Archive | mars, 2013

Requiem de la fjesboka.

25 mar

God kveld, god kveld. 

Jeg har en del ting å skrive om. Jeg har sletta profilen min på facebook foreksempel, og har noen tanker om akkurat det. Er nå på min tredje dag uten facebook, og ærlig talt, selv om jeg aldri ville innrømmet det ellers, så må jeg bare innse at jeg har vært avhengig. Alltid bare inn å sjekke, litt her litt der, jøss er de to sammen, hm, hvor jobber han, jøss er det sånn barnet deres ser ut. Ingen ende. Jeg orka ikke mer. Fikk nok, sletta hele driten. Vil ikke forholde meg til det lenger, har ikke lyst til å ha min informasjon liggende der inne. Vil ikke poste flere bilder, bry meg om likes eller tenke at jeg vet noe om hvordan mine venner har det ut i fra statusoppdateringa deres. Nok er nok. Jeg vil være fjesbokfri.

 

stortsmil

 

Så, nå er jeg det, fjesbokfri. På vei til å bli det i alle fall. Får panikkanfall i ny og ne – jeg veit jo ikke noe om hva som foregår! – men sånn stort sett går det ganske bra. Har kjent litt på hvordan det er å kjede seg uten å surfe rundt i sladder, det føles kjedelig men bra, har lest mer i boka mi og vært mer tilstede. Jeg var ikke så aller verst altså, jeg ekke noen surfer, men etter at jeg fikk iPhone har jeg blitt en sånn slitsom utilgjenglig-tilgjengelig iPhoner. Den lille klædden var aldri langt unna, hvem som helst kunne få min oppmerksomhet nårsomhelst, bare ikke de i samme rom, ikke de som ikke var inne i klædden. Det er ganske slitsomt å sloss om oppmerksomheten til noen med en skjerm, for skjermen har en tendens til å vinne. Nei vet du hva, jeg vil ikke være sånn. Kunne seffis moderert meg, men jeg har ingen interesse av å bruke tid på å lære meg å posjonere ut mine facebookdoser – bare det at det er snakk om at jeg er nødt til å begrense bruken av et jævla nettsted er bevis nok for meg at jeg ikke har godt av å være der inne. Jeg vil se på min fine familie uten å måtte ta et bilde og dele det med alle. Jeg vil bare ha det for meg selv, i hodet mitt,  i minnet mitt, i hjertet mitt. Ikke mere kjas, reklame, hvor mange som så ditt og hvor mange som så datt. Jeg behøver ikke syvhundre venner, jeg behøver ikke å vite hvor mange som liker denne bloggen på facebook. Jeg behøver det ikke, for det er ikke viktig for meg. Hvordan jeg har det som meg selv, med meg selv,  i meg selv er viktig, og hvordan kjæresten min har det, og bebivennen min, og hunden, det er viktig. At jeg kan være en inspirasjon, en glede og en berikelse for de som bor i hjemmet mitt, og de jeg omgås daglig, det er det som betyr noe for meg. Neste gang jeg møter en bekjent eller en venn jeg ikke ser så ofte, så har vi tilogmed noe å prate om. Høhø.

Flere av de jeg har fortalt det til har blitt helt sjokkerte. «HVA?! Har du sletta deg fra facebook? Hvorfor det? Herregud, hvorfor? Hvordan skal du holde kontakten med alle da? Og bloggen, du har jo mange likes!» Mm. Ikke sant. Jeg har fjerna profilen min fra et nettsted. Jeg er ikke død. Jiises, det har jo tatt helt av. «Tenk deg godt om før du gjør det!» Hva? Tenke meg godt om? Dette burde være en bagatell. Folk tar meg ikke seriøst en gang, de regner med å se meg der inne igjen før karantenetiden er over. Jepp, sletting av facebookkontoen innebærer fjorten dagers karantene, hvor profilen og alt innhold er stengt, men all info ligger lagra, slik at du kan logge deg inn igjen og opprette alt i løpet av fjorten dager. Om man ikke logger seg inn, slettes det. Tenk det. De har gjort det enkelt med tilbakefall. Det sier noe om at de har opplevd mange tilbakefall, gjør det ikke? Det har blitt et dop nærmest, med muligheter for avhengighet, misbruk, abstinenser og tilbakefall. Sier litt om hvor stort det har blitt, hvor langt det har gått. Det ekke enkelt å slette profilen heller – inne på facebook kan man deaktivere den, men det er omternt det. Jeg måtte google «hvordan slette facebookprofil permanent» for å finne en link som gav meg mulighet. Jeg poster den nederst her jeg, så har dere den om dere også er slitne av alt sammen.

Nei, jeg behøver ikke å vite hva du gjør hele tida, og ærlig talt, har vi ikke egentlig en mye større interesse av å fortelle hva vi selv gjør enn å lese hva andre gjør? Vi bruker facebook til å høyne oss selv, til å skryte til flest mulig. Vi poster de fineste bildene, skriver de morsomste statusene, venter på likes, føler oss vellykkede når vi får dem og blir usikre og nedstemte om ingen der ute klikker «liker» eller kommenterer.  Facebook er et kontrollsamfunn vi kaller sosial plattform. Det har blitt en plass hvor vi har tenkt at vi bedriver sosial omgang, mens vi virkelig sitter ved en skjerm. Vi kan sitte alene og være megasosiale. Jeg liker det ikke, liker ikke idèen. Det trekker fokuset vekk fra virkeligheten, vekk fra hverdagsmagien og vekk fra de faktiske forholdene vi lever i. Prestasjonspresset florerer, og ekspanderer vannvittig på slike sider. De med fine kropper poster bilde av det, de med nydelige hjem poster bilde av det, de som baker lekre kaker poster bilder av det  og de som har et vakkert barn poster bilder av det. Når vi får det beste servert fra så mange, vil vi til slutt sitte igjen med oppfatninga om at alle er perfekte på alle områder. Derfor må vi også være det. Og der går’e gæli gitt, her blir det skjeivt. De med rålekre kropper har det kanskje mæd rotete, og de med lekre bakverk har kanskje ikke snøring på hvordan de skal kle seg. Vi har våre styrker og våre svakheter, og når alle fronter sine forskjellige styrker på samme plattform blir presentasjonen ganske skrudd. Det er så lett å sitte igjen med følelsen av utilstrekkelighet. Jeg har det sånn hver gang jeg åpner et typisk magasin, for i sånna magasiner gjør de det samma – fronter de beste du kan kle deg i, det beste du kan gjøre for huset, de mest omsorgsfulle personene, de fineste møblene, den beste treninga og den mest smakfulle maten ved siden av reportasjer om viktigheten av å elske seg selv og nyte livet. Det blir utrolig vanskelig. De fleste av oss kan gjøre mye av det helt etter boka om vi vil, men ingen av oss kan gjøre alle tingene etter boka på èn gang. Husk det.

Jeg er litt sånn antiskjerm av meg, og har noen linjer jeg syns er fornuftige og som jeg forsøker å følge sånn nogenlunde. Jeg er hjemme i perm nå, og tilbringer store deler av dagen min hjemme i huset mitt, men tv, det brukes ikke. Jeg ser på tv kanskje to timer i uka, ofte mindre. Kjæresten min bruker den litt til fifa, ellers kan vi godt sette oss ned med en skikkelig film og en bolle poppis – det er sånt jeg syns er koselig, og da bruker vi tv’n med rette. Det er virkelig en luksus å ha egen tvstue – i alle fall med det beistet av en tv vi har, en sånn dritsvær en som man kan prate til, se 3D og surfe på nett med (ja, det er ganske fett sånn innimellom, og det er så artig for det er helt utrolig utypisk oss å eie noe sånt. Ja, vi fikk den.) – og jeg nyter å ha en tvfri stue som brukes til hverdags. Formidabel løsning for oss, med andre ord.  Vi har en stasjonær PC på et eget arbeidsrom i annen etasje, slik at det ikke skal være en skjerm som flyter rundt om kring og skjermer seg, og jeg har som sagt iPhone, og trives ikke med meg selv om jeg fikler med den foran ØrnØrn. Jeg ønsker meg å  mindre iPhoning fra meg sjæl, og jobber med saken.  Jeg som er så opptatt av å være tilstede, jeg syns det er slitsomt med skjerm. Om tv’n står på, så blir oppmerksomheta mi dratt mot det, uansett hva som står på. Derfor foretrekker jeg å ha den av. Sort og fin, hipp hurra. Jeg skulle nok klart meg strålende uten tv jeg, men det finnes gode programmer også, nyttige og lærerike og avslappende programmer, og det syns jeg man skal se på. Da kan man skru tven sin på. Og så kan man skru den av etterpå. Det finnes tross alt mer ræl og reklame og visuelt piss enn nyttige programmer, og alt det kanaliseres inn i hodene på voksne og barn over hele verden. Nå er jeg også passe motstander av tv og barn, og det er jo også en bidragsfaktor. Han derre søte sjarmøren min skal få se barnetv altså, og vi skal kose oss med filmer og slikt, det syns jeg er hyggelig, men sånn barnevakt-tv er helt uaktuelt for meg. (Igjen, litt er ikke skadelig. Slapp av. Det ordner seg. Det blir bra folk av de fleste. Vi har alle våre greier, og dette er en av mine. Senke skuldra, du er fortsatt en god mor selv om tv’n står på. Hurra.)

Vi har alle et valg. Når det gjelder facebook har jeg tatt mitt valg, og jeg er ute. Jeg gjør det sånn fordi det er mitt ønske, og det er det jeg føler passer meg best. Facebook lever videre, og mange lever helt greit i den verdenen, men jeg vil ikke være med mer. Jeg ønsker meg meg mye heller besøk en fredagskveld og skrævl over et glass rødvin enn en «like». Jeg kan godt bake litt også, men du får ikke se hvor deilig det ble før du er her. Fnis.

Slettings til tryneboka kan du gjøre her, hvis du har lyst.

Jeg syns detta er deilig, skikkelig deilig. Et fabelaktig steg i riktig retning, tro mot min egen livsfilosofi. Bloggen får bli, for den hjelper meg på veien. Her får jeg formulert meg, tatt meg en pause, satt meg ned og skrevet. Det får jeg noe igjen for føler jeg, noe annet enn sladder. Her inne kan jeg ikke måle meg selv opp mot andre slik jeg gjorde på fjesboka. Det er sunt. I alle fall for meg. Det er lett å himle med øynene og drite ut noen som har ytret et bilde eller en teit tanke på facebook altså, når man sitter godt skjult bak en skjerm langt unna vedkommende. Jeg vil ikke være slik lenger, og gjør det enkelt for meg sjæl. Adjø facebook. Din tid er over.

 

 

litesmil litesmilto

Lur en torsdagskveld.

21 mar

 

 

Hva jeg ikke har:

Jeg har ikke fått hengt opp den vaska i dag heller. Den har ligget i maskina i to døgn. Og alle klærne.. herregud, jeg må få bretta og rydde alle klærne.. Klær overalt.

 

Hva jeg har:

Jeg har en velskapt sønn. En sønn som er våken. Nysgjerrig. Han er sunn og frisk og sterk. Full av liv. Han har vilje og lyst. Han skrævler med tærne sine. Favorittlekene hans er våtserviettpakka og ballongvispen i plast. Han har trillrunde øyne. Smilehull etter pappaen sin. Ti fingre, ti tær. En liten flekk på ankelen. Han er stadig tannløs, men smiler så hardt han kan likevel. Han elsker tutekoppen sin fylt med vann.Han kan bevege armene sine superfort. Noen ganger tror han at han skal nyse to ganger når han egentlig bare må nyse en gang, så for å kompensere på manglende nys hyler han nysaktig hvor nys nummer to skulle vært. Han stråler av stolthet når han reiser seg på alle fire. Han pleier å putte sin egen hånd såpass langt inn i munnen at han brekker seg. Han putter fingrene sine i øynene til Bob hund. Han drar Bob i ørene. Han er den beste overraskelsen i hele mitt liv. Han ler når jeg rister på håret mitt. En gang fikk han lættis da hele familien danset til «Crazy little thing called love».

Pause.

Øyeblikk til ettertanke.

Ah.

Lykkefølelse opprettet.

 

IMG_0644

Jeg vant! Mvh ErtUlf von Åsm.

Dritseriøs oppussing.

18 mar

‘Ællæ. 

Noen dager drister kjæresten min og jeg oss til å prate om hus og hjem og farger og løsninger. Vi bor i et kråkeslott, som bærer tydelig preg av litt sånn godhjerta utbygging uten noen som helst form for sammenheng, hverken på en god eller dårlig dag. Det er rom i rommene, et kott her, VIPS en do der, en liten hems der ja, noe orginalt 50-tall, litt nybygg, fliser, korkgulv, laminat og takvinduer. Det er så mange kriker og kroker og hjørner i dette huset, og alle har en plassering som sikrer dem nominasjon i verdensmesterskapet i upraktisk. Dette er uten tvil en kreativt hus – siden vi flyttet inn i juli i fjor har vi antakeligvis laget nittenhundre skisseplaner for hvordan vi kan gjøre detta annerledes, finere, mer praktisk. Vi skrævler, drømmer og rister på huene våre, og når kvelden kommer kryper vi inntill hverandre og fniser. For vi vet, begge to, at vi ikke kommer til å gjøre noen ting som helst. 

IMG_0665

 

Jeg er jo hjemme i perm nå, og Bjørn har en løsning som gjør at han er hjemme i pappaperm hver onsdag – vi har dermed TONNEVIS av tid og mulighet til å pusse opp! Hu hei, da har vi fått oss et lite barn, da starter vi! Alle rommene skal pusses opp, en to tre. Riv det ned, vi setter det opp etterhvert! Ta opp et lån så vi kan ha penere fliser på badet og leve i mer gjeld! La nå kaoset råde fullstendig – jeg pleide å vite sånn omtrent hvor kjøkkenet lå, men nå ble jeg usikker. Ingen fare. Det blir så bra når alt er nytt og flott. Da blir vi glade igjen! Snart, når vi er ferdige. Eller?

Det er en kjempeinvestering å pusse opp. Det er argumentet som florerer. En kjempeinvestering. Da går huset opp i verdi. Det blir verdt mer. Verdt mer penger, altså. Penger. Deilige, iskalde penger. Det er visst utrolig viktig å ha veldige mye penger. Så da må man pusse opp. Spesielt bad og kjøkken. Det må være nytt og glitrende, ha masse plass og være praktiske og smakfulle. Utrolig viktig. Hvordan kan man ha det hyggelig hjemme hvis man ikke har fint bad og kjøkken? Vårt bad virker på en skikkelig badete måte – det har vask og speil og varmekabler i gulvet, og snart får vi inn et badekar der. Det ekke mye pent, det er faktisk rimelig stygt, men alt der inne funker. Jeg tenker noen ganger at vi burde pusse det opp, men hver gang ender jeg på tanken om «å shit, tenk så mye vi kunne har gjort for hundre tusen – Tenk alle stedene vi kunne besøkt, eller hvor mange Caraveller vi kunne kjøpt så vi kan ha tusen barn, eller åh, da kunne vi fått en Bostonvenn til Bob, satt opp et skikkelig gjerde, eller jeg kan være hjemme et helt år som bare mamma!» Det blir rett og slett for overdådig for meg, å skulle bruke hundre tusen kroner – penger jeg ikke engang har, men som jeg måtte ha lånt til det formålet – på å gjøre badet mitt mer estetisk korrekt. Ellers takk. Det passer meg skikkelig dårlig. Jeg har det bra nok jeg, trenger ikke å ha det så tindrende fint der inne. Og hva kjøkkenet angår – ekte femtitalls – det er superkoselig som det er. Hurra! Skulle vi har brukt hundre tusen på huset vårt, måtte det bli til etterisolering og nytt tak. Ikke akkurat noe å lage hjemme hos-reportasje om, med andre ord.

 

IMG_0714

Fjerna skapdørene. Det er da forandring.

 

Nå har jo jeg etterhvert blitt irriterende flink på å leve i dagen, jeg kan godt finne på å spise en kokosbolle en mandag siden det er umulig å vite om verden faktisk står til helga, og sånn sett faller også behovet for oppussing utover det som faktisk må gjøres ut på flat mark. Det ble en innmari skikkelig tuklete setning, men jeg forsøkte å si noe om at jeg ikke har behovet for å ha det moderne og pent fordi oppussing handler om at det skal bli bra, bare vi får gjort det, hvis, dersom, når og dadada. Ingen nå. Sukk. Jeg er nødt til å innrømme at jeg blir den slitsomme oppussingsfantasten på en dårlig dag. Det skal dere vite. Spesielt når det gjelder soverommet. Når fargen på veggene er stygg, når planløsninga er håpløs, når senga er for smal, når den grelle vasken er ekstra grell og gulvet helt fryktelig støgt, da veit jeg at jeg ikke har det så veldig bra. Hver gang jeg begynner å mase om at vi må jo for helvete se å få ut fingern og få malt de jævla veggene så er det på tide med litt sitronbrus og en skulder å hvile hodet på. Da er det en eller annen hendelse, en dårlig opplevelse, en kjip dag, lite søvn – noe overraskende konkret som setter i gang impulsene om at jeg må rydde, vaske, rive vegger, bygge opp, endre alt. Jeg har lest et sted at det er typisk for par som har noen uløste problemer å begynne å pusse opp. De gjør det for å sette forholdet litt til siden, fokusere på noe annet, og det er derfor oppussing skremmende ofte ender med samlivsbrudd. Ikke bra, ikke bra.

Når vi bare få lagt en finfin parkett på soverommet, da blir det sikker bedre. Vi har korkgulv der nå. I naturfarge. Ikke særlig pent. Men varmt. Og det ekke så farlig med det. Det tåler riper og hard medfart, akkurat som skipsgulvet i stua. Okei da, vi lar det ligge. Vi kan jo male veggene i steden. Da blir det sikker bedre! Men, vi har egentlig ikke penger å bruke på maling akkurat nå. Eller tid. Vi trenger å hvile oss vi, når vi har noen ledige dager. Åja. Det er sant. Det er jo bare en vegg. Vi lar det være. Kanskje en annen gang.

 

Spenstige tannbørsteholdere.

Spenstige tannbørsteholdere.

Nytt sengetøy. Revolusjon.

Nytt sengetøy. Revolusjon.

 

Hvordan det hadde vært om vi hadde hatt ubegrensa med spenn, det veit jeg ikke. Antagelig hadde vi gjort en hel del om vi hadde midler til det, men det er jo ikke noe vits i å tenke sånn heller. Vi har ikke penger til oppussing vi, vi er relativt fattiglusaktige sånn på overskuddsfronten, og derfor må vi leve deretter. Og her i huset har det nå blitt slik at vi lever heller med det vi har, og er fornøyde med det, samtidig som vi drømmer litt og alt det der, og så slipper vi å føle på noe vondt eller slitsomt forbundet med å ikke ha det fint og moderne. Det funker veldig bra.

Når jeg har et gulv og et bord og en bil og klær og redskaper og tepper og stoler og sofaer som det ikke er så farlig med, så er det et valg. Jeg har valgt å gi rom for bruk, rot og søl i hjemmet mitt og på tingene som fyller det, fordi jeg føler en befrielse over å ha det sånn. Om bilen får en ripe i lakken så er ikke dagen min ødelagt. Om hunden biter hull i soafaputa så javel, da er det et hull i sofaputa. Det er så utrolig deilig. Det er en nydelig følelse som kommer som en konsekvens av å ikke være så opptatt av alle tingene og hva de kosta. Det er seffis noen ting vi kanskje er litt mer stressa på, men i det store bildet har vi en avslappa tone i hele huset. Blir noe ødelagt så får det rusle til søppelkassa, og det er ingen krise for oss, da betyr det at det er åpna en plass til noe annet. Jeg liker å ha det sånn. Og, det vil jeg gjerne si, at selv om det er slitsomt å være hos mennesker hvor man føler at man krysser grenser ved å sitte i en sofa eller ved å smule på brødfjøla, så kan det være greit å huske på at disse menneskene kanskje har noen biter i livspuslespillet sitt som ikke er helt på plass. Kanskje er det rastløshet som driver de råeste trendsetterne, eller følelsen av å mangle kontroll som gjør noen overdrevent opptatt av ryddighet. De får kjøre sitt løp, de legger jo liv og sjel og alt det eier i det – vi andre kan jo heller bytte gardiner en gang i ny og ne, og ommøblere litt og slå oss til ro med det. Det har jeg gjort i dag, faktisk. Trengte noe nytt, litt frisk bris. Skifta plass på spisestue og lekeplass, og fikk akkurat det. Så lite gjorde så mye. Nydelig.

 

IMG_0713 IMG_0712

 

Det vi har er ikke trendy. Det er ikke spesielt fint, og ikke særlig stilrent, men det er vårt, og det er koselig og levende. Tenke på det, vi eier vårt eget hus. Jeg er så takknemlig, virkelig, jeg elsker denne plassen, disse veggene, alle krokene. Det er mitt, vårt, min families. Vesle Bernhardus får vokse opp ved fjorden, rett ved stranda, i et gult hus på hjørnet med et epletre i hagen. I sommer kan vi sitte på et pledd der ute i gresset, til høsten kan vi koke eget syltetøy og til vinteren skal vi bygge snømenn. Jeg er utrolig heldig, og jeg minner meg selv på det hver eneste dag. Jeg trenger ikke kremfargede fliser eller hvite gulv. Jeg behøver bare å minne meg selv på hva jeg har. Det gjør meg lykkelig, og gir meg ro. Ta vare på dere selv i hverdagen, dere fine mennesker. Det er hverdager det er flest av, så de burde være best.

IMG_0716

Desperasjon i diktform.

15 mar

 

 

Noen ganger bør man lytte til følelsen som sier noe om at heihei, i kveld er ikke kvelden for litterær poesi. I kveld er ikke kvelden for poesi overhodet – i kveld er ikke engang kvelden for rusk og rask plassert på linjer med antydning til rim. I kveld hadde jeg ikke den følelsen, så jeg satte meg ned for å skrive et deilig dikt om livet og fine ting i min sedvanlige lette og passelig humoristiske tone. Etterhvert ble det ble rimelig tydelig at  jeg burde ha hatt den følelsen som sa noe om heihei og ikke no rimings idag og greier. Jeg burde ha hatt den, og jeg burde ha lytta til den. Dengang ei. Makan til produksjon. Jeg tviler på at Jon Hjørnevik blir stolt av detta, for å si det sånn. 

 

Jeg har no torsk i frysern

en topptrent liten sak

den koser seg og trener hardt

og er OK på smak.

IMG_0651

Sku rime litt om middan

men her må det stå muslim

begrensa ord som rimer gitt

på endeordet slim.

IMG_0654

Noen gale turnere

de levde alt for kaldt

de tøyde ut av sinn og sjel

og endte opp som salt.

IMG_0653

Jeg ønsker å bevise

at noen ting tar tid

I to og tyve år

har jeg kalt det Krus-kakkli

IMG_0652

Jeg sitter her å kåler

med ord og teite rim

jeg har no glass og skåler

og en liten tube lim.

IMG_0649

Jeg har så veldig lyst til

å lage fine vers

men jeg hakke riktig formen

så allting blir litt bæsj.

IMG_0149

Jeg blir barnslig her jeg sitter

det er nok ganske sent

det er lurt å gå å legge seg

før jeg blir mer ..frustrent.

Jeg hakke mer å gå på

bør legge pennen død

kleinere og kleinere

desperat og brød!?

Sukk.

Det finnes noen dager

hvor ingen ting blir kult

veldig skumle drager

det ekke noe som rimer.

Dusting.

(Men det går bra. Jeg har toppris. En dag Jon, en dag.)

IMG_0656

Diskutabel heklesuksess i frekke farver.

2 mar

Jeg har hekla! Jajamen! 

Jeg tenkte for meg selv – Åhå, pjokken trenger en ny lue. Jeg har jo garn og heklenåler og det som fint er, da bare slår jeg opp en oppskrift og VIPS så har jeg mekka ei litta lue. Fy fæn, blir så bra, kanskje jeg til og med skal åpne en butikk? (Har en tendens til å bli litt revet med.) Tanken var at jeg skulle kose meg med lett håndarbeide i en yndig vårsol mens jeg drakk en kopp te som matchet mitt sovende barns velduftende klær. Kom igjen Google, overøs meg med kreative innspill!

Google søkebar. Søkeord «Enkel hekla lue». Klikklikk.

Elines lille verden er heklekunsten som omhyller denne respektive lua «så enkelt at alle kan gjøre det, uansett hvor fersk eller dreven man er med heklenåla.»  Søtt som honning tenker jeg. Jeg tar den. Finner frem nål og tråd, bysser pjokken i søvn og gyver løs på arbeidet som formann i optimistklubben. Regner med å ha en syv-åtte luer ferdig i løpet av ettermiddagen, og for all del, det er bare å komme med bestillinger. Det står jo hvordan jeg skal lage stilige mønstere og greier, så bare kom med ønsker! Den ugla er kul. Kan Eline, ja, så kan jeg.

Etter syv forsøk på å få til å hekle luftmaskene sammen til en sirkel var jeg i gang. Første runde, jeg hekler to hester i hver ell em, dropper å legge inn markør – det er for nybegynnere – drikker mere kaffe og hekler flere hester i forskjellige masker og koser meg. Etterhvert åpenbarer lua seg, i all sin luehet. Jeg kjenner et snev av tvil, tenker at njaa, kanskje ikke så lurt å droppe markøren nei, og tar meg et lite øyeblikk for å vurdere situasjonen. Jeg har allerede brukt mye tid, og kjenner på følelsen av å ha vært litt i overkant  Northug i heklesjela. Etter noen runder til med ivrig heklings tar jeg et skritt tilbake, får avstand og ser på det som er så enkelt at alle kan gjøre det, uansett hvor fersk eller dreven man er med heklenåla. Jeg får lættis sammen med realitetsorienteringa.

Resultatet?

lue9 lue10 

Den er i det minste hul. Og den har en lueaktig form.. kanskje mer som en hatt. Uansett, jeg skylder på ytre faktorer – feil type garn, feil nål og rævva oppskrift. Rart at hennes ble så fin, og min så.. estetisk utfordende. Greit. Tilbake til Google. Samme søk.

«Kanskje nokon der ute har lyst å hekle seg ei enkel og fin lue på berre ein kveld?» 

Ja, særlig.

Etter litt hit og litt dit fant jeg en lue jeg virkelig likte. Jeg er ganske barnslig, så når noe presenterer en monsterlue for meg, ja da er jeg solgt. Borte var tanken om å hekle lue til min sønn, her skulle det hekles monsterlue til mor. Tenk så bra livet mitt kom til å bli! Sjekk denne fantastiske monsterlua. Helt herlig. Etter en rask vurdering var det tid for å sette meg i sving nok en gang. Glemt var mitt interessante førsteforsøk, og opphøyet til visepresident i optimistklubben hev jeg meg ut i det nok en gang.

«Legg opp 6 lm, samle til ring.» Lett. Alle kan vel samle til ring. Seks ell em. Ring. Jepp.

«1. omg. Hekle 2 lm, 13 stm(14 stm tilsammen), fest med kjm i den øverste av dei første lm.» I hodet mitt blir ethvert «omg» til entusiastiske «Oh my God»-utbrudd. Alt det andre kryptiske kokeriet forstår jeg sånn nogenlunde, om jeg tar det bit for bit. Denne oppskrifta lovet meg heldigvis ikke sikker suksess, så sånn sett slapp jeg å bli skuffa igjen om det skulle vise seg at jeg nok en gang hadde tatt meg vann over hodet.

Etter en stund avsluttet jeg arbeidet grunnet klinkende opplagte grunner.

lue16 lue15 lue13sovelue

Da jeg bestemte meg for å gå på for tredje gang (og fikk æresmedalje for tjesten i Optimistklubben), var det med en real dose erfaring og lagt mer realistiske forventninger. Foreløpig ser mitt yndige håndarbeide relativt bedritent ut som lue, men frykt ikke – jeg har funnet gode forslag til nye anvendelseplattformer!

Jeg presenterer – Monsterlue i nye omgivelser!

Som brikett.

Som brikett.

 

Som fruktskål. Frukt her representert ved grønnsaker.

Som fruktskål. Frukt her representert ved grønnsaker.

 

Som hundepynt.

Som hundepynt.

 

Som litt slapp avantgardistisk sofapute.

Som litt slapp avantgardistisk sofapute.

 

Som babyleke i frekk farge.

Som babyleke i frekk farge.

 

Som luftrenser.

Som luftrenser.

 

Som babylue - krever et lass av goodwill.

Som babysveis.

 

Jeg tviler på at det blir noen butikkvirksomhet med det første.  Jeg får kanskje øve meg bittelitt til. I morgen skal jeg strikke i steden. En genser kanskje, eller en leilighet.