Omnis cellula e cellula.

28 mai

Når du dør, hva da?

Vår eksistens er et hysterisk kortfattet blaff hvor vi klorer oss fast i «min» og «mitt». Vi skremmes sønder og sammen av døden – vi klarer ikke å begripe hva døden handler om, vi nekter å tenke over den til hverdags, døden blir skjøvet til side, satt bort til noe som vi unektelig vet skal inntreffe, men som vi ikke vil forholde oss til før det er absolutt nødvendig. Døden er ikke en naturlig del av livene våre i dag, men jeg tror at dersom døden får større plass i dagens samfunn, vil også livet bli mer levende.

Etter at jeg ble mamma har jeg fått en helt ny dimensjon av liv og død inn i livet mitt. Jeg er av den grublende typen, og jeg kan balansere på grensen til galskap når jeg funderer for meget over døden – den skremmer meg så fundamentalt at jeg har vært nødt til å gjøre noen drastiske grep for å øke min egen innsikt. Min største frykt er at en terminal sykdom skal ramme meg selv, min elskede mann eller min sønn. Sykdom stjeler livet fra deg, litt etter litt, og ødelegger deg på veien – både kropp og psyken får sin del å kjempe med, mot og for. Hva min familie angår, så lever vi med god helse i et godt land, og den sykdommen som utgjør den største trusselen er kreft. Kreft kommer innenfra, kreft er skapt av vår egen kropp, våre egne celler. Noen kan røyke hele livet og aldri få kreft, andre drikker grønn te, spiser økologisk mat, trener tre ganger i uka, lever stressfritt og får kreft likevel. Kreften er sånn sett nådeløs. Og dette skremte meg.

Hva skal jeg gjøre med denne frykten, tenkte jeg. Det var da jeg fant boka «Keiseren over alle Sykdommer» («The Emperor of all Maladies») skrevet av Siddhartha Mukherjee. Om du noen gang skulle ønske å lese et dypgående verk, ambisiøst som få, dog lettlest, lærerik og fengende som en roman, da skal du lese denne boka. Forfatteren har i et eller annet øyeblikk av galskap bestemt seg for å skrive kreftens biografi, og bestått prøvelsen med glans. Da boka ble ferdiglest for en ukes tid siden satt jeg igjen med noen sterke inntrykk. Livet ble mer levende. Etter så mange sider med død og atter død, glitrer det håp om liv, og jeg tar ikke god helse for gitt etter denne boken. Liv og død henger sammen. Døden venter etter livet, det eneste vi kan vite med hundre prosent sikkerhet er at vi skal dø. Av å lese disse ordene fikk jeg også en massiv respekt for kreft som sykdom. Jeg kommer aldri til å tenne en sigarett igjen i hele mitt liv. Å innta stoffer man vet er kreftfremkallende i den grad nikotin er (et av de desidert mest aggressive kreftfremkallende stoffene som finnes) blir bare ulidelig dumskap etter en slik inngående forståelse av kreft som sykdom, livsstil og livsutgang. Det var et klokt valg å lese denne boka. Jeg forstår mer av hva kreft handler om, og mine fordommer mot kreftpasienter og sykdommen i seg selv har fått seg enn justering. Jeg har forstått at jeg ikke kan helgardere meg. Jeg har innsett at man aldri virkelig har full kontroll over sitt eget liv, og jeg har innsett at man har tid på seg til å bli fortrolig med døden. Jo oftere jeg tenker på døden jo oftere føler jeg kjærlighet til livet og menneskene jeg elsker. Dualismen. Den vakre, gale dualismen.

Når vi tenker på døden tvinges vi til å tenke på livet. Når vi tenker på livet på denne måten, som et midlertidig stadium før døden, da får endelig den litt svulstige delen av psyken lov til å jobbe. Er jeg lykkelig? Har jeg egentlig tid til å gå rundt og ikke ha det bra? Dette har jeg fundert mye på. Min konklusjon er at livet bør leves så godt som mulig. For meg har det blitt en viktig sak å bekjempe hverdagshakkingen – disse små, sure kommentarene og det unødvendige maset – og etter at jeg fikk barn har det blitt tydeligere enn noen gang. Jeg tar denne kampen med meg inn i de bittesmå delene av livet, de som bare er et minutt her, et minutt der – om en liten hendelse skaper dårlig stemning, nedlatenhet eller stress fordi den ikke samsvarte med forventningen, så skal jeg stille spørsmål om det er er verdt det. Om jeg for eksempel har brukt en del av dagen min på å rydde og vaske hjemme, så det er pent og rent, og kjæresten min kommer hjem og roter det til har jeg tre strategier for reaksjon – to åpenbare, og en jeg endelig har funnet: a) Jeg kan bli irritert og be ham om å rydde opp etter seg fordi jeg har brukt mye tid på å gjøre det ryddig og ettertrykkelig ytre at vi kanskje kunne prøve å holde det sånn en stund, for en gangs skyld, evnt  kan jeg vennlig be ham om å rydde opp etter seg, for jeg har jo vært så flink å rydda og da er det hyggelig om han også hjelper til litt. Dette er to sider av samme sak. Neste strategi b) Jeg kan rydde opp etter ham, tydelig irritert eller uten irritasjonen. Vanlige, logiske strategier, men, jeg har et alternativ til, nemlig alternativ c) Jeg kan vurdere om det er verdt å bruke energi på forventningen om at jeg skal holde det ryddig. For hva er det egentlig som skaper inkongruens? Jo, det er forventningen om at det skal fortsette å se ryddig og rent ut – hvis det ikke fortsetter å være det så er rydderunden bortkastet. Om jeg derimot rydder og vasker for å ha ryddet og vasket, nullstilt rot og skitt om du vil, da er det plutselig ikke så farlig om det blir like rotete igjen etter et par timer – hensikten er jo oppnådd, jeg har jo ryddet og vasket. Jeg har vært like flink likevel, og kjæresten min har pusterom til å leve livet sitt slik han vil også – det livet innebærer kanskje å spre bøker på spisebordet, utsette oppvaska og helle duplo over hele stuegulvet akkurat den dagen. For meg er dette en revolusjonerende måte å tenke på. Så mye rom jeg har nå, til både meg selv og de andre rundt meg. Prinsippet har jeg fra hundetreningsuniverset – om hunden gnager på en sko kan man enten kjefte på hunden fordi den gjør noe den ikke har lov til, eller sette skoene på en utilgjengelig plass og forstå at man burde vite bedre enn å ha skoene fremme. Man må ta et steg frem og titte bakover, så ser man det. Og dessuten må man velge sine kamper. Om jeg finner Børni hoppende i senga vår en dag, er sannsynligheten større for at jeg blir med å hopper litt enn at han får kjeft for det, nettopp fordi forventningen om å ha en oppredd seng er borte og gleden ved å kunne gjøre litt ramp sammen med sønnen min er så til de grader mye mer fristende.

Vi mennesker har også en trang til å klassifisere tid, vi er veldig opptatt av å tillegge tiden verdi. Vi legger med andre ord sammen to særdeles abstrakte fenomener, og regner med at vi bli kloke på det. Den deilige tiden som bare fylles av at man er sammen, rundt hverandre, ser hverandre ofte og i tilstrekkelige mengder, uten at man gjør noe spesielt eller tenker stort over det, den har forsvunnet for mange. I hverdagstidens grøftekant har Kvalitetstiden med stor K krampaktig brysket seg frem – tiden med barn og kjæreste skal planlegges, det skal være da og da, vi skal gjøre det og det og det skal være sånn og sånn. Kvalitetstiden med stor K er en evig rad av uinnfridde forventinger og skuffelser – «nei, slutt å krangle ved bordet, vi har familiemiddag og vi skal ha det hyggelig». Man må ha det hyggelig i Kvalitetstiden fordi den er så dyrebar, så sjelden. Kvalitetstiden er en illusjon, en slags unnskyldning man sprer om seg i form av løfter om en bedre tid når man kan føle i hele sin kropp og sjel at tiden ikke strekker til på de vanlige dagene. En pappa jobber overtid i to uker for å kunne avspasere en langhelg for å ha Kvalitetstid på den store Far og Sønn Turen. Jeg bare lurer på om Kvalitetstiden er bedre enn vanligtiden – er det ikke bedre å være hjemme litt tidligere hver dag enn å sette av to hele dager og stappe dem full av forventninger som kanskje ikke blir innfridd? Eller at mor og far er i full jobb og lillebarn på to år er i barnehagen fra syv til halv fem slik at foreldrene kan tjene opp penger til en tre ukers reise til Thailand, en reise hvis hensikt er å slappe av og være sammen med familien?

Om du sitter med gnagende samvittighet fordi du bruker mindre tid sammen med barna dine enn du ønsker, er det ikke da på tide å ta ansvar? Å måtte skifte jobb, kutte avgifter, flytte, omprioritere og ofre er akkurat så komplisert som du selv har gjort det til – skal du virkelig la den vesle tiden du har her, den tiden som er livet, rase avgårde med en jobb som går utover tiden du har med dine barn? Hvor lenge skal du gjøre det? Hvorfor gjør du det? Du må ikke. Det eneste du må er å spise, drikke, puste og sove. Du har selv makta, evnen og, ikke minst, ansvaret. Å nevne høye utgifter som grunn til å måtte jobbe er ugyldig. Det handler om å legge om livet sitt etter hva man virkelig ønsker, og det koster ofte det man trodde at man ønsket. Du kan faktisk bare selge huset, bytte jobb, leve på èn inntekt, hva som helst. Man må ikke ha to biler, man må ikke ha bil i det hele tatt. Man kan drikke juice fra konsentrat, eller handler barneklær på bruktbutikker.

Jeg tror ikke at tid har varierende kvalitet. Jeg tror at tid er tid. Tid er noe abstrakt vi har konstruert for oss selv så det skal være enklere å innordne seg i samfunnet, bivirkningene av begrepet ble ineffektivitet og upunktlighet. En dag som bare rusler avgårde, som min dag i dag, uten noen store høydepunkter eller dype dalsøkk, bare en alminnelig dag, er ikke mindre verdt enn en dag fylt med effektivitet og bragder. Ingen dag er bortkastet før man selv tenker at den er bortkastet – og den største grunnen til at vi tenker at et stykke tid er bortkastet er fordi vi ikke har fått gjort noe. Vi lever i en effektiv del av verden, og det preger oss. La nå tiden vi ikke bruker på noe som helst være like bra som annen tid. All tid er livet. Ikke nedgrader det fordi samfunnet har skapt et bilde av hva som er god utnyttelse av tiden og hva som ikke er det.

Sist, men ikke minst, jeg tror at mange kan få ro dersom det desperate behovet etter å være kjent forsvinner. Om du har noe virkelig godt å kommer med, et bidrag til verden, så vil det komme frem til slutt. Det er ikke et mål i seg selv å havne i historiebøkene, før eller siden blir du glemt likevel. Det høres ikke oppløftende ut, men sannheten er at det er nettopp det det er – oppløftende. For der ligger roen. Bare vær bra nok for de nærmeste rundt deg. Det holder. Du behøver ikke å være best i noe heller. Du kan bare være helt ålreit på alle områder og det er helt greit. Alle  tingene vi går rundt og har dårlig samvittighet for –  uvaska bil, hund som bjeffer, tjukk kropp eller ustelt hekk – disse greiene er egentlig bare indikasjoner til omverdenen om at vi har andre prioriteringer – la nå de som dømmer bare dømme, og vit sannheten med deg selv. Det er helt greit. Tenk nå heller på hva du har lyst til å bruke dette livet på, fra og med nå. Legg lista lavt, og kos deg. Om hundre år er du død uansett, hva har du lyst til å gjøre før den tid?

17 Responses to “Omnis cellula e cellula.”

  1. Yogamammaen juli 17, 2013 at 10:29 pm #

    Det er så bra at du setter ord på disse tankene, og deler de med oss! Du er viktig!

  2. Fiselus juni 18, 2013 at 7:35 am #

    Nytt blogginnlegg, nnnååååhh værsåsnill. Trenger et avbrekk fra VG og interiørblogger jeg ikke har godt av å lese..

    • RenateKaridotter juni 18, 2013 at 8:58 pm #

      Fnis. Hva med dette om bikinier?

  3. Marte juni 15, 2013 at 10:54 am #

    Eg elskar denne bloggen. Eg vil sei at denne bloggen har gitt meg tilbake trua på blogg som medium. Det at du tør å vere å ærlig, det at du skriver om kvardagslege ting, om ekte mennesker og ikkje superrosa gulrotfanatikarar er så befriande! All kreds til deg. Vit at du gjør kvardagen min lysare, og at eg alltid ser fram til neste innlegg :)

    • RenateKaridotter juni 16, 2013 at 7:15 pm #

      Åh, nå ble jeg passe glad i sjela mi. Hjertelig takk. Tenker å skrible ned litt i nær fremtid, kanskje sånn i morra. Herlige ord å få en søndagskveld!

  4. Rita juni 6, 2013 at 7:47 pm #

    Inspirerende lesing! =)

  5. Gro mai 31, 2013 at 1:42 pm #

    Imponert over innsikten din og evnen til å formidle! Du har langt over normalt kloke tanker ifht. alder! Alle har godt av å lese denne teksten og tenke igjennom livet og prioriteringene sine etterpå!Gro

    • Christine juni 10, 2013 at 7:53 pm #

      Dette svaret er ikke til denne posten, som forøvrig er så fin at jeg vrir meg i pur glede, men fant en hysterisk morsom løsning på babysoving. Her er alle løsningers mor for å få babyer til å sove. Lo så jeg grein. Særlig at det hadde funka for barna mine!!! Elsker universalløsninger! http://www.dbtv.no/?vid=2429800158001

  6. Sandra mai 31, 2013 at 8:21 am #

    Denne bloggen er så fin at jeg nesten ikke har ord for det. Hurra for oppegående, fine mennesker!

  7. Ann Iren Hårdnes Sand mai 29, 2013 at 8:11 pm #

    Tusen takk for kloke ord, fantastiske damen! Du skriver så bra at jeg vrir meg i pur glede, nikker og smiler. Og, for hver gang jeg leser bloggen din, gleder jeg meg bare mer og mer til jeg selv en vakker dag skal bli kone og mor! Takk for at du deler livet ditt med oss!

    • RenateKaridotter mai 30, 2013 at 5:55 pm #

      Åh. Herlighet. Tusen takk. Jeg liker konseptet med å vri seg i pur glede. Det syns jeg var fint!

  8. Elisabeth mai 29, 2013 at 12:17 pm #

    Takk for et nydelig innlegg! Det var så deilig å lese og beroligende på en måte. Jeg er så enig, så enig. La oss ta det med ro :-)

    Har delt link på facebook :)

    • RenateKaridotter mai 30, 2013 at 5:49 pm #

      Hjertelig takk, kjære du. Godt å kunne bidra litt i dette kaoset av en verden. :-)

  9. Ole Podhorny mai 29, 2013 at 11:59 am #

    kloke ord fra en ung mor! Mht til livet etter døden – eller etter livet som noen sier – er de gode nyhetene at det blir en opptur!

    • RenateKaridotter mai 30, 2013 at 5:48 pm #

      Det er ingenting som er så beroligende som å diskutere døden med en troende. Ah.

  10. Mari mai 29, 2013 at 11:24 am #

    Det du skriver er så herlig inspirerende og treffer meg midt i hjertet! Og min favoritt i dette innlegget er nok «All tid er livet». Herlig! Det viktigste i verden å huske på, sagt med bare tre ord. Kanskje mitt nye motto :)

  11. Heidi mai 29, 2013 at 8:41 am #

    Takk for en herlig tekst som jeg fant fordi ei venninne hadde blitt tipsa av ei annen venninne og lagt ei lenke på facebook.
    Klem til deg fra en helt vanlig, stressa, gråhåra tenåringsmamma på 55 år som kunne vært bestemor til babyen din – og ha en fin dag!

Leave a Reply

%d bloggere liker dette: