Archive | mai 19, 2014

Erkjennelsens time.

19 mai

Jeg har en gang tatt bilder av huset mitt og fått masse oppmerksomhet for min ærlighet. Jeg har vært på God Morgen Norge og snakket om ærlighet, jeg har skrevet om livet og blir hyllet for min ærlighet. Jeg tenkte jeg skulle være ærlig på ordentlig denne gangen. Sannheten er at jeg har det trøblete når det gjelder relasjoner til andre mennesker. I den siste tiden har det vokst frem en selvtillit og en trygghet i meg jeg ikke tidligere har hatt. Dermed kan dette få lov til å komme til uttrykk. Andre mennesker kjeder meg, og når jeg møter noen som fatter interessen min, tar angsten over. 

Jeg har Bjørn, som er min beste venn, og jeg har gode relasjoner til familien min, både min egen og den jeg har giftet meg inn i. Jeg har ellers en venninne igjen, som jeg alltid tenker på som en god venn, som viser at hun tenker på meg i ny og ne, og som jeg alltid gleder meg til å treffe. Dette forholdet er jeg takknemlig for, og det er verdifullt for meg – jeg har etterhvert innsett at jeg har svært vanskelig for å få nye venner. I tillegg har jeg nå fått to venner i forbindelse med studiet mitt i løpet av dette første året, og jeg kan ærlig talt si at det er minst en mer enn jeg hadde forventet.

Dersom jeg vil, kan jeg få de fleste til å like meg. Jeg har alltid stått sterkt for meg selv, og i akademiske settinger skiller jeg meg stort sett ut som faglig sterk, dyktig, pågående, arrogant eller som en bedreviter. Alt stemmer. Dette er fordi jeg syns fagstoffet er langt mer interessant enn å bygge relasjoner med medstudenter. I klassen jeg er i nå, trives jeg ikke. Undervisningsmetoden passer meg dårlig, og jeg føler meg fullstendig snytt for Interteaching-metoden når jeg hører at det tidligere har vært forsøkt, men skrinlagt, fordi studentene ikke forberedte seg. I stedet må vi, alle 48 studentene i klassen, sitte og høre på og høre på forelesere som foreleser om akkurat det som står i bøkene. Det finnes heldigvis unntak blant foreleserne, og jeg er takknemlig. Frasen «dette kommer jeg ikke til å prate om, for dette står i bøkene» liker jeg godt. Spør du meg, er kravene på høyskolenivå altfor lave, og det er enkelt å se hvordan det blir inflasjon i bachelorgrader når hvem som helst leies gjennom høyere utdanning.

Det er slik at jeg har mange meninger, noe som er et resultat av en godt utviklet evne til kritisk tenkning. Jeg liker gode diskusjoner, og jeg liker å lære ved å bli utfordret av andre. Jeg liker å måtte vurdere om mitt ståsted faktisk er det beste, og jeg elsker å stå i diskusjoner som holder et høyt nivå, en god diskusjon, hvor begge parter er interessert i å teste sitt eget synspunkt og er villige til å gi hverandre applaus dersom motargumentene er gode. Jeg har en studiekamerat jeg har slike runder med, og det er det som har vært det beste med dette første året. Det er der jeg har lært mest. Fagstoffet i utdanningen er nemlig spennende. Problemet ligger, vel, i studentene. Eller i meg og mitt forhold til de andre studentene. Igjen opplever jeg hvordan jeg kjeder meg sammen med de fleste andre mennesker, særlig de jeg ikke selv har valgt å ha rundt meg.

Jeg skjønner jo at jeg brenner flere broer her. Jeg vet ikke hvorfor jeg på død og liv skal være så jævla ærlig. Jeg veit ikke om det er verdt det, eller om det er noe man bør være, og jeg vet ikke riktig hva som driver meg videre i disse ordene. Jeg tror jeg sorterer tanker. Det føles i alle fall meget avslappende å se mine egne tanker skrevet ned på denne måten. La meg også få si at jeg ikke er ensom, selv om jeg i ny og ne savner å føle at jeg tilhører en gjeng – du vet, en sånn gjeng som møtes ofte for å drikke kaffe og skrævle og drar på turer og får barn på likt. Jeg tror litt av det hele også handler om at jeg, relativt ubevisst, ikke har følt den tilhørigheten til en gjeng, og derfor har begynt å definere meg selv som en som står for seg selv. Etterhvert har jeg begynt å trives med det. Jeg har jo forankring i familien min, og i en meget intelligent mann jeg kan være helt meg selv rundt. Jeg har ofte fordummet meg selv for å passe inn, noe jeg har bestemt meg for å la være, men som er så godt innøvd at det skjer helt automatisk. Flott adaptiv atferd, men guri så kjedelig. Jeg føler at jeg kaster bort tida mi.

Jeg har forsøkt å passe skikkelig inn. Jeg gjorde det på universitetet. Jeg ble godt likt, var med i en god gjeng, gjorde det faglig bra, og hadde mange gode diskusjoner hvor jeg sto på mitt og virkelig fikk trent meg i argumentasjon og lærte meg å modifisere egne meninger dersom jeg fikk bedre argumenter servert. Det som ikke var fullt så produktivt, var all angsten som fulgte ved det å forsøke å holde orden på alle disse relasjonene. Sannheten er at jeg blir fryktelig usikker når jeg skal forsøke å få andre til å like meg, eller forsøke å passe inn. Jeg opplever dette fortsatt, som regel når jeg forsøker å prate med noen jeg virkelig er interessert i prate med – akkurat nå er aktuelle eksempler noen av foreleserne mine. De besitter så mye kunnskap jeg er interessert i å få tak i, jeg har så lyst til å vise hva jeg kan og lære mer, og jeg vet at det lønner seg å jobbe med relasjonene til de menneskene jeg ønsker at skal like meg tilstrekkelig til å bli venn med meg og la meg få innpass i informasjonen de besitter. Dette er helt pinlig ærlige innrømmelser, men de er antageligvis helt normale, og de er helt logiske sett fra et faglig ståsted, om jeg nå skal vurdere min egen atferd. Det jeg må jobbe med akkurat nå er derfor å forsøke å ikke bli for pågående for foreleserne mine (f.eks. ikke være venn med dem på facebook lenger, eller bruke andre uformelle arenaer) og ikke bli nevrotisk om de ikke svarer eller ikke gir inntrykk av at spørsmålet mitt var godt eller at de har interesse av å svare meg. Det jeg derimot kan gjøre, er å sørge for å oppdatere meg på fagmiljøet, bli sterk i fagene jeg har interesse av og huske at de bare er mennesker. På den måten gjør jeg meg til en god student, en kompetent vernepleier, og med tid og stunder,  et mer reelt valg av samtalepartner for foreleserne mine. Jeg er førsteårsstudent, arrogant og så smått naiv – jeg forstår at jeg ikke er verdens største attraksjon. Dette, mine damer og herrer, hindrer meg likevel ikke i å bli det.

Da jeg forsøkte å passe inn, anstrengte jeg meg så til de grader at det raknet helt. Jeg falt helt sammen. Dette var en bit av sammenbruddkaka, dette med å føle at alle bare kjente en fasade. Jeg beskrev livet mitt som parallelle linjer med et svært gap i mellom – en linje hvor jeg var meg, og en linje hvor jeg var den jeg viste at jeg var. Det var ikke godt. Da sammenbruddet kom kunne jeg, etterhvert, tvinge disse to linjene sammen til en. Nå er det bare et lite gap mellom den jeg er og den jeg oppfører meg som, og etter dette innlegget blir det lille gapet nesten borte. Jeg har aldri sagt dette til noen, med unntak av Bjørn, og jeg kjenner at skuldrene mine synker.  Jeg har strevd med angst og depresjoner i forbindelse med dette relasjonsgreiene, og jeg har følt meg veldig fremmed. Jeg har vært til utredning for bipolar lidelse og tilogmed fått hele to personlighetsforstyrrelsesdiagnoser (hvorav en fortsatt står, men modifisert ned til en uspesifisert personlighetsforstyrrelse (veldig hjelpsomt)), vært innlagt i tre uker på psykiatrisk avdeling og drevet med både selvskading, spiseforstyrrelser og tvang, uten at det egentlig har blitt igangsatt noen behandling. Jeg føler, i stor grad, at jeg har behandlet meg selv, med støtte fra familien min. Det er derfor jeg har selvinnsikten min. Det er derfor jeg har en meget god evne til empati, men noen mangelfulle evner hva sympati angår. Heldigvis er jeg god på sosiale koder og normer, og klarer meg ypperlig i livet, men jeg føler meg alltid annerledes. På en god måte. Endelig.

Det er rart dette med sympati, og det er ny oppdagelse at jeg har blitt bevisst at den ikke kommer automatisk hos meg når jeg ser at den gjør det hos andre. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet gjennom min barndom og mine ungdomsår, og jeg tror, uten at noen fra faglig hold har sagt dette, at det må handle om stress/responssystemet mitt. Ingen barn kan leve med all den angsten og dårlige samvittigheten som jeg gjorde gjennom så mange år uten å få et eller annet varig mèn. Da jeg fikk sammenbruddet mitt på universitetet var jeg tross alt nesten voksen og forsto langt mer om verden, men da jeg var liten visste jeg ikke at jeg ikke behøvde å være så redd hver eneste dag, og jeg tenkte ikke på å fortelle det til noen før det var gått flere år.

Så altså, jeg har dårlig medfølelse med andre ord. Den er ikke borte, denne automatiske sympatien, den er bare begrenset. Ovenfor sønnen min fungerer alt som det skal, så så aller verst er det ikke. Kanskje jeg skal gå litt grundigere til verks og se om jeg kan finne et mønster – kanskje det hele bare handler om at jeg ikke sympatiserer med mennesker jeg ikke engasjerer meg for? Har det sammenheng med manglende interesse for flesteparten av menneskene jeg møter? Jeg tror bare det har vært en form for beskyttelse, det å kunne stenge av følelser. En overlevelsesstrategi. Jeg har en heldigvis en over gjennomsnittet god teknisk forståelse av hvordan og hvorfor noen opplever sin hverdag slik de gjør (dette vil i praksis vise seg som sympati, men det er ingen følelser der), med andre ord en svært god evne til å sette meg inn i andre situasjon og forstå følelsene deres, men uten at jeg føler det selv.  Empatien min er muligens overutviklet for å kompenserer for min noe sympatiske kortslutning, og dette gir meg, slik jeg ser det, et fortrinn i arbeidet med mennesker. Flesteparten vil nok argumentere for det motsatte, men det å ikke la seg opprive, samtidig som man kan trekke logiske slutninger om andres følelser er en fordel. Ansiktsuttrykket mitt vil naturlig være kongruent med  det som sømmer seg, men det er ikke skapt av en følelse, bare av en bevisst visshet om at «dette oppleves sannsynligvis som trist, jeg lager trist fjes». Om jeg ser en trist film, vil jeg likevel gråte – mine speilnevroner er det nemlig ingen ting i veien med. Å skrive dette genererer heller ikke en eneste følelse, det eneste jeg tenker er at det blir tøft for noen å lese dette (selv om de det gjelder vet dette fra før av), og at pappaen min kommer til å bli imponert av hvordan jeg i stand til å skrive om alvorlige temaer, slik han pleier. Sannheten er som den er og vi  kan like så godt akseptere den. Det eneste jeg vet at vil skje, er at jeg vil oppleve en eller annen grad av angst etter at jeg har publisert det, fordi det er et svært utleverende innlegg og det vil bedømmes av andre. Angsten kommer ikke fordi jeg publiserer eller deler i seg selv, men fordi det er et menneskelig instinkt å bli likt av andre – det er adaptiv atferd som sørger for at du og dine etterkommere overlever – og det å blottlegge seg som en som ikke er helt i vater er ikke nødvendigvis evolusjonens sterkeste trumfkort.

Jeg har min stødige grunn. Jeg klarer meg fint, og jeg forbløffes i ny og ne av oppdagelser jeg gjør i meg selv. Jeg tror at det å skrive dette ned er en slags frigjørelse for meg, men da er det viktig at det blir publisert – det holder ikke bare å skrive det ned lagre det for meg selv. Jeg skal gruble litt over det. En plausibel forklaring er at jeg søker etter aksept for den jeg faktisk er. Jeg skal ikke være respektløs – det er jeg sjeldent, jeg står for det jeg sier og forklarer gjerne det jeg mener for å oppklare misforståelser – samtidig syns jeg det er svært vanskelig å vite hvor ærlig jeg kan være og hvor ærlig jeg bør være. Jeg blir svært ofte misforstått og blir satt i bås og holdt der for mine utsagn og mine standpunkt, og jeg tror det bunner ut i at det oppleves kaldt og teknisk for mange, samtidig som det ofte er argumentasjonsrekker og refleksjoner som krever en dypere innsikt og et bredere perspektiv enn de fleste besitter. Dette er jeg klar over, men jeg ønsker bare å si at jeg er svært snakkbar, og liker godt å forklare og oppklare og argumentere for meningen og utsagnene mine, og jeg gjør det uten personlige angrep eller usakligheter.

Takk for oppmerksomheten får jeg vel si da. Neste gang lover jeg å poste litt bilder av litt rot og annen lettbeint underholdning.