Archive | januar 19, 2013

Fru Popcårni.

19 jan

Har gifta meg! Dødsbra. Det er det nest kuleste jeg har gjort hittill i livet (det kuleste var fødinga), og jeg er særdeles fornøyd. Nydelig liten sermoni, akkurat passe fine blomster og kald pai og latterkrampe til lunsj. En god middag ble inntatt med familien, og jommen hadde vi ikke en sovende liten babyvenn hele bryllupsnatta også. Jeg gifta meg i Dr.Marten’s, og Bjørn tok barberinga sånn tre minutter før vi måtte dra for å rekke vår egen vielse. Det Perfekte Kaos.

bryllup

Nå har det seg slik at jeg har giftet meg inn i en familie med lett gjenkjennelig etternavn. I Moss veit det fleste hvem Podhornyene er, og det skjer ikke sjeldent at jeg blir bedt om å hilse, gjerne fra folk jeg ikke aner hvem er. Jordmoren min under fødselen hadde tatt i mot en av ØrnØrns fettere dessuten, jordmoren min under svangerskapet hadde jobbet med svigermor (trur eg?), barnelegen til Ørnings er fastlegen til Bjørn og tilogmed tannlegen min ba meg hilse hjem til Poddisæne. Det er veldig hyggelig. ErtUlf von Åsm er nå den yngste Podhornyen og den første Podden i sin generasjon, og jeg er stolt over å ta min kjæres etternavn og føre det videre. Farvell frøken Økland, velkommen Fru Podhorny. Noen familier er det godt å giftes inn i, og denne familien er eksepsjonelt god på så mange vis. Så mye kjærlighet, så mange fjes og så mange gode holdniger og verdier. Jeg deler de med dem, og gleder meg til å vise verden at man fortsatt kan gifte seg ung og elske hverandre til man blir en skrukk med smil. Ingen ekteskap er perfekte, ingen mennesker er perfekte – man må ta et valg, og så må man stå for det. Når vårt forhold møter tøffere tider skal vi stå sammen, tro og tro og tro og tro – på oss selv, på valgene vi har tatt, på livet, på kjærligheten og på bedre tider – og gå videre, styrkede og med hevet hode og bankende hjerter.

Det er veldig lettvint i dag å bryte opp. Skilsmisser og separasjoner er stuereint nå, på tross av alt det vonde det fører med seg. Jeg har brukt mye tid på å fundere på om mennesket egentlig er ment til å leve trofast. Jeg har ikke svaret som gjelder for menneskeheten, men jeg kan svare for meg selv – og for min del er svaret ja. Det holder med en.

Vi må være litt unge og naive, for uten trua kommer man ikke særlig langt. Jæddæ, det kommer dårlige tider, men hei – de tidene vil komme uansett hvilket forhold du er i, så hvorfor ikke bare stå de ut og holde sammen? Og heihei, ingen skal være ulykkelige i et ekteskap, det er ikke det jeg mener. Man skal ikke finne seg i hva som helst av prinsipp,  for noen bør ikke holde sammen. Det ganger ingen å være i et forhold hvor samlivet ikke fungere og trivselen er på bunn, men om disse ynkelige ekteskapene noen gang har hatt den gnisten som mitt forhold har nå, så skal det være mulig å arbeide seg frem til litt livsglede igjen. Vold, både fysisk og psykisk, er uakseptabelt, men alt annent kan tilgis og, på sikt, styrke et forhold. Til og med utroskap, men da må man se ann situasjonen litt. Ingen ting er sort/hvitt. Takk og lov.

Jeg har et nyttårsforsett og greier! Bare ett, da;

Lek mer! 

Gleder meg.

For øvrig kan jeg nevne at vi enda ikke har konstante søvnrutiner her i huset. Det vi derimot har, er tannfrembrudd, dødssjuke ektemenn med brokk i hele sjela offaseg, villhund og fyr i peisen.

Mvh. Den Ferskeste fru Podlesrup.