Fødetryne og en liten realitetsrealitesorientering.

29 nov

Dette er en diskusjon jeg digger. Hver gang en eller annen kjendis popper opp på et bilde, en catwalk eller i en gallamiddag timer etter fødsel iført tettsittende kjoler og flagrende øyevipper, da tørner hele verden. En del blir ville og over seg av imponasjon, en del blir provosert og helt fra seg av glansinga, en del bryr seg fint lite og så er det i gang. Denne gangen er det en viss frue som er i ilden, men jeg tenker at det i utgangspunktet er irrelevant – dette er jo noe som kommer og går med jevne mellomrom. 

Det første jeg skal si her, det er at det må være rom for alle. Det første vi må gjøre, er å akseptere at andre er annerledes, og at de vil gjøre ting vi ikke ville, eller kunne. Vi må huske på vi ikke kan forandre verden, men vi kan forandre hvordan vi selv ser på den, og på den måten kan vi få det bedre med oss selv. Det vil alltid være noen som ser rålekre ut, noen som anstrenger seg for å vises fra den perfekte siden, og det må de få lov til. Det er vi, du og jeg, som må lære oss å håndtere den informasjonen dersom den gjør oss opprørt. Vi må begynne innenfra. Ikke i kommentarfeltene til vg. Om du allerede har slengt dritt i et felt på facebook eller i en avis, så ålreit, da har du gjort det, bare kjenn litt på den følelsen og tenk over hvorfor du gjorde det – det var antageligvis for å føle deg bedre selv.  Det er slik vi opererer vi mennesker, det er slik barna på skolen mobber. Ved å øke forståelsen kan få en bedre innsikt og et bedre rom. Så om du allerede har skrevet noe og innser at du ikke er stolt over det, da har du allerede gjort en kjempejobb. Gi deg en klapp på skuldra av å ha litt dårlig samvittighet – det betyr bare at du har økt din selvinnsikt og dermed fått litt bredere empati.

Så. To the fun part.

Nå er det nå en gang slik at jeg har et kjempefortrinn i livet mitt. Jeg er nemlig dønn ordinær. Jeg er ganske jevnt over gjennomsnittlig, og har svakheter og styrker som sørger for balansegang og greier. Fordelen med det er at det er enkelt å forstå og å bli forstått av svært mange mennesker. Jeg regner med at det er derfor det ramler så mange lesere innom denne bloggen, fordi det jeg skriver ofte er lett gjennkjennelig. At vi liker det vi liker selv, eller andre mennesker som ligner oss selv, det er ganske grunnleggende psykologi, og derfor kan vi greit forstå at det kommer en del reaksjoner på det som er utenfor det ordinære – da blir vi nødt til å sammenligne oss selv med denne prestasjonen, og det er ikke uproblematisk. En snarvei til å føle seg bedre er å finne støtte, og så hakke løs. Det kan gjøres rimelig sofistikert, og det er en helt menneskelig ting å gjøre – det er slik vi vurderer om vi skal beholde den opprinnelige meninga eller om vi skal endre den. I dages samfunn er denne støtten vi trenger for å finne ut av hvor vi ligger mer tilgjengelig enn noen gang, og nå er det en voksende trend at folk er lei av glansbilder og fantasiverdener, de vil ha det som er ekte, en trend jeg trykker til mitt hjerte og gleder meg over. En trend jeg ønsker å anstrenge meg for å føre videre, men ikke for enhver pris.

Fødsel, graviditet og småbarnsliv er noe som rører ved mange. De fleste har et forhold til det, svært mange opplever det, drømmer om det, har tanker om det og erfaringer med det. Derfor blir det mange mennesker som føler et behov for å bli med i debatten, og i sosiale mediers tid er det hverdagsfolket som styrer, og ikke lenger motefolk, redaktører, magasiner og profesjonelle menere. Det er, slik jeg ser det, en særdeles fornuftig utvikling. Nå skal sannheten frem. Ikke på bekostning av drømmer og håp, image og ønsker, men samtidig med, for å gi et pusterom i pastellfargene.

Min virkelighet så omtrent sånn her ut:

preggers4
Fødselen er i gang. Så vidt.

Etter ni måneder var jeg rimelig klar for litt føding. Da fødselen endelig startet tok min mann på seg hvit skjorte sånn i firetida på morgenen og så bar det av sted til føden. Jeg fødte min sønn helt naturlig, på en fødestue, i et badekar uten smertestillende. Min mann satt i en gyngestol og ga meg eplejuice og fulgte rolig med (kreds til han!), mens jeg brølte under riene, og hvilte i pausen. Vi hadde levende lys og rolige omstendigheter, og jeg ble overrasket over intensiteten og smertene, men følte meg sterk og vakker og klar. Fødselen var en intens opplevelse – det er det aller kuleste jeg har vært med på.

preggers2

Fødetryne.

Dette er et svært intimt bilde. Det er tatt et par timer etter fødsel, og jeg syns det er helt herlig. Jeg følte meg akkurat slik jeg så ut – utmatta, overvelda, letta og stolt. Full av adrenalin, overkjørt av et jetfly, sprengt i trynet, hoven og glad.

preggers3

Fire dager etter fødsel.

Fire dager etter fødsel var magen min pløsete og slækk som en grandis i mikroen. Jeg hadde konstant brystspreng og fett hår, og nettingtruser med gigantiske bleiebind som tok i mot renselsen. Min renselse varte i fem uker – noen holder på kortere, andre lenger. I disse fem ukene hadde jeg stort sett på meg superundertøy og lue. Og så hadde jeg den fine babyen, og jeg skjønte ingen ting, likevel forsto jeg alt.

preggers5

Barselstil.

I de første ukene hadde jeg ikke oversikt over noe. De første fjorten dagene var helt drøye – mannen min var hjemme i fødselsperm, og jeg brukte han som slave. Vår kommunikasjon besto stort sett av «Kan du hente et glass vann», «ta den jævla bikkja», og «åh seee, han gjesper». Fnis. Det blir bedre.

Sannheten er at graviditet, fødsel og barseltid er forskjellig. Vi opplever det forskjellig, og vi har forskjellige rammer. For noen er det kanskje en selvfølge å ikke vise frem hovne fødetryner, for andre er det helt ok. Noen nyser ut en lyserosa baby, noen brauter at de kommer til å dø og kvalifiserer seg til NM i lystgass og finner trygghet i hvite legefrakker. Det som er kult med gjennomsnittet her, er at normalen er så vid. De fleste opplever lykke og frykt, forvirring og ro, kjærlighet og frustrasjon. Gjerne på en gang – og alt sammen er normalt. Normalt er nemlig ikke hvordan det bør være, men hvordan det er. Det er godt å vite. Og det ekke så farlig å bo på gjennomsnittet. Det er hyggelig her.

I denne tiden hvor virkeligheten ønsker å sidestille seg med fantasiene, tenker jeg at det beste vi kan gjøre for oss selv er å vite hva som er konstruerte glansbilder og hva som er ekte. Jeg finner ofte styrke i å stille meg spørsmålet «Går dette utover meg om min familie?». Stort sett er svaret nei. Da finner jeg også en ro. At noen kan sprade rundt i en stram kropp sju minutter etter fødsel, fri for nettingtruser og blod, uten hevelser og hemoroider (jepp, helt vanlig i forbindelse med fødsel. Bare å glede seg til noen uker med kombinasjonen bæsj og tårer.), med plettfri sminke og babyen i en pradaveske – skader det meg på noen måte? I mitt tilfelle, nei. I en usikker 16-årings tilfelle, potensielt ja, i form av urealistiske forventninger det etterhvert blir svært vanskelig å innfri. Redningen er å vite at dette ikke er det som er vanlig. Rosabarsel er for noen utvalgte få, vanlig blodrød barsel er for gjennomsnittet. Vi må ta ansvar for egen selvfølelse, ikke bare skylde på eksponering og mediepress, for det er faktisk opp til oss selv å sørge for at vi kommer til et sted vi kan være komfortable med vår egen virkelighet. Jeg er ikke der enda altså, men jeg har i alle fall tenkt tanken.

Det ikke enkelt å skulle finne denne veien selv. Vi må hjelpe hverandre. Dette er mitt bidrag. Andre gjør noe annet. Mitt ønske er at vi forsøker å dele verden, den virkelige verden, uten stampe over de som gjør noe annet. Selv om de ønsker å heve seg over gjennomsnittet, kan ikke vi som er gjennomsnittet heve oss over det som ligger over. Det er liksom gjennomsnittets last – det må være noen som er bedre, og noen som er dårligere, ellers er det ikke noe gjennomsnitt. Og dessuten er det greit å huske på at fiffen, de har også sine liv, sine hverdager, sine timer utenfor kameraet, og vi vet lite om hvordan det er da. Mange av dem er helt vanlige, men ønsker ikke å vise det. Og vet du, la dem bare holde på, så kjører vi vårt løp. Det er digg å kunne drømme seg litt bort i uvirkeligheten en stund også, men vi trenger ikke føle oss ræv når vi gjør det. Hurra!

6 Responses to “Fødetryne og en liten realitetsrealitesorientering.”

  1. Elise november 29, 2013 at 10:43 pm #

    veldig fakta : ) noen tror at en graviditet skal gå plettfritt, ingen henge mage etter fødsel og ser ut som en prinsesse! så dette var veldig fint skrevet : )

    • RenateKaridotter november 30, 2013 at 10:12 am #

      Fnis. Takk. Slik var i alle fall min virkelighet.

  2. Annett november 29, 2013 at 7:31 pm #

    Hei på deg, først av alt; du skriver så flott og fint og reflktert, og jeg liker nesten alt du deler. Jeg ble provosert av denne fruens bilder, og ER (litt) provosert av hennes blogg. Jeg er en oppegående, reflektert, høyt utdannet (ikke at det har så mye med saken å gjøre) kvinne rundt 45…. men ble provosert likevel. Jeg er IKKE misunnelig på kroppen hennes, ser jo at hun trener og (kanskje?) piner seg hver dag, er over gjennomsnittlig opptatt av kosthold og jobber HARDT for å oppnå denne kroppen. Jeg derimot elsker å kose meg med deilig mat med mange karbohydrater, elsker rødvin, ligge i soffan å lese bøker og prioriterer å spare penger på reisekontoen vår i stedet for merkeklær. ( Her er det KappAhl og Ellos som gjelder)Kroppen min ser ut deretter, men vet du? Jeg trives med den, og trives med å være meg selv. Jeg jobber i helsevesenet, blant annet med unge jenter og gutter i en sårbar alder. Det er disse som er målgruppen til fruen og andre rosabloggere. DERFOR blir jeg provosert når hun velger å legge ut ett slikt bilde, hun er beundret og sett opp til, og fremstår for en 14-16-18 åring som IDEALET på hvordan en kropp skal være. Kanskje `en av 10000 «ny-fødte» kvinner ser ut som henne fire dager etter fødsel? Mange er det iallefall ikke.Vi voksne og reflekterte kvinner og menn klarer å se forbi all denne vellykketheten, vi innser jo at hun sikkert blør som en gris, har hemorider, melkespreng, barseltårer som sprutet bare du sier hei….men en sårbar ungdom ser ikke forbi dette rosalykkelykkehjertebildet, og akkurat HER er det jeg blir provosert, litt sinna og litt lei meg på de unges vegne. Jeg mener at fruen (og andre bloggere) med mange tusen følgere faktisk har ett ansvar for hva de skriver og hva de deler: for mange er de (usunne) forbilder.

    • RenateKaridotter november 30, 2013 at 10:12 am #

      Fint at du deler noen tanker. Innspill er bra!

  3. Ingeborg november 29, 2013 at 5:06 pm #

    Veldig bra!

    • RenateKaridotter november 29, 2013 at 6:11 pm #

      Hyggelig å høre. Takkers!

Leave a Reply

%d bloggere liker dette: