Archive | mars 25, 2013

Requiem de la fjesboka.

25 mar

God kveld, god kveld. 

Jeg har en del ting å skrive om. Jeg har sletta profilen min på facebook foreksempel, og har noen tanker om akkurat det. Er nå på min tredje dag uten facebook, og ærlig talt, selv om jeg aldri ville innrømmet det ellers, så må jeg bare innse at jeg har vært avhengig. Alltid bare inn å sjekke, litt her litt der, jøss er de to sammen, hm, hvor jobber han, jøss er det sånn barnet deres ser ut. Ingen ende. Jeg orka ikke mer. Fikk nok, sletta hele driten. Vil ikke forholde meg til det lenger, har ikke lyst til å ha min informasjon liggende der inne. Vil ikke poste flere bilder, bry meg om likes eller tenke at jeg vet noe om hvordan mine venner har det ut i fra statusoppdateringa deres. Nok er nok. Jeg vil være fjesbokfri.

 

stortsmil

 

Så, nå er jeg det, fjesbokfri. På vei til å bli det i alle fall. Får panikkanfall i ny og ne – jeg veit jo ikke noe om hva som foregår! – men sånn stort sett går det ganske bra. Har kjent litt på hvordan det er å kjede seg uten å surfe rundt i sladder, det føles kjedelig men bra, har lest mer i boka mi og vært mer tilstede. Jeg var ikke så aller verst altså, jeg ekke noen surfer, men etter at jeg fikk iPhone har jeg blitt en sånn slitsom utilgjenglig-tilgjengelig iPhoner. Den lille klædden var aldri langt unna, hvem som helst kunne få min oppmerksomhet nårsomhelst, bare ikke de i samme rom, ikke de som ikke var inne i klædden. Det er ganske slitsomt å sloss om oppmerksomheten til noen med en skjerm, for skjermen har en tendens til å vinne. Nei vet du hva, jeg vil ikke være sånn. Kunne seffis moderert meg, men jeg har ingen interesse av å bruke tid på å lære meg å posjonere ut mine facebookdoser – bare det at det er snakk om at jeg er nødt til å begrense bruken av et jævla nettsted er bevis nok for meg at jeg ikke har godt av å være der inne. Jeg vil se på min fine familie uten å måtte ta et bilde og dele det med alle. Jeg vil bare ha det for meg selv, i hodet mitt,  i minnet mitt, i hjertet mitt. Ikke mere kjas, reklame, hvor mange som så ditt og hvor mange som så datt. Jeg behøver ikke syvhundre venner, jeg behøver ikke å vite hvor mange som liker denne bloggen på facebook. Jeg behøver det ikke, for det er ikke viktig for meg. Hvordan jeg har det som meg selv, med meg selv,  i meg selv er viktig, og hvordan kjæresten min har det, og bebivennen min, og hunden, det er viktig. At jeg kan være en inspirasjon, en glede og en berikelse for de som bor i hjemmet mitt, og de jeg omgås daglig, det er det som betyr noe for meg. Neste gang jeg møter en bekjent eller en venn jeg ikke ser så ofte, så har vi tilogmed noe å prate om. Høhø.

Flere av de jeg har fortalt det til har blitt helt sjokkerte. «HVA?! Har du sletta deg fra facebook? Hvorfor det? Herregud, hvorfor? Hvordan skal du holde kontakten med alle da? Og bloggen, du har jo mange likes!» Mm. Ikke sant. Jeg har fjerna profilen min fra et nettsted. Jeg er ikke død. Jiises, det har jo tatt helt av. «Tenk deg godt om før du gjør det!» Hva? Tenke meg godt om? Dette burde være en bagatell. Folk tar meg ikke seriøst en gang, de regner med å se meg der inne igjen før karantenetiden er over. Jepp, sletting av facebookkontoen innebærer fjorten dagers karantene, hvor profilen og alt innhold er stengt, men all info ligger lagra, slik at du kan logge deg inn igjen og opprette alt i løpet av fjorten dager. Om man ikke logger seg inn, slettes det. Tenk det. De har gjort det enkelt med tilbakefall. Det sier noe om at de har opplevd mange tilbakefall, gjør det ikke? Det har blitt et dop nærmest, med muligheter for avhengighet, misbruk, abstinenser og tilbakefall. Sier litt om hvor stort det har blitt, hvor langt det har gått. Det ekke enkelt å slette profilen heller – inne på facebook kan man deaktivere den, men det er omternt det. Jeg måtte google «hvordan slette facebookprofil permanent» for å finne en link som gav meg mulighet. Jeg poster den nederst her jeg, så har dere den om dere også er slitne av alt sammen.

Nei, jeg behøver ikke å vite hva du gjør hele tida, og ærlig talt, har vi ikke egentlig en mye større interesse av å fortelle hva vi selv gjør enn å lese hva andre gjør? Vi bruker facebook til å høyne oss selv, til å skryte til flest mulig. Vi poster de fineste bildene, skriver de morsomste statusene, venter på likes, føler oss vellykkede når vi får dem og blir usikre og nedstemte om ingen der ute klikker «liker» eller kommenterer.  Facebook er et kontrollsamfunn vi kaller sosial plattform. Det har blitt en plass hvor vi har tenkt at vi bedriver sosial omgang, mens vi virkelig sitter ved en skjerm. Vi kan sitte alene og være megasosiale. Jeg liker det ikke, liker ikke idèen. Det trekker fokuset vekk fra virkeligheten, vekk fra hverdagsmagien og vekk fra de faktiske forholdene vi lever i. Prestasjonspresset florerer, og ekspanderer vannvittig på slike sider. De med fine kropper poster bilde av det, de med nydelige hjem poster bilde av det, de som baker lekre kaker poster bilder av det  og de som har et vakkert barn poster bilder av det. Når vi får det beste servert fra så mange, vil vi til slutt sitte igjen med oppfatninga om at alle er perfekte på alle områder. Derfor må vi også være det. Og der går’e gæli gitt, her blir det skjeivt. De med rålekre kropper har det kanskje mæd rotete, og de med lekre bakverk har kanskje ikke snøring på hvordan de skal kle seg. Vi har våre styrker og våre svakheter, og når alle fronter sine forskjellige styrker på samme plattform blir presentasjonen ganske skrudd. Det er så lett å sitte igjen med følelsen av utilstrekkelighet. Jeg har det sånn hver gang jeg åpner et typisk magasin, for i sånna magasiner gjør de det samma – fronter de beste du kan kle deg i, det beste du kan gjøre for huset, de mest omsorgsfulle personene, de fineste møblene, den beste treninga og den mest smakfulle maten ved siden av reportasjer om viktigheten av å elske seg selv og nyte livet. Det blir utrolig vanskelig. De fleste av oss kan gjøre mye av det helt etter boka om vi vil, men ingen av oss kan gjøre alle tingene etter boka på èn gang. Husk det.

Jeg er litt sånn antiskjerm av meg, og har noen linjer jeg syns er fornuftige og som jeg forsøker å følge sånn nogenlunde. Jeg er hjemme i perm nå, og tilbringer store deler av dagen min hjemme i huset mitt, men tv, det brukes ikke. Jeg ser på tv kanskje to timer i uka, ofte mindre. Kjæresten min bruker den litt til fifa, ellers kan vi godt sette oss ned med en skikkelig film og en bolle poppis – det er sånt jeg syns er koselig, og da bruker vi tv’n med rette. Det er virkelig en luksus å ha egen tvstue – i alle fall med det beistet av en tv vi har, en sånn dritsvær en som man kan prate til, se 3D og surfe på nett med (ja, det er ganske fett sånn innimellom, og det er så artig for det er helt utrolig utypisk oss å eie noe sånt. Ja, vi fikk den.) – og jeg nyter å ha en tvfri stue som brukes til hverdags. Formidabel løsning for oss, med andre ord.  Vi har en stasjonær PC på et eget arbeidsrom i annen etasje, slik at det ikke skal være en skjerm som flyter rundt om kring og skjermer seg, og jeg har som sagt iPhone, og trives ikke med meg selv om jeg fikler med den foran ØrnØrn. Jeg ønsker meg å  mindre iPhoning fra meg sjæl, og jobber med saken.  Jeg som er så opptatt av å være tilstede, jeg syns det er slitsomt med skjerm. Om tv’n står på, så blir oppmerksomheta mi dratt mot det, uansett hva som står på. Derfor foretrekker jeg å ha den av. Sort og fin, hipp hurra. Jeg skulle nok klart meg strålende uten tv jeg, men det finnes gode programmer også, nyttige og lærerike og avslappende programmer, og det syns jeg man skal se på. Da kan man skru tven sin på. Og så kan man skru den av etterpå. Det finnes tross alt mer ræl og reklame og visuelt piss enn nyttige programmer, og alt det kanaliseres inn i hodene på voksne og barn over hele verden. Nå er jeg også passe motstander av tv og barn, og det er jo også en bidragsfaktor. Han derre søte sjarmøren min skal få se barnetv altså, og vi skal kose oss med filmer og slikt, det syns jeg er hyggelig, men sånn barnevakt-tv er helt uaktuelt for meg. (Igjen, litt er ikke skadelig. Slapp av. Det ordner seg. Det blir bra folk av de fleste. Vi har alle våre greier, og dette er en av mine. Senke skuldra, du er fortsatt en god mor selv om tv’n står på. Hurra.)

Vi har alle et valg. Når det gjelder facebook har jeg tatt mitt valg, og jeg er ute. Jeg gjør det sånn fordi det er mitt ønske, og det er det jeg føler passer meg best. Facebook lever videre, og mange lever helt greit i den verdenen, men jeg vil ikke være med mer. Jeg ønsker meg meg mye heller besøk en fredagskveld og skrævl over et glass rødvin enn en «like». Jeg kan godt bake litt også, men du får ikke se hvor deilig det ble før du er her. Fnis.

Slettings til tryneboka kan du gjøre her, hvis du har lyst.

Jeg syns detta er deilig, skikkelig deilig. Et fabelaktig steg i riktig retning, tro mot min egen livsfilosofi. Bloggen får bli, for den hjelper meg på veien. Her får jeg formulert meg, tatt meg en pause, satt meg ned og skrevet. Det får jeg noe igjen for føler jeg, noe annet enn sladder. Her inne kan jeg ikke måle meg selv opp mot andre slik jeg gjorde på fjesboka. Det er sunt. I alle fall for meg. Det er lett å himle med øynene og drite ut noen som har ytret et bilde eller en teit tanke på facebook altså, når man sitter godt skjult bak en skjerm langt unna vedkommende. Jeg vil ikke være slik lenger, og gjør det enkelt for meg sjæl. Adjø facebook. Din tid er over.

 

 

litesmil litesmilto