Archive | februar, 2014

Ta deg en paracet!

6 feb

Hællæ!

Ålreit, status er den at jeg holder på å dævve nå som debatten om graviditet og sykemelding er oppe igjen. Jeg tenker da for snurrende at det å bære frem et barn er en fulltidsjobb i rette forstand – ingen pauser på ni måneder, og når barnet er født er det ikke akkurat time out da heller. Det ekke sykelig å være gravid, men det som fritar en kvinne fra å overbelaste seg og sin vakre kropp mens hu er babyfabrikk heter «sykemelding», og det er vel der det hele krøller seg sammen.

Tenk da – om vi hadde hatt noe som het «gravidpause» eller «samfunnsborgerskapermelding» eller «investering i kommende skattebetaler-uker», så hadde vi sluppet å måtte si ordet «syk» og «sykemeldt» når noe spør hvorfor vi ikke er full jobb som gravid. Vi går jo ikke rundt og er syke – vi går rundt og gjør mirakler, skaper liv med vår egen kropp (jodajoda gutter, dere bidro med bravur og en – en – celle hjerteligtakkforhjelpa), og alt vi gjør gjør vi for to, med to, som to. Å kaste opp i ukessvis, å få hormonelle hodepiner, bekkentrøbbel, hemoroider og ballongtryne eslitsomt, det tærer på. Og det må være greit.

Det er ingen sykdom å være gravid. Det er ingen sykdom å føde heller, likevel anses det av mange som galskap å føde hjemme. Logikken brister, følger dere meg? «Å være gravid er ingen sykdom, kom dere ut i jobb» følges av «man må føde på sykehuset, tenk å ta den risikoen det er å føde hjemme». Graviditet og fødsel henger sammen, vi kan ikke dele det opp i separate biter. Føding er avslutninga på en grævvis, ikke noe som skjer etter at vi har vært gravide.

Så, bestem dere. Er det sykelig og bør følges av leger, taes hensyn til i arbeidslivet og avsluttes på et sykehus, eller er det noe friskt, som ikke behøver spesielle hensyn i arbeidslivet og som kan avsluttes i kantina?

Ingen av delene, naturligvis. Det er både sykelig og sunt, slitsomt og oppkvikkende, tærende og nærende, vakkert og groteskt. En graviditet er så mye – og jeg kan ikke si hvordan en annen kvinne opplever det å gå svanger. Kanskje er det, for henne, det mest utmattende hun har vært med på, kanskje føler hun at kroppen hennes er fremmed, kanskje opplever hun det som ekkelt at det er et menneske inne i hennes egen kropp, eller kanskje hun aldri har følt seg sterkere, mere kvinnelig eller vakrere, fylt av stolthet og vitalitet?

Og hva med resten av oss, alle vi som opplever begge variantene? Vi er det nemlig mange av. De fleste av oss som i ny og ne blir gravide er helt vanlige folk, helt ordinære mennesker, i en ekstraordinær  tilstand. La meg minne om at dette også er en passerende tilstand. Graviditeter har en tendens til å gå over.

Det bør være lavterskel for å trappe ned i arbeidslivet som gravid. Det holder ikke med en paracet og en god strekk altså. En graviditet er forberedelsen på å bli forelder igjen, eller for første gang, og om arbeidsplassen din ikke er det beste stedet for slik forberedelse, så er det helt i orden. Mange trives jo i jobb som gravide. Noen gjør det ikke. Andre kan ikke, noen orker ikke. Å være gravid er en psykosomatisk sak, og jeg nekter å bli med inn i et «ta-deg-en-paracet- samfunn».

Dersom vi ikke skal kjøre lavterskel, bør pansjonsalderen heves – å bli eldre er jo ingen sykdom, tross alt. Dessuten er det vel mulig å få barn inn i skolen tidligere, kanskje fra toårsalder – det er tross alt ingen sykdom å være liten. Jeg tenker at de som er syke kanskje også bør tvinges tilbake i arbeidslivet, det er tross alt ingen sykdom å være syk.

Jeg tar meg en bolle. Og litt mer kaffe. Detta ordner seg, dere. Heia gravide – ikke la arbeidslivet deres herse med dere bare fordi dere mekker et nytt menneske. Dere gjør en formidabel jobb!

For ordens skyld er jeg ikke gravid igjen, bare helt vanlig engasjert. Fnis.

Mvh

tidligere gravid, med plager og styrker.