Med bevegelse som en nittiåring.

27 mai

Nå er det fest i heimen! Mor har gått hen og fått en heidundrende bekkenlåsning eller løsning eller kanskje mer et bekkenproblem

Natta har ikke vært spesielt ålreit. Jeg har grini litt såklart, sov litt i starten, men våknet av smerter sånn i tretida. Da begynte omfanget å demre og etter en time med desperat leting etter et stilling som sannsynligvis ikke eksisterer, vekket jeg mannen og spurte (beordret) ham om å hente is. Han var litt i ørska, noe man jo tross alt ofte er midt på natta, og forsto kanskje ikke heeelt hva det var jeg lurte på – han oppsummerte det i alle fall slik (etter at jeg hadde pratet litt om at det kanskje kunne lindre med is) «så altså.. du vil ha en is?». Jeg var nødt til å le. Ja takk, jeg vil gjerne ha en SunLolly her jeg ligger. Regner med at det hjelper mot disse ville, brennende smertene jeg opplever i hoftene. Takk skatten. Han lo han også, og amerikansk blanding ble servert i kjøkkenhåndkle. Det funka litt – dessuten funker det alltid å foreta seg noe, forventningens effekt er min venn – og jeg fikk sovet litt til, før jeg endelig syns jeg kunne stå opp.

Det ligger nok 750 gram amerikansk blanding i senga fortsatt. For en syvsover.

Nå har jeg prata med praksisveileder, med legekontoret og med mamma – alle de viktige å prate med når man har det vondt. Nå driver jeg dank frem til legetimen min om et par timer – drikker te som jeg later som er kaffe (er tom for kaffe. Hurra torpedo.), kjenner at jeg snart må skifte stilling så jeg ikke blir en statue og lurer på hvordan i alle dager jeg skal få resten av sommern til å fungere. Jeg har to jobber akkurat nå, en skoleoppgave, en ettåring og et barn å koke, og jeg ser jo at dette kan være et resultat av å kanskje kjøre litt for hardt. Det som er en kaninballe, er at jeg bare har tre uker igjen av praksis. Blir jeg sykemeldt nå, må jeg ta igjen praksisperioden etter endt utdanning. Sukk. Vet at jeg ikke trenger å ta alle sorgene på forskudd her, men jeg bare gjør det litt likevel. Da blir det ekstra gledelig når legen min sier «ah, her, ta denne, så blir du helt bra.»

Jeg syns det er et smuleevig nederlag å skulle være en sånn en med bekkentrøbbel. Jeg er ung, godt trent, sterk i kroppen, og jeg har vært aktiv under graviditeten, og syns det er surt at jeg ikke skal få sprette rundt og være superpreggers og være strutt og strål a/s. Jeg har i alle fall tatt meg tid til å lese litt om temaet, og det er bare tull at bekkenplager kun hører til her i vår del av verden, og at det er et relativt nytt fenomen. Det er utbredt over hele kloden, og har vært beskrevet opp gjennom historien. Det er en trøst, i alle fall for meg. Jeg tror også at jeg har en liten skade i ryggen etter en kraftig trykkbølge, som ikke er til hinder utenfor graviditet, men som kludrer det til noe voldsomt når jeg er gravid. Hadde samme akutte opplegg forrige graviditet også, men da satt smertene et annet sted. Jeg fikk kiropraktorbehandling (fikk er å overdrive. Det kosta alle skjortene og et klesskap), og var smertefri etter et par uker. Nå er det nå en gang sånn med kiropraktikk at det i hovedsak er som en skjelettmanipulerende paracet – det tar symptomene men fikser ikke problemet. Det hjalp meg der og da i alle fall, og det var det jeg trengte, men denne gangen går jeg veien via legevitenskapen og skal sørge for å få fiksa problemet ved en passende anledning. Det ekke hver dag jeg kan gå rundt å kjenne meg bombeskada. Lurer på om dette kvalifiserer som senskade etter 22. juli?

Velvel. Uansett hva og hvorfor og hvordan og hvilken (?), så tenker jeg at en liten rundtur i bekkenland er en fair pris å betale. Det er tross alt et symptom på det største her i livet, og jeg skal ikke bli for oppslukt i min egen miserabilitet. Det er definitivt verdt det, belønningen som venter veier opp for disse smertene, selv om det tar litt overhånd i hverdagen min akkurat nå. Jeg er frisk og rask i hodet i alle fall, og det er ingen ting i veien med galgenhumoren. Det kommer til å ordne seg. Børni har i alle fall pappaen sin, og farmor og farfar og mormor og tanter og onkler og bestefar og liksombesta – det er kjipt, men ikke mer enn det, at mamma er litt kjedelig for tida. Det er ikke verdens undergang. Jeg tåler å være litt kjedelig for tida. Jeg har ganske god tid til å rette på inntrykket. Dessuten gir jeg de beste klemmene, for jeg er den eneste som kan gi han mammaklemmer. Og de er best, og krever ikke stort av bekkenet. Hurra!

Nuvel. Dr.Phil kaller. Har nemlig funnet en posisjon i sofaen hvor jeg nesten ikke kjenner noe til smertene (noe som allerede har resultert i en tretimers lur mens jeg venta på at legekontoret skulle åpne. Det ble et drøyt kvarter, men heldigvis skvisa hu meg inn i dag likevel). Jeg skal gå å sitteligge i den nå, for nå klarer jeg ikke sitter med her på denne stolen, for tusen stråler stråler og, til kne og legg og låååår. Men en toppfart på 1 km i timen.

No comments yet

Leave a Reply

%d bloggere liker dette: