Archive | mai, 2014

Verdens vakreste hjem

30 mai

Jeg har verdens vakreste hjem

Det er fylt av liv og lek og ville hunder

fred og ro og kosestunder

bamsemums og traktorchips

stort og smått og uglenips

tid og lyst og villighet

travelstund og rot og let

søte epler, ville bær

klesvask både her og der

søte sko og bustehår

plaster til et lite sår

sang og sand og gress og søl

lilletærs kommodebrøl

snuter på en smulerest

borte bra, men hjemme best.

mai920140530_12094620140530_120937m9920140530_120909mai44m887m64

mai3

mai1mhjerte

 

 

 

Med bevegelse som en nittiåring.

27 mai

Nå er det fest i heimen! Mor har gått hen og fått en heidundrende bekkenlåsning eller løsning eller kanskje mer et bekkenproblem

Natta har ikke vært spesielt ålreit. Jeg har grini litt såklart, sov litt i starten, men våknet av smerter sånn i tretida. Da begynte omfanget å demre og etter en time med desperat leting etter et stilling som sannsynligvis ikke eksisterer, vekket jeg mannen og spurte (beordret) ham om å hente is. Han var litt i ørska, noe man jo tross alt ofte er midt på natta, og forsto kanskje ikke heeelt hva det var jeg lurte på – han oppsummerte det i alle fall slik (etter at jeg hadde pratet litt om at det kanskje kunne lindre med is) «så altså.. du vil ha en is?». Jeg var nødt til å le. Ja takk, jeg vil gjerne ha en SunLolly her jeg ligger. Regner med at det hjelper mot disse ville, brennende smertene jeg opplever i hoftene. Takk skatten. Han lo han også, og amerikansk blanding ble servert i kjøkkenhåndkle. Det funka litt – dessuten funker det alltid å foreta seg noe, forventningens effekt er min venn – og jeg fikk sovet litt til, før jeg endelig syns jeg kunne stå opp.

Det ligger nok 750 gram amerikansk blanding i senga fortsatt. For en syvsover.

Nå har jeg prata med praksisveileder, med legekontoret og med mamma – alle de viktige å prate med når man har det vondt. Nå driver jeg dank frem til legetimen min om et par timer – drikker te som jeg later som er kaffe (er tom for kaffe. Hurra torpedo.), kjenner at jeg snart må skifte stilling så jeg ikke blir en statue og lurer på hvordan i alle dager jeg skal få resten av sommern til å fungere. Jeg har to jobber akkurat nå, en skoleoppgave, en ettåring og et barn å koke, og jeg ser jo at dette kan være et resultat av å kanskje kjøre litt for hardt. Det som er en kaninballe, er at jeg bare har tre uker igjen av praksis. Blir jeg sykemeldt nå, må jeg ta igjen praksisperioden etter endt utdanning. Sukk. Vet at jeg ikke trenger å ta alle sorgene på forskudd her, men jeg bare gjør det litt likevel. Da blir det ekstra gledelig når legen min sier «ah, her, ta denne, så blir du helt bra.»

Jeg syns det er et smuleevig nederlag å skulle være en sånn en med bekkentrøbbel. Jeg er ung, godt trent, sterk i kroppen, og jeg har vært aktiv under graviditeten, og syns det er surt at jeg ikke skal få sprette rundt og være superpreggers og være strutt og strål a/s. Jeg har i alle fall tatt meg tid til å lese litt om temaet, og det er bare tull at bekkenplager kun hører til her i vår del av verden, og at det er et relativt nytt fenomen. Det er utbredt over hele kloden, og har vært beskrevet opp gjennom historien. Det er en trøst, i alle fall for meg. Jeg tror også at jeg har en liten skade i ryggen etter en kraftig trykkbølge, som ikke er til hinder utenfor graviditet, men som kludrer det til noe voldsomt når jeg er gravid. Hadde samme akutte opplegg forrige graviditet også, men da satt smertene et annet sted. Jeg fikk kiropraktorbehandling (fikk er å overdrive. Det kosta alle skjortene og et klesskap), og var smertefri etter et par uker. Nå er det nå en gang sånn med kiropraktikk at det i hovedsak er som en skjelettmanipulerende paracet – det tar symptomene men fikser ikke problemet. Det hjalp meg der og da i alle fall, og det var det jeg trengte, men denne gangen går jeg veien via legevitenskapen og skal sørge for å få fiksa problemet ved en passende anledning. Det ekke hver dag jeg kan gå rundt å kjenne meg bombeskada. Lurer på om dette kvalifiserer som senskade etter 22. juli?

Velvel. Uansett hva og hvorfor og hvordan og hvilken (?), så tenker jeg at en liten rundtur i bekkenland er en fair pris å betale. Det er tross alt et symptom på det største her i livet, og jeg skal ikke bli for oppslukt i min egen miserabilitet. Det er definitivt verdt det, belønningen som venter veier opp for disse smertene, selv om det tar litt overhånd i hverdagen min akkurat nå. Jeg er frisk og rask i hodet i alle fall, og det er ingen ting i veien med galgenhumoren. Det kommer til å ordne seg. Børni har i alle fall pappaen sin, og farmor og farfar og mormor og tanter og onkler og bestefar og liksombesta – det er kjipt, men ikke mer enn det, at mamma er litt kjedelig for tida. Det er ikke verdens undergang. Jeg tåler å være litt kjedelig for tida. Jeg har ganske god tid til å rette på inntrykket. Dessuten gir jeg de beste klemmene, for jeg er den eneste som kan gi han mammaklemmer. Og de er best, og krever ikke stort av bekkenet. Hurra!

Nuvel. Dr.Phil kaller. Har nemlig funnet en posisjon i sofaen hvor jeg nesten ikke kjenner noe til smertene (noe som allerede har resultert i en tretimers lur mens jeg venta på at legekontoret skulle åpne. Det ble et drøyt kvarter, men heldigvis skvisa hu meg inn i dag likevel). Jeg skal gå å sitteligge i den nå, for nå klarer jeg ikke sitter med her på denne stolen, for tusen stråler stråler og, til kne og legg og låååår. Men en toppfart på 1 km i timen.

Erkjennelsens time.

19 mai

Jeg har en gang tatt bilder av huset mitt og fått masse oppmerksomhet for min ærlighet. Jeg har vært på God Morgen Norge og snakket om ærlighet, jeg har skrevet om livet og blir hyllet for min ærlighet. Jeg tenkte jeg skulle være ærlig på ordentlig denne gangen. Sannheten er at jeg har det trøblete når det gjelder relasjoner til andre mennesker. I den siste tiden har det vokst frem en selvtillit og en trygghet i meg jeg ikke tidligere har hatt. Dermed kan dette få lov til å komme til uttrykk. Andre mennesker kjeder meg, og når jeg møter noen som fatter interessen min, tar angsten over. 

Jeg har Bjørn, som er min beste venn, og jeg har gode relasjoner til familien min, både min egen og den jeg har giftet meg inn i. Jeg har ellers en venninne igjen, som jeg alltid tenker på som en god venn, som viser at hun tenker på meg i ny og ne, og som jeg alltid gleder meg til å treffe. Dette forholdet er jeg takknemlig for, og det er verdifullt for meg – jeg har etterhvert innsett at jeg har svært vanskelig for å få nye venner. I tillegg har jeg nå fått to venner i forbindelse med studiet mitt i løpet av dette første året, og jeg kan ærlig talt si at det er minst en mer enn jeg hadde forventet.

Dersom jeg vil, kan jeg få de fleste til å like meg. Jeg har alltid stått sterkt for meg selv, og i akademiske settinger skiller jeg meg stort sett ut som faglig sterk, dyktig, pågående, arrogant eller som en bedreviter. Alt stemmer. Dette er fordi jeg syns fagstoffet er langt mer interessant enn å bygge relasjoner med medstudenter. I klassen jeg er i nå, trives jeg ikke. Undervisningsmetoden passer meg dårlig, og jeg føler meg fullstendig snytt for Interteaching-metoden når jeg hører at det tidligere har vært forsøkt, men skrinlagt, fordi studentene ikke forberedte seg. I stedet må vi, alle 48 studentene i klassen, sitte og høre på og høre på forelesere som foreleser om akkurat det som står i bøkene. Det finnes heldigvis unntak blant foreleserne, og jeg er takknemlig. Frasen «dette kommer jeg ikke til å prate om, for dette står i bøkene» liker jeg godt. Spør du meg, er kravene på høyskolenivå altfor lave, og det er enkelt å se hvordan det blir inflasjon i bachelorgrader når hvem som helst leies gjennom høyere utdanning.

Det er slik at jeg har mange meninger, noe som er et resultat av en godt utviklet evne til kritisk tenkning. Jeg liker gode diskusjoner, og jeg liker å lære ved å bli utfordret av andre. Jeg liker å måtte vurdere om mitt ståsted faktisk er det beste, og jeg elsker å stå i diskusjoner som holder et høyt nivå, en god diskusjon, hvor begge parter er interessert i å teste sitt eget synspunkt og er villige til å gi hverandre applaus dersom motargumentene er gode. Jeg har en studiekamerat jeg har slike runder med, og det er det som har vært det beste med dette første året. Det er der jeg har lært mest. Fagstoffet i utdanningen er nemlig spennende. Problemet ligger, vel, i studentene. Eller i meg og mitt forhold til de andre studentene. Igjen opplever jeg hvordan jeg kjeder meg sammen med de fleste andre mennesker, særlig de jeg ikke selv har valgt å ha rundt meg.

Jeg skjønner jo at jeg brenner flere broer her. Jeg vet ikke hvorfor jeg på død og liv skal være så jævla ærlig. Jeg veit ikke om det er verdt det, eller om det er noe man bør være, og jeg vet ikke riktig hva som driver meg videre i disse ordene. Jeg tror jeg sorterer tanker. Det føles i alle fall meget avslappende å se mine egne tanker skrevet ned på denne måten. La meg også få si at jeg ikke er ensom, selv om jeg i ny og ne savner å føle at jeg tilhører en gjeng – du vet, en sånn gjeng som møtes ofte for å drikke kaffe og skrævle og drar på turer og får barn på likt. Jeg tror litt av det hele også handler om at jeg, relativt ubevisst, ikke har følt den tilhørigheten til en gjeng, og derfor har begynt å definere meg selv som en som står for seg selv. Etterhvert har jeg begynt å trives med det. Jeg har jo forankring i familien min, og i en meget intelligent mann jeg kan være helt meg selv rundt. Jeg har ofte fordummet meg selv for å passe inn, noe jeg har bestemt meg for å la være, men som er så godt innøvd at det skjer helt automatisk. Flott adaptiv atferd, men guri så kjedelig. Jeg føler at jeg kaster bort tida mi.

Jeg har forsøkt å passe skikkelig inn. Jeg gjorde det på universitetet. Jeg ble godt likt, var med i en god gjeng, gjorde det faglig bra, og hadde mange gode diskusjoner hvor jeg sto på mitt og virkelig fikk trent meg i argumentasjon og lærte meg å modifisere egne meninger dersom jeg fikk bedre argumenter servert. Det som ikke var fullt så produktivt, var all angsten som fulgte ved det å forsøke å holde orden på alle disse relasjonene. Sannheten er at jeg blir fryktelig usikker når jeg skal forsøke å få andre til å like meg, eller forsøke å passe inn. Jeg opplever dette fortsatt, som regel når jeg forsøker å prate med noen jeg virkelig er interessert i prate med – akkurat nå er aktuelle eksempler noen av foreleserne mine. De besitter så mye kunnskap jeg er interessert i å få tak i, jeg har så lyst til å vise hva jeg kan og lære mer, og jeg vet at det lønner seg å jobbe med relasjonene til de menneskene jeg ønsker at skal like meg tilstrekkelig til å bli venn med meg og la meg få innpass i informasjonen de besitter. Dette er helt pinlig ærlige innrømmelser, men de er antageligvis helt normale, og de er helt logiske sett fra et faglig ståsted, om jeg nå skal vurdere min egen atferd. Det jeg må jobbe med akkurat nå er derfor å forsøke å ikke bli for pågående for foreleserne mine (f.eks. ikke være venn med dem på facebook lenger, eller bruke andre uformelle arenaer) og ikke bli nevrotisk om de ikke svarer eller ikke gir inntrykk av at spørsmålet mitt var godt eller at de har interesse av å svare meg. Det jeg derimot kan gjøre, er å sørge for å oppdatere meg på fagmiljøet, bli sterk i fagene jeg har interesse av og huske at de bare er mennesker. På den måten gjør jeg meg til en god student, en kompetent vernepleier, og med tid og stunder,  et mer reelt valg av samtalepartner for foreleserne mine. Jeg er førsteårsstudent, arrogant og så smått naiv – jeg forstår at jeg ikke er verdens største attraksjon. Dette, mine damer og herrer, hindrer meg likevel ikke i å bli det.

Da jeg forsøkte å passe inn, anstrengte jeg meg så til de grader at det raknet helt. Jeg falt helt sammen. Dette var en bit av sammenbruddkaka, dette med å føle at alle bare kjente en fasade. Jeg beskrev livet mitt som parallelle linjer med et svært gap i mellom – en linje hvor jeg var meg, og en linje hvor jeg var den jeg viste at jeg var. Det var ikke godt. Da sammenbruddet kom kunne jeg, etterhvert, tvinge disse to linjene sammen til en. Nå er det bare et lite gap mellom den jeg er og den jeg oppfører meg som, og etter dette innlegget blir det lille gapet nesten borte. Jeg har aldri sagt dette til noen, med unntak av Bjørn, og jeg kjenner at skuldrene mine synker.  Jeg har strevd med angst og depresjoner i forbindelse med dette relasjonsgreiene, og jeg har følt meg veldig fremmed. Jeg har vært til utredning for bipolar lidelse og tilogmed fått hele to personlighetsforstyrrelsesdiagnoser (hvorav en fortsatt står, men modifisert ned til en uspesifisert personlighetsforstyrrelse (veldig hjelpsomt)), vært innlagt i tre uker på psykiatrisk avdeling og drevet med både selvskading, spiseforstyrrelser og tvang, uten at det egentlig har blitt igangsatt noen behandling. Jeg føler, i stor grad, at jeg har behandlet meg selv, med støtte fra familien min. Det er derfor jeg har selvinnsikten min. Det er derfor jeg har en meget god evne til empati, men noen mangelfulle evner hva sympati angår. Heldigvis er jeg god på sosiale koder og normer, og klarer meg ypperlig i livet, men jeg føler meg alltid annerledes. På en god måte. Endelig.

Det er rart dette med sympati, og det er ny oppdagelse at jeg har blitt bevisst at den ikke kommer automatisk hos meg når jeg ser at den gjør det hos andre. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet gjennom min barndom og mine ungdomsår, og jeg tror, uten at noen fra faglig hold har sagt dette, at det må handle om stress/responssystemet mitt. Ingen barn kan leve med all den angsten og dårlige samvittigheten som jeg gjorde gjennom så mange år uten å få et eller annet varig mèn. Da jeg fikk sammenbruddet mitt på universitetet var jeg tross alt nesten voksen og forsto langt mer om verden, men da jeg var liten visste jeg ikke at jeg ikke behøvde å være så redd hver eneste dag, og jeg tenkte ikke på å fortelle det til noen før det var gått flere år.

Så altså, jeg har dårlig medfølelse med andre ord. Den er ikke borte, denne automatiske sympatien, den er bare begrenset. Ovenfor sønnen min fungerer alt som det skal, så så aller verst er det ikke. Kanskje jeg skal gå litt grundigere til verks og se om jeg kan finne et mønster – kanskje det hele bare handler om at jeg ikke sympatiserer med mennesker jeg ikke engasjerer meg for? Har det sammenheng med manglende interesse for flesteparten av menneskene jeg møter? Jeg tror bare det har vært en form for beskyttelse, det å kunne stenge av følelser. En overlevelsesstrategi. Jeg har en heldigvis en over gjennomsnittet god teknisk forståelse av hvordan og hvorfor noen opplever sin hverdag slik de gjør (dette vil i praksis vise seg som sympati, men det er ingen følelser der), med andre ord en svært god evne til å sette meg inn i andre situasjon og forstå følelsene deres, men uten at jeg føler det selv.  Empatien min er muligens overutviklet for å kompenserer for min noe sympatiske kortslutning, og dette gir meg, slik jeg ser det, et fortrinn i arbeidet med mennesker. Flesteparten vil nok argumentere for det motsatte, men det å ikke la seg opprive, samtidig som man kan trekke logiske slutninger om andres følelser er en fordel. Ansiktsuttrykket mitt vil naturlig være kongruent med  det som sømmer seg, men det er ikke skapt av en følelse, bare av en bevisst visshet om at «dette oppleves sannsynligvis som trist, jeg lager trist fjes». Om jeg ser en trist film, vil jeg likevel gråte – mine speilnevroner er det nemlig ingen ting i veien med. Å skrive dette genererer heller ikke en eneste følelse, det eneste jeg tenker er at det blir tøft for noen å lese dette (selv om de det gjelder vet dette fra før av), og at pappaen min kommer til å bli imponert av hvordan jeg i stand til å skrive om alvorlige temaer, slik han pleier. Sannheten er som den er og vi  kan like så godt akseptere den. Det eneste jeg vet at vil skje, er at jeg vil oppleve en eller annen grad av angst etter at jeg har publisert det, fordi det er et svært utleverende innlegg og det vil bedømmes av andre. Angsten kommer ikke fordi jeg publiserer eller deler i seg selv, men fordi det er et menneskelig instinkt å bli likt av andre – det er adaptiv atferd som sørger for at du og dine etterkommere overlever – og det å blottlegge seg som en som ikke er helt i vater er ikke nødvendigvis evolusjonens sterkeste trumfkort.

Jeg har min stødige grunn. Jeg klarer meg fint, og jeg forbløffes i ny og ne av oppdagelser jeg gjør i meg selv. Jeg tror at det å skrive dette ned er en slags frigjørelse for meg, men da er det viktig at det blir publisert – det holder ikke bare å skrive det ned lagre det for meg selv. Jeg skal gruble litt over det. En plausibel forklaring er at jeg søker etter aksept for den jeg faktisk er. Jeg skal ikke være respektløs – det er jeg sjeldent, jeg står for det jeg sier og forklarer gjerne det jeg mener for å oppklare misforståelser – samtidig syns jeg det er svært vanskelig å vite hvor ærlig jeg kan være og hvor ærlig jeg bør være. Jeg blir svært ofte misforstått og blir satt i bås og holdt der for mine utsagn og mine standpunkt, og jeg tror det bunner ut i at det oppleves kaldt og teknisk for mange, samtidig som det ofte er argumentasjonsrekker og refleksjoner som krever en dypere innsikt og et bredere perspektiv enn de fleste besitter. Dette er jeg klar over, men jeg ønsker bare å si at jeg er svært snakkbar, og liker godt å forklare og oppklare og argumentere for meningen og utsagnene mine, og jeg gjør det uten personlige angrep eller usakligheter.

Takk for oppmerksomheten får jeg vel si da. Neste gang lover jeg å poste litt bilder av litt rot og annen lettbeint underholdning.

 

Trøtt i trynet a/s.

