Archive | desember, 2014

En hyllest til Cærris! (Retusjering og fotballfruer og menneskelighet og sånt.)

29 des

Retusjering er en uting. Det å stå frem å fortelle at man har retusjert bilder av seg selv, at man skammer seg over det og be om tilgivelse derimot, det er råtøft. Jeg finnes ikke interessert i dagens outfits, treningsøkter eller kostholdsgreier, men jeg digger at man kaster seg av sin høytidelige hest og innrømmer sine feil.  

Caroline Berg Eriksen skriver at hun retusjerte bilder av seg selv etter sårende kommentarer. Det syns jeg er forståelig. Vi tar til oss negativ kritikk, det oppleves ubehagelig og det er naturlig å forsøke å kompensere på et eller annet vis. At noe er forståelig betyr likevel ikke at det nødvendigvis er riktig, som når jeg kjefter på bikkja fordi toåringen maser, eller når jeg spiser sjokkis i steden for det jævla eplet når blodsukkeret er på bånn.

Alle mennesker pynter på sannheten. Jeg gjør det, og ikke bare av-og-til, men relativt ofte. Jeg svarer «bra» når noen spør meg om hvordan jeg har det, selv om jeg kanskje bare har det ok, jeg bruker mascara for å få øyenvippene mine mørkere fordi jeg syns det er penere, jeg bruker klær som fremhever formene mine fordi jeg syns jeg ser penere ut da. Dette er menneskelige ting. Vi presenterer våre gode sider. Med sosiale medier har vi fått mulighetene til å manipulere oss selv i langt større grad enn hva hverken fornuft eller virkelighet har godt av, så vi kan godt tone det hele ned litt. Likevel skal vi huske på at analog retusjering har vært bedrevet av mennesker så lenge menneskeheten har eksistert. Det er den der digitale manipulasjonen, tilgjengelig for alle, som gir overeksponering. Hadde vi besøkt hverandre hver dag, uanmeldt, hadde vi fått et bedre bilde både av hvordan vi ser ut, hvordan hjemmene våre ser ut og hvordan maten vi serverer ser ut. Vi er bare mennesker. Vanlige, sådan. Hverdagsmennesker i hverdagshjem med hverdagsmat, hverdagsbarn og hverdagsliv.

Å ha retusjert noen bilder på en blogg er ingen ting å gå i fakkeltog mot. En blogg av hennes kaliber gir vel strengt talt heller ikke inntrykk av å speile en virkeligheten slik de fleste av oss opplever den, og som leser har man et ansvar selv for det man velger å fylle sitt eget hodet med. Det vil alltid være mennesker der ute som vil vri virkeligheten på et eller annet vis, og vi kan ikke være passive, ukritiske mottagere som skylder på kilden når det viser seg at noe ikke stemte. Nå har ikke jeg fulgt denne bloggen noe særlig – hovedsakelig fordi den favner mine interesser like godt som en halv skive leverpostei – jeg får meg med det som når overskriftene. Det der etterfødselbildet for eksempel, det fikk jeg med meg. Og jada, det er ganske langt unna slik jeg så ut, og slik de fleste av oss ser ut, men jeg kan ikke sitte her og snakke om hverdag og virkelighet og forfekte de som har en litt mer glamorøs virkelighet enn meg sjæl. Jeg kan jo ikke sitter her og mene at bare de som har deigmager og nettingtruser skal få poste bilder av seg sjæl etter fødsel, bare fordi det er sånn jeg ser ut. Å se slik ut etter fødsel er tross alt virkelighet for noen det også. Det er artig å se på vakre ting, vi må bare forsøke å la være og føle oss nedverdiget og tråkket på fordi noen er bedre – for å få et gjennomsnitt må det nemlig være noen på topp og noen på bånn. De fleste av oss er dermed et eller annet sted i midten, og slik går dagene. Derfor er det fint at vi legger ut noen bilder vi også. Da retter vi opp inntrykket. Vi kan godt si at det er de med superhjemmene og superkroppene og superjobbene og supermaten som må bli mer ansvarlige og ikke legge ut slike bilder, men jeg liker å svare at vi ikke kan sitte her og slenge med leppa, og at vi heller bør svelge vår egen stolthet og vise frem våre gjennomsnittlige varianter. Når «noen andre» gir en skjev fremstilling av virkeligheten, burde ikke vi da forsøke å balansere dette inntrykket? På nittitallet var det de store medieselskapene som styrte det vi ble eksponert for, men nå derimot er den tilgjengelige for alle. Vi har makt. Så derfor kan vi også ta ansvar. Jippi.

Så, Caroline Berg Eriksen – jeg støtter deg i din menneskelighet. Godt å se at du også driter deg ut i ny og ne.  Du og jeg er tilsynelatende helt forskjellige mennesker, vi har sannsynligvis få felles interesser og vi lever helt forskjellige liv. Uansett syns jeg det er kult at du innrømmer å ha gjort noe idiotisk. Det står det respekt av. Og den respekten skal du få. Værsågod. 

Debatten om hva som er gode og hva som er dårlige forbilder går langt ut over dette. Her er det snakk om relativt små overtredelser, og ingen store saker. Jeg er av den sorten som blir ganske sliten av sånn selvhjelpsgreier – jeg mener at dersom det er noe man ikke syns er bra, så bør man heller stelle seg på en stol, tilkalle alles oppmerksomhet og si noe om det, i steden for å sette seg i et hjørne og forsøke å ikke la seg affektere og finne balansen og se på alle de grønne bladene og sånt – men vi må ta våre kamper litt etter litt. Vi begynner tross alt å bli ganske så drevne på å skille fremstillinger fra virkelighet. Vi vet at ting retusjeres der ute. Jeg er klar over at dette først og fremst handler om en løgn eller en usannhet, men det er ikke så annerledes likevel.

Jeg tenker noen ganger på innleggene mine om ærlig interiør, og syns at jeg får et viss innsyn i folks tankegang (fordi det ble lest tusenvis av ganger). Da jeg lot alt ligge, plukket opp kameraet og foreviget en hverdag, fikk det enorm respons. Det traff en nerve et sted. Innlegget ble hyllet for sin ærlighet av de fleste, men likevel fikk jeg drøssevis av kritikk for å leve som et svin. De drøyeste kommentarene gikk på at jeg var uskikket som mor, og jeg oppdaget lange tråder i diverse forumer som virkelig diskuterte hele mitt liv og min person på grunnlag av dette ene innlegget, og vet dere hva? Jeg ble omhyggelig utsatt for god, gammaldags drittslenging. Det som slo meg var hvor stor glede disse menneskene fikk av å plutselig oppdage en som hadde det mer rotete enn seg selv. Endelig ble de eksponert for en som hadde lavere standard enn seg selv, midt oppe i interiørbølgen. Det slo gnister. Jeg håper de fikk litt utløp, og at det på et eller annet tidspunkt gav dem noe annet enn selvgodhet. Jeg tror det er det samme som skjer når vi ser noen som har høyere standard enn oss selv. Samme reaksjon, vi tar avstand ved å finne våre likemenn. Det er naturlig, og i utgangspunktet en god ting for overlevelse med tanke på evolusjon og greier, og selv om ikke det er livet om å gjøre i dag, har vi et grunnleggende behov for å alliere oss med de som er lik oss selv. Igjen, menneskelig. At vi skal bli helt slærvete og slenge dritt i offentlige arenaer er jeg derimot ikke helt sikker på om er hverken riktig eller nødvendig. Konstruktiv kritikk er alltid bra, men herremin, det er jo drapstrusler og løgner og misforståelser til frokost, lunsj og middag der ute. Sukk.

Jeg tror det er kjekt å huske på at vi aldri kan få full kontroll over andre mennesker slik at vi kan sikre alt vi ser og alt vi leser mot hverken det ene eller det andre. Vi trenger ikke sensur heller, bare sunn fornuft.  Mitt bidrag er å ikke retusjere et eneste bilde av meg sjæl på denne bloggen, og heller ikke skrive sponsede innlegg eller ha reklame her. Og så prøver jeg bare å være ærlig, og på den måten finner enda en hverdag veien ut der. Vi trenger litt av alt – noen steder å gå for å drømme oss bort i vakre ting, noen steder å gå for å se hvordan vi selv ikke ønsker å leve og noen steder å gå for å få en herlig påminnelse om at andre har det akkurat som oss. Balansegang. Det er fint det. På veien kan vi forsøke å la oss fascinere og underholde av mennesker som er annerledes enn oss selv, uten at vi trenger å føle oss utilstrekkelige eller selvgode. Gjennomsnittet er strengt talt ikke best, men vi er ikke dårligst heller, og dessuten er vi flest (på godt og vondt).

Så, la oss nå heller hylle de som innser sine feil og ønsker å gjøre noe med dem! Hurra!

Nå skal jeg koke litt havregrøt.

Hverdagstanker i høytiden

22 des

Graviditeten er over. Barnet er født. Du har reist hjem igjen, etter litt slapp laks og kjip servelat, hjem igjen til kjente møbler, vogna du har stelt i stand, de bittesmå bodyene du har gledet deg til å bruke. Hjem til to hunder, hjem til toåringen, hjem til det normale livet. Det er bare det at ingen ting er normalt. Hallo igjen, barseltid.

De første dagene hjemme med en nyfødt er ganske spesielle. Hos meg satt morsfølelsen som ei kule det øyeblikket jeg fikk jenta mi på brystet, og jeg ble fullstendig oppslukt i den lille bylten. De første dagene er bare en sånn vag fornemmelse av en sinnsyk forelskelse som har sørget for at jeg har bundet meg til den lille hjelpeløse skapningen på alle mulige måter.

Når man får sitt andre barn, vet man heldigvis noen ting om hvordan noen ting noen ganger fungerer. Jeg slapp foreksempel å gjøre ting for første gang denne gangen, og det er en en massiv forbedring fra første runde, spør du meg. I tillegg ventet en superstolt storebror hjemme, og han sørger for en viss struktur i hverdagen. Kort fortalt er jeg takknemlig for at jeg aldri behøver å være førstegangsmamma igjen. Jeg husker de første dagene etter førstemann – det var virkelig kaos. Spennende og flott og alt det der, men like mye usikkerhet og prøving og feiling og unødige bekymringer. Denne gangen erre lungt. Andregangs ass, rutinert og erfaren.

Det florerer av tips og triks og meninger der ute, og alle kvinner vil uten oppfordring laste ut alle sine meninger og erfaring over deg og det lille barnet ditt, noen ganger i beste mening, men like ofte i selvforsvar. Jeg vet ikke hvorfor så mange kvinner føler seg tråkket på tærne dersom de ser andre mødre gjøre ting på andre måter enn de selv valgte, men det er virkelig sånn det er der ute. Det er svært sjeldent jeg har hørt noen si «åh, så herlig at du gjør det. Det gjorde jeg aldri med mine, og det angrer jeg på.» akkurat som om det hele er en konkurranse i å ikke innrømme feil. Dessuten trenger det ikke å være feil heller, bare annerledeshet. Barn er de sjukeste på tilpasning, og de vil tilpasse seg nærmest hva som helst og i tillegg bli sunne friske mennesker så lenge de får kjærlighet og blir møtt med en sånn nogenlunde sunn respons. Failure to thrive er ikke hverdagskost, takk og lov, og foreldre har faktisk et overraskende stort slingringsmonn når det gjelder å gjøre feil. Jeg liker det Astrid Lindgren har sagt jeg, «elsk barna, så kommet vettet etterhvert» (sitat løst etter hukommelsen), og jeg lever nok litt etter det. Jeg er ingen perfekt mamma, og pedagogen i meg kan bli rimelig upedagogisk når toåringen trasser ut i full symfoni, men jeg elsker ham, og gir masse kjærlighet og  forklaring, og så satser jeg på at det hele går bra til slutt.

Nå har vesla blitt tre uker. Det har vært tre fine uker. Vi pupper oss rundt om kring, bærer og triller, rister litt på sijraffen og smiler litt.  Jeg har tatt eksamen, det kjenner ut som litt av en bragd. Jeg er ikke helt sikker på hvor bra det hele gikk – sannheten er at fra termin og frem til eksamensdato (et spenn på fem uker) fikk jeg ikke inn mer pensum i hodet. Konsentrasjonen lå et litt annet sted, for å si det sånn. Likevel, vi fikk ordna ammepauser, jeg fikk utvidet tid, og mannen min var med og passet snella mellom skriveøktene. Det gikk kjempefint med logistikken, og eksamen gikk det sånn så-som-så. Jeg har jo forberedt meg på at jeg ikke kom til å få gjort særlig meget når barnet ble født, og det stemte det gett. Hadebra litt akademiker, hallo morsinstinkt. Det syns jeg er fint. Eksamenskarakteren kan jeg forbedre senere, men båndet til mitt nyfødte barn kan bare bygges akkurat nå. Hurra for riktige prioriteringer.

Og mens vi snakker om prioriteringer – ha en fin førjulstid, dere. Ta det piano nå i jula. Husk at selv om det er høytid så blir det rotete. Overalt gjerne, fordi man er hjemme mer og har besøk og greier. Bare la rot være rot, og bruk tida på menneskene i stedet. Det trenger ikke å være ryddig i huset til julemiddagen. Ikke til julemorgenene heller. Eller julekvelden eller første juledag. Det kan bare være helt vanlig hverdagsrotete. Huset tar nemlig ikke ferie, og bryr seg ikke om det er høytid. Det gjør ikke småbarna heller, i alle fall ikke her i huset. Fnis. Og julerengjøring, det driver vi ikke med. Jeg orker ikke sånn strabasiøse rengjøringsmaraton hvor puter skal bankes og skap skal vaskes og gulv skrubbes og kortstokken sorteres. Orker ikke det. Byggen heller duplotårn og støvsuger litt i stua. Og serr, det funker helt fint. Støv blir usynlig når det blir mørkt ute, og nesten alt i hele verden blir koselig om man tenner noen stearinlys. Småkaoset vil gjerne også feire jul. Det vil skoene som ligger hulter til bulter i gangen også, og smulene på benken og pappsorteringsdunken som flyter over av papp.

God jul til alle og alt sammen! 

P.S.

Jeg er klar over at blogger skal være sånn full av illustrasjonsfotos og greier, men jeg er er tross alt ikke no særlig til blogger, så jeg holder meg til det jeg kan, nemlig tekst, og så overrasker jeg med et bilde i ny og ne. Dere kan jo se for dere et juletre med lys, hvor det er store kluster av juletrepynt på de nederste greinene. Det har nemlig toåringen pyntet. Det er veldig søtt.

O’ herlege barseltid!

15 des

Alle damer har tips og råd når det gjelder graviditet, fødsler og barneoppdragelse. Jeg vil også. Her en min barseltidoverlevelsesliste.  

Først av alt – det ekke så farlig. Du er moren til ditt barn, og barnet er barnet ditt (YES. Litteratur på høyt nivå.). Det kommer til å gå bra. Du kommer til å gjøre feil, og det kommer til å gå bra. Du kommer til å forsøke en hel drøss av ting som slår ut i full blomst av motsatt effekt, og det kommer til å gå bra. Du kommer til å gjøre ting du ikke er stolt av, og det kommer til å gå bra. Heldigvis kommer du til å gjøre enda flere kjempebra greier enn dårlige greier, og det er overveiende sannsynlig at barnet ditt kommer til å bli et ålreit menneske en vakker dag. Barn gjør også feil. Vi elsker dem likevel. Vi må elske oss selv på tross av egne feil også. (Håhå, ta de visdomsordene, dere!)

Ålreit, ålreit listetid. Fru Podhorny presenterer «Forslag til hvordan man kan fikse barseltida på en ålreit måte»:

Amming. Gjør nok det hele ganske mye enklere.

Raust kosthold. Amming og spedbarning krever dødsmye energi. Her er det ikke særlig til karbohydramatikk for tida.

Ullpysjen fra Nøstebarn. Varm, myk og med knepping ned over brystet. Isi-pisi å slenge ut en nattpupp. Vel verdt en investering.

barsel3

Ammeinnleggopplegg. Papir og ull.

Ammeinnlegg i ull. Jeg har to sett, det holder. Ikke vær blyg når det gjelder størrelse – jo mer pupp som holdes varm, jo bedre er det. Har enda ikke hatt brystbetennelse i min karriere som ammende.

Ammeinnlegg i papir. Drøssevis. Jeg starta ut med ammeinnlegg i bomull, men jeg er ei lekk skreppe, og bomull blir kaldt. Det er få ting som er så lite fristende som å legge en gjennomvått, slapt og kaldt ammeinnlegg tilbake i bh’n. Jeg syns papirvarianten er mye mer praktisk, det blir litt mer bruk-og-kast, men du kan jo velge et som er produsert forsvarlig i alle fall. Disse innleggene legges innerst, og så har du de varmende ullinnlegga utenpå. Mm, puppen har det kose-seg, og ullinnlegget  trenger bare å vaskes ved mæd lekkasjeanfall.

Samsoving. Dette har vært redninga for meg. Da har jeg full kontroll på den lille dinosauruskilpadda, og jeg slipper å gå ut av den varme, gode senga om natta. Jeg er ikke redd for å ligge på henne, kroppen sørger for at det ikke skjer, og nå begynner jeg å bli en smule rutinert og greier også. Jeg sover langt bedre denne gangen enn da førstemann var nyfødt, noe som kan tyde på at samsoving til en viss grad må læres, eller i alle fall at man kanskje trenger å bli trygg på det og vant til det. Nå er det fantastisk. Jeg sover helt prima om nettene, og det gjør tulla også.

Bleieskift i senga. Dette er verdens beste oppfinnelse. Jeg har en kurv under nattbordet mitt med et håndkle, en reservepysj, bleier, ammeinnlegg, våtservietter og en rull med hundeposer. Igjen, jeg trenger ikke å stå opp fra senga. Bedagelig og behagelig, og null stress å skifte en nattbleie.

Hundeposer. I steden for de dyre småposene fra kommersland bruker vi hundeposer til bæsjebleier og slikt.

Bæresjal. Ha tålmodighet. Øv og bli kjent. Når du får dreisen på det tilsynelatende umulige stykket med tøy er det så utrolig praktisk. Husarbeid, eksamenslesning, matlaging, oralt fødeinntak hos mor (..eller bare spising, som det kalles), dobesøk (jada, bare gjør din bisniss med babyen på, det gjør ingen ting), handleturer – to frie armer og kroppskontakt og nærhet (og man slipper å ha meg seg vogn rundt om kring). Det finnes en million måter å knyte på, det er bare å google i vei. Jeg bruker et uelastisk sjal på fem meter til nyfødtbæring, men det finnes mange andre alternativer, og selv om sjal er best når de så små, så finnes det enklere varianter som ikke behøver å knytes på (man bruker klips i steden), som for eksempel Ergobaby med nyfødtinnlegg. Prøv å styr unna Babybjørn bare, de er ikke godt bæretøy. Og slapp av, liker du ikke bæring så drit i det. Jeg er sikker på at du er en god mamma likevel.

barsel

barsel2

 

En mann som kan hente vann mens du ammer. Ekstremt praktisk. Jeg har en tendens til å glemme nøyaktig hvor tørst man blir det øyeblikket de kobler seg på. Urutt.

«Livet leves i faser». Husk på det. Det går over. Det skal ikke være slik for alltid. barsel4

Svisker. Ikke det diggeste i verden, men det gir sin gevinst når du sitter på ramma i ukene etter fødsel. Trykking har du gjort nok av for en stund,let the svisks do their magic. 

Smokk. Å du tindrande du så praktisk. Det er sunt også, visste du det? Frem til barnet er 6 mnd er det bare fordeler ved bruk avbarsel7 smokk. Hurra! (Den eneste risikoen du løper er at barnet kan bli sugeforvirra. Det er derfor man anbefaler å vente med smokk til amminga er vel etablert. Jeg tror vi ventet en drøy uke denne gangen. Da spiste hu så godt at jeg følte meg trygg på det.)

Purelan. Harru såre brystknopper? Jeg har testa litt forskjellig, og Purelan er min favoritt. Det er lanolin, et helt rent naturprodukt, og det trengs ikke å tørkes bort før barnet legges til brystet. Har ikke hatt behov for det denne gangen, men det redda meg forrige gang. Amming med såre brystknopper er et formidabelt helvete – sånn hvor du griner og krøller tærne og gruer deg til neste gang, og bare biter tenna sammen og sender misunnelige blikk bort på barseldamene som gir flaske. Der sitter de, med hele brystknopper, uten melkespreng og melkeflekker, uten ammeinnlegg overalt i huset, kledd i akkurat de klærne de ønsker å ha på seg uten å måtte teste om det er mulig å vrenge ut et bryst på kort varsel. På lørdagskvelden tar de seg et glass vin til maten uten noe mer kjas, og gjett hvem som er oppe og mater om natta? Pappaene.

Morsmelk (til alt mulig.) Til sår stump, til rennende øyne, til tett nese (hovedsakelig hos barnet, altså) og til renhold av meieriet. Bare sprut på, og la lufttørke. Det gjør vidunderverker.

Lov til å grine. Jeg har lov til å grine når jeg vil, av hva som helst. Det er en selvskreven barsellov. Da skal jeg ha trøst og forståelse. Takk.

Få unna husarbeidet. Hahahahahahahaha. Lol & særlig a/s. Røddig kan du ha det nårru er pensjonist.

barsel6

 

 

barsel9 barsel8

Mitt barselmotto er «Gjør det enkelt for deg sjæl». Det er så mye enklere enn å gjøre det vanskelig for seg sjæl. Jeg sier noe der, gjør jeg ikke? Kos dere med smånurk! Vi prekæs! 

 

Min fødselsopplevelse

13 des

Endelig! Ingeborg er her! Vakre, lille nurk, akkurat så rosa og rynkete som jeg ønsket meg. Jeg har bestemt meg for å dele fødselshistorien min denne gangen, så er det enda en historie om liv og smerte og lykke der ute i det store internettet.

Først av alt, la meg bare få si at vesla bestemte seg for å komme av seg selv likevel. Jeg pakket fødebagen (igjen) i ro og mak søndag morgen, vi leverte ØrniBørni til farfar og satte oss i bilen på vei til timen på sykehuset. Da startet riene. Jeg forsto det med en gang, at dette var the real deal. Rier er, i alle fall for meg, helt forskjellige fra kynnere. De oppleves mye skarpere, sitter langt inne i kroppen og strammer ikke magen slik som kynnerne gjør – de bare arbeider et sted der inne, åpner opp og klargjør. Da vi kom frem til sykehuset hadde jeg noen nusselige centimeters åpning, og i steden for å bli sendt hjem med modningskur, fikk vi rusle inn på normalenheten. Farvel, igangsettelse! Jeg var så letta. Kan tenke meg at klokka var sånn omtrent elleve på dette tidspunktet.

Noen ganger i livet har man flaks. Da vi fikk jordmora som gikk på skiftet sånn i 15-tida hadde vi nettopp det. Vi fikk jommen en jordmor som driver med hjemmefødsler. Hun kunne all jussen, og visste dere at man formelt kan si ifra seg sykehusets prosedyrer for overtidsfødsler og på den måten ta tilbake kontrollen? Det visste ikke vi, nemlig. Men det visste hu, så sånn ble det. I stedet for risikofødsel med hyppige målinger og maskiner, var jeg plutselig en helt vanlig fødende kvinne. Sykehuset behøvde ikke å behandle fødselen som en overtidsfødsel, med ett unntak – jeg måtte være på normalenheten, i stedet for fødestua. En bagatell! Jeg fikk gjøre akkurat som jeg ville, jeg fikk tilbake kontrollen. «Jeg er så trygg på meg selv» sa jordmora vår, «at dette har jeg ingen betenkeligheter med». Da var hun klar over at svangerskapet var helt problemfritt, at jeg var ung og frisk og at det ikke var noen risikofaktorer involvert. Det var fullt forsvarlig, og hadde hun på noe tidspunkt opplevd det som nødvendig å sette inn andre tiltak, så ville hun gjort det. For en oppløftende beskjed. Jeg gråt litt, av glede.

mhjerte

«Ja, hvordan vil dere gjøre dette?» ble jeg spurt. «Badekar» var svaret. Og badekar ble det. Vi fikk et kjempeflott rom, det største og greier, med et herlig, dypt badekar plassert i det ene hjørnet. Jeg var ikke klar over at de hadde de samme fasilitetene på normalenheten som på fødestua, så jeg ble positivt overraska. Det var like bra, rett og slett. Så, fra omtrent halv tre gikk det slag i slag, og snella kom til verden ti på fem. Raskt og effektivt. Det var fantastisk.

Denne gangen gruet jeg meg mer til fødselen. Med førstemann var jeg nok litt overmodig – hvor vondt kan det gjøre? – men jeg fikk meg en real virkelighetsorientering. Denne gangen visste jeg hva som ventet, og i tillegg fikk jeg mange dager ekstra til å tenke på det på. Og jeg sier det, igjen og igjen, det er så hinsides smertefullt å føde barn. Du tindrande du, det virker som en komplett umulighet når man ligger der og kjenner pressriene buldre gjennom muskler og vev og man innser at en menneske skal komme ut av kroppen. Man kommer til et punkt hvor man tenker «Nei, dette går ikke. Slipp meg av, stans det hele, vi tar det i morra, jeg vil ikke mer!» og min erfaring er at når du når det punktet, så er det straks over. Jeg kom dit rimelig kjapt denne gangen. Jeg tittet opp på Bjørn, med desperasjon i blikket, og jeg så at han fikk et glimt av hvordan jeg hadde det, og vi lurte begge på hvordan dette skulle gå. Da den ria gav seg, sa jordmor at jeg kunne kjenne hodet til barnet mitt. «Hva? Men da er hun jo snart ute!» Lettelse, latter, bekreftelse. Vannet hadde enda ikke gått, hun lå i fosterhinna. Og jeg kunne kjenne henne om jeg kjente etter. Det svir godt når barnet ligger sånn i fødselskanalen mellom riene, men likevel er det pause. På neste ri overlot jeg meg helt til kroppen min, og bare kjente hvordan den jobbet på egenhånd. Jordmor, som bare satt rolig ved siden av badekaret under hele fødselen, fortalte meg på et eller annet tidspunkt at jeg nå kunne dra mitt eget barn ut av min egen kropp og løfte det opp på brystet. Det er det aller råeste jeg noen gang har opplevd. Jeg begynner å gråte bare av å skrive det her. Det var sterkt. Jeg la mitt eget barn på brystet, hørte hvordan hun fylte lungene med luft og skrek det deiligste skriket jeg har hørt – der var hun, full av liv og vilje og lyd! Lukten, lyden, følelsen av endelighet.. fantastisk. Det er en grunn til at fødsler kalles forløsning. Det er virkelig akkurat det det er.

