Min fødselsopplevelse

13 des

Endelig! Ingeborg er her! Vakre, lille nurk, akkurat så rosa og rynkete som jeg ønsket meg. Jeg har bestemt meg for å dele fødselshistorien min denne gangen, så er det enda en historie om liv og smerte og lykke der ute i det store internettet.

Først av alt, la meg bare få si at vesla bestemte seg for å komme av seg selv likevel. Jeg pakket fødebagen (igjen) i ro og mak søndag morgen, vi leverte ØrniBørni til farfar og satte oss i bilen på vei til timen på sykehuset. Da startet riene. Jeg forsto det med en gang, at dette var the real deal. Rier er, i alle fall for meg, helt forskjellige fra kynnere. De oppleves mye skarpere, sitter langt inne i kroppen og strammer ikke magen slik som kynnerne gjør – de bare arbeider et sted der inne, åpner opp og klargjør. Da vi kom frem til sykehuset hadde jeg noen nusselige centimeters åpning, og i steden for å bli sendt hjem med modningskur, fikk vi rusle inn på normalenheten. Farvel, igangsettelse! Jeg var så letta. Kan tenke meg at klokka var sånn omtrent elleve på dette tidspunktet.

Noen ganger i livet har man flaks. Da vi fikk jordmora som gikk på skiftet sånn i 15-tida hadde vi nettopp det. Vi fikk jommen en jordmor som driver med hjemmefødsler. Hun kunne all jussen, og visste dere at man formelt kan si ifra seg sykehusets prosedyrer for overtidsfødsler og på den måten ta tilbake kontrollen? Det visste ikke vi, nemlig. Men det visste hu, så sånn ble det. I stedet for risikofødsel med hyppige målinger og maskiner, var jeg plutselig en helt vanlig fødende kvinne. Sykehuset behøvde ikke å behandle fødselen som en overtidsfødsel, med ett unntak – jeg måtte være på normalenheten, i stedet for fødestua. En bagatell! Jeg fikk gjøre akkurat som jeg ville, jeg fikk tilbake kontrollen. «Jeg er så trygg på meg selv» sa jordmora vår, «at dette har jeg ingen betenkeligheter med». Da var hun klar over at svangerskapet var helt problemfritt, at jeg var ung og frisk og at det ikke var noen risikofaktorer involvert. Det var fullt forsvarlig, og hadde hun på noe tidspunkt opplevd det som nødvendig å sette inn andre tiltak, så ville hun gjort det. For en oppløftende beskjed. Jeg gråt litt, av glede.

mhjerte

«Ja, hvordan vil dere gjøre dette?» ble jeg spurt. «Badekar» var svaret. Og badekar ble det. Vi fikk et kjempeflott rom, det største og greier, med et herlig, dypt badekar plassert i det ene hjørnet. Jeg var ikke klar over at de hadde de samme fasilitetene på normalenheten som på fødestua, så jeg ble positivt overraska. Det var like bra, rett og slett. Så, fra omtrent halv tre gikk det slag i slag, og snella kom til verden ti på fem. Raskt og effektivt. Det var fantastisk.

Denne gangen gruet jeg meg mer til fødselen. Med førstemann var jeg nok litt overmodig – hvor vondt kan det gjøre? – men jeg fikk meg en real virkelighetsorientering. Denne gangen visste jeg hva som ventet, og i tillegg fikk jeg mange dager ekstra til å tenke på det på. Og jeg sier det, igjen og igjen, det er så hinsides smertefullt å føde barn. Du tindrande du, det virker som en komplett umulighet når man ligger der og kjenner pressriene buldre gjennom muskler og vev og man innser at en menneske skal komme ut av kroppen. Man kommer til et punkt hvor man tenker «Nei, dette går ikke. Slipp meg av, stans det hele, vi tar det i morra, jeg vil ikke mer!» og min erfaring er at når du når det punktet, så er det straks over. Jeg kom dit rimelig kjapt denne gangen. Jeg tittet opp på Bjørn, med desperasjon i blikket, og jeg så at han fikk et glimt av hvordan jeg hadde det, og vi lurte begge på hvordan dette skulle gå. Da den ria gav seg, sa jordmor at jeg kunne kjenne hodet til barnet mitt. «Hva? Men da er hun jo snart ute!» Lettelse, latter, bekreftelse. Vannet hadde enda ikke gått, hun lå i fosterhinna. Og jeg kunne kjenne henne om jeg kjente etter. Det svir godt når barnet ligger sånn i fødselskanalen mellom riene, men likevel er det pause. På neste ri overlot jeg meg helt til kroppen min, og bare kjente hvordan den jobbet på egenhånd. Jordmor, som bare satt rolig ved siden av badekaret under hele fødselen, fortalte meg på et eller annet tidspunkt at jeg nå kunne dra mitt eget barn ut av min egen kropp og løfte det opp på brystet. Det er det aller råeste jeg noen gang har opplevd. Jeg begynner å gråte bare av å skrive det her. Det var sterkt. Jeg la mitt eget barn på brystet, hørte hvordan hun fylte lungene med luft og skrek det deiligste skriket jeg har hørt – der var hun, full av liv og vilje og lyd! Lukten, lyden, følelsen av endelighet.. fantastisk. Det er en grunn til at fødsler kalles forløsning. Det er virkelig akkurat det det er.

Det er en helt spesiell stemning rett etter at fødselen av barnet er overstått. Jeg lå der med min nydelige rynkebaby på brystet i badekaret og kunne ikke tro at det hele var over. På tross av smertene og slitet og kreftene, fortsatt i badekaret, fortsatt med navlestrengen intakt og fortsatt med etterbyrdsfasen i vente, utbrøt jeg i triumf «Dette var jo enkelt!» Alle i rommet forsto hva jeg mente. Mer latter. Jeg følte meg fantastisk. Jeg var ikke sliten. Jeg følte meg ikke opprevet. Jeg følte meg sterk og sunn og stolt. Så heftig, og så enkelt, på samme tid. Kroppen er virkelig vidunderlig.

De sier jo at fødsel nummer to som regel er enklere enn den første. Jeg hadde en kjempegod fødselsopplevelse med førstemann, men denne fødselen var helt fenomenal. Smertene var like intense naturligvis, men nå var det hele langt mindre omstendelig. Det gikk raskt, jeg fikk ingen rifter (jordmor hadde på forhånd bedt meg om å pese som en hund i det hodet til barnet var på vei ut. Hun sa at når man peser kan man ikke presse, og om man ikke kan presse, revner man ikke. Jeg har ikke hørt om det før, men det fungerte. Kroppen presset på egenhånd, jeg kunne ikke påvirke prosessen. Fantastisk.), etteriene var helt til å leve med, morkaka kom uten noe særlig smerter og jeg var ikke i nærheten av å være utslitt. Kort fortalt – jeg var i superform.

fode2

Har tatt en oppfriskende dusj og installert meg i nettingtrusene. Og ja, dette er også superform, bare ikke helt sånn som fotballfrue gjør det.

 

Jeg er veldig takknemlig for denne gode opplevelsen. Jordmora takket tilogmed oss etterpå, for at hun var såheldig å fikk være med på en slik vakker fødsel. Det var virkelig en vakker fødsel. Likevel har jeg fått en erfaring til – jeg ble nesten satt i gang, og som jeg skrev i forrige innlegg, ble jeg nødt til å tenke gjennom hva som er en god fødsel og hva som er en dårlig fødsel, og enda viktigere, om det går an å være en god føder eller en dårlig føder. Selv om jeg føler meg stolt, så passer jeg meg for å føle meg bedre enn andre. Alle fødsler er ulike, og det viktigste er tross alt at barnet kommer ut, på den ene eller den andre måten. Selv om jeg velger bort smertelindring i mine fødsler, betyr ikke det at andre som velger smertelindring er dårligere enn meg – den eneste slutninga jeg syns er gyldig å trekke, er at de velger annerledes enn meg. Det høres mye bedre ut. Det er ikke nedverdigende. Selv om vi alle er forskjellige, tror jeg nok også at det å føde har blitt litt i overkant sykeliggjort. Jeg tror, og håper, at denne trenden er i ferd med å snu. Selvtillit, trygghet, kontroll og ro gir ukompliserte fødsler. Så enkelt, og så komplisert.

Fødsler er voldsomme greier. Jeg er fascinert. Tenk hva kvinnekroppen er i stand til. Først bære frem et barn. Så føde det. Og så produsere komplett næring til den lille. Vi skal være stolte over hva vi får til. Og så må vi gi litt kred til mennene, som, på tross av svært liten fysiologisk innsats (de bidrar med èn celle. Lol.) lever med og rundt gravide kvinner, holder fødende kvinner i hånda og henter vann til ammende kvinner.

Lille Ingeborg kom til verden 30.november 2014, kl. 16.50. Hun veide 3755 gram, og var 52 cm lang. Vi ble en natt på sykehuset, og reiste hjem til livet dagen etterpå. Velkommen til verden, jenta mi, velkommen til verden. 

fode

Ferske tobarnsforeldre og fersk lillesøster.

 

11 Responses to “Min fødselsopplevelse”

  1. Emilie februar 26, 2015 at 10:26 pm #

    Hei igjen, Renate.
    Takk for at du skrev dette blogginnlegget her, det berga meg i fødselen – da pressriene kom for fullt, og jeg fikk beskjed om å ikke presse, men uten å få instruksjoner om hvordan jeg skulle kunne klare å la være… så husket jeg at du skrev at det ikke er mulig for kroppen å presse når man peser. Så det gjorde jeg. Og kom meg gjennom en time pressrier uten pressing. Hurra!

    • RenateKaridotter mars 7, 2015 at 6:01 pm #

      Wow! Det er virkelig imponerede! Jøss! Så bra jobba av deg, det må jeg jommen si! Det er ikke bare-bare å stå i mot den trangen der. Flott at du husket på pesetrikset, og så kult å høre at det fungerte. Vi får spre kunnskapen videre!

      Gratulerer med en liten borger. Og lykke til!

  2. Kjersti desember 14, 2014 at 2:21 pm #

    Gratulera så mye med prinsessa

    • RenateKaridotter desember 14, 2014 at 8:54 pm #

      Hjertelig takK!

  3. Kari desember 14, 2014 at 11:57 am #

    Nydelig skildring av en sterk opplevelse

  4. Anonym desember 14, 2014 at 6:40 am #

    Takk for en viktig og vidunderlig beskrivelse. Gratulerer!

    • RenateKaridotter desember 14, 2014 at 9:58 am #

      Hjertelig takk! Det er godt å sette ord på det hele også.

  5. Anonym desember 14, 2014 at 3:08 am #

    Gratulerer så mye Renate:) gøy å lese her jeg ligger og ammer midt på natta! Fikk meg til å smile og reflektere over hvor magisk alt dette med svangerskap og fødsel er

    • RenateKaridotter desember 14, 2014 at 9:59 am #

      Tusen takk! Nattamming.. Ah, det er noe helt eget det. Hyggelig å få være selskapet deres!

  6. Ingeborg Motzfeldt desember 14, 2014 at 12:28 am #

    Gratulerercmed en liten Ingeborg – fint navn :-)

    • RenateKaridotter desember 14, 2014 at 10:00 am #

      Hehe, takk skal du ha! Vi er fornøyd med båda jenta og navnet. :-)

Leave a Reply

%d bloggere liker dette: