Archive | mars 21, 2014

Livsvaluta

21 mar

God kveld.

I dag har jeg vært i begravelse. Jeg har tatt farvel til min morfar, en trist, men flott, avskjed. Jeg har grått en million tårer, klemt både kjente og ukjente, kvalifisert meg til NM i snitter og klappet en villsau.

Nå som kvelden kommer, sitter jeg igjen med to tanker – villsauer er søte og livet er verdifullt.

Vi skal alle dø. Forsvinne, bli til jord, gjenfødes, dra til himmelen, gå igjen – hva nå enn man måtte ønsker å tro på. Døden kan vi ikke endre. Livet derimot, det kan vi endre. I alle fall litt.

Det jeg finner aller mest trøst i i hele verden, er tankene om at jeg ikke trenger å bli noe stort eller verdensberømt. Jeg kan bare være helt vanlig, passe lykkelig. Helt ålreit, sånn omkring gjennomsnittet.  Det kan du også. Vi kan bare være helt greie, helt ok, helt sånn passe pene, kanskje litt tjukke, noen ganger glade og noen ganger sure. Vi kan noen ganger har det strøkent men som oftest ikke, og vi kan elsker hunder men ønske å kvitte oss med fillebikkja i ny og ne. Vi kan se på barna våre med stolthet, og vi kan innimellom ønske at det var lov å bare gi dem littegranne ghb så vi kan få litt fredværsåsnill, selv om vi ikke gjør det, fordi vi er faktisk ålreite foreldre selv om vi blir litt lei.

Vi kan være gode foreldre som innimellom gjør feil, kanskje tusen ganger, men som elsker barna våre og som blir elsket igjen. Vi kan krangle med samboerne våre om idiotiske ting, fordi vi er menneskelige og mennesker er innimellom idiotiske, og vi kan bli venner igjen og si unnskyld. Vi kan ha dårlig samvittighet for rare ting – som at matpakka ikke har kålrabisjørøverskip eller at vi spiser sjokolade – og vi kan føle oss merkelig bra for enda rarere ting, som å svette helt vilt i syvtida om morgenen eller ha på oss skikkelig dyre sko som vi vet at den ene kollegaen vår har dødelig lyst på. Alle disse særegenheter er helt ok – noen ganger er vi nødt til å jobbe litt med oss sjæl, og noen ganger er vi nødt til å kreve at andre jobber litt med seg sjæl, men i det store og det hele er det rom for så mye rart.

Jeg tror vi er helt ålreite sånn som vi er. Vi ekke dødsbra. Eller dårlige. Vi er begge deler, og alt i mellom. Vi må bare huske å gjøre det som gjør oss glad, på ordentlig, og samtidig spre litt glede på veien. Da gir vi livet mening. Ikke en dyp, underliggende mening, men er like god mening som de fleste andre potensielle meninger, dessuten er det en hyggelig mening som gir mye glede. Jeg leste her forleden at minner er det eneste livsvalutaen som egentlig har verdi – tenk bare, tiden løser seg jo opp, blir utydelig og forsvinner, men et minne skiller en hverdag fra en annen; Derfor må vi investere tid i minner, og et minne er en erindring som skiller seg fra dagligdagse ting. Jeg syns det er klokt sagt, og jeg er tror jeg er enig, så lenge jeg ikke begynner å mase med å måtte lage minner hele tida. Jeg tenker at det er greit å ikke skape så himla med minner også, men kanskje gjøre begge deler – sørge for at mange ting blir kjente, trygge rutiner, mens noen ting skal få lov til å være en-gang-i-en-livstid. Om vi skal være minneinvestorer på fulltid tror jeg nok at det  ikke trenger å være så krampaktig kreativt og overveldende, og jeg satser på at det holder med at det er en smule annerledes. Hurra!

Jeg har skapt et i dag. Minnet om min morfars begravelse. Et godt, vemodig minne. Jeg har en flott familie. Jeg er heldig. Og jeg har fått klappet en villsau. Mæ-æ.

Ha en strålende helg. Nyt.

Renate mars 2013 016