Det er en helt spesiell stemning rett etter at fødselen av barnet er overstått. Jeg lå der med min nydelige rynkebaby på brystet i badekaret og kunne ikke tro at det hele var over. På tross av smertene og slitet og kreftene, fortsatt i badekaret, fortsatt med navlestrengen intakt og fortsatt med etterbyrdsfasen i vente, utbrøt jeg i triumf «Dette var jo enkelt!» Alle i rommet forsto hva jeg mente. Mer latter. Jeg følte meg fantastisk. Jeg var ikke sliten. Jeg følte meg ikke opprevet. Jeg følte meg sterk og sunn og stolt. Så heftig, og så enkelt, på samme tid. Kroppen er virkelig vidunderlig.

De sier jo at fødsel nummer to som regel er enklere enn den første. Jeg hadde en kjempegod fødselsopplevelse med førstemann, men denne fødselen var helt fenomenal. Smertene var like intense naturligvis, men nå var det hele langt mindre omstendelig. Det gikk raskt, jeg fikk ingen rifter (jordmor hadde på forhånd bedt meg om å pese som en hund i det hodet til barnet var på vei ut. Hun sa at når man peser kan man ikke presse, og om man ikke kan presse, revner man ikke. Jeg har ikke hørt om det før, men det fungerte. Kroppen presset på egenhånd, jeg kunne ikke påvirke prosessen. Fantastisk.), etteriene var helt til å leve med, morkaka kom uten noe særlig smerter og jeg var ikke i nærheten av å være utslitt. Kort fortalt – jeg var i superform.

fode2

Har tatt en oppfriskende dusj og installert meg i nettingtrusene. Og ja, dette er også superform, bare ikke helt sånn som fotballfrue gjør det.

 

Jeg er veldig takknemlig for denne gode opplevelsen. Jordmora takket tilogmed oss etterpå, for at hun var såheldig å fikk være med på en slik vakker fødsel. Det var virkelig en vakker fødsel. Likevel har jeg fått en erfaring til – jeg ble nesten satt i gang, og som jeg skrev i forrige innlegg, ble jeg nødt til å tenke gjennom hva som er en god fødsel og hva som er en dårlig fødsel, og enda viktigere, om det går an å være en god føder eller en dårlig føder. Selv om jeg føler meg stolt, så passer jeg meg for å føle meg bedre enn andre. Alle fødsler er ulike, og det viktigste er tross alt at barnet kommer ut, på den ene eller den andre måten. Selv om jeg velger bort smertelindring i mine fødsler, betyr ikke det at andre som velger smertelindring er dårligere enn meg – den eneste slutninga jeg syns er gyldig å trekke, er at de velger annerledes enn meg. Det høres mye bedre ut. Det er ikke nedverdigende. Selv om vi alle er forskjellige, tror jeg nok også at det å føde har blitt litt i overkant sykeliggjort. Jeg tror, og håper, at denne trenden er i ferd med å snu. Selvtillit, trygghet, kontroll og ro gir ukompliserte fødsler. Så enkelt, og så komplisert.

Fødsler er voldsomme greier. Jeg er fascinert. Tenk hva kvinnekroppen er i stand til. Først bære frem et barn. Så føde det. Og så produsere komplett næring til den lille. Vi skal være stolte over hva vi får til. Og så må vi gi litt kred til mennene, som, på tross av svært liten fysiologisk innsats (de bidrar med èn celle. Lol.) lever med og rundt gravide kvinner, holder fødende kvinner i hånda og henter vann til ammende kvinner.

Lille Ingeborg kom til verden 30.november 2014, kl. 16.50. Hun veide 3755 gram, og var 52 cm lang. Vi ble en natt på sykehuset, og reiste hjem til livet dagen etterpå. Velkommen til verden, jenta mi, velkommen til verden. 

fode

Ferske tobarnsforeldre og fersk lillesøster.