Archive | juli 21, 2016

Engstelig tur.

21 jul

Jeg har vært på tur. Nærmere bestemt i London. Enda nærmere bestemt øst i London, og ekstremt nærmere bestemt på Star Wars Celebration. Turen har vært helt fenomenal, arrangementet var knallbra og jeg er full av historier og opplevelser, men èn ting må jeg innrømme- å reise alene, det ekke no for meg. 

Nåja, jeg var riktignok ikke helt alene. Jeg møtte en kompis vel fremme som jeg hang med hele helga, og det var helt supert å ha en å dele opplevelsen med. Hadde jeg vært heeeelt alene heeele tida hadde det nok blitt litt.. småtamt, på tross av at det var Star Wars overalt og jeg elsker Star Wars.

I alle fall, jeg begynte turen min torsdag ettermiddag. Skulle fly og greier. Ekke spesielt begeistra for det, for å si det mildt. Jeg har ikke hatt noe særlig flyskrekk tidligere, så jeg regna med at det skulle gå greit likevel, men woooh, særlig det. Jeg stor der, likblek i boardingkø, med knyttede never og gråten i halsen mens jeg skalv i takt med frenenetiske rytmer. Jeg hadde lyst til å snu, avbryte hele opplegget, drite i Boba Fett og Stormtroopers og løpe hjem fra flyplassen. Det eneste jeg klarte å tenke var «kom deg på flyet». Kom jeg meg på, var det ingen vei tilbake og jeg ville i alle fall komme frem, uansett hvor pissredd jeg var. Jeg kom kanskje aldri tilbake igjen, du vet, i tilfelle flyet datt ned etter imploderte eller brant opp eller no på vei til eller fra, men om jeg overlevde den første turen ville jeg i alle fall få oppleve en Star Wars Celebration før jeg dævva.

Rett før jeg gikk ombord summet jeg mantraet «may the force be with me» og bare satte en fot foran den andre på pur vilje, og vips satt jeg ombord i noe som skulle ta meg en million fot opp i lufta. Jeg ba om en sånn lekker pose man kan spy i da jeg satte meg – så nervøs var jeg. Angsten satt så hardt, og jeg sverget ved måner og lykke og verden og brus og hunder at neste gang jeg skulle ut å fly, hvis jeg overlevde altså, så skulle jeg ta en tur til legen først. Ikke alt her i verden kan løses med piller, men faen, dødsangst må det være lov å tukle litt med.

Flyturen på vei hjem var akkurat like ille, bare denne gangen begynte jeg å grine da vi landa for jeg var så evig takknemlig for å ha overlevd to flyturer på fire dager. Oh yeah. Og jeg veit at det ikke er farlig. Jeg har lest beroligende statistikker og hurramegrundt, men når jeg står der kommer mister Irrasjonellus og banker dritten ut av fornuften. Veldig.. angstaktig.

Så sto jeg der i London, mutters aleine med en rosa koffert med ugle på, midt i dritmasse folk som visste hvor de skulle og hadde peiling på storby og livet generelt. Jeg følte meg som en overvelda loff. Jeg kom meg nå på toget, og jommen kom jeg meg på undergrunnen etterhvert også – hele tiden med nervøsitet og angsten for å gå feil og havne i gokk, sånn som i marerittene jeg hadde hatt på forhånd. Hva var dette for no? Jeg er en laidback person. I alle fall var jeg det. Nå var jeg engstelig for alt! Jeg kom meg frem til rommet jeg hadde leid og omtrent kollapsa på senga etter å ha satt på sytten alarmer for å være sikker på å komme meg opp, du vet, det kan jo hende jeg forsov meg. Det må jeg være litt redd for altså. Så sov jeg en natt og så var det straka vegen til tidenes arrangement.

 

«Nå, nå kan du bare kose deg».

«Nope. Her er det tusenvis av mennesker. Du skal være redd fooooor: TERROR!»

«Terrorfaren er minimalt. Statistisk sett trenger du ikke bekymre deg for det»

«Da legger vi til MATFORGIFTNING»‘

«Bare pass på litt. Hygienen her er god, slapp av.»

«Og SMITTE! Dødelige virus, eksotiske febere og, ikke minst, omgangssjuke.»

«God håndhygiene, det er løsningen. Dessuten har du har antibac i veska.»

«..Og du kan begynne å stresse for HJEMTUREN!»

«Det kommer til å gå bra, du kom deg jo frem.»

«Nevnte jeg at du skal være dritredd for å KASTE OPP? Uansett hvor du er og hva du gjør.»

«Det har aldri skjedd. Pust rolig.»

«Og helt til slutt legger vi inn FRYKT FOR ANGSTEN! Perfekt-o.»

Dette er jo ting som folk flest tenker litt på og har i bakhodet, men for meg ble det helt overveldende. Jeg hadde ikke hvilepuls en gang, så stressa var jeg for ditt og datt – dette var ikke sunt vett og reiseånd, det var en knyttneve i brystet som reiv og sleit i meg stort sett hele tida. Jeg har vært en del utenfor komfortsona da, kan du si. Vel hjemme kan jeg si at det var verdt det. Jeg er stolt over å ha gjennomført, spesielt med alt angstopplegget. Jeg var ærlig talt ikke klar over at jeg hadde noe særlig med angst. Det ekke fremmed for meg altså, men jeg trodde ikke at jeg skulle angste rundt for mye forskjellige greier. Dritredd for å kaste opp for no reason? Wtf? Vi er merkelig skrudd sammen, gitt.
Nå er jeg hjemme og angsten har blitt til en sånn nogenlunde rasjonell engstelse i situasjoner hvor det er sånn nogenlunde innenfor det som oppfattes som normale reaksjoner. Jeg er veldig takknemlig for det, for jeg har nemlig ikke tid eller ork til å ha angst på daglig basis. Mange mennesker lever med dette hver eneste dag, og dere får kudos av meg for å bare komme seg opp av senga!

Så. Det var det. Litt angspreik på en torsdagskveld. Et tema like godt som noe annet. Ha en strålende kveld videre, og nyt tanken på at det er fredag i morgen, for fredag er konge, selv i ferier. So long!

london