Archive | desember 18, 2015

Morro med barn?

18 des

I helga møtte jeg en bekjent jeg ikke har sett på flere år. Han lurte på hvordan det sto til, så jeg fortalte at jeg var gift og hadde to barn. Han spurte, i sin overraskelse, hvordan det var, og jeg sa «åh, du vet, det er morro med barn». Jeg har tenkt litt på dette i etterkant. Jeg lurer på om jeg løy. Er det virkelig morro med barn? 

Min mann, bokhandleren, jobber i Oslo. Han har litt over en times reisevei, og i disse juletider har butikken utvidede åpningstider. Dette betyr at han, i sine seneste vakter, jobber fra 11-19, og at han reiser herifra 0930 og er tilbake rundt 21. Det er lange dager for han, og det blir lange dager for meg, men det er (takk for lov) midlertidig. Poenget mitt med all denne informasjonen, er at jeg får mye tid med, og ansvar for, barna våre. Jeg føler nemlig etterhvert at jeg kvalifiserer til å uttale meg som overarbeidet husmor, og da skal jeg si en ting eller to om hvor morro det er med barn.

La meg ta dere gjennom gårsdagen. Bjørn leverte eldstemann i barnehagen før han dro, mens jeg ble hjemme med snupp. Formiddagen gikk relativt smertefritt, men krølleopplegget begynte da jeg skulle gå tur med barn og hund. Vesla syns det er ganske kjedelig med sånn vogn for tida, og jeg vet at jeg har ca femogtjue minutter før hun begynner å kny. Turen vi tok var på tredve minutter, og jeg tenkte at det skulle nok gå bra. HAH. Etter 25 minutter og 17 sekunder var hu i full gang med å vri seg rundt, kaste fra seg votter, spytte ut smokk og hive seg bakover i vogna. Jess tenkte jeg, her er det bare å peise på. Det som da skjer videre, er at det kommer en fyr med en hund i mot oss. Når jeg går tur med barn og hund, har jeg Bobletrynet (det er hunden) bundet fast i understellet på vogna. Når vi skal passere andre hunder klikker det fullstendig for’n, så jeg fikk det superdupertravelt med å knyte opp knuta så han ikke skulle rive med seg hele kostebinderiet, med babyen og alt. Det ble derfor et ubønnhørlig stopp, og babyen (som strengt talt ikke er noen baby lenger) syns mangelen på fremdrift var en strålende anledning til å sette i gang hylekoret. Da den andre hunden nærmet seg, begynte, som forventet, Bob å bjeffe og tøffe seg og være stor i kjeften og hyle og gurgle (det er sant, han har en merkelig gurglelyd), så der sto jeg med en krakilsk drittbikkje og en rasende drittunge. Og vi var enda ikke hjemme. De ble en walk of shame forbi forskrekkende naboer, og jeg ble såpass varm at jeg, bokstavelig talt, gikk med lua i hånda.

Vi kom oss hjem på tross av simultananfall av verdenshating, og snuppa strålte opp og var blid og fornøyd da hun fikk komme ut av vogna. Jeg oppdaget på dette tidspunktet en potensiell katastrofe – det var nemlig ikke mer enn en halvtime til vi skulle ut igjen med vogna for å hente storebror i barnehagen. Det går nok bra, tenkte jeg. HAH.

Veien til barnehagen var ok, men da treåringen så meg i gangen brast han i gråt. Han var utslitt og helt i oppløsning, og jeg trøstet og kysset og småpratet som best jeg kunne, men jeg måtte se meg slått i mine forsøk på å snu trenden. På vei hjem fortsatte gråten, og nå ropte han etter pappa. Jeg lovet at vi skulle ringe til pappa med en gang vi kom hjem, og joda, det syns han var en god idè, men tro ikke at den var såpass god at gråten skulle stilne. Jeg fikk noen medfølende blikk på veien, og da vi rundet svingen ved hjørnet tok det hele seg opp et hakk. Snuppa ville være med å hyle, så hun satte igang, med skikkelig hulking og tårer og alt som fulgte med. Så der gikk jeg igjen, denne gangen med et gråtende barn i vogna og et gråtende barn på slep, og ting ble ærlig talt bare verre da vi kom hjem. Treåringens sarte gråt gikk sakte med sikker over i et frådende raseri, og vesla skulle sitte på armen med smokk og bamse for å holde kjeft, og jeg kan bare bekrefte her og nå at å tviholde på besinnelsen mens man rugger elleve kilo med smokk og bamse med en hånd og rører i brun helvetes posesaus med den andre mens holdet fylles av rasende kommandoer fra stuegulvet, da tenker jeg faen ikke «åhey, dette var virkelig gøy.» Ikke ville de legge seg heller. Såklart ikke. Å gud, så morro det er med overtrøtte barn.

Konklusjon så langt? En røff dag.

Hva gjør sånne røffe dager med foreldre? Jeg vet det. De gjør oss kreative, nyytenkende og problemløsende. De får oss til å se hva vi gjør feil og hvor vi gjør feil, og, aller viktigst, de gir oss rom til å gjøre feil. Og mulighet til å rette dem opp. I dag har jeg gått turen raskere, så den ikke tok med enn femotjue minutter. Jeg fikk svigermor til å passe vesla mens jeg gikk for å hente treåringen, og jeg hentet ham tidligere på dagen. Jeg valgte en enklere middag, og brukte bæresele når snuppa ville opp. På kvelden fikk jeg begge litt tidligere i seng, og da sovnet de så søtt, begge to. Denne dagen har vært fylt med latter og gode løsninger, mestringsfølelse og en viss grad av kontroll. Det er givende, og vi hadde et magisk øyeblikk rundt kveldsmaten hvor alle har latterkrampe gjennom havregryn og banan. Jeg elsker slike dager. Men er det morro?

 

På mitt år som tobarnsmor har jeg lært to ting. 

1) Det er alltid en som griner

2) Det er ikke morro med barn

 

Det er artige øyeblikk, morsomme utsagn og barslige finurligheter ved det å ha barn som man elsker som voksen. Å ha barn har definitivt gjort meg til et bedre menneske, og livet er rikere enn noen gang. Jeg er ganske sikkert på at jeg, om femten år, titter på bilder av barna fra de var små, lener hodet på Bjørns skuldre og sier noe om hvor herlige da var da de var små og hvor godt livet var da mens jeg sukker gjennom en sky av minner. Jeg er så jævla vanlig. Jeg blir akkurat sånn.

Så ålreit, det er morro med barn. Når du er ferdig med dem og ser at du har gjort en relativt god jobb og de tilsynelatende klarer seg der ute i verden med nettbank og strømleverandører og kasko. Akkurat når du står midt oppe i det derimot, er det kanskje ok å innrømme at det ikke er «morro» som er ordet som troner øverst på kaka av beskrivelser. Det er morro også, men mest av alt er det slitsomt. Phew.