Fra en studine i helsefag.

3 jun

 

Jeg har tenkt. Mye, og ganske grundig. Etter at jeg skrev «Erkjennelsens time«, har jeg brukt en del tid på å forsøke å finne en balanse – ikke direkte for mitt interne selv, men for min måte å ta inn resten av verden på. Jeg har oppdaget et par saker på veien, og funnet noen nye tanker om vernepleierutdanningen, dets studenter og krav og helsefagene generelt.

Først av alt – det er viktig å være kritisk. Om man opplever noe som kritikkverdig, er behovet der for å tenke igjennom det, diskutere det med andre og justere sin innstilling. Dette har ikke vært så enkelt for meg i det siste – ikke fordi jeg ikke er interessert i å justere meg, men fordi jeg ikke har hatt noen passende samtalepartnere i den forstand at motparten har stått i det samme som jeg. Derfor har jeg, gjennom og forklare litt her og der, reist gjennom noen tankerekker og grublet litt høyt til forskjellige personer, endelig funnet ut en enklere måte å forholdet meg til, hovedsakelig, studiet mitt på. To oppdagelser:

1. Jeg drives i hovedsak av fascinasjon.

2. Jeg antar at en del av mine medstudenter drives hovedsakelig av omsorg.

Det er et viktig skille her. Etter å ha oppdaget dette, har jeg klart å finnet et holdepunkt i kritikken min, som kan gjøre det langt enklere å forholde seg til meg som medstudent for denne andre gruppen om jeg kan etterleve dette (jeg deler det opp i «oss» og «dere»  for å tydeliggjøre den forskjellen jeg så inderlig opplever selv); De som drives av omsorg, bør arbeide i helsefaget. Dersom jeg hadde fått det som jeg ville, ville vernepleieryrket blitt et krevende studie, med tøffe kriterier og høy status, sidestilt med psykologi og medisin. Det hadde vært svært produktivt for helsenorge på et plan, men – og det er et stort men her – det ville antagelig appellert til en stor del akademikere, og omsorgsmenneskene, de som har dette som sin beste egenskap, ville ikke fått plass. Resultatet av dette ville sikre kvaliteten i utdannede vernepleiere, men omsorgspersonene ville forblitt ufaglærte, eller i beste fall helsefagarbeider, og utilitaristisk som jeg er, så tror jeg ikke dette ganger samfunnet mer enn dagens ordning. Det er ingen hemmelighet at menneskeyrker trenger mennesker.

Ved å komme inn på vernepleierutdanningen, komme seg igjennom tre (eller fire år, om du går deltid, som jeg), sikres man et minimum av kompetanse. Det svært få mennesker som kan fullføre en bachelorgrad uten å ha lært noen verdens ting, så på denne måten vil alle vokse i faget, og kommer bedre ut av det. De som liker å arbeide på gulvet – de som trives med pleiedelen av yrket, de som trives med å være en viktig hverdagsperson, primærkontakt eller verge for mennesker som behøver det – at de er vernepleiere er, i enden av min tankerekke, bedre enn at de ikke er det. Vi som drives av den mer medisinske fascinasjonen, vi vil naturlig drives videre, inn i forskning, inn i mer teoretiske arbeidsforhold, hvor det menneskelige kontakten blir redusert til det som er nødvendig for å underbygge eller forkaste sine teorier. Om du gjør det beste for en person, er grunnlaget for handlingen uvesentlig.  Handlingen er god dersom handlingen er god, uansett om den utføres som en patologisk prosedyre ovenfor et kasus, eller som resultat av et sympatisk og medmenneskelig skjønn (hva nå enn denne ubegripelige merkelappen egentlig betyr) hvor man bare ønsker å hjelpe personen. Dette er Kants filosofi, og jeg deler hans oppfatning om dette – etikken er, i seg selv, irrelevant – en god handling er ikke bedre enn andre gode handlinger om den har et mer altruistisk utspring. Egoisme er ingen skam, og kan ikke dømmes, dersom handlingen er god.

Nå har jeg nevnt altruisme. Da er jeg nødt til å la meg ettertrykkelig understreke, at altruisme ikke eksisterer. Det finnes noe som kan forveksles med det hele, men vi er konstruert for å overleve, skapt og formet av evolusjonen, og egoisme er selve grunnsteinen i vår overlevelse. En altruistisk handling innebærer at du utfører en handling eller fremviser en atferd som ikke styres av egoisme. Det er vanskelig å finne gode eksempler på en fullkommen altruistisk atferd. Dersom det ikke skal være noen form for egoisme involvert, må vi tenke oss at man gir alt man har til en person man ikke kjenner, som man aldri vil se igjen, som ikke vil tilbakebetale deg i noen form på noen måte og som ikke viser takknemlighet for din handling. I tillegg må du ikke være av den oppfatning av at du har gjort en god handling (for da har du et egoistisk motiv), ei heller må du tro at du skal få en belønning i etterlivet (egoistisk motivasjon). Du må ikke gjøre det for å redde deg selv eller noen andre, og for å fjerne den evolusjonsmessige forklaringen på altruistisk handling må vi også legge til at du ofrer barna dine for denne personene, og lever resten av ditt liv i fullstendig isolasjon. Nå begynner det kanskje å ligne på noe. Nevnte jeg at det ikke må forekomme en grunn til dette, av noe slag, for at det skal være gyldig som altruisme? Vel. Det må ikke være en grunn til dette, du må bare gjøre det.

Noen ganger kommer vi over mennesker som snakker om altruisme – det finnes hos noen dyrearter, sier de. Det finnes hos mennesket – og da snakker de om en slags grad av altruisme, noe som er selvmotsigende, da altruisme er et totalt begrep, altså et enten/eller-begrep. Finnes det grader av et hele? Hva er i så fall en mindre grad av et hele? Er det et halve? Mitt svar er nei. Et hele må være alt, altså hundre prosent. Dersom det ikke er hundre prosent, er det ikke et hele. Vi kan godt måtte forholde oss til et halve, men et halve må nødvendigvis være halvparten av et hele – vi anerkjenner det, men vi kan ikke påstå  at et halve er en mindre grad av et hele. Dette har ingen logikk. En femtilapp er ikke en hundrelapp i mindre grad, det er simpelthen halvparten av hundrelappens verdi, og er og blir en femtilapp. En fullstendig femtilapp, sitt eget hele. Om vi derimot hadde en hundrelapp i normal størrelse, og så fikk laget en hundrelapp i halvparten av størrelsen, så skal jeg være enig i at vi har en hundrelapp i en mindre grad, og da mener jeg i de helt fysiske og målbare dimensjoner, men rent abstrakt har den nøyaktig samme markedsverdi, kan uføre de samme transaksjoner og kan få deg nøyaktig like langt på bussen. (For å komplisere det ytterligere kan vi si at et halve av et hele er et hele i seg selv, og da kan vi kokludere med at utilstrekkelighet ikke eksisterer. Det er spennende tanke. Ikke relevant her desverre, men et artig tankeslott til en senere anledning.)

Altså er min påstand at altruisme er umulig. Alt vi gjør, gjør vi av en grunn. Vi hjelper andre mennesker, fordi det blir verdsatt av samfunnet og våre medmennesker (fordi det viktig med sosiale relasjoner for å bygge trygghet og stabilitet, slik at du kan føre genene dine videre.) Vi arbeider i samfunnet fordi vi får lønn, som vi kan bruke til å skaffe oss mat og et hjem (og et stabilt miljø hvor avkommet vårt har best muligheter for å overleve og bringe genene videre). Vi ofrer oss selv for barna våre i ekstreme situasjoner slik at genene våre blir videreført. Noen ganger ofrer vi oss for selve artens overlevelse. Det kommer an på trusselens størrelse. Poenget mitt er at det alltid er en grunn, et motiv, for en hver handling, og de handlingen som gagner oss selv, våre nærmeste og samfunnet vi tilhører, er de handlingen som blir dyrket, verdsatt og beskyttet, og som sannsynligvis er de beste for oss også. (Dersom det utelukkende hadde vært produktivt å drepe alle andre mennesker, ville ingen av oss overlevd. Det er en komplett selvmotsigelse.) Derfor er disse ‘altruistiske’ egenskapene en viktig del av menneskets natur, og en elskverdig del av den, men den har ikke altruistiske utspring, men egoistiske utspring. Det er hverken sjokkerende eller skuffende, egoisme er en helt nødvendig egenskap som sørger for at vi alle kan leve og fungere sammen, og som bidrar til at vi dyrker hverandre og setter pris på et samhold. Denne formen for egoisme er bra. Vi bør ha et nytt begrep som anerkjenner denne egosime-altruismen. Egotruisme? Altroisme? Forslag?

Tilbake til det jeg egentlig sitter her og skriver om, så vil jeg oppsummere med å si at det er bra at omsorgsmennesker får en plass i vernepleierutdanningen. Vi er todelt, og vi har helt forskjellig tilnærming til faget og menneskene som fyller yrket med arbeid, og jeg skal virkelig begynne å fokusere på de positive aspektene ved at dem som ikke har det akademiske drivet jeg selv har også kan kvalitetssikre seg selv til en viss grad. En av mine medstudenter sa engang til meg at «man kommer langt med å se personen», noe jeg er fullstendig uenig i, og hvorpå mitt svar var «nei, du kommer et lite stykke ved å se personen.». Jeg syns det tydeliggjør forskjellene. Begge deler er sanne, og det førstnevnte vil fungere svært godt i en tett relasjon som omhandler hverdag og generell omsorg for å gi trygghet og trøst mellom tjenesteyter og bruker. I denne menneskelige relasjonen kommer man ganske langt ved å se personen, og det er antagelig dette han mente. For min del, fra et empirisk standpunkt, fra et ståsted hvor man ønsker å drive med systematisk forskning, kvalitetssikre prosedyrer og se og dokumentere progresjon og regresjon – spesielt når hovedinteressene ligger i nevrobiologi – da er det av underordnet interesse å se brukeren på denne måten. Alle spørsmål, alle undersøkelser blir gjort med den hensikt i å finne ut hva som er galt, detektere feil, finne patologiske mønstre, og alt blir vurdert som et symptom. Her er det ikke snakk om å skape trygghet og gode relasjoner utover det som er nødvendig for å få gjennomført undersøkelsen eller utredningen, og i neste omgang tiltaket. Sannheten er at vi er fullstendig avhengig av hverandre. Hvordan kan man jobbe med mennesker som kasus dersom dette mennesket viser tegn på mistrivsel, depresjon eller, i verste fall, failure to thrive? Da blir kynismen i så fall svært tydelig, og man får kanskje ikke gjennomført sitt tiltenkte arbeid tilstrekkelig. På den andre side, hvordan skal tjenestetytere som lever i tette relasjoner med brukere håndtere en situasjon hvor de opplever at en oppsøkt kilde til hjelp ikke gjør noe med det spesifikke problemet de har søkt hjelp for? Det er mye atferdsrettet arbeid i vernepleieryket, og det er enkelt å forestille seg frustrasjonen som oppstår når man møter på andre instanser i det tverrfaglige feltet som ikke gjør det arbeidet du forventer. Om du går til tannlegen med tannpine og må velge mellom å få utført en god jobb med munnhulen som kasus, eller å føle deg ivaretatt som menneske uten å få fikset på tennene, hva ville du ha valgt? Det er den spesifikke situasjonen som gjør valget så enkelt. En kombinasjon av begge er naturligvis ønskelig, og vil også etterstrebes, men, som sagt, kun i den grad det blir nødvendig for å få gjennomført prosjektet. Tannlegen får ikke gjort stort dersom pasienten kniper munnen sammen i utrygghet, men han bør ikke lastes for å ta på seg en rolle for å betrygge pasienten slik at han kan utføre sitt arbeide, selv om det ikke er ektefølthet fra tannlegen som gjør pasienten trygg.

Igjen, vi trenger begge deler. Jeg, for min egen del, vil gjerne jobbe prosjektrettet, og drømmen er å få jobbe med barn med autisme, helst de aller yngste. Jeg er av dem som er for screening av spedbarn for å oppdage autisme tidligere, ikke fordi de skal diagnostiseres og sykeliggjøres tidligst mulig, men fordi det er så enormt med potensiale som kan låses opp med spesifikk trening i de første leveårene, hvor hjernen er fenomenalt plastisk. Visste du at noen av disse barna kan leve tilnærmet normale aldersadekvate liv om intervensjonen blir igangsatt tidlig nok? Det er forbløffende. Og uhyre tiltrekkende. Og hva er det viktigste i slikt arbeid? At foreldrene tar vare på barna sine. De er ikke akkurat tjenesteytere (oh behold – de er kanskje de eneste som faktisk er tjenesteytere i hele denne verden!), men de har den samme rollen som andre vernepleiere vil finne seg selv i – de som er der hver dag, skaper trygghet og stabilitet og som kjenner brukeren godt, være seg et spedbarn eller en voksen mann. Det er helt essensielt for nevrologien av omgivelsene bidrar til å påvirke hjerne og stress/respons-system, og, zerriøzt, vi må jobbe på lag.

Fra og med i dag skal jeg begynne å verdsette alle de som ønsker å utdanne seg innen helsefagene. Vi trenger dere alle. Både helsefagarbeiderne, de gamle hjelpepleierne, sykepleierne, legene, psykologene, vernepleierne, foreleserne og forskerne.

Du trengs og jeg trengs, så fyller vi hver vår rolle. Vi får stole på at våre ferdigheter og evner, eller mangel på dem for den saks skyld, geleider oss inn i en rolle hvor vi kan utføre det arbeidet vi har blitt tilskrevet, på best mulig måte. Jeg må finne litt tilbake til «det ekke så farlig»- stemninga, senke skuldra og huske på at alle har noe å bidra med. Nå tar vi oss en kaffe. 

20140603_105102

 

 

No comments yet

Leave a Reply

%d bloggere liker dette: