Archive | november 29, 2014

I morgen blir jeg tobarnsmor.

29 nov

I Norge er det retningslinjer og lover og regler for hvor lenge en kvinne kan gå gravid. Takk og lov for det. I morgen er jeg på dag 11 etter termin, og da settes jeg i gang. Klokka 10. Det er en slags oversiktelighet over det hele som gjør situasjonen absurd. I morgen kommer hun. Senest i morgen. 

Min første fødsel var en drøm. Den varte passe lenge, var effektiv uten å være for rask, jeg hadde ro, kontroll og var trygg. Gutten var frisk, jeg var frisk og alle var glade. Så er det nå engang slik at det faktisk er en fødsel det er snakk om, så det er i tillegg det råeste jeg noen gang har opplevd, både rent instinktivt og hva smerter angår. I alle fall, fødselen var kjempefin, jeg fødte i dempet belysning på en rolig fødestue i badekar, uten smertelindring og uten ledninger og leger. Det var sterkt og naturlig og vakkert og alt det der.

Nå er situasjonen en ganske annen. Jeg trodde på forhånd at dersom jeg skulle komme helt hit – helt til igangsettelse – så ville jeg ta det som et nederlag. Kroppen min klarer ikke å føde, hva er galt med meg? Sannheten er at det ikke oppleves slik. Kanskje er det fordi jeg allerede har vært gjennom en flott fødsel. Kanskje er det fordi dette handler om noe større en mitt eget ego. Kanskje er det fordi jeg er mer bevisst på at «naturlig» ikke er noe å hige etter i vår moderne verden – naturlig for mennesket er å dø et sted i trevdeårene, dersom man er så heldig å komme seg gjennom barndommen. Og ikke for å snakke om «naturlige barnefødsler» – å føde et barn er i svært mange land i verden i dag fortsatt noe av det mest risikable en kvinne kan gjøre. Det er ikke bare-bare. Det er liv og død. Vi er godt ivaretatt her i Norge. Jeg er veldig fornøyd, og takknemlig, over oppfølgingen jeg har fått. Jeg føler meg trygg. Og nå er jeg klar.

Det som er snedig, er at man ikke kan forberede seg på å få et barn. Man kan handle inn bittesmå klær, lese bøker, smugtitte på andres små babyer og gjøre klar senger og stellebord, men man kan ikke forberede seg på å få et barn. Du tror du veit hva du har i vente, så kommer barnet, og så er det en liten periode hvor man ikke helt forstår noen ting og så kommer hverdag og rutiner og så har man utvidet familien. Det er nydelig. Jeg elsker det. Og jeg gleder meg. Men jeg kan ikke helt begripe det. I morgen har jeg babyen min. Gutten jeg har nå har blitt storebror, mannen min har blitt tobarnsfar. Det er jo helt sprøtt. Ubegripelig.

Jeg gruer meg litt til selve fødselen også. Det er ikke til å stikke under stol at det er litt over middels slitsomt å føde. Jeg føler liksom at jeg har fått så innmari god tid til å tenke på hva jeg har i vente. På en annen side, er det hovedsakelig smertene jeg gruer meg til, og det er tross alt luksus. Smerter er midlertidige. De går over. Smerter tåler jeg. Det er liten fare for liv og helse rent utover at det gjør sabla vondt.

Jeg har naturligvis et aller siste ønske om at fødselen skal starte spontant i løpet av natta. Da kan jeg få føde på fødeavdelinga i steden for på spesialenheten, og jeg slipper de ekstra risikofaktorene som følger med igangsatte fødsler. Likevel, når alt kommer til stykket, lengter jeg aller mest etter å få visshet i at barnet mitt er frisk og sunt, liten og rosa og rynkete. Om drøye tolv timer er vi i gang. Reddii!

Sjåast på den andre sida.