Archive | mars 25, 2014

Jeg er voksen og redd for å være hjemme alene på kveldstid.

25 mar

Dritrævva. 

Kortsnutene ligger på tvers i sofaen, poden sover søtt i senga si, dagen har vært flott og kvelden er her. Min mann er ute på vift, ergo er mor aleine hjemme. Med aleine hjemme mener jeg at sønnen min er her, bare soveaktig, og to bisker sådan, men de er jo ikke mennesker. I tillegg kan jeg høre TV’n til min svigerinne som bor vegg-i-vegg, men hun er jo ikke her, ergo er jeg aleine. Og hva gjør jeg med det? Kjeder meg, i kombinasjon med småangst og turkis onepiece. Ekte, übermatt glam.

Jeg har tatt en rask titt over facebooken min (som gir meg verdensinnsikt med mine 130 venner), og registrerer jevnlig at folk er så overstadig fornøyd med å være alene hjemme ved ytringer som «Jeg koser meg sykt alene hjemme!!», «Snop, film og hjemmespa!» og «Ingen ting er som å nyte stillheten alene i huset» etterfulgt av et eller annet bilde med et eller annet filter som sier ettellerannet vakkert. Jeg tenkte at joda, det der, det skal jeg også. Det er bare et problem. Jeg blir så jævla redd.

Jeg hakke tent telys. Jeg hakke spist godis, eventuelt helsesnacks. Ikke har jeg bestilt take-away, ikke har jeg no særlig med filmbehov. Jeg vil bare sove. I senga mi. Men det klarer jeg ikke, for da får jeg totalnoia og dritangst og blir helt tussete. Jeg må holde det uformelt; slumre på sofaen, med alle lysene på, med TV’n i bakgrunnen og vaskemaskina på. Å gjennomføre leggerutiner, låse døra og slukke lys når jeg er alene, er en formalitet som setter i gang noen av mine tidligere angstproblemer, så der kjører jeg på med negativ forsterkning og går for fullblods avoidanceatferd – her skal det ikke legges før min mann er hjemme igjen.

Så. Hva gjør jeg da? Costa del Kongsvik er et strålende kveldsfyll. Lyd, lys og avledning er strålende, og TV er en ålreit venn i slike stunder. Jeg har da te, og muligheter for å invitere en svigerinne, så det tenker jeg er lurt. Ellers kan jeg systematisk ringe hele telefonlista mi, og jevnlig sende sms’er til min mann, bare sånn for å føle at jeg tilhører en del av denne verden. Det er fint.

Selv om jeg fortsatt kan oppleve denne angsten, så la meg bare få si at det har blitt mye bedre enn det var. Før kunne jeg ikke være alene i et hus. Jeg husker da jeg var liten, kom hjem fra skolen, og om jeg var alene, kunne jeg like godt stå på trappa og vente til nestemann kom hjem. Jeg snakker ikke om vanlig redsel altså, men om virkelig og lammende angst. Det er virkelig slitsommer greier. Heldigvis kan det bli bedre. Det er ikke mer enn tre år siden jeg ikke kunne dusje alene i min egen leilighet. Jeg kan ikke dusje helt fritt nå heller, når jeg tenker meg om. Det lurker baki der et sted, men jeg klarer å kontrollere det ganske godt. Nå kommer angsten stort sett utelukkende når jeg er alene på kveldstid, det vil si at den har fått langt strammere rammer enn tidligere. Det er bra. Klapp på skuldra.

Det å måtte holde seg våken litt ekstra en kveld i ny og ne er jo ikke i seg selv så veldig farlig. Det mest påfallende problemet med å ikke få sove er jo naturligvis mer trøtthet. Dette er jo en tilstand man kan kurere ved leilighet – søvn heter medisinen – men jeg er så forbanna heldig å tidvis være plaget at det som kalles hypnagoge hallusinasjoner, en tilstand jeg har lav terskel for når jeg får en smule søvnunderskudd. Det er fryktelig. Hypnagoge hallusinasjoner er søvnparalyse med hallusinasjoner. Bevissheten er lys våken og kroppen fullstendig lammet mens du drømmer. Dette høres jo ikke så aller verst ut i seg selv, men sannheten er at drømmene som utspilles nesten utelukkende er mareritt. Tenk deg dine mest skremmende drømmer. Husker du lettelsen over å våkne og innse at det bare var en drøm? Hva om du våkner og oppdager at det ikke er en drøm, men virkelighet. Og du kan ikke bevege en muskel.

