Archive | oktober, 2014

Hvalrosspalass

9 okt

Hjertelig velkommen til feberfest i trynet

piggtrådsand i halsen og av og på med dyne

Hjertelig velkommen til hormonhvalrosslogikk

til paracet og sutring og nedpresslogistikk

 

Jeg er ganske muggen, tar det nesten som en mann

og når menn blir sykepyke er det pine, død og brann

og siden jeg i tillegg til lidelsen er FEIT

SOM EN JÆVLA HVALROSS får det bare være greit

 

Nå går jeg inn for landing, så du får hente alt

litt te, litt vann, en paracet, for varmt, for klamt, for kaldt

og når puppene må luftes fordi bh’n er for stram

kan vi se hvor langt du kommer før du har en brukket arm

 

Hvalrosser med feber skal man ikke kødde med

du må vite hva vi trenger, men la oss hvalrosse i fred

Vi krever syke ting og forventer i det stille

og er martyrer og helgener og fortjener det vi ville

 

Nå har kvelden kommet snikende, og hvalross er på plass

Med te med melk og honning i et sofakrokpalass

og jeg sier, kjære, vet du, tusen takk for alt du gjør

men hvis du skrur på FIFA nå, så kan det hende at du dør.

Kan man være høygravid, ambisiøs og ha hvilepuls?

6 okt

Jeg er en ambisiøs student. Og straks høygravid. Jeg får et barn i november, og skal ta eksamen i desember. Den eksamenen vil jeg ha en A på. Ambisjoner er ikke farlig. 

Jeg vil gjerne ha en A i det faget vi har dette semesteret. Det er et spennende fag, og jeg liker å arbeide med det. Jeg er av typen som går for beste resultat uansett hva jeg begir meg ut på i den akademiske verden – erfaringen er at jeg kommer lenger da enn om jeg legger ambisjonsnivået ned. Jeg mener at det ikke nødvendigvis behøver å være for mye press ved å gå ut å innrømme at man jobber for toppkarakter. Å jakte på A’er trenger ikke bety at man blir knust av en B. Å ville oppnå best mulig karakter er ikke skadelig før ingen ting annet er bra nok.

Jeg veit hva som kreves for å få en A. Jeg kan ganske greit forestille meg hvordan det skal bli å gå gjennom en fødsel i løpet av semesteret og og ha eksamen i barseltida – det blir ikke enkelt, ingen lettvint variant, og i alle fall ikke når målet er å få en A. Det er ikke sikkert at jeg får det til heller. Kanskje jeg får en B. Eller en C. Og en B eller en C er supergode karakterer når man ser på situasjonen jeg befinner meg i. Det vet jeg, og det mener jeg også. Men jeg jobber ikke mot en B eller C av den grunn. Jeg jobber mot en A.

Jeg vet jeg ligger godt an i dette faget. Jeg vet jeg kan klare å levere. Selv om det provoserer noen, så er jeg tro mot meg selv. Jeg vet at uforutsette situasjoner kan oppstå, og jeg mener ikke at studiene er viktigere enn barna mine og familien min. Jeg skal ikke ha toppkarakter for enhver pris. Slettes ikke. Men jeg jobber mot toppkarakter slik situasjonen min er nå. Å si noe annet, late som noe annet, det er løgn og bedrag, og ikke annet enn et forsøk på å sy en hvilepute for meg selv. Jeg bryr meg ikke om fallhøyden blir stor. Hvorfor ikke? Fordi det ikke er viktig.

La meg si igjen at jeg ikke føler noe stress. Dette er mest morsomt for meg. Nå skal jeg se hvor langt jeg kan komme i en tid med rimelig stor trøkk. Det er en formidabel måte å se om jeg når et vanskelig mål med god planlegging, god hjelp og god innstilling. Om eksamen går til helvete, har jeg uansett en nydelig datter og en vakker familie og muligheten til å ta opp igjen en eksamen. Jul blir det likevel.

Så, prosjekt bli tobarnsmor og toppstudent er offisielt satt i gang. Nå må jeg bare jobbe som faen for å komme i mål. Storebror er i barnehagen nå, så jeg har muligheter til å jobbe strukturert på dagtid. Og det gjør jeg også. Jeg og mannen min har laget en plan på hvordan det hele skal gå – jeg jobber med skole og sover på dagtid, husarbeid tar vi sammen på kvelden. Perfekt løsning.

Og dere, dette er slik det passer seg i mitt liv. Jeg er av den irriterende typen som lærer lett og presterer bra. For noen er dette et åndssvakt prosjekt som aldri vil la seg gjennomføre, men jeg vil bare vise at for noen går det an å gjøre det på denne måten også, uten at det skal bli helt karrierekvinne-opplegg over det. Det ekke så gæærnt nemlig. Jeg er mye hjemme (er bare på skolen hver fjerde uke), så i praksis vil vi være to voksne hjemme mesteparten av tiden fra midten av januar, og da har pappaBjørn 40 uker permisjon. Da begynner det å se greit ut. Vi er priviligerte, men ikke kall det flaks – dette har vi jobbet for, og nå skal vi nyte det.

Så, det jeg forsøker å si, er at man kan være så ambisiøs man vil, legge lista så høyt man vil og sette seg de drøyeste målene uten at det trenger å være noe stort og skremmende. Problemene dukker nemlig ikke opp før ingen ting annet blir bra nok. Da sitter du fint i det. Å være ambisiøs er ikke det samme som å være perfeksjonist, men man kan ikke være perfeksjonist uten å være ambisiøs. Og perfeksjonisme er ikke min venn. Er du perfeksjonist, da begynner det å bli vanskelig å godta at ikke alt kan være perfekt. Men er du bare ambisiøs, ja, da jobber du for best mulig resultat på samme måte som perfeksjonisten, men du kan godta at resultatet ikke ble perfekt. Det kan ikke perfeksjonisten. Som ambisiøs lærer man på veien at man ikke når alle mål, og etterhvert begynner man også å forstå at det ikke er så farlig. Noen mål når man, og andre lærer man av, og i noen prosjekter kommer man litt lenger enn de fleste, men ikke helt til topps. Det er livet. For alle, faktisk. Ganske betryggende.

Jeg tror jeg skal avslutte med å si at vi må finne vårt eget, fornuftige ambisjonsnivå, men jeg er ikke helt sikker på om jeg mener det. Det er jo pedagogisk og alt det der å si «Ikke alle kan få A. Vi er forskjellige. Legg lista lavere, og jobb mot en C.» og det er nok særdeles behagelig å høre, men jeg tror jeg vil være den som sier at «alle bør jobbe mot en A, men vi vil få forskjellige resultater, og det er greit». Det er en forskjell der. Og nå snakker jeg hovedsakelig om studiesammenheng altså, og da særlig utdanninger innen helsefag hvor det fortsatt er store sprik i kunnskapsnivået til de som går ut av skolen og inn i en beskytta tittel. Det er mange andre arenaer i livet hvor jeg ikke nødvendigvis mener at vi bør sikte på topp for å komme lengst mulig. For eksempel når det gjelder husarbeid. Eller ny bil. Eller matpakker. (Herregud, matpakker.. dere får aldri seg meg kutte opp en kålrot til et sjørøverskip. Jeg nekter å bli med på det der.) Eller bikinikropp. Eller barneoppdragelse, hagestell, samlivsekspertise eller reisejag. Dere skjønner greia. Ambisjoner i det akademiske livet kan, uten problemer, skilles fra den øvrige hverdag. Heldigvis!

God mandag.