærma om du ikke legger merke til at klærne til babyen er fra Nøstebarn. Prippiene har konstant dårlig samvittighet fordi lista ligger for høyt. Prippibarna er ofte i barnehage.

Skippiene er den mest slitsomme gruppa. Skippiene er de som skipper alt som er av retningslinjer. De får deg til å tro at de gjør akkurat som de vil – ikke fordi de faktisk gjør det, men fordi de er kule og gærne og ville og, vel, sta. Forovervendte bilseter på trass,  paracet så fort det er et hyl fordi «den grininga der gidder ikke jeg å høre på», drittslenging og himling med øynene bak babyens rygg hvis den sutrer. De gir sukkervann over en lav sko, døtter ungen full av hva det nå måtte være av mat, tar seg en pils under svangerskapet og elsker å raute at de driter i retningslinjene og gjør som de vil. Skippier kan få hvemsomhelst til å føle seg hysterisk og overbeskyttende. Om to skippier møter på hverandre, blir de så opptatt av å overgå hverandre i å «drite-i-alt» at det blir helt for meget. Når to skippier duellerer over kaffe latte’n på kaffebrenneriet, er det bare å bestille to-go, og komme seg vekk.

Det er veldig rart det der, at alle mødre tror de har rett til å ha en mening. Forumer på internett er de desidert drøyeste arenene. Folk lirer av seg de sjukeste kommentarer, og er så raske på å dømme. Netthets er ille over alt, men på mammaforumer er det helt ekstremt. Hvofor skal vi ha så mange meninger om andres oppdragelse? Det handler vel  bare om bekreftelse. Vi vil ha rett, ikkesant, og om det er flere som mener og gjør det samme som oss, ja, da har vi jo rett. Det er nok mange mødre der ute som er veldig usikre på seg selv og sine metoder. Det kan jeg forstå. Det er ikke så lett å se om det funker sånn umiddelbart. Langtidseffekt er det jo noe som heter. Kjipe greier, men jeg regner med at sunn fornuft skal holde. Neste gang noen overlesser oss med litt egogalle, så kan vi jo bare la de plapre på og la det gå. Jeg blir veldig sånn at jeg vil forklare hvorfor jeg gjør de tingene jeg gjør, men det er som regel bortkasta. Nuvel.

Sjæl heller jeg nok grovt mot hippigjengen, og noen ganger tar jeg meg sjæl i å være litt for opptatt av å vise det. Når jeg sprader rundt i min ergonomisk perfekte Manduca, med min harmoniske baby pludrende fra sitt trygge tilholdssted kan jeg godt finne på å føle meg bedre enn de som triller forbi meg. Det liker jeg dårlig, ass. Jeg ekke bedre enn en som velger å ha barnet sitt i vogn. Serr, sorry. Jeg er skikkelig bærefan, men jeg vil ikke fråtse i selvhøytidelighet om jeg ser noen som triller. Blæh. Noen ganger er jeg skikkelig motbydelig. Heldigvis går det an å oppdage sånt og bli et litt bedre menneske. Videre har jeg ikke en utpreget mening om tøybleier (bruker sånne flotte sjiraffbleie i papir fra remahundretusen), jeg får dårlig samvittighet om jeg glemmer d-vitaminene en dag og jeg kan bli ganske tussete om jeg ikke får prata med noen over tenårene i løpet av en dag. Noen retningslinjer klarer jeg ikke å følge, mens andre får jeg til ganske bra. Jeg vil da tro at de fleste av oss er sånn midt i mellom, med litt her og litt der. Jeg føler meg trygg på at barna våre vokser opp og blir fine mennesker de også. La oss bare huske på at vi gjør en god jobb som midt-i-mellom-mammaer. Ikke la de ihugga folka få valse over selvtilliten din – du er sannsynligvis den beste mammaen til barnet ditt. Fine mammaer.

Min far har gitt meg en godt råd når det gjelder barn og foreldrerollen. Det lyder som følger.

Å tenke at du har lyst til å hive den ungen på huet ut av vinduet i annen etasje er helt greit, så lenge du aldri gjør det.

Han har et poeng. Vi elsker barna våre, men i helvete, det går greit an å få nok i ny og ne. Min baby har en tendens til å øve seg på å krabbe sånn i firetida på natta, og liker å klore meg litt i fjeset innimellom. Lite poppis. Elsker’n likavæl. Jeg har laget meg et eget råd til meg sjæl også. Jeg pleier å stille meg dette spørsmålet når jeg blir overvelda av brosjyrer og informasjon og meninger, eller når jeg blir nervøs eller usikker:

Hvis du glemmer alt du har lest, alt du har hørt og alle meningene du vet er der ute – hva ville du gjort  da?

Svaret kommer ganske intuitivt. Følelsen av hva ÆrtaBærtaØrniBørni behøver er sterkere enn papirbrosjyra fra helsestasjonen som henger på kjøleskapet. Da stoler jeg på meg selv, og handler etter hva kroppen min forteller meg at jeg skal gjøre – eller, enda mer magisk –  hva Bernhard forteller meg at han behøver. Jeg øver meg på det. Stole på meg selv, og like viktig, stole på babyen min. Han kan utrolig mye, man må bare lære seg å se det.

Ellers vil jeg bare proklamere at jeg har gått i gang med et nytt håndarbeidsprosjekt! Nå er det strikking av babyvest som står på tapetet – dødsfin vest som er beskrevet såpass detaljert at jeg tror jeg skal få det til. Jeg har strikket på den i tre kvelder nå. Dere vil kanskje bli litt paffe av å se hvor langt jeg har kommet på skarve tre kvelder, men frykt ikke – pågangsmotet lever og jeg gyver løs med godt mot! Lover å oppdatere dere underveis. Dere som ikke har sett mine strabaser og flotte kreasjoner tildligere, kan jo ta en titt på min råflotte monsterlue her.

Laidback strikk i stressless.

Vi prekæs, guddisær! 

I kveld hadde jeg noen slående planer om å skrive et dritbra innlegg, men la meg nå bare få et øyeblikk til å  innse at de planene herved går ad undas. Rampekjeksen er nemlig syk.

Akkurat nå sitter ØrnØrn på fanget mitt og leker med en faktura. Jeg lukter babyspy (fikk samla opp det meste av forrige leveranse i behå’n) og ser rimelig sliten ut. Etter to lange døgn med høy feber og oppkast begynner jeg så smått å ønske meg et par timers sammenhengende søvn, og siden jeg begynte på denne setninga har jeg plukka opp den helvetes fakturaen nittenhundre ganger.

I dag har Børni bodd på meg. Han har skilpaddesovet på meg,  jeg har båret ham rundt og vært en stor smokk. Selv om det er slitsomt med sykeklenging, så smelter det hjertet mitt like mye. Det er ganske varmende å se de vesle armene strekke seg etter meg, og lei-seg-øynene som tindrer når mormor skal forsøke å holde bare bittelitt. Det er ingen som er som mamma når man er syk. Jeg bysser og bærer og synger og lurer inn vann og lukter spy og føler at jeg gjør en viktig jobb. Jeg har nok ikke opplevd at noen har trengt meg så mye, så ærlig og så rett frem før, og jeg liker denne varme følelsen.  I dag har jeg bare hengt med Ørni, det vil si, han har hengt på meg, og jeg har ikke vært uten bebi i det hele tatt i dag – det innebærer at jeg også har tisset med en babien min hengende i manducaen, og da lurte jeg på om det liksom er noe man gjør. Siden det fungerte såpass godt, ber jeg om allmen aksept for det fra og med nå. Løp og tiss med manduca! Høres ut som en treningsvideo. Ålreit, nok om det. Herregud, så sliten og barnslig.

Nå koser’n seg med skattekortet mitt sammen med pappaen sin bak meg i sofaen. Baby på kontoret. Lur idè.

Nei, det blir ikkeno superinnlegg fra meg i dag. Må være mamma i steden, til den fine lille gutten med løvepysj. Jeg får heller være et verbalt geni en annen gang, selv om jeg gjerne skulle være vittig og sjærmis og alt det der prontopronto. Det er nemlig et intervju i Kamille som kommer ut i morgen, men ikkesant, det ekke sånn verden fungerer. Jeg kanke være dødskul bare fordi jeg har litt ekstra lyst, jeg er faktisk mamma. På heltid, uansett. Godt jeg har noen prioriteringer som funker i alle fall.

Legger ved et bilde av dagens fjes.

Hold på hattene – dagen har kommet!

Jeg har funnnet en blogg. En blogg som er så bra at jeg er nødt til å dele den. Jeg – som får flass av godt og væl åtti prosent av alt som kalles blogg – jeg har funnet en blogg jeg har et behov for å dele med dere. Hurra. 

Denne bloggen dukker opp i hodet mitt i ny og ne. Den er en pause, et deilig pusterom, og jeg går rundt og gleder meg til neste innlegg. Den er virkelig god. Denne bloggen gjør meg varm i hjertet, den inspirerer meg, gleder meg, gjør meg til en litt bedre menneske. Dessuten griner jeg som en dust minst en gang i løpet av hvert innlegg. Denne bloggen har noe for seg. Deilig.

Budskapet er vakkert. Menneskene er ekte. Og vakre. Og sterke. Og forfatteren gjør en viktig jobb. Denne bloggen sprer glede, mot og tro, men mest av alt sprer den kunnskap. Dette er et viktig tema, og jeg har så lyst til å gjøre mitt for at andre skal vite om denne muligheten.

En jordmors blogg om hjemmefødsler; Hjemmefødsel – Din fødsel på din måte

Fantastisk. Takk for en nydelig blogg.

Åh, griner litt da vettu. Jeg har klokketrua. Hjemmefødsel er ikke farlig. På hjemmefødsel.no kan du lese mer om det.

Jeg slang meg ner med en kaffitår

med føttene heva og bustete hår

sku slappe’a med et ukeblad

men fikk brokk før jeg kom til side tolv

Her var’e tips og triks om så mye rart

bare vips og knips og så var allting klart

hvordan bygge et slott på tre kvadrat

og bli slank og pen og deilig uten mat

Noen beinrangler på rusletur

viste meg hva moteverden har på lur

og det var dype reportasjer om sunne fromasjer

i en sukkerfritt-som-smaker-dritt-kultur

Jeg leste på meg litt kreft i sjela

om vårens trender og hvor bra det ble da

familien på fem fikk sitt drømmehjem

så nå er alle lykkelig og glad

Jeg ramla inn i de lekreste hjem

hvor maten i skapet sto i stil med dem

som bodde der i beige og krem

hvor hverdagslivet fort ble et problem

 («Neiiida, her er det plass til å leve.»

Det er det dem påstår.

Folka som har evnen til å ha et plettfritt hjem,

helt i tråd med tid og trend,

støvfritt, rydda og lekkert,

selv med fem barn og en hund.

Det skal jeg begynne med også.

Amfetamin gjør nok susen. )

Gjør’e sjæl, bli inspirert

til å holde på med alt i all evig het

ikke sett deg ned, du må følge med

så press uttaræ litt kreativitet

LH. (Ler høyt, i steden for lol. Aktiv språkutvikling på g.)

Det ekke så farlig

sett deg ned

vi tar oss en kaffe

bare lar ting skje

slipper kontrollen løs

lar livet komme å ta oss

det føles så deilig

å leve i litt kaos

God kveld, god kveld. 

Jeg har en del ting å skrive om. Jeg har sletta profilen min på facebook foreksempel, og har noen tanker om akkurat det. Er nå på min tredje dag uten facebook, og ærlig talt, selv om jeg aldri ville innrømmet det ellers, så må jeg bare innse at jeg har vært avhengig. Alltid bare inn å sjekke, litt her litt der, jøss er de to sammen, hm, hvor jobber han, jøss er det sånn barnet deres ser ut. Ingen ende. Jeg orka ikke mer. Fikk nok, sletta hele driten. Vil ikke forholde meg til det lenger, har ikke lyst til å ha min informasjon liggende der inne. Vil ikke poste flere bilder, bry meg om likes eller tenke at jeg vet noe om hvordan mine venner har det ut i fra statusoppdateringa deres. Nok er nok. Jeg vil være fjesbokfri.

Så, nå er jeg det, fjesbokfri. På vei til å bli det i alle fall. Får panikkanfall i ny og ne – jeg veit jo ikke noe om hva som foregår! – men sånn stort sett går det ganske bra. Har kjent litt på hvordan det er å kjede seg uten å surfe rundt i sladder, det føles kjedelig men bra, har lest mer i boka mi og vært mer tilstede. Jeg var ikke så aller verst altså, jeg ekke noen surfer, men etter at jeg fikk iPhone har jeg blitt en sånn slitsom utilgjenglig-tilgjengelig iPhoner. Den lille klædden var aldri langt unna, hvem som helst kunne få min oppmerksomhet nårsomhelst, bare ikke de i samme rom, ikke de som ikke var inne i klædden. Det er ganske slitsomt å sloss om oppmerksomheten til noen med en skjerm, for skjermen har en tendens til å vinne. Nei vet du hva, jeg vil ikke være sånn. Kunne seffis moderert meg, men jeg har ingen interesse av å bruke tid på å lære meg å posjonere ut mine facebookdoser – bare det at det er snakk om at jeg er nødt til å begrense bruken av et jævla nettsted er bevis nok for meg at jeg ikke har godt av å være der inne. Jeg vil se på min fine familie uten å måtte ta et bilde og dele det med alle. Jeg vil bare ha det for meg selv, i hodet mitt,  i minnet mitt, i hjertet mitt. Ikke mere kjas, reklame, hvor mange som så ditt og hvor mange som så datt. Jeg behøver ikke syvhundre venner, jeg behøver ikke å vite hvor mange som liker denne bloggen på facebook. Jeg behøver det ikke, for det er ikke viktig for meg. Hvordan jeg har det som meg selv, med meg selv,  i meg selv er viktig, og hvordan kjæresten min har det, og bebivennen min, og hunden, det er viktig. At jeg kan være en inspirasjon, en glede og en berikelse for de som bor i hjemmet mitt, og de jeg omgås daglig, det er det som betyr noe for meg. Neste gang jeg møter en bekjent eller en venn jeg ikke ser så ofte, så har vi tilogmed noe å prate om. Høhø.

Flere av de jeg har fortalt det til har blitt helt sjokkerte. «HVA?! Har du sletta deg fra facebook? Hvorfor det? Herregud, hvorfor? Hvordan skal du holde kontakten med alle da? Og bloggen, du har jo mange likes!» Mm. Ikke sant. Jeg har fjerna profilen min fra et nettsted. Jeg er ikke død. Jiises, det har jo tatt helt av. «Tenk deg godt om før du gjør det!» Hva? Tenke meg godt om? Dette burde være en bagatell. Folk tar meg ikke seriøst en gang, de regner med å se meg der inne igjen før karantenetiden er over. Jepp, sletting av facebookkontoen innebærer fjorten dagers karantene, hvor profilen og alt innhold er stengt, men all info ligger lagra, slik at du kan logge deg inn igjen og opprette alt i løpet av fjorten dager. Om man ikke logger seg inn, slettes det. Tenk det. De har gjort det enkelt med tilbakefall. Det sier noe om at de har opplevd mange tilbakefall, gjør det ikke? Det har blitt et dop nærmest, med muligheter for avhengighet, misbruk, abstinenser og tilbakefall. Sier litt om hvor stort det har blitt, hvor langt det har gått. Det ekke enkelt å slette profilen heller – inne på facebook kan man deaktivere den, men det er omternt det. Jeg måtte google «hvordan slette facebookprofil permanent» for å finne en link som gav meg mulighet. Jeg poster den nederst her jeg, så har dere den om dere også er slitne av alt sammen.

Nei, jeg behøver ikke å vite hva du gjør hele tida, og ærlig talt, har vi ikke egentlig en mye større interesse av å fortelle hva vi selv gjør enn å lese hva andre gjør? Vi bruker facebook til å høyne oss selv, til å skryte til flest mulig. Vi poster de fineste bildene, skriver de morsomste statusene, venter på likes, føler oss vellykkede når vi får dem og blir usikre og nedstemte om ingen der ute klikker «liker» eller kommenterer.  Facebook er et kontrollsamfunn vi kaller sosial plattform. Det har blitt en plass hvor vi har tenkt at vi bedriver sosial omgang, mens vi virkelig sitter ved en skjerm. Vi kan sitte alene og være megasosiale. Jeg liker det ikke, liker ikke idèen. Det trekker fokuset vekk fra virkeligheten, vekk fra hverdagsmagien og vekk fra de faktiske forholdene vi lever i. Prestasjonspresset florerer, og ekspanderer vannvittig på slike sider. De med fine kropper poster bilde av det, de med nydelige hjem poster bilde av det, de som baker lekre kaker poster bilder av det  og de som har et vakkert barn poster bilder av det. Når vi får det beste servert fra så mange, vil vi til slutt sitte igjen med oppfatninga om at alle er perfekte på alle områder. Derfor må vi også være det. Og der går’e gæli gitt, her blir det skjeivt. De med rålekre kropper har det kanskje mæd rotete, og de med lekre bakverk har kanskje ikke snøring på hvordan de skal kle seg. Vi har våre styrker og våre svakheter, og når alle fronter sine forskjellige styrker på samme plattform blir presentasjonen ganske skrudd. Det er så lett å sitte igjen med følelsen av utilstrekkelighet. Jeg har det sånn hver gang jeg åpner et typisk magasin, for i sånna magasiner gjør de det samma – fronter de beste du kan kle deg i, det beste du kan gjøre for huset, de mest omsorgsfulle personene, de fineste møblene, den beste treninga og den mest smakfulle maten ved siden av reportasjer om viktigheten av å elske seg selv og nyte livet. Det blir utrolig vanskelig. De fleste av oss kan gjøre mye av det helt etter boka om vi vil, men ingen av oss kan gjøre alle tingene etter boka på èn gang. Husk det.

Jeg er litt sånn antiskjerm av meg, og har noen linjer jeg syns er fornuftige og som jeg forsøker å følge sånn nogenlunde. Jeg er hjemme i perm nå, og tilbringer store deler av dagen min hjemme i huset mitt, men tv, det brukes ikke. Jeg ser på tv kanskje to timer i uka, ofte mindre. Kjæresten min bruker den litt til fifa, ellers kan vi godt sette oss ned med en skikkelig film og en bolle poppis – det er sånt jeg syns er koselig, og da bruker vi tv’n med rette. Det er virkelig en luksus å ha egen tvstue – i alle fall med det beistet av en tv vi har, en sånn dritsvær en som man kan prate til, se 3D og surfe på nett med (ja, det er ganske fett sånn innimellom, og det er så artig for det er helt utrolig utypisk oss å eie noe sånt. Ja, vi fikk den.) – og jeg nyter å ha en tvfri stue som brukes til hverdags. Formidabel løsning for oss, med andre ord.  Vi har en stasjonær PC på et eget arbeidsrom i annen etasje, slik at det ikke skal være en skjerm som flyter rundt om kring og skjermer seg, og jeg har som sagt iPhone, og trives ikke med meg selv om jeg fikler med den foran ØrnØrn. Jeg ønsker meg å  mindre iPhoning fra meg sjæl, og jobber med saken.  Jeg som er så opptatt av å være tilstede, jeg syns det er slitsomt med skjerm. Om tv’n står på, så blir oppmerksomheta mi dratt mot det, uansett hva som står på. Derfor foretrekker jeg å ha den av. Sort og fin, hipp hurra. Jeg skulle nok klart meg strålende uten tv jeg, men det finnes gode programmer også, nyttige og lærerike og avslappende programmer, og det syns jeg man skal se på. Da kan man skru tven sin på. Og så kan man skru den av etterpå. Det finnes tross alt mer ræl og reklame og visuelt piss enn nyttige programmer, og alt det kanaliseres inn i hodene på voksne og barn over hele verden. Nå er jeg også passe motstander av tv og barn, og det er jo også en bidragsfaktor. Han derre søte sjarmøren min skal få se barnetv altså, og vi skal kose oss med filmer og slikt, det syns jeg er hyggelig, men sånn barnevakt-tv er helt uaktuelt for meg. (Igjen, litt er ikke skadelig. Slapp av. Det ordner seg. Det blir bra folk av de fleste. Vi har alle våre greier, og dette er en av mine. Senke skuldra, du er fortsatt en god mor selv om tv’n står på. Hurra.)

Vi har alle et valg. Når det gjelder facebook har jeg tatt mitt valg, og jeg er ute. Jeg gjør det sånn fordi det er mitt ønske, og det er det jeg føler passer meg best. Facebook lever videre, og mange lever helt greit i den verdenen, men jeg vil ikke være med mer. Jeg ønsker meg meg mye heller besøk en fredagskveld og skrævl over et glass rødvin enn en «like». Jeg kan godt bake litt også, men du får ikke se hvor deilig det ble før du er her. Fnis.

Slettings til tryneboka kan du gjøre her, hvis du har lyst.

Jeg syns detta er deilig, skikkelig deilig. Et fabelaktig steg i riktig retning, tro mot min egen livsfilosofi. Bloggen får bli, for den hjelper meg på veien. Her får jeg formulert meg, tatt meg en pause, satt meg ned og skrevet. Det får jeg noe igjen for føler jeg, noe annet enn sladder. Her inne kan jeg ikke måle meg selv opp mot andre slik jeg gjorde på fjesboka. Det er sunt. I alle fall for meg. Det er lett å himle med øynene og drite ut noen som har ytret et bilde eller en teit tanke på facebook altså, når man sitter godt skjult bak en skjerm langt unna vedkommende. Jeg vil ikke være slik lenger, og gjør det enkelt for meg sjæl. Adjø facebook. Din tid er over.

Hva jeg ikke har:

Jeg har ikke fått hengt opp den vaska i dag heller. Den har ligget i maskina i to døgn. Og alle klærne.. herregud, jeg må få bretta og rydde alle klærne.. Klær overalt.

Hva jeg har:

Jeg har en velskapt sønn. En sønn som er våken. Nysgjerrig. Han er sunn og frisk og sterk. Full av liv. Han har vilje og lyst. Han skrævler med tærne sine. Favorittlekene hans er våtserviettpakka og ballongvispen i plast. Han har trillrunde øyne. Smilehull etter pappaen sin. Ti fingre, ti tær. En liten flekk på ankelen. Han er stadig tannløs, men smiler så hardt han kan likevel. Han elsker tutekoppen sin fylt med vann.Han kan bevege armene sine superfort. Noen ganger tror han at han skal nyse to ganger når han egentlig bare må nyse en gang, så for å kompensere på manglende nys hyler han nysaktig hvor nys nummer to skulle vært. Han stråler av stolthet når han reiser seg på alle fire. Han pleier å putte sin egen hånd såpass langt inn i munnen at han brekker seg. Han putter fingrene sine i øynene til Bob hund. Han drar Bob i ørene. Han er den beste overraskelsen i hele mitt liv. Han ler når jeg rister på håret mitt. En gang fikk han lættis da hele familien danset til «Crazy little thing called love».

Pause.

Øyeblikk til ettertanke.

Ah.

Lykkefølelse opprettet.

Jeg vant! Mvh ErtUlf von Åsm.

‘Ællæ. 

Noen dager drister kjæresten min og jeg oss til å prate om hus og hjem og farger og løsninger. Vi bor i et kråkeslott, som bærer tydelig preg av litt sånn godhjerta utbygging uten noen som helst form for sammenheng, hverken på en god eller dårlig dag. Det er rom i rommene, et kott her, VIPS en do der, en liten hems der ja, noe orginalt 50-tall, litt nybygg, fliser, korkgulv, laminat og takvinduer. Det er så mange kriker og kroker og hjørner i dette huset, og alle har en plassering som sikrer dem nominasjon i verdensmesterskapet i upraktisk. Dette er uten tvil en kreativt hus – siden vi flyttet inn i juli i fjor har vi antakeligvis laget nittenhundre skisseplaner for hvordan vi kan gjøre detta annerledes, finere, mer praktisk. Vi skrævler, drømmer og rister på huene våre, og når kvelden kommer kryper vi inntill hverandre og fniser. For vi vet, begge to, at vi ikke kommer til å gjøre noen ting som helst. 

Jeg er jo hjemme i perm nå, og Bjørn har en løsning som gjør at han er hjemme i pappaperm hver onsdag – vi har dermed TONNEVIS av tid og mulighet til å pusse opp! Hu hei, da har vi fått oss et lite barn, da starter vi! Alle rommene skal pusses opp, en to tre. Riv det ned, vi setter det opp etterhvert! Ta opp et lån så vi kan ha penere fliser på badet og leve i mer gjeld! La nå kaoset råde fullstendig – jeg pleide å vite sånn omtrent hvor kjøkkenet lå, men nå ble jeg usikker. Ingen fare. Det blir så bra når alt er nytt og flott. Da blir vi glade igjen! Snart, når vi er ferdige. Eller?

Det er en kjempeinvestering å pusse opp. Det er argumentet som florerer. En kjempeinvestering. Da går huset opp i verdi. Det blir verdt mer. Verdt mer penger, altså. Penger. Deilige, iskalde penger. Det er visst utrolig viktig å ha veldige mye penger. Så da må man pusse opp. Spesielt bad og kjøkken. Det må være nytt og glitrende, ha masse plass og være praktiske og smakfulle. Utrolig viktig. Hvordan kan man ha det hyggelig hjemme hvis man ikke har fint bad og kjøkken? Vårt bad virker på en skikkelig badete måte – det har vask og speil og varmekabler i gulvet, og snart får vi inn et badekar der. Det ekke mye pent, det er faktisk rimelig stygt, men alt der inne funker. Jeg tenker noen ganger at vi burde pusse det opp, men hver gang ender jeg på tanken om «å shit, tenk så mye vi kunne har gjort for hundre tusen – Tenk alle stedene vi kunne besøkt, eller hvor mange Caraveller vi kunne kjøpt så vi kan ha tusen barn, eller åh, da kunne vi fått en Bostonvenn til Bob, satt opp et skikkelig gjerde, eller jeg kan være hjemme et helt år som bare mamma!» Det blir rett og slett for overdådig for meg, å skulle bruke hundre tusen kroner – penger jeg ikke engang har, men som jeg måtte ha lånt til det formålet – på å gjøre badet mitt mer estetisk korrekt. Ellers takk. Det passer meg skikkelig dårlig. Jeg har det bra nok jeg, trenger ikke å ha det så tindrende fint der inne. Og hva kjøkkenet angår – ekte femtitalls – det er superkoselig som det er. Hurra! Skulle vi har brukt hundre tusen på huset vårt, måtte det bli til etterisolering og nytt tak. Ikke akkurat noe å lage hjemme hos-reportasje om, med andre ord.

Fjerna skapdørene. Det er da forandring.

Nå har jo jeg etterhvert blitt irriterende flink på å leve i dagen, jeg kan godt finne på å spise en kokosbolle en mandag siden det er umulig å vite om verden faktisk står til helga, og sånn sett faller også behovet for oppussing utover det som faktisk må gjøres ut på flat mark. Det ble en innmari skikkelig tuklete setning, men jeg forsøkte å si noe om at jeg ikke har behovet for å ha det moderne og pent fordi oppussing handler om at det skal bli bra, bare vi får gjort det, hvis, dersom, når og dadada. Ingen nå. Sukk. Jeg er nødt til å innrømme at jeg blir den slitsomme oppussingsfantasten på en dårlig dag. Det skal dere vite. Spesielt når det gjelder soverommet. Når fargen på veggene er stygg, når planløsninga er håpløs, når senga er for smal, når den grelle vasken er ekstra grell og gulvet helt fryktelig støgt, da veit jeg at jeg ikke har det så veldig bra. Hver gang jeg begynner å mase om at vi må jo for helvete se å få ut fingern og få malt de jævla veggene så er det på tide med litt sitronbrus og en skulder å hvile hodet på. Da er det en eller annen hendelse, en dårlig opplevelse, en kjip dag, lite søvn – noe overraskende konkret som setter i gang impulsene om at jeg må rydde, vaske, rive vegger, bygge opp, endre alt. Jeg har lest et sted at det er typisk for par som har noen uløste problemer å begynne å pusse opp. De gjør det for å sette forholdet litt til siden, fokusere på noe annet, og det er derfor oppussing skremmende ofte ender med samlivsbrudd. Ikke bra, ikke bra.

Når vi bare få lagt en finfin parkett på soverommet, da blir det sikker bedre. Vi har korkgulv der nå. I naturfarge. Ikke særlig pent. Men varmt. Og det ekke så farlig med det. Det tåler riper og hard medfart, akkurat som skipsgulvet i stua. Okei da, vi lar det ligge. Vi kan jo male veggene i steden. Da blir det sikker bedre! Men, vi har egentlig ikke penger å bruke på maling akkurat nå. Eller tid. Vi trenger å hvile oss vi, når vi har noen ledige dager. Åja. Det er sant. Det er jo bare en vegg. Vi lar det være. Kanskje en annen gang.

 

Spenstige tannbørsteholdere.

Nytt sengetøy. Revolusjon.

Hvordan det hadde vært om vi hadde hatt ubegrensa med spenn, det veit jeg ikke. Antagelig hadde vi gjort en hel del om vi hadde midler til det, men det er jo ikke noe vits i å tenke sånn heller. Vi har ikke penger til oppussing vi, vi er relativt fattiglusaktige sånn på overskuddsfronten, og derfor må vi leve deretter. Og her i huset har det nå blitt slik at vi lever heller med det vi har, og er fornøyde med det, samtidig som vi drømmer litt og alt det der, og så slipper vi å føle på noe vondt eller slitsomt forbundet med å ikke ha det fint og moderne. Det funker veldig bra.

Når jeg har et gulv og et bord og en bil og klær og redskaper og tepper og stoler og sofaer som det ikke er så farlig med, så er det et valg. Jeg har valgt å gi rom for bruk, rot og søl i hjemmet mitt og på tingene som fyller det, fordi jeg føler en befrielse over å ha det sånn. Om bilen får en ripe i lakken så er ikke dagen min ødelagt. Om hunden biter hull i soafaputa så javel, da er det et hull i sofaputa. Det er så utrolig deilig. Det er en nydelig følelse som kommer som en konsekvens av å ikke være så opptatt av alle tingene og hva de kosta. Det er seffis noen ting vi kanskje er litt mer stressa på, men i det store bildet har vi en avslappa tone i hele huset. Blir noe ødelagt så får det rusle til søppelkassa, og det er ingen krise for oss, da betyr det at det er åpna en plass til noe annet. Jeg liker å ha det sånn. Og, det vil jeg gjerne si, at selv om det er slitsomt å være hos mennesker hvor man føler at man krysser grenser ved å sitte i en sofa eller ved å smule på brødfjøla, så kan det være greit å huske på at disse menneskene kanskje har noen biter i livspuslespillet sitt som ikke er helt på plass. Kanskje er det rastløshet som driver de råeste trendsetterne, eller følelsen av å mangle kontroll som gjør noen overdrevent opptatt av ryddighet. De får kjøre sitt løp, de legger jo liv og sjel og alt det eier i det – vi andre kan jo heller bytte gardiner en gang i ny og ne, og ommøblere litt og slå oss til ro med det. Det har jeg gjort i dag, faktisk. Trengte noe nytt, litt frisk bris. Skifta plass på spisestue og lekeplass, og fikk akkurat det. Så lite gjorde så mye. Nydelig.

Det vi har er ikke trendy. Det er ikke spesielt fint, og ikke særlig stilrent, men det er vårt, og det er koselig og levende. Tenke på det, vi eier vårt eget hus. Jeg er så takknemlig, virkelig, jeg elsker denne plassen, disse veggene, alle krokene. Det er mitt, vårt, min families. Vesle Bernhardus får vokse opp ved fjorden, rett ved stranda, i et gult hus på hjørnet med et epletre i hagen. I sommer kan vi sitte på et pledd der ute i gresset, til høsten kan vi koke eget syltetøy og til vinteren skal vi bygge snømenn. Jeg er utrolig heldig, og jeg minner meg selv på det hver eneste dag. Jeg trenger ikke kremfargede fliser eller hvite gulv. Jeg behøver bare å minne meg selv på hva jeg har. Det gjør meg lykkelig, og gir meg ro. Ta vare på dere selv i hverdagen, dere fine mennesker. Det er hverdager det er flest av, så de burde være best.

Noen ganger bør man lytte til følelsen som sier noe om at heihei, i kveld er ikke kvelden for litterær poesi. I kveld er ikke kvelden for poesi overhodet – i kveld er ikke engang kvelden for rusk og rask plassert på linjer med antydning til rim. I kveld hadde jeg ikke den følelsen, så jeg satte meg ned for å skrive et deilig dikt om livet og fine ting i min sedvanlige lette og passelig humoristiske tone. Etterhvert ble det ble rimelig tydelig at  jeg burde ha hatt den følelsen som sa noe om heihei og ikke no rimings idag og greier. Jeg burde ha hatt den, og jeg burde ha lytta til den. Dengang ei. Makan til produksjon. Jeg tviler på at Jon Hjørnevik blir stolt av detta, for å si det sånn. 

Jeg har no torsk i frysern

en topptrent liten sak

den koser seg og trener hardt

og er OK på smak.

Sku rime litt om middan

men her må det stå muslim

begrensa ord som rimer gitt

på endeordet slim.

Noen gale turnere

de levde alt for kaldt

de tøyde ut av sinn og sjel

og endte opp som salt.

Jeg ønsker å bevise

at noen ting tar tid

I to og tyve år

har jeg kalt det Krus-kakkli

Jeg sitter her å kåler

med ord og teite rim

jeg har no glass og skåler

og en liten tube lim.

Jeg har så veldig lyst til

å lage fine vers

men jeg hakke riktig formen

så allting blir litt bæsj.

Jeg blir barnslig her jeg sitter

det er nok ganske sent

det er lurt å gå å legge seg

før jeg blir mer ..frustrent.

Jeg hakke mer å gå på

bør legge pennen død

kleinere og kleinere

desperat og brød!?

Sukk.

Det finnes noen dager

hvor ingen ting blir kult

veldig skumle drager

det ekke noe som rimer.

Dusting.

(Men det går bra. Jeg har toppris. En dag Jon, en dag.)