Petter Schjerven prata litt om fenomenet i forrige ukes episode av «Typisk deg». En kort, men god, introduksjon til temaet, dersom du har lyst til å se et forsøk av søvnparalyse med hallusinasjoner filmatisert. Artig, skummelt og levende.

Min verste hallusinasjon av denne typen var en gang jeg oppdaget en jente i senga mi. Hun var kledd i hvitt, hadde langt lyst hår og satt i fotenden. Så dukket hun under dyna, og begynte å kravle seg oppover mot hodet mitt. På veien forvandlet hun seg. Da hun krøp opp av dyna ved halsen min var klærne sorte, øynene grønne, huden hennes iskald og grålig, med mørke flekker. Neglene hennes var spisse, og fingrene unaturlig lange. Håret var sort, og hang i tykke floker fra hodet hennes, og tennene var filte, sylskarpe og runde. Hun begynte å kave, kom seg rund til nakken min og forsøkte å bite meg i halsen. Jeg kjempet febrilsk i mot, og klarte til slutt i få venstre pekefinger og langfinger plassert på øynene hennes. Så begynte jeg å presse. Følelsen av hvordan øynene sprekker under trykk er ikke en følelse jeg trenger i livet mitt, likevel har jeg opplevd det så livaktig at jeg er overbevist om at jeg vet hvordan det føles, selv om alt er konstruert i mitt eget hode. Denne opplevelsen er bare en av mange, og er av den klassiske typen – et «mareritt» altså at en mare rir på brystet ditt (dette fenomenet har gitt opphav til ordet mareritt), men jeg har så mange opplevelser av dette at flere av dem er fullstendig utypiske for beskrivelsene av fenomenet. Det som dog er litt spesielt ved denne opplevelsen, er nettopp det at jeg faktisk beveget med i denne drømmen – ikke fysisk, men i hallusinasjonen, selv om bevisstheten min var våken. Etter at øynene hennes var ødelagte begynte kampen mot å komme seg ut av drømmen, ut av paralysen og inn i våken tilstand for hele kroppen, og de opplevelsene jeg har er litt delt på akkurat det området – i noen drømmer kan jeg ikke bevege meg i det hele tatt i hendelsen, altså en full søvnparalyse. I andre drømmer er det nettopp det at jeg ikke kan endre det jeg gjør som blir paralysen – jeg blir frosset i en eller annen handling i drømmen, ute av stand til å flytte meg eller endre handling, selv om jeg bevisst forsøker. Og så er det da denne opplevelsen med denne jenta, hvor jeg først beveget meg, og så måtte jobbe meg ut av drømmen. Jeg er bevisst, og kroppen er i paralyse, men drømmen går sin gang – derfor kan jeg bevege meg men oppdage at det ikke er ekte. Og det å komme seg ut av en slik rundtur tar mye energi. Når jeg endelig våkner igjen er jeg mer sliten enn før jeg sovnet. Og da blir det verre.

Jeg faller ned i disse hallusinasjonene under innsovning. Alle mennesker opplever dem i løpet av livet, men svært få blir plaget på en slik måte at det går ut over livskvalitet på en daglig basis. Når noen forteller om spøkelser eller bortføringer av romvesener vet jeg med en gang at det er hypnagoge hallusinasjoner det er snakk om. Jeg har sett tusenvis av spøkelser i mitt liv, og har vært overbevist om at de eksisterer. Nå vet jeg mer, og vet hvordan de eksisterer, og at det ikke er virkelig-virkelig, selv om du faktisk opplever det. Og jeg har hatt det slik i hele mitt liv. Husker den første gangen, da var jeg vel fire-fem år. Skulle sove i senga mi, da spøkelseskladden plutselig stakk hodet ut av veggen og sa «bø». Jeg visste at jeg ikke sov, men kalte det et mareritt, en skummel drøm. Jeg sov hos mamma og pappa den natta. Siden har det oppstått jevnlig, men det var først under min siste depresjon at jeg ble alvorlig plaget, som bieffekt av søvnløshet som jo ofte følger en alvorlig depresjon. Jeg kom over fenomenets navn tilfeldig, gjennom en artikkel om narkolepsi, og fant en viktig puslebrikke – når jeg er deprimert forverrer nemlig dette seg til å bli en daglig plage hvor disse hallusinasjonene oppstår hver eneste gang jeg forsøker å sove, og tro du meg, det eneste som blir viktig da er å holde seg våken. En ond sirkel. Da jeg var innlagt på psykiatrisk kom to leger svevende gjennom døra og kasta dartpiler i fjeset mitt i gode tjue minutter. For øvrig har jeg blitt hjemsøkt av en forferdelig tralle, skrallete, av stål, fullasta av porselen og bestikk som dundrer ved senga mi med en desibel av en annen verden. Jeg har sett ansikter i speil og hørt den vakreste musikk, blitt forsøkt drept av en gorilla, sett edderkopper krype ut av min egen munn, møtt en jente i et glasskap, blitt kvalt av gjørme som sakte fylte rommet jeg lå i. Mine hallusinasjoner kan være taktile, auditive, orale og visuelle, og blir det virkelig intenst opplever jeg smertene også – noe jeg gjorde med dartpilene. Likevel er det en litt annerledes smerte, den er dempet. 

For å ha det på det rene, må jeg si at disse hypnagoge hallusinasjonene kan være gode og avslappende også. Det er ikke uvanlig å bare oppleve en søvnparalyse – man tror man han blitt fullstendig lam, og dette er skremmende alene. Vi trenger ikke monstre og spøkelser i tillegg. Selv om det er spennende å ha vært på innsiden av dette fenomenet, må jeg innrømme at jeg i det store og det hele foretrekker å sørge for nok søvn slik at jeg slipper å oppleve det. Det er alltid noe som dukker opp jevnlig, men så lenge det ikke blir en plage utover enkelttilfeller er jeg rimelig fornøyd. 

Siden man er ved full bevissthet kan man også forstå hva som skjer. Da dette var i ferd med å ta helt overhånd for meg forrige gang, før jeg visste hva fenomenet var og ikke tidligere hadde opplevd det så tett på, kunne jeg ikke gjøre mye da de oppsto. Panikken tar overhånd. Hjernen går bananas. Etterhvert derimot, når man har opplevd søvnparalyse og/eller hallusinasjoner noen ganger og er i ferd med å bli en smule erfaren på område, er det mulig å få en viss grad av kontroll. Jeg kan nå gjenkjenne en hallusinasjon, og fortelle meg selv «dette er ikke ekte». Det er en trøst, men en mager en – kroppen pumpes av adrenalin og går rett i flukt eller kjemp-modus. Logisk resonnement kommer til kort. Det er likevel en fordel – jeg kan jobbe litt mer systematisk med å vekke kroppen min. Det er fortsatt en krevende jobb, men det føles som om jeg har fått litt bedre kondis – utfordringa er lik, men jeg stiller litt sterkere, om du forstår hva jeg mener. Dessuten behøver jeg ikke å være vettskremt når jeg våkner, for jeg har en forklaring. Samtidig er det ikke ålreit å legge seg ned å forsøke å sove igjen – hypnagoge hallusinasjoner kommer ofte i serier, i alle fall for meg.

Så, egentlig er jeg ikke redd for noe i den virkelige verden, men kroppen min har lært seg å fyre av stressreaksjoner for stimulus den tror er virkelig, som foreksempel huslig knirking, refleksjoner i speil eller bevegelser i øyekroken. Jeg har en evne til å sanse og til å oppleve som skiller seg fra de fleste, både på godt og vondt. Jeg tenker at denne tilbøyeligheten til å oppleve slike hallusinasjoner muligens henger sammen med synestesien min på en eller annen måte – jeg vet ikke hvordan – men jeg vet at en opplevelse forsterkes ved å bli tolket i flere sanser, noe jeg tror kan bidra til å intensivere slike opplevelser, slik synestesien min forsterker alle mine opplevelser jeg tar inn fra verden. Uansett er det et fascinerende fenomen, disse hypnagoge hallusinasjonene. Dog best uopplevd.

Så, om dette har bidratt til å utvikle min angst er noe jeg funderer litt på for meg selv. Det er jo ikke rart at jeg har vært skremt av verden rundt meg, når jeg har brukt så mange år på å forstå at det kommer fra mitt eget hodet. Vi mennesker er besynderlige. Og spennende.