Jeg er voksen og redd for å være hjemme alene på kveldstid.

25 mar

Dritrævva. 

Kortsnutene ligger på tvers i sofaen, poden sover søtt i senga si, dagen har vært flott og kvelden er her. Min mann er ute på vift, ergo er mor aleine hjemme. Med aleine hjemme mener jeg at sønnen min er her, bare soveaktig, og to bisker sådan, men de er jo ikke mennesker. I tillegg kan jeg høre TV’n til min svigerinne som bor vegg-i-vegg, men hun er jo ikke her, ergo er jeg aleine. Og hva gjør jeg med det? Kjeder meg, i kombinasjon med småangst og turkis onepiece. Ekte, übermatt glam.

Jeg har tatt en rask titt over facebooken min (som gir meg verdensinnsikt med mine 130 venner), og registrerer jevnlig at folk er så overstadig fornøyd med å være alene hjemme ved ytringer som «Jeg koser meg sykt alene hjemme!!», «Snop, film og hjemmespa!» og «Ingen ting er som å nyte stillheten alene i huset» etterfulgt av et eller annet bilde med et eller annet filter som sier ettellerannet vakkert. Jeg tenkte at joda, det der, det skal jeg også. Det er bare et problem. Jeg blir så jævla redd.

Jeg hakke tent telys. Jeg hakke spist godis, eventuelt helsesnacks. Ikke har jeg bestilt take-away, ikke har jeg no særlig med filmbehov. Jeg vil bare sove. I senga mi. Men det klarer jeg ikke, for da får jeg totalnoia og dritangst og blir helt tussete. Jeg må holde det uformelt; slumre på sofaen, med alle lysene på, med TV’n i bakgrunnen og vaskemaskina på. Å gjennomføre leggerutiner, låse døra og slukke lys når jeg er alene, er en formalitet som setter i gang noen av mine tidligere angstproblemer, så der kjører jeg på med negativ forsterkning og går for fullblods avoidanceatferd – her skal det ikke legges før min mann er hjemme igjen.

Så. Hva gjør jeg da? Costa del Kongsvik er et strålende kveldsfyll. Lyd, lys og avledning er strålende, og TV er en ålreit venn i slike stunder. Jeg har da te, og muligheter for å invitere en svigerinne, så det tenker jeg er lurt. Ellers kan jeg systematisk ringe hele telefonlista mi, og jevnlig sende sms’er til min mann, bare sånn for å føle at jeg tilhører en del av denne verden. Det er fint.

Selv om jeg fortsatt kan oppleve denne angsten, så la meg bare få si at det har blitt mye bedre enn det var. Før kunne jeg ikke være alene i et hus. Jeg husker da jeg var liten, kom hjem fra skolen, og om jeg var alene, kunne jeg like godt stå på trappa og vente til nestemann kom hjem. Jeg snakker ikke om vanlig redsel altså, men om virkelig og lammende angst. Det er virkelig slitsommer greier. Heldigvis kan det bli bedre. Det er ikke mer enn tre år siden jeg ikke kunne dusje alene i min egen leilighet. Jeg kan ikke dusje helt fritt nå heller, når jeg tenker meg om. Det lurker baki der et sted, men jeg klarer å kontrollere det ganske godt. Nå kommer angsten stort sett utelukkende når jeg er alene på kveldstid, det vil si at den har fått langt strammere rammer enn tidligere. Det er bra. Klapp på skuldra.

Det å måtte holde seg våken litt ekstra en kveld i ny og ne er jo ikke i seg selv så veldig farlig. Det mest påfallende problemet med å ikke få sove er jo naturligvis mer trøtthet. Dette er jo en tilstand man kan kurere ved leilighet – søvn heter medisinen – men jeg er så forbanna heldig å tidvis være plaget at det som kalles hypnagoge hallusinasjoner, en tilstand jeg har lav terskel for når jeg får en smule søvnunderskudd. Det er fryktelig. Hypnagoge hallusinasjoner er søvnparalyse med hallusinasjoner. Bevissheten er lys våken og kroppen fullstendig lammet mens du drømmer. Dette høres jo ikke så aller verst ut i seg selv, men sannheten er at drømmene som utspilles nesten utelukkende er mareritt. Tenk deg dine mest skremmende drømmer. Husker du lettelsen over å våkne og innse at det bare var en drøm? Hva om du våkner og oppdager at det ikke er en drøm, men virkelighet. Og du kan ikke bevege en muskel.

Petter Schjerven prata litt om fenomenet i forrige ukes episode av «Typisk deg». En kort, men god, introduksjon til temaet, dersom du har lyst til å se et forsøk av søvnparalyse med hallusinasjoner filmatisert. Artig, skummelt og levende.

Min verste hallusinasjon av denne typen var en gang jeg oppdaget en jente i senga mi. Hun var kledd i hvitt, hadde langt lyst hår og satt i fotenden. Så dukket hun under dyna, og begynte å kravle seg oppover mot hodet mitt. På veien forvandlet hun seg. Da hun krøp opp av dyna ved halsen min var klærne sorte, øynene grønne, huden hennes iskald og grålig, med mørke flekker. Neglene hennes var spisse, og fingrene unaturlig lange. Håret var sort, og hang i tykke floker fra hodet hennes, og tennene var filte, sylskarpe og runde. Hun begynte å kave, kom seg rund til nakken min og forsøkte å bite meg i halsen. Jeg kjempet febrilsk i mot, og klarte til slutt i få venstre pekefinger og langfinger plassert på øynene hennes. Så begynte jeg å presse. Følelsen av hvordan øynene sprekker under trykk er ikke en følelse jeg trenger i livet mitt, likevel har jeg opplevd det så livaktig at jeg er overbevist om at jeg vet hvordan det føles, selv om alt er konstruert i mitt eget hode. Denne opplevelsen er bare en av mange, og er av den klassiske typen – et «mareritt» altså at en mare rir på brystet ditt (dette fenomenet har gitt opphav til ordet mareritt), men jeg har så mange opplevelser av dette at flere av dem er fullstendig utypiske for beskrivelsene av fenomenet. Det som dog er litt spesielt ved denne opplevelsen, er nettopp det at jeg faktisk beveget med i denne drømmen – ikke fysisk, men i hallusinasjonen, selv om bevisstheten min var våken. Etter at øynene hennes var ødelagte begynte kampen mot å komme seg ut av drømmen, ut av paralysen og inn i våken tilstand for hele kroppen, og de opplevelsene jeg har er litt delt på akkurat det området – i noen drømmer kan jeg ikke bevege meg i det hele tatt i hendelsen, altså en full søvnparalyse. I andre drømmer er det nettopp det at jeg ikke kan endre det jeg gjør som blir paralysen – jeg blir frosset i en eller annen handling i drømmen, ute av stand til å flytte meg eller endre handling, selv om jeg bevisst forsøker. Og så er det da denne opplevelsen med denne jenta, hvor jeg først beveget meg, og så måtte jobbe meg ut av drømmen. Jeg er bevisst, og kroppen er i paralyse, men drømmen går sin gang – derfor kan jeg bevege meg men oppdage at det ikke er ekte. Og det å komme seg ut av en slik rundtur tar mye energi. Når jeg endelig våkner igjen er jeg mer sliten enn før jeg sovnet. Og da blir det verre.

Jeg faller ned i disse hallusinasjonene under innsovning. Alle mennesker opplever dem i løpet av livet, men svært få blir plaget på en slik måte at det går ut over livskvalitet på en daglig basis. Når noen forteller om spøkelser eller bortføringer av romvesener vet jeg med en gang at det er hypnagoge hallusinasjoner det er snakk om. Jeg har sett tusenvis av spøkelser i mitt liv, og har vært overbevist om at de eksisterer. Nå vet jeg mer, og vet hvordan de eksisterer, og at det ikke er virkelig-virkelig, selv om du faktisk opplever det. Og jeg har hatt det slik i hele mitt liv. Husker den første gangen, da var jeg vel fire-fem år. Skulle sove i senga mi, da spøkelseskladden plutselig stakk hodet ut av veggen og sa «bø». Jeg visste at jeg ikke sov, men kalte det et mareritt, en skummel drøm. Jeg sov hos mamma og pappa den natta. Siden har det oppstått jevnlig, men det var først under min siste depresjon at jeg ble alvorlig plaget, som bieffekt av søvnløshet som jo ofte følger en alvorlig depresjon. Jeg kom over fenomenets navn tilfeldig, gjennom en artikkel om narkolepsi, og fant en viktig puslebrikke – når jeg er deprimert forverrer nemlig dette seg til å bli en daglig plage hvor disse hallusinasjonene oppstår hver eneste gang jeg forsøker å sove, og tro du meg, det eneste som blir viktig da er å holde seg våken. En ond sirkel. Da jeg var innlagt på psykiatrisk kom to leger svevende gjennom døra og kasta dartpiler i fjeset mitt i gode tjue minutter. For øvrig har jeg blitt hjemsøkt av en forferdelig tralle, skrallete, av stål, fullasta av porselen og bestikk som dundrer ved senga mi med en desibel av en annen verden. Jeg har sett ansikter i speil og hørt den vakreste musikk, blitt forsøkt drept av en gorilla, sett edderkopper krype ut av min egen munn, møtt en jente i et glasskap, blitt kvalt av gjørme som sakte fylte rommet jeg lå i. Mine hallusinasjoner kan være taktile, auditive, orale og visuelle, og blir det virkelig intenst opplever jeg smertene også – noe jeg gjorde med dartpilene. Likevel er det en litt annerledes smerte, den er dempet. 

For å ha det på det rene, må jeg si at disse hypnagoge hallusinasjonene kan være gode og avslappende også. Det er ikke uvanlig å bare oppleve en søvnparalyse – man tror man han blitt fullstendig lam, og dette er skremmende alene. Vi trenger ikke monstre og spøkelser i tillegg. Selv om det er spennende å ha vært på innsiden av dette fenomenet, må jeg innrømme at jeg i det store og det hele foretrekker å sørge for nok søvn slik at jeg slipper å oppleve det. Det er alltid noe som dukker opp jevnlig, men så lenge det ikke blir en plage utover enkelttilfeller er jeg rimelig fornøyd. 

Siden man er ved full bevissthet kan man også forstå hva som skjer. Da dette var i ferd med å ta helt overhånd for meg forrige gang, før jeg visste hva fenomenet var og ikke tidligere hadde opplevd det så tett på, kunne jeg ikke gjøre mye da de oppsto. Panikken tar overhånd. Hjernen går bananas. Etterhvert derimot, når man har opplevd søvnparalyse og/eller hallusinasjoner noen ganger og er i ferd med å bli en smule erfaren på område, er det mulig å få en viss grad av kontroll. Jeg kan nå gjenkjenne en hallusinasjon, og fortelle meg selv «dette er ikke ekte». Det er en trøst, men en mager en – kroppen pumpes av adrenalin og går rett i flukt eller kjemp-modus. Logisk resonnement kommer til kort. Det er likevel en fordel – jeg kan jobbe litt mer systematisk med å vekke kroppen min. Det er fortsatt en krevende jobb, men det føles som om jeg har fått litt bedre kondis – utfordringa er lik, men jeg stiller litt sterkere, om du forstår hva jeg mener. Dessuten behøver jeg ikke å være vettskremt når jeg våkner, for jeg har en forklaring. Samtidig er det ikke ålreit å legge seg ned å forsøke å sove igjen – hypnagoge hallusinasjoner kommer ofte i serier, i alle fall for meg.

Så, egentlig er jeg ikke redd for noe i den virkelige verden, men kroppen min har lært seg å fyre av stressreaksjoner for stimulus den tror er virkelig, som foreksempel huslig knirking, refleksjoner i speil eller bevegelser i øyekroken. Jeg har en evne til å sanse og til å oppleve som skiller seg fra de fleste, både på godt og vondt. Jeg tenker at denne tilbøyeligheten til å oppleve slike hallusinasjoner muligens henger sammen med synestesien min på en eller annen måte – jeg vet ikke hvordan – men jeg vet at en opplevelse forsterkes ved å bli tolket i flere sanser, noe jeg tror kan bidra til å intensivere slike opplevelser, slik synestesien min forsterker alle mine opplevelser jeg tar inn fra verden. Uansett er det et fascinerende fenomen, disse hypnagoge hallusinasjonene. Dog best uopplevd.

Så, om dette har bidratt til å utvikle min angst er noe jeg funderer litt på for meg selv. Det er jo ikke rart at jeg har vært skremt av verden rundt meg, når jeg har brukt så mange år på å forstå at det kommer fra mitt eget hodet. Vi mennesker er besynderlige. Og spennende.