14 mai

Gjesp.. Nå har jeg forsøkt å skrive noe om hvordan uka mi har vært hittil, men jeg klarer ikke å skille dagene fra hverandre. Jeg er så trøtt at jeg knapt husker om jeg liker smør på brødskiva, og bare tanken på å gå fire minutter med hundene gjør at jeg synker ned foran denne skjermen for å sortere noen tanker. Jeg har min søster på besøk, og siden Bønna elsker tanta si, så er det hu som må legge. Det har sjefen bestemt, og mor klager ei. Hei is. 

PappaBjørn er på bokmøte i dag, hvor han møter andre bøker og blir rødvinsmarinert. Jeg er rimelig sikker på at jeg har promille jeg også, som et resultat av trøtthet. Kanskje vi tar oss en sving når han kommer hjem. Sannsynligvis ikke.

Jeg har nå vært fire uker i praksis, og jeg sier’e som det er, det er godt det bare er fire uker igjen, for nå begynner det å bli litt frynsete i sømmene her. Jeg er jo først og fremst småbarnsmor, og bøller rundt med lilleBøll på halvannet år. I tillegg er jeg nå student i praksis, og med det følger en god del oppgaveskriving. Praksis under utdanning er ubetalt, bare for å presisere det, og av den grunn er det særdeles hensiktsmessig å jobbe ved siden av, på en sånn der betalt jobb. Det vil si, at når jeg har en fridag, så må jeg jobbe. Hur-ra. Det er egentlig mammajobben det som er mest jobb, men det er den desidert beste også, og på toppen av det hele er jeg jo preggers i tillegg, bare sånn for å være sikker på at jeg virkelig får kjenne at jeg lever. Det baller liksom litt på seg akkurat nå, det er vel det jeg vil frem til. Husarbeid feks, det har i dag hovedsakelig bestått av å steke fiskepinner. Fornøyd med det, orker ikke annet. Jeg har heller ikke gått min daglige tur. Jeg er virkelig sliten. Jeg hadde antagelig vært virkelig sliten selv uten jobb og jobbejobb også, for det er en lammende trøtthet som følger med grævvistilværelsen. Det er bare sånn det er.

En annen ting ved hele denne sulamitten som gir litt ekstra piff, er det at den er lagt til april, mai og juni. Det er egentlig det som bringer det aller største sukket, for det innebærer at når jeg endelig har karret meg gjennom denne praksisen er det ikke snakk om noen sommerferier. Stipend og lån utbetales ikke i juni og og juli, og uten muligheter til å jobbe i mai, må jeg bare rett ut i jobb for å tjene noen penger til sommeren. Vi får litt igjen på skatten, og skatten får jo feriepenger, så vi klarer oss, men det er jommen bare såvidt. Jeg syns herved offisielt at ingen praksisperioder bør legges slik at fattiglusstudentene må være ekstrafattiglusstudenter på sommeren. Det er kembobu.

Når jeg nå har fått gnidd det årntli ut at jeg er årntli sliten, så kjenner jeg meg litt bedre. Jeg har veldig god hjelp rundt meg, masse familie som bidrar og som jeg kan ramle rundt hos og småkrepere litt hos når jeg trenger det. Bjørn og jeg får dessuten sjekket ut et par tre ting som følger med en hverdagslivet med en halvdel litt i overkant fylt av hormoner. Et strålende eksempel er fra i natt; I dag morges ble jeg nemlig fortalt over en bolle cheerio’s at jeg våknet og begynte å gråte fordi jeg ikke fikk sove. To ganger. Yes. Logikken blomstrer.

 

Jeg skrev innledningsvis at jeg spiste is. Jeg løy. Jeg har ikke spist den enda. Jeg ble kalt inn til å legge barnet etterhvert, fordi det hadde mest lyst til å vise tanta si alle de kule tingene vi har i andre etasje, som brannslokningsapparat, mopp og en kopp vann, og da var det liksom greit at det var mamma som skar igjennom og sang boff-boff til øynene forsvant. Ah.

God natt godtfolk. Jeg har nemlig alle planer om å legge meg rimelig snart. Og i natt tror jeg til og med at søvnen skal få seire over alskens angst og tåperier en ung mor ikke kan bry seg med i nødens stund. Vi prekæs!

Bruddstykker av en verden fra et halvannet år gammelt synspunkt.

4 mai

Aha, en dorull. Jeg tar den, river av en bit og går å tørker Frank i rumpa. 

frank

Løvetann er en kjempepen blomst. Best uten stilk.

Åpen bondegård er kjempekult! Løvetannblader til kaninene og geita, og kløver til grisen. Jada mamma, jeg ser babysauen – det heter forøvrig lam – og ÅSHIT, MAMMA, SE DER! Wooooow! Grushaug! Det er det kuleste jeg noen gang har sett! Vi tilbringer minst en halv time her.

Tripptrappstolen kan jeg godt klatre på. Og falle av. Baklengs, over rygglenet. Rett i gulvet. Det må jeg snakke om, mye, selv på andre dagen.

Ikke sett på radio. Jeg vil heller synge «ha-ha-haaa» tusen ganger.

«Ta-taat» og «ta-taat» er ikke det samme. (Takktakk, og natta.)

Frank er en hest. Eller en benk. Han er i alle fall til å sitte på.

Har bare mekka litt, fattern. Skrujern er the tits.

skru

Jeg tror mamma må tisse nå. Best jeg leier henne i på badet, peker på doen og utbryter «der!» etterfulgt av  min fortreffelige imitasjon av tisselyd.

Hey – en klikkelyd med munnen! Kult. Jeg baserer all videre kommunikasjon på den.

Nei, jeg gidder ikke bruke ord enda. Det holder med peking og «eh»-lyd.

Jeg har tegnet kjempefine kruseduller over hele gulvet, mamma syns de er kjempefine og jeg viser dem stolt frem til alle som kommer på besøk. Pappa ble litt rar i fjeset og så sukket han og så på mamma og lo litt han også.

Når jeg ser en fryser er det best å si «oh-oh», i tilfellet det er is der.

Det gir meg stor glede å bære rundt på en pose.

Alt mamma og pappa tegner ser ut som en niniin. (Kanin.)

Fløyte og katt? Null problem.

kattogfløyte

Når tre blir fire.

2 mai

Oioioioi. Så sitter jeg her igjen. Som gravid. For andre gang. Nå blir’e alvor. 

Det er ikke så mange følelser som måler seg med det man opplever når man bestemmer seg for å slippe nyheten om en graviditet. Jeg er nå sånn omtrent 12 uker på vei, og guriland, det er diggers å få sagt det høyt!

Det har vært noen røffe uker. Jeg har vært i særdeles dritrævva form – så kvalm, så trøtt – i ukesvis, og skylder min mann en hjertelig takk for å holde det hele gående. Kvalmen har vært verre denne gang, og trøttheten lammende som en padde i sahara, og jeg har tenkt at ved himmelens lekreste retter,  jeg skal aldri mer være gravid. Så ille er det ikke lenger, besvergelsene er på vei inn i glemmeboka, for jeg veit at nå kommer det lysere tider i møte.

I dag har jeg vært på første svangerskapskontroll. Oh yes. Første svangerskapskontroll. Første. Numero unos. Tolv uker. TUSEN laidbackpoeng for antihysteri! Fyttirakkern. Jeg må innrømme at da jeg satt i bilen var jeg en anelse nervøs for at det hele bare var tull. Kvalmen, trøttheten, den voksende magen – bare et spill, en ren placebograviditet, rett og slett et innbilt svangerskap. Tiltroen blomstrer, med andre ord. Da jeg kom frem var det tisse i kopp, blodprøver, blodtrykk og veieseg, alt med stor bravur. Vi fylte ut skjemaet (som jeg fikk i en mappe denne gang – imponerende! «For å begrense kaffeflekkene» sa legen. Han har et poeng. Mitt forrige skjema var faktisk tygget på av hunden.), jeg var mønsterborgeren som bare «Røyker du?» «Nei.» «Drikker du alkohol?» «Nei, ikke siden testen.» «Bruker du medisiner?» «Nei». Dette går lekende lett tenkte jeg! Blodtrykket mitt ble han rett og slett imponert over, så jeg føler meg rimelig vellykket og godkjent og klar for denna runden, selv om jeg ikke forstår noe som helst når det sier sånn tall og tall og ser på den lille, runde greia. Vekta var fin også. Alt var liksom i sin skjønneste orden, men da jeg skulle dra klarte jeg ikke å dy meg og spurte, lett nevrotisk, om alt var bra og at det, eh, sannsynligvis er en baby der? Jess. Der røyk de laidbackpoengene. Kroppen min har riktignok brukt all sin energi på å fortelle meg at JEG LAGER EN BABY, men det gjelder liksom ikke før minst èn lege har bekrefta det. Han spurte litt overraska om jeg ikke hadde tatt en test, og da jeg svarte at joda, det har jeg, men det er jo så lenge siden, så kom gliset, et løfte om å faktisk ta en graviditetstest nede på labben, og enda et løfte om at jeg skulle få beskjed dersom det skulle vise seg å være noe annet. Selv om jeg følte meg som en dust, så var det akkurat det jeg trengte. Ah. En time senere kom sms’en «Testen var positiv. Du er fortsatt gravid». Hah på’rei, innbilte svangerskap!

storebror

 

Hvordan det skal bli å være tobarnsmor lurer jeg litt på. Jeg er ikke sikker på at jeg har plass nok i hjertet mitt til en til, og jeg syns liksom endelig at det har blitt litt dreisen på han der Ørni. Noen ganger har jeg tenkt at jo, det er mange som bare får ett barn, vi kan jo være ferdige nå. Det er på en måte særdeles forlokkende. På den annen side, er det slett ikke så verst å bygge opp ungeflokken skikkelig, og hvorfor ikke akkurat nu? Vi har hele tiden tenkt at vi skal ha noen barn, men vi hadde kanskje ikke tenk at lilleErt skulle komme så tett på. (På en måte. Selv om jeg har ønsket og drømt om og brukt en månedslønn på tester. Man kan kanskje si at det har blitt en slags hobby det der, å tisse i en kopp. Jeg vil faktisk gå så langt og si at det har endret hele min opplevelse av urin, og, bare for å ha sagt det med en gang, så søler jeg ikke en dråpe lenger, neida, her er det superpresisjon, stødig hånd og rask, og effektiv dypping av pinne. Oje.) Jeg tror det er fordi det er klin inzane å stå med en positiv test i hånda. Jeg har trodd, en million ganger, at jeg har vært gravid på ny, men akkurat denne gangen skulle jeg ærlig talt bare «ta en test for å ha gjort det» (veldig troverdig ser jeg), så jeg kunne drikke hvitvin. Jeg hadde tross alt ikke vært på mensern på et par måneder, skulle liksom bare få det ut av verden. HOLA DOS STREKOS! Virkeligheten in my face. Full forvirring, mye glede. Mest glede.

Å ha to barn veit jeg ingen ting om. Jeg føler meg foreløpig ikke særlig klar for dobbelaction, men jeg vet av erfaring at en graviditet har som oppgave å gjøre mor og far klar for barnet i tillegg til å faktisk laget det. Det er en trøst for meg å vite at om femogenhalv måned hvalrosser jeg rundt, sannsynligvis tissatrengt og med halsbrann, og prøver alle kjerringråda på alle forumer i hele verden bare for å få. den. ungen. ut. Fnis. Det er en helt egen desperasjon. Det er en grunn til at kvinner blir klar for en fødsel, lengter etter smertefulle rier eller priser seg lykkelige når vannet går. Ah. Naturen er klok.

Ah, jeg er nødt til å gå å legge meg nå. Det er midt på natta for enhver, dvs laaaaaaaangt på natt for gravidusser, men jeg har bare rett og slett holdt meg våken for å få en rykende fersk skive av min manns hjemmebakte brød, som pleier å bli ferdigstekte på denne tiden. Han baker nemlig litt sånn seint på kvelden, men hei, hva gjør vel det?

Vi prekæs igjen.