Archive | februar 24, 2013

Utilstrekkelighet

24 feb

Denne helga har jeg vært nedstemt. Jeg har vært trøtt, nærtagende og sliten. Jeg har grått noen tårer, jeg har fått minst tre ryddesammenbrudd, jeg har vært litt for tjukk, jeg har vært for mye i ro, jeg har ikke orket å være no særlig intim, jeg har ikke sovet nevneverdig og jeg har ikke klart å tenke på noe annet enn meg sjæl. Det er sånn jeg blir når jeg er sliten – veldig selvsentrert. Jeg har falt tilbake i gamle baner, og jeg har strøket i mine egne råd for ro i sjela med glans. Det ekke så farlig med rot og mat og må og bør? Jovisstfaen er det farlig din positive lomperadar av en skjeggbuse.

gap

Totalkrise i leiren! Alle dør!

 

I går lå verden som en bekmørkt teppe over huset mitt og stengte meg inne med alt kaoset. I ethvert rom var det uorden, alle skap var stappende fulle. Det var smuler på lakenet og hævver med klær på kleskommoden. Gulvene måtte vaskes i hele huset, skittentøysdunkene var så stappa at det vokste små univers i dem – jeg følte meg helt most blant alle tingene som fløt over alt. Maten jeg laget ble ikke bra, og hadde jeg ikke spist alt for lite frukt og grønt også? Jeg så rundt meg og følte meg lamma av tanken på at uansett hvor mye jeg gjør i dag vil det bare bli rotete igjen. Jeg amma Bønna og gav ham over til mannen min, akkurat det gjorde jeg, bare gav ham til Bjørn i tide og utide. Jeg orket ikke engang å ha LilleVenn tett på meg, jeg trengte luft og armsleng og en shot med oksygen. Jeg var så utrolig sliten. Helt matt og tappa for energi. Det jeg ønska meg aller mest i hele verden var å høre setninga «Bare gå å legg deg du, jeg styrer skuta.». Den setninga fikk jeg ikke. Kunne jeg ha fått den? Ja, antageligvis. Om jeg hadde spurt, og forklart og fortalt, så kunne jeg fint ha fått soveperm. Det er jeg overbevist om. Så hvorfor spurte jeg ikke? Jeg ville at han skulle se det selv, tilby det av seg selv –  hvorfor skulle jeg behøve å be om det, han som påstår at han elsker meg, javel, bevis det da! Det er ingen stoler å stikke det under – jeg var opptatt av å ofre meg. Drive på til randen av det jeg orket så jeg kunne meske meg i selvmedlidenhet og være martyr og bruke min tappede energi og uutrgrunnelige godhet som argumet mot mannen jeg elsker om det skulle bli nødvendig. Fy faen. Jeg spilte akkurat det spillet jeg ikke kan fordra etter boka. Blæ. Blæ, blæ og atter blæ. Dårlig stemning? JepsiPepsi.

Jeg følte meg så voldsomt utilstrekkelig. Plutselig kom oppgittheten over å ikke orke å få gjort alt husarbeidet, skyldfølelsen over å bry meg om det i steden for å bare ta vare på alt det vakre rundt megogdritogdraaltsomerfantastisk, alt ble gæærnt og jeg hadde den panoramautsikten fra furteleppa mi der jeg tusla slukøra rundt. Jeg ble feit, stygg og alle ble teite, og plutselig nådde all kritikken jeg har fått de siste ukene inn til meg – rett inn gikk det, og jeg sto igjen med et desperat behov for å få forsvart og forklart meg; barnet mitt har det bra, det er ikke rotete her, neinei, jeg mener ikke at man aldri skal rydde og vaske og trene, mitt nye etternavn har da ingen ting med kåthet å gjøre, neiii, off, det ekke det jeg står for, jammen se her da, jeg skriver jo ikke stygt om akkurat deg, det er samfunnet, jeg, jeg.. jeg.. sukk. Jeg har tatt i mot en hel del dritt, det skal jeg bare hilse og si. Jeg blir beskyldt for både det ene og det andre, og det finnes diskusjonstråder hvor jeg regelrett blir hengt ut. Personangrep, rakt i strupa. Jeg pleier å håndtere det der helt fint, fokuserer på alle de fine tilbakemeldingene jeg får istedet, og koser meg med skrivinga mi, men jeg er ikke laget av stein, og jeg har ingen vanntette skall. Så da jeg lot meg slå ut av denne kritikken for en stund følte jeg meg nesten litt letta. Så deilig det var, å bare la muren falle, få litt trøst og så legge det bort. Jeg er da ingen offentlig person, jeg har ingen erfaring med det. Man må da lære. Og det gjør jeg, hele tiden.

 

pandaikurv

Dette hadde min elskede prestert å dekorere kjøkkenet med. Jeg var i paddehumør, men lo da jeg så detta. Herregud.

 

Etter all min pannegnikking og sukking og hevede skuldre fikk jeg er god idè. Jeg endte gårsdagen med å gjøre noe særdeles fornuftig, jeg investerte mengder av tid i en nydelig ferskvare; søvn. Jeg tok kvelden sånn i åttetida. Sov og sov og sov, amma, sov, amma, sov og sov og amma og sov og våkna. Våkna som et nytt menneske. Ro i sjela, ro i kroppen. Det er det lureste jeg har gjort i hele mitt liv, antageligvis.

I dag har jeg altså hatt en fortreffelig dag. Jeg har vært opplagt for første gang på tusen millioner år, smilt og lekt og ledd. Den vesle familien min har vært på nydelig søndagstur i solskinnet, vi har spist en god middag, kjæresten og jeg fikk tatt en lang og varm dusj sammen og jeg har senka skuldrene. Hva med gulvvasken jeg måtte få unnagjort i går? Eller alt rotet i alle skap og i kroker og kriker, hvor ble det av? Jovisst er det der når jeg ser etter, men det er ikke iøynefallende slik som i går. Det suger ikke energien ut av meg. Jeg har tatt tilbake kontrollen i dag, og lar ikke uordenen ta motet fra meg. Jeg har det bra, med andre ord. Innsiden er stabil og rolig og passelig lykkelig. Maten jeg har spist har smakt godt, og jeg har ikke blitt tjukk selv om jeg spiste kokosbolle til frokost. Det er så forunderlig. Hele verden forandrer seg med hvordan vi har det. Alt vi tenker, gjør og tror avhenger av den sinntilstanden vi er i. Det virker kanskje naturlig, men er det egentlig logisk? Hvor sanne er vi mot oss selv, når vi lar oss styre slik? Ikke vet jeg. Det jeg vet er at jeg blir et bedre menneske når jeg får sove. Og det er mitt eget ansvar å legge til rette slik at jeg får sovet når jeg virkelig er sliten. At jeg aldri noen gang skal være ajour med rot og rydd har jeg også innfunnet meg med, jeg og oppvaska tok en liten prat om det i sted. Vi fant ut at det var en fin løsning for nåtiden, og at det sikkert blir annerledes når jeg blir gammal.

Det er viktig å være positivt innstilt, det gjør det mye enklere å forholde seg til verden. Det er sunt å tåle kritikk og motgang på en konstruktiv måte, og det er viktig å lære av sine feil. Det aller viktigste derimot, er å la seg selv få bli matt og trist og oppgitt også. Det er helt i orden å være sur og lei. Det er lov å gi etter for press, det er lov å gjøre feil – vi er mennesker, og det er en del av pakka. Det er helt OK å gå på trynet.  Noen av oss gjør feil som ikke kan tilgis, noen gjør feil ingen andre legger merke til. Konsekvensene vil variere, men i det store og det hele er det summen av alt vi opplever og føler som gjør oss til den vi er. Når vi en dag er tilfredse med oss selv (helt eller halvveis), så må vi også anerkjenne våre feil som noe godt. Lev og lær ass, lev og lær.

Fåkke til det der bannerbildet akkurat nå, forresten. Det går sikkert bra. Heia!

Ingen gulv er vasket i dag heller. Ingen skap rydda. I stedet malte jeg dette. Det skal jeg ramme inn og henge opp et sted slik at jeg ser det flere ganger hver dag, så det kan gi meg et smil, helt uavhengig av verden. Noen dager skal jeg smile tilbake, andre dager skal jeg padde forbi og være dritsur a/s og jommen kommer det nok dager hvor skal jeg løpe forbi i en svusj og ikke ense det en tanke. Sånn er det bare. Det er deilig å la ting være som de er. Hurra for det, og hurra for andre fine ting.

stortsmil