25 Responses to “Jeg er voksen og redd for å være hjemme alene på kveldstid.”

  1. Silje mars 20, 2015 at 6:08 am #

    Hei, kjenner meg så igjen i det du skriver, jeg er 20 år og har hatt slike hypnagoge hallusinasjoner ofte siden jeg var liten, våknet i sted og prøvde å sove igjen og fikk dette, så et ansikt som lignet på en slik utstillingsdukke, han hadde på seg svart hettejakke med hetta på seg, dukket opp foran meg i senga, greide å bryte meg ut av det ved å endelig få bevegd armen, men like etterpå skjedde det igjen, da så jeg ingenting, men kjente noen som tok på meg på siden, på armen og oppover mot hodet, kjente noen sitte bak meg i senga. Fikk bryti meg ut av dette ganske fort og, men ble så redd etterpå og har forferdelig angst akkurat nå. Vet jo at disse hendelsene ikke var ekte, men gud så ekte det føles også så skummelt! Har så mye av dette at i blant blir det for mye og jeg blir så redd.

    • RenateKaridotter mars 20, 2015 at 8:21 pm #

      Uff, jeg forstår godt hvordan du har det. Å vite at det ikke er ekte er nå en ting, angsten er helt reell likevel. Håper du finner noen gode metoder for å roe deg ned. For meg er det bare forebygging som fungerer – sove nok, så slipper jeg unna. Lykke til.

  2. Anastasia juli 4, 2014 at 8:50 pm #

    Vettu, det er ikke alltid at jeg leser slike lange innlegg, men dette fanget meg med en gang! Jeg selv opplevde noe sånt en gang og det var det verste jeg har vært med på! Jeg har aldri følt opplevd slik søvnparalyse og det var bare helt uvitende hvor den i det hele tatt kom i fra! Jeg var på besøk hos mammaen min i fjor og på den tiden var det også festival der i Finnmark så min samboer bodde også hos oss. Jeg er overbevist om at det er noe som skjer i huset vårt der, det er en mann som har dødd i huset og jeg har opplevd så merkelig ting der at det ikke er en gang vits å bringe dem opp, for jeg skjønner ikke at det er mulig en gang. man tenker jo kansje til og med » jeg må jo være helt gal!». Uansett, søvnparalys drømmen kom når jeg og min samboer hadde lagt oss for kvelden. Jeg sover ( tror jeg), jeg har øyan igjen, men plutselig er de åpen. Jeg tenker ikke no mer over det og lukker de igjen. Plutselig begynner jeg å høre en lyd, sånn metal lyd og det hørtes som at noen drev å rørte rundt med en skjei i en kopp! Jeg var hundre prosent sikker på at jeg ikke sov og var våken, for alt hørtes så virkelig ut! Jeg merker at jeg skjærer litt med ansiktet over den lyden og skjønner ikke hva lyden er. Plutselig merker jeg noe TUNGT som legger seg over meg, og jeg får seriøst frysninger nå som jeg skriver dette. Brystet blir tungt, kroppen blir tungt, det som var oppå meg, skulle tro det hadde landet en lastebil på flere kilo på meg. Det føles som at jeg synker ned i sengen. Jeg tror fortsatt jeg er våken, men jeg klarer ikke å gjøre noe. Jeg klarer ikke å åpne øyan mine, de går frem og tilbake merker jeg, jeg prøver å røre på meg, men jeg er lam! Jeg klarer ikke å bevege armene, fotan, ingenting! Prøver hardt å dulte i min samboer i håp om at han skal høre meg å vekke meg fra det galskapet men ingenting funker. Jeg synker enda mer ned, det blir enda tyngre på brystet, jeg kjemper og kjemper og plutselig får jeg rørt på tærne mine å begynner å vifte med de frem og tilbake, og jeg klarer da å dulte i samboeren min som våkner også vekker meg. Og da var alt borte, jeg var tilbake. Det var sååå sykt! Det er ikke mulig å forklare en gang! Jeg vet ikke hvem og hva som ga meg denne tyngden på kroppen da jeg ikke så noe, men herregud.. Tror nesten jeg trenger en dram etter å ha skrevet alt det her! Unner ikke noen å oppleve noe sånt. Jeg måtte jo så klart google etter alt jeg kunne finne og da fant jo ut at dt var søvnparalyse. Så også den typisk deg episoden hvor han snakket om det der. Veldig fasinerende å høre på, men det er veldig skremmende.. Å ikke ha noe som helst kontroll, alt ser så virkelig ut, nei det er grusomt. Håper jeg aldri opplever dette igjen.

    • RenateKaridotter juli 7, 2014 at 7:28 pm #

      Oooh, guffen opplevelse. Kjenner meg godt igjen. Håper’u slipper mer av detta!

  3. Ville Pekka Partanen mars 28, 2014 at 7:28 am #

    Hei.
    Faktisk ganske vanlig problem du skriver om,men det er hjelp å få. Har behandlet titalls mennesker med «samme» problem med Tankefeltterapi. Ofte er 2-3 behandlinger nok. Anbefales.

    • RenateKaridotter mars 28, 2014 at 11:40 am #

      Ah, takk for tips. Nå er dette alltid et symptom på noe annet for min del (søvndeprivasjon, ubalanse i stemningsleiet, depresjon), så jeg trenger nok ikke noe behandling for dette alene – i alle fall ikke slik det er nå. Håper andre som trenger et godt tips får dette med seg, slik at noen kan dra nytte av det! Hurra!

  4. Demonisk Disippel mars 27, 2014 at 8:26 pm #

    Dere kan gjøre hva dere vil,Demonene lever KUN for dette og finner ALLTID kreative måter å nå dere på,mens dere har,eller rettere sagt,HADDE ett liv før de gikk løs på dere,og nå er de hos dere FOR ALLTID:)

    Liberate Tu Te Me Ex-Infernis – Heil Satan

    • RenateKaridotter mars 27, 2014 at 8:59 pm #

      Lever kun for dette? Det hørtes jo litt ensformig ut. Kanke være noe særlig å være demon i disse dager, hvis alt de er henvist til er å forsøke å få folk til å tro at de blir angrepet av demoner, når det finnes så fine vitenskapelige, logisk forklaringer vi heller tror på. Dessuten må det jo være en knekk i stoltheta dersom de til stadighet ikke klarer å angripe noen så det blir no årntli ut av det – vi våkner jo alle opp til slutt, på plass i vår egen kropp.

      Nedgangstider i helvetet, altså.

      P.S. alternativt vievann dersom satan skulle finne på å dukke opp lell; play the best song in the world.

  5. Camilla Roset mars 27, 2014 at 6:26 pm #

    har også opplevd dette, eller jeg har bare blitt paralysert, ikke hatt hallusinasjoner, men som du skriver, skremmende nok, förste gangen var jeg 12 eller noe, var sikker på at det var hjerteinfart jeg fikk, trodde det i mange år, til jeg fikk det samme i midten av 20 års alderen igjen, da begynnte jeg å söke om det (turte jo ikke si noe til legen) så lest mye om sövnparalyse og narkolepsi…. Förste gangen var spesiell og annderledes, for da klarte jeg å komme ut av senga, men klarte ikke å snakke eller bevege på meg, kun armene, prövde å rope på mamma som var rett utenfor og ströyk klär, jeg så henne, men hun la ikke merke til noe fordi jeg klarte ikke snakke, etter å ha klart å dra meg bortover på gulvet så klarte jeg plutselig å bli «normal» igjen, jeg gråt og gikk til mamma og hun skjönte jo ingenting og sa jeg bare hadde drömt… merkelig at jeg klarte å bevege på meg da, for i sövnparalyse skal jo liksom ikke det väre mulig?! men det finnes jo de som går i sövne så kanskje det er mulig alikavel…. jeg blir ekstremt tung i kroppen i paralyse, jeg må konsentrere meg for å klare å puste og passe på at hjertet slår liksom (höres rart ut) for å komme meg ut av paralysen så pröver jeg å snakke (konsentrerer meg om det) og samtidig pröver å bevege fingertupper og tär…. er livredd for å sovne igjen… :-/ og i de närmeste dagene/ukene… så blir det heldigvis glemt, til neste gang… får det nesten ikke mer :-) heldigvis :-)

  6. Anita Invgaldsen mars 27, 2014 at 5:11 pm #

    Søvnparalyse har jeg hatt siden tenårene og har det ennå (37 år) Da jeg fikk forklarin av en nevrolog om hva det var så er jeg ikke redd for «anfallene» lenger.

    Kroppen skiller ut hormoner som gjør at du ikke skal gå i søvne og «leve» ut dine drømmer og skader deg selv.
    Ved innsovningsfasen så skiller kroppen dette ut før hjernen rekker å komme i dyp søvn/søvn. Derfor er du bevisst dine omgivelser og mange opplever også hallusinasjoner og eller «ut av deg selv oppelvelse».
    Sistnevnte synes jeg er bare moro. Så der gjør jeg INGENTING for å komme ut av tilstanden, vil helst at det skal vare, hehehe.

    Hos dem som opplever søvnparalyse ved oppvåkning, så er det rett og slett hjernen som våkner før kroppen. Det normale er jo at kroppen våkner før hjernen.

    Personer som har Narkolepsi har ofte søvnparalyse. Jeg fikk medisiner for søvnparalyse etter jeg var ferdig utredet på søvnsenteret på Ullevål da disse har god effekt hos Narkolepsi pasienter, men disse gjorde det bare enda verre, så kuttet de ut etter 4 uker.

    Jeg merker ingen forskjell eller funnet noen mønster på når de opptrer mest. Nevrologen sa at hos noen så kommer det oftere ved stress eller lite/dårlig søvn over lengre tid, men hos andre har det ingen klare grunner. (som hos meg) Jeg oppelevde også å få det sittende i sengen, DET var jævlig. Ofte får jeg det få minutter etter jeg lukker øynene mine og andre ganger har jeg knapt rukket å lukke øynene. Jeg får heldigvis ikke så mye hallusinasjoner annet enn lyder og blinkende lys og følelsen at jeg faller og faller og faller, ubehagelig trykk på brystet og hodet, samt fly som supermann og se på meg selv ligge i sengen, hehehe. Det tar mye energi mens det står på, føles ut som man har løpt maraton når man har kommet seg ut av tilstanden. Min mann merker det på meg når jeg har det, så han rister i meg og da kommer jeg ut av det umiddelbart. Jeg blir kortpustet og grynter litt sier han.

    Så da tar jeg meg tur å drikker litt vann, leser litt etc, før jeg prøver å sove på nytt.

  7. Endelig aleneboer! mars 27, 2014 at 12:09 pm #

    Har hatt samme problem hele livet (med unntak av søvnparalyse, heldigvis). Har tilbrakt mange netter i bunnløs skrekk fordi jeg hørte ting eller oppfattet noe jeg ikke kunne forklare, men turte ikke vekke noen i huset. Jeg ble som ung jente satt på sovemedisiner, og utredet for seksuelle overgrep (selvsagt uten resultat da det ikke var tilfelle).

    Ble diagnosert som høysensitiv av psykolog i voksen alder, noe som forklarte mye for meg. Har alltid reagert unaturlig kraftig på hendelser, oppfattet ting som andre ikke oppfattet, og blitt overveldet av ting som støyende folkemengder, store selskaper, nattklubber og liknende. Som barn måtte jeg alltid ha hvile etter familieselskaper og andre sammenkomster med mange mennesker. Har også vært plaget av angst og depresjoner. Psykologen forklarte dette med at høysensitive mennesker tar inn flere og kraftigere sanseinntrykk enn andre. Kanskje dette også gjelder deg?

    Jeg ble nylig eneboer da min romvenninne kjøpte egen leilighet og flyttet ut fra min, og var direkte vettskremt for hvordan jeg skulle klare meg alene. Heldigvis har jeg virkelig blomstret alene! Nå trives jeg veldig godt i eget selskap, og kan sove med både lys og radio avslått. Jeg er veldig glad for det :)

    Nå er nok ikke jeg så «hardt» rammet som deg, men det viser ihvertfall at det er håp for oss :)

    Klem fra meg!

  8. Jenny mars 27, 2014 at 7:04 am #

    Jag har det samma, men har sedan en tid börjat sova med ljud av regn mot ett tält, piano och vågor på en strand.Sedan jag började med detta så har jag inte haft en enda sömnparalys.Pröva!

  9. Linda mars 26, 2014 at 7:19 pm #

    Jeg er heldigvis ikke plaget med søvnparalyse (eller nattskrekk) ofte, men det hender kanskje et par ganger i året. Jeg kan nevne et par som jeg husker (evt som min mann har fortalt meg om):
    Ofte kommer disse når vi er på hytta…
    Jeg var sikker på at senga var full av insekter (sånne klypedyr), og jeg kjempet veldig med å komme meg ut av dyna og får på lyset, mannen min våknet av at jeg desperat lette etter lysbryteren, som selvsagt ikke var der jeg er vant til hjemmefra. Han fortalte at jeg så helt panisk ut, så han slo på lyset. Da kom jeg til meg selv, og man føler seg ekstremt dum i det det går opp for en at det hele er en drøm og alt man har gjort er blitt observert av en annen person.
    En annen gang var rommet fullt av mus…
    Og siste gang jeg opplevde dette, var jeg sikker på at det sto en bløtkake med tente lys under senga. Jeg var sikker på at det var i ferd med å ta fyr under der og hev meg ut og ned på kne, for så å gi meg til å blåse som en gal under senga. Nok en gang følte jeg meg som en idiot da mannen min slo på lyset og lurte på hva som foregikk…
    Vet ikke helt om dette er søvnparalyse eller nattskrekk, men merkelig er det… og hva i all verden forårsaker det?

    • RenateKaridotter mars 26, 2014 at 7:38 pm #

      Jøss, snedige greier. Akkurat hva det er du har opplevd, er jeg jommen ikke sikker på – det høres ikke ut som den varianten av søvnparalyse jeg kjenner til (siden kroppen da skal være totalt lammet i sin fysiske, virkelige form). Uansett er det en merkelig opplevelse du beskriver! Minner mer om nattskrekk som du sier.. kroppen er rar!

  10. Tine mars 26, 2014 at 6:26 pm #

    dette er demonangrep..forsøk å sove med en bibel ved siden av hodeputa, prøv helst å lese den også før du sovner. Be til Gud. Dette vil garantert forsvinne da, dette er selverfart! verdt å prøve.

    • RenateKaridotter mars 26, 2014 at 6:32 pm #

      Oi, det var en annen vinkling. Takk for kommentar!

      Jeg velger å forholde meg til dette som et nevrologisk fenomen i forbindelse med søvnmangel, heller en et demonangrep. Jeg forstår godt hvordan religion gjennom historien har valgt å la dette fenomenet får demonstempel, for det er rimelig horrible saker. Det blir nok ingen bibel på meg, men om det funker for deg, så funker det muligens for andre også – her må jeg likevel presisere at dersom noen av dere også tror dette er et demonangrep, leser i bibelen og det ikke fungerer, så lov meg at dere sjekker ut mulighetene for å legge religion til side og ta det rent medisinsk, så slipper dere å miste forstanden og tro at det hele må ende med eksorsisme eller helvete. Det er nemlig helt unødvendig – det kan være kjekt å la vitenskapen ta seg av slik saker i ny og ne.

    • Mia mars 26, 2014 at 8:58 pm #

      Hva med et kors over sengen/på nattbordet???

  11. Camilla M Småbach mars 26, 2014 at 4:09 pm #

    Hei!

    Jeg kjente meg godt igjen i din beskrivelse, med noen få unntak. Jeg hadde disse forferdelige marerittene du skriver om, hvor jeg etterhvert skjønte at hvis jeg klarte å skrike eller å bevege meg så ville jeg komme ut av det, noe som selvfølgelig var svært vanskelig. Til slutt klarte jeg kanskje å sakte bevege kroppen (hvorav en arm kunne «veie et tonn», eller å komme med en ulende lyd, eller en kombinasjon av disse

    Det som skiller seg mest ut for meg var at de begynte å forandre seg. De ble mindre horrorfilm og mer psykologiske. Noen synes kanskje det høres bedre ut, men nei; de begynte nemlig og å komme i nivåer og brukte derfor lengre tid. Som i filmen «Inception» kunne jeg gå mange ledd ned i en paralyse. Jeg kunne slite meg ut og våkne, bare for å oppdage at jeg ikke våknet likevel og så fortsatte marerittet. I en paralyse kunne jeg ha mange slike nivåer, og ble lettere klar over at det var en drøm jo «høyere opp» jeg kom.

    Dette var for meg enda verre enn de korte og intense, rett og slett fordi de varte så lenge. Hvis jeg våkner, skrur på bryteren til lyset og lyset ikke slås på vet jeg at det er en drøm. Men til slutt fant jeg noe som hjalp: Jeg klarte innimellom å la meg flyte i paralysen istedet for å kjempe og bli redd, noe som jo blir spesielt viktig i de du rett og slett ikke kommer deg ut av, og dette har hjulpet. For som i alle drømmer er det mulig å få iallefall mer kontroll. Jo mer jeg husket å gjøre dette, jo sjeldnere kom paralysene. For meg hjelper det og å ha stimuli i rommet, altså lys og/eller lyd – Dette gjør jeg når ingenting annet fungerer

    Iallefall fint å vite at jeg ikke er alene om dette :)

    • RenateKaridotter mars 26, 2014 at 6:11 pm #

      Spennende å høre om dine erfaringer! Dette med nivåer er jeg kjent med. Det er svært frustrerende å bruke så mye krefter på å «komme seg ut», bare for å oppdage at man våkner inn i en ny. Inception er en helt legitim referanse på dette område! Hvordan du beskriver at kroppsdelen du forsøker å flytte veier et tonn, stemmer overens med min egen opplevelse av det. Dette med å rope etter hjelp er også svært frustrerende, og den ulinga har jeg vært borti mang en gang, rett før jeg faktisk får kontroll over hele kroppen og rundturen er over.

      Har ikke fått til å flyte med. Det skal jeg huske på neste gang. Takk for tips!

      Og nei, du er ikke alene! Vi er i alle fall i samme båt, og det er flere der ute. Det er mange som ikke vet at dette fenomenet heter det det gjør, derfor kan det være vanskelig å prate om det. I milde varianter er det relativt vanlig, men det du beskriver her er nok hakket over det igjen. Takk for kommentar!

  12. Marie mars 26, 2014 at 3:29 pm #

    Woow jeg kjenner meg såå mye igejn…! Jeg er 16 år og takler ikke å være alene hjemme. jeg kan stå på trappa i flere timer og vente på at noen fra familien skal komme hjem, slik at jeg slipper å gå inn i huset og være alene… Om jeg er alene på kveldstid venter jeg ogå til noen kommer hjem, før jeg legger meg og jeg kan IHVERTFALL ikke dusje eller støvsuge når jeg er alene…. såå slitsomt å ha det sånn!

    • RenateKaridotter mars 26, 2014 at 6:16 pm #

      Uff, dette høres slitsomt ut. Jeg forstår hvordan du har det, og jeg vil oppfordre det til å søke profesjonell hjelp. Det er mange dyktige mennesker der ute som kan hjelpe oss – vi må bare ta kontakt med dem! Jeg håper virkelig du får oppleve at det kan bli bedre, og jeg håper det skjer snart.

      Det er ikke godt å bli styrt av følelser på den måten. Men det er helt greit, og du er like fin selv om du har det slik. Det krever litt jobbing for å få det bedre, men det er det verdt. Jeg heier på deg!

  13. Magne D. Antonsen (VG) mars 26, 2014 at 3:21 pm #

    Hei! Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

    Hilsen Magne i VG

    • RenateKaridotter mars 26, 2014 at 6:20 pm #

      Alltid hyggelig! Hjertelig takkers.

  14. Jeanette Desirée Orme mars 25, 2014 at 9:53 pm #

    Ohhhh… Kjenner meg godt igjen i dette. Jeg trodde virkelig jeg var blitt fullstendig gal de første gangene jeg opplevde sånne paralyser. Når man i tillegg har sett alt av skumle filmer, lest det meste av groteske bøker, så settes fantasien i sving. Hadde aldri hørt om dette før og konstnterte at jeg enten kvalifiserte meg til hovedpersonen i nevnte filmer/ bøker eller at jeg rett og slett hadde en skikkelig heavy psykisk diagnose. Ingen av alternativene var spesiellt oppløftende egentlig. Tror det var på Dr. Phil eller Oprah (guilty pleasure) jeg hørte om andre likesinnede for første gang. Da falt det noen biter på plass. Som du sier er paralysene fortsatt like skumle (og heldigvis mindre hyppige nå som jeg har bikka 40), men jeg kan deale med dem på en litt bedre måte nå som jeg forstår hva det er. Glemmer aldri den gangen jag lå i sengen og en grotesk versjon av meg selv, med alt fra livet og ned kuttet bort, kom flygende inn fra vinduet med en øks svingende i vill fart for å ta kål på meg (selv?). GRØSSE!!

    • RenateKaridotter mars 26, 2014 at 6:18 pm #

      Nå prekær vi! Himmel, kjekt at det går ann å sanke litt kunnskap om tingenes tilstand i ny og ne – spesielt når det hjelper!

Leave a Reply

%d bloggere liker dette: