En hyllest til Cærris! (Retusjering og fotballfruer og menneskelighet og sånt.)

29 des

Retusjering er en uting. Det å stå frem å fortelle at man har retusjert bilder av seg selv, at man skammer seg over det og be om tilgivelse derimot, det er råtøft. Jeg finnes ikke interessert i dagens outfits, treningsøkter eller kostholdsgreier, men jeg digger at man kaster seg av sin høytidelige hest og innrømmer sine feil.  

Caroline Berg Eriksen skriver at hun retusjerte bilder av seg selv etter sårende kommentarer. Det syns jeg er forståelig. Vi tar til oss negativ kritikk, det oppleves ubehagelig og det er naturlig å forsøke å kompensere på et eller annet vis. At noe er forståelig betyr likevel ikke at det nødvendigvis er riktig, som når jeg kjefter på bikkja fordi toåringen maser, eller når jeg spiser sjokkis i steden for det jævla eplet når blodsukkeret er på bånn.

Alle mennesker pynter på sannheten. Jeg gjør det, og ikke bare av-og-til, men relativt ofte. Jeg svarer «bra» når noen spør meg om hvordan jeg har det, selv om jeg kanskje bare har det ok, jeg bruker mascara for å få øyenvippene mine mørkere fordi jeg syns det er penere, jeg bruker klær som fremhever formene mine fordi jeg syns jeg ser penere ut da. Dette er menneskelige ting. Vi presenterer våre gode sider. Med sosiale medier har vi fått mulighetene til å manipulere oss selv i langt større grad enn hva hverken fornuft eller virkelighet har godt av, så vi kan godt tone det hele ned litt. Likevel skal vi huske på at analog retusjering har vært bedrevet av mennesker så lenge menneskeheten har eksistert. Det er den der digitale manipulasjonen, tilgjengelig for alle, som gir overeksponering. Hadde vi besøkt hverandre hver dag, uanmeldt, hadde vi fått et bedre bilde både av hvordan vi ser ut, hvordan hjemmene våre ser ut og hvordan maten vi serverer ser ut. Vi er bare mennesker. Vanlige, sådan. Hverdagsmennesker i hverdagshjem med hverdagsmat, hverdagsbarn og hverdagsliv.

Å ha retusjert noen bilder på en blogg er ingen ting å gå i fakkeltog mot. En blogg av hennes kaliber gir vel strengt talt heller ikke inntrykk av å speile en virkeligheten slik de fleste av oss opplever den, og som leser har man et ansvar selv for det man velger å fylle sitt eget hodet med. Det vil alltid være mennesker der ute som vil vri virkeligheten på et eller annet vis, og vi kan ikke være passive, ukritiske mottagere som skylder på kilden når det viser seg at noe ikke stemte. Nå har ikke jeg fulgt denne bloggen noe særlig – hovedsakelig fordi den favner mine interesser like godt som en halv skive leverpostei – jeg får meg med det som når overskriftene. Det der etterfødselbildet for eksempel, det fikk jeg med meg. Og jada, det er ganske langt unna slik jeg så ut, og slik de fleste av oss ser ut, men jeg kan ikke sitte her og snakke om hverdag og virkelighet og forfekte de som har en litt mer glamorøs virkelighet enn meg sjæl. Jeg kan jo ikke sitter her og mene at bare de som har deigmager og nettingtruser skal få poste bilder av seg sjæl etter fødsel, bare fordi det er sånn jeg ser ut. Å se slik ut etter fødsel er tross alt virkelighet for noen det også. Det er artig å se på vakre ting, vi må bare forsøke å la være og føle oss nedverdiget og tråkket på fordi noen er bedre – for å få et gjennomsnitt må det nemlig være noen på topp og noen på bånn. De fleste av oss er dermed et eller annet sted i midten, og slik går dagene. Derfor er det fint at vi legger ut noen bilder vi også. Da retter vi opp inntrykket. Vi kan godt si at det er de med superhjemmene og superkroppene og superjobbene og supermaten som må bli mer ansvarlige og ikke legge ut slike bilder, men jeg liker å svare at vi ikke kan sitte her og slenge med leppa, og at vi heller bør svelge vår egen stolthet og vise frem våre gjennomsnittlige varianter. Når «noen andre» gir en skjev fremstilling av virkeligheten, burde ikke vi da forsøke å balansere dette inntrykket? På nittitallet var det de store medieselskapene som styrte det vi ble eksponert for, men nå derimot er den tilgjengelige for alle. Vi har makt. Så derfor kan vi også ta ansvar. Jippi.

Så, Caroline Berg Eriksen – jeg støtter deg i din menneskelighet. Godt å se at du også driter deg ut i ny og ne.  Du og jeg er tilsynelatende helt forskjellige mennesker, vi har sannsynligvis få felles interesser og vi lever helt forskjellige liv. Uansett syns jeg det er kult at du innrømmer å ha gjort noe idiotisk. Det står det respekt av. Og den respekten skal du få. Værsågod. 

Debatten om hva som er gode og hva som er dårlige forbilder går langt ut over dette. Her er det snakk om relativt små overtredelser, og ingen store saker. Jeg er av den sorten som blir ganske sliten av sånn selvhjelpsgreier – jeg mener at dersom det er noe man ikke syns er bra, så bør man heller stelle seg på en stol, tilkalle alles oppmerksomhet og si noe om det, i steden for å sette seg i et hjørne og forsøke å ikke la seg affektere og finne balansen og se på alle de grønne bladene og sånt – men vi må ta våre kamper litt etter litt. Vi begynner tross alt å bli ganske så drevne på å skille fremstillinger fra virkelighet. Vi vet at ting retusjeres der ute. Jeg er klar over at dette først og fremst handler om en løgn eller en usannhet, men det er ikke så annerledes likevel.

Jeg tenker noen ganger på innleggene mine om ærlig interiør, og syns at jeg får et viss innsyn i folks tankegang (fordi det ble lest tusenvis av ganger). Da jeg lot alt ligge, plukket opp kameraet og foreviget en hverdag, fikk det enorm respons. Det traff en nerve et sted. Innlegget ble hyllet for sin ærlighet av de fleste, men likevel fikk jeg drøssevis av kritikk for å leve som et svin. De drøyeste kommentarene gikk på at jeg var uskikket som mor, og jeg oppdaget lange tråder i diverse forumer som virkelig diskuterte hele mitt liv og min person på grunnlag av dette ene innlegget, og vet dere hva? Jeg ble omhyggelig utsatt for god, gammaldags drittslenging. Det som slo meg var hvor stor glede disse menneskene fikk av å plutselig oppdage en som hadde det mer rotete enn seg selv. Endelig ble de eksponert for en som hadde lavere standard enn seg selv, midt oppe i interiørbølgen. Det slo gnister. Jeg håper de fikk litt utløp, og at det på et eller annet tidspunkt gav dem noe annet enn selvgodhet. Jeg tror det er det samme som skjer når vi ser noen som har høyere standard enn oss selv. Samme reaksjon, vi tar avstand ved å finne våre likemenn. Det er naturlig, og i utgangspunktet en god ting for overlevelse med tanke på evolusjon og greier, og selv om ikke det er livet om å gjøre i dag, har vi et grunnleggende behov for å alliere oss med de som er lik oss selv. Igjen, menneskelig. At vi skal bli helt slærvete og slenge dritt i offentlige arenaer er jeg derimot ikke helt sikker på om er hverken riktig eller nødvendig. Konstruktiv kritikk er alltid bra, men herremin, det er jo drapstrusler og løgner og misforståelser til frokost, lunsj og middag der ute. Sukk.

Jeg tror det er kjekt å huske på at vi aldri kan få full kontroll over andre mennesker slik at vi kan sikre alt vi ser og alt vi leser mot hverken det ene eller det andre. Vi trenger ikke sensur heller, bare sunn fornuft.  Mitt bidrag er å ikke retusjere et eneste bilde av meg sjæl på denne bloggen, og heller ikke skrive sponsede innlegg eller ha reklame her. Og så prøver jeg bare å være ærlig, og på den måten finner enda en hverdag veien ut der. Vi trenger litt av alt – noen steder å gå for å drømme oss bort i vakre ting, noen steder å gå for å se hvordan vi selv ikke ønsker å leve og noen steder å gå for å få en herlig påminnelse om at andre har det akkurat som oss. Balansegang. Det er fint det. På veien kan vi forsøke å la oss fascinere og underholde av mennesker som er annerledes enn oss selv, uten at vi trenger å føle oss utilstrekkelige eller selvgode. Gjennomsnittet er strengt talt ikke best, men vi er ikke dårligst heller, og dessuten er vi flest (på godt og vondt).

Så, la oss nå heller hylle de som innser sine feil og ønsker å gjøre noe med dem! Hurra!

Nå skal jeg koke litt havregrøt.

No comments yet

Leave a Reply

%d bloggere liker dette: