Ung mor?

7 jan

Jeg er fireogtjue. Jeg ser ut som om jeg er et sted i tjueårene, jeg er student og jeg liker tatoveringer og hodeskaller og jeg roter i klærne og blir lett usikker og sånne ungdommelige ting. Jeg føler meg ung, men i forhold til mange av mine jevnaldrende venner lever jeg et helt annet liv.

Jeg var på en liten visitt på en jentevors her for en ukes tid siden. Jeg hadde med meg et par Munkholm og ble et par timer, men likevel fikk jeg en bit av den deilige stemninga som oppstår når man møter igjen gamle kjente, senker skuldrene og prater om løst og fast. Det var veldig hyggelig. Vi pratet en del om det å få barn tidlig, og om hvordan livet mitt var i forhold til deres, og en av mine venninner avsluttet samtalen med å si «jeg ville byttet bort hele det livet jeg lever nå, hele sangkarrieren min, alt, mot det livet du har.  Jeg håper du vet det.» Jeg ble litt paff. Jeg er akkurat der jeg vil være i livet, men nå begynner også «resten av gjengen» å komme til det punktet. Unge, flotte kvinner midt i tjueåra – det er klart vår biologi roper på små nurk. Fruktbarheten er på topp. Og flesteparten av oss står midt i en utdanning, med deltidsjobber og bokollektiver og helgefyll og First Price pasta. Eller, når jeg tenker meg om, så er det kanskje ikke riktig å si «flesteparten». Men det er rimelig mange. Noen begynner tross alt å bli ferdige med utdanningene sine.

Mitt studentliv har ingen av de klassiske student-elementene, med unntak av ett – økonomien er trang som en ullgenser på seksti grader. Mannen jobber fullt, men det er vel ingen hemmelighet at man ikke blir rik i bokhandlerbransjen. Vi gleder oss alltid til januar og august, for da kommer de store utbetalingene fra lånekassa – endelig kan vi betale ned Master Card-gjelda og de pengene vi har lånt gjennom halvåret. Vi går aldri i pluss, det husker jeg ikke hvordan er lenger, men vi klarer å komme i null med jevne mellomrom. Da er vi fornøyde, og så begynner vi på’n igjen. Dette høres kanskje litt risikabelt ut, men sannheten er at vi har god kontroll og oversikt, og vil ikke falle så langt bak at vi ikke kommer oss på fote igjen. Likevel må jeg innrømme at jeg har brukt litt tid på å lære meg å leve slik – i begynnelsen fikk jeg helt angst hver gang vi dro kredittkortet, og det gjorde meg veldig sliten. Vi sløser ikke, vi kjøper mat og det barna trenger (og da handler vi stort sett brukt), og litt fôr til biskene våre, og «egenpleie» er deo fra butikken og en sjampo. Om det er et klesplagg vi virkelig trenger leter vi gjennom rekkene på Fretex. Vi holder oss uten anstrengelse til det nødvendige vårt hushold trenger, og etterhvert som jeg innså dette ble det enklere og enklere, og nå har jeg en bedre forståelse av det hele og er komfortabel med det. Jeg opplever ikke meg selv som fattig på noen måte, og når  det står hundreogåttifire kroner igjen på kontoen en uke før stipendet kommer, så javel, da fikser vi en uke på hundreogåttifire kroner. I det store og det hele handler all økonomi om prioriteringer, og så lenge vi velger å ha bil og hund, så velger vi bort shopping og forlystelser. Vi er så rike på så mange måter – vi eier huset vårt, vi har to friske barn og vi har hverandre. Dessuten er det en fase det hele, når jeg er ferdig utdannet og går ut i jobb kommer vi til å få sjokk når lønninga kommer. Hva skal vi bruke alle pengene på? Jeg liker det litt, det hele. Den rikeste følelsen av de alle er å ikke behøve å bekymre seg, å kunne ta økonomiske utfordringer med et smil mens vi lurer litt på hvordan vi skal få til dette her før vi legger en slagplan. Alle får mat og det de trenger. Det ordner seg. Vi er ikke fattige, det er bare ganske mange som er rikere enn oss.

Gjennomsnittsalderen for å få barn i Norge er ganske høy. Jeg har ingen oppdaterte tall, men jeg tror det ligger på rundt 29 år på landsbasis, og i Oslo veit jeg det har vært høyere enn i landet for øvrig, med omtrent 31 år. Dette handler om at vi helst vil ha alt på plass før vi begynner å få barn. Det er i utgangspunktet en fornuftig tanke, men den har kanskje tatt litt overhånd og overskygget alternativene i våre dager. Først skal man gjøre ferdig videregående (lurt). Så skal man et år på folkehøyskole eller i militæret (kjekt å ikke få barn akkurat da). Så skal man jobbe og reise (ålreit). Så skal man begynne å studere, feks en bachelor og leve studentlivet (ja, bokollektiv og helgefyll er kanskje ikke så bra kombi med barn). Så skal man jobbe litt (Kjekt med litt arbeidserfaring.) og så skal man ta en master (hm. Student igjen.) Og etter det skal man ha en god stilling, og så skal man kjøpe seg et flott hus. I tillegg må man på et eller annet tidspunkt ha funnet seg noen å få dette barnet med. Så hvor i alle verden skal familielivet starte?

Her er min mening om det; Det passer aldri. Har du en partner du ønsker skal være forelder til ditt barn, er det bare å slå seg løs. Løsningene finner du når du er nødt til å lete etter dem. Det er ikke rart mange ender opp over 30 før de får barn om de venter på en tid som skal dukke opp og være perfekt for familieliv. Den gjør ikke det. Man får det til å passe. Og man må jobbe for det. Omstendighetene i livet ditt er faktisk ikke så viktige, det eneste jeg mener er nødvendig er en god partner – en far eller mor som har kjærlighet og for deg og barnet. Ikke god lønn eller to hundre kvadrat. Det kommer. Det tar litt lenger tid å bli ferdig med utdannelsen kanskje, men den blir ferdig. Har du ikke funnet noen å stifte familie med derimot, så tror jeg ikke jeg skal råde deg til å slå deg løs. Det kan bli litt kronglete.

Mange mener at jeg er en ung mor, men vi har ikke egentlig begynt tidlig. Normalen er bare å begynne seint. 

Jeg ser mange fordeler ved å få barn i begynnelsen av tjueåra. Jeg var toogtjue da førstemann ble født og er fireogtjue nå. Det er relativt ungt med tanke på samfunnet i lever i, men rent biologisk er det supert. Kroppen tåler godt svangerskap og fødsler nå, og sannsynligheten for sykdom og komplikasjoner er lavere både under svangerskap og fødsel og både for mor og barn. Jippi. Den mest innlysende fordelen ved å starte i rimelig tid er naturligvis at man kan få så mange barn man vil uten å kjempe mot den biologiske klokka. Det er en del mennesker som har sagt til meg at jeg sannsynligvis orker mer også, siden jeg er ung og har overskudd, men dette kan jo ikke jeg påstå – jeg har tross alt ikke prøvd noe annet.  Å være småbarnsforeldre er nok slitsomt uansett alder, og det følger noen gode sider ved å begynne i godt voksen alder også. Man må jo få barn når man selv har lyst, og noen har ikke lyst til å leve familielivet før de er tredve eller femogtredve eller kanskje enda eldre. Det jeg opplever er derimot at mange på min egen alder virkelig ønsker seg barn nå. Det er opp til hver og en. Naturligvis. Jeg er i alle fall strålende fornøyd med min egen tilværelse og ville gjort akkurat det samme igjen. Med det sagt, så må jeg også innrømme at jeg har vært heldig. Jeg ble tross alt kjæreste med mannen i mitt liv som nittenåring. Ikke alle gjør det. Nå er vi en liten familie. Det er helt strålende.

Ellers regner de fleste som ikke kjenner meg med at Inga-Pinga er min første. Jeg får mange flotte tips og råd om hvordan jeg skal håndtere både det ene og det andre som kommer. Seinest i stad spurte kassadama på Kiwi om jeg var sikker på at jeg hadde tatt med meg riktig bleiestørrelse da jeg slang et par pakker bleier i romslig størrelse på båndet mens jeg bare hadde meg vesla. Godt å se at noen passer på.

Ha en fin kveld!

No comments yet

Leave a Reply

%d bloggere liker dette: