Archive | Feelgood RSS feed for this section

Hverdagsløgner

14 des

Har du noen ganger opplevd å lyve om ting du ikke trenger å lyve om? Ting som bare kommer ut en smule over- eller underdrevet, til kjente eller ukjente? Jeg har valgt å kalle fenomenet «hverdagsløgn».

En hverdagsløgn er en relativt unødvendig løgn i kategorien «hvit løgn». De får sjelden store konsekvenser, og er mer som et lite krydderdryss i en ellers alminnelig hverdag. Jeg har over de siste dagene samlet mine egne hverdagsløgner, så i stedet for å leve med den grusomme faren for å bli ubønnhørlig avslørt og hengt ut for folk og fe (selv om det ikke er særlig mye fe i området (jeg vet egentlig ikke hva fe er, er det kyr eller sau eller noe i den gata?)), velger jeg nå å avsløre meg selv og mine hemmeligheter. Brace youself – avsløringer is coming.

Noen ganger kaster jeg plast i restavfallet og sier at jeg kildesorterer. EN VILL HEMMELIGHET! Det er jo fullstendig unødvendig å si at jeg har kasta et stykke plast i plastavfallet når jeg ikke har gjort det. Jeg er sikker på at verden kan håndtere sannheten. Det er jo ikke krise.

Noen ganger ser jeg Dr.Phil og later som om jeg ikke har gjort det. Det er sjukt pinlig.

Noen ganger sier jeg at jeg så tre rådyr på vei hjem selv om jeg bare så to. Wtf? Det er da mer enn bra nok å se to rådyr.

Noen ganger sier jeg at jeg alltid velger fullkornspasta selv om jeg spiser vanlig pasta i ny og ne. Sjokkerende, jeg veit.

Noen ganger «glemmer» jeg tannpussen til treåringen. Det skyldes enten a) at mor er fullstendig utslitt eller b) at treåring er utslitt. Og hvordan er treåringer utslitt? De rister av raseri, hyler og skriker, sloss seg ut av pysjen og virker som et levende prevansjonsmiddel for ettertiden.

Noen ganger steker jeg kjøttdeig på varmeinnstilling 6, og om mannen da entrer kjøkkenet, skynder jeg meg å skru ned varmen til 4 og sier at jeg har stekt den på 4 hele tida fordi har er opptatt av at den skal stekes på 4. Phew. Happens every time.

Noen ganger spiser jeg sjokolade i smug så ikke barna skal se meg. Blir jeg oppdaget sier jeg at jeg spiser en frukt eller nøtter eller noe annet totalt usannsynlig, men barn er godtroende og kjøper det.

Noen ganger hver gang, blir jeg aggressiv av at min mann tygger tyggis, later som om jeg ikke hører det og blir dritsur av, for utenforstående, tilsynelatende ingen verdens ting. Det er så utrolig kvinneaktig, og jeg beklager til alle menn. (Ålreit, det var å overdrive. Jeg kan ikke beklage til alle menn. Bare en. Beklager en mann.)

Noen ganger later jeg som om jeg ikke har sett at søppelkassa er dritfull. Da blir det søppelberg. Jeg tenker som så at hvis jeg kan få husholdningen til å tro at jeg ikke har sett det enda, så kan jeg ikke holdes ansvarlig og kan heller få en suss idet visse andre personer går ut med søpla. Jeg gjør det samme om den er tom og mangler pose.  Gud, jeg er lat.

Noen ganger denne uka har jeg nikket og svar «ja» til både legen og helsesøster på helsestasjonen da de spurte meg om jeg pusser tenna på barna to ganger om dagen.  Håkei, jeg veit at det er viktig og riktig og alt sammen og jeg lover å skjerpe meg. Vesla har vitterlig bare to tenner ( der gjør jeg det igjen – det er en løgn, hun har kanskje åtte) men jeg skal pusse de to ganger daglig fra og med i morra. Lover.

Har dere noen hverdagsløgner?

Bloggåret 2015

7 des

Hei igjen, sveiser!

Jeg tenkte å ta et aldri så lite tilbakeblikk på bloggåret 2015. Det kommer til å gå fort. Jeg har skrevet hele to innlegg på et helt år – det er jo nesten en bragd i seg selv.

Sånn, da var det gjort. Det er vel ikke til å komme unna at jeg er en sporadisk blogger. Jeg trenger å gjøre ting i mitt eget tempo (tydeligvis), og har latt bloggen seile sin egen sjø hele dette året. Jeg har hatt noen alvorlige sykdomsepisoder og en krevende småbarnstid (morro, men gud så slitsomt det er med små barn), og jeg har ærlig talt ikke hatt noe lyst til å skrive her. Nå derimot, begynner jeg å bli klar igjen. Det er viktig å ikke føle seg presset.

Selv om bloggen har stått stille, har det skjedd noen ting. Jeg har hatt en ørliten kommentar i Kamille, og nå har jeg nettopp levert et intervju til Foreldre og Barn. Jeg gleder meg til å se resultatet, og håper mine ord og holdning til livet kan inspirere og glede leserne av bladet. Det var også oppfriskende å få rable ned noen tanker i en nogenlunde systematisk form.

Jeg tenker det holder for i dag, og håper dere ønsker meg velkommen tilbake. Jeg har masse og skrive om nemlig, og skal dele og svare og holde på litt og litt etterhvert (men snart igjen, jeg lover). Jeg har også fått noen eposter om bipolar lidelse og skal svare på disse snart, det blir fint. Ellers ønsker jeg dere en nydelig førjulstid, og husk og slappe av og nyte og la kaos få være en del av hverdagen uten å tappe dere for energi.

Dere er konge.

Mvh
Bloggdronningen

Ting på de merkeligste plasser

5 nov

Å ha små barn er et eventyr. Små barn flytter på ting, ofte og med stor iver. Her er et lite utdrag fra hverdagslivet mitt, hvor ting har åpenbart seg både her og der.  Og dere, dette er bare fra i dag. 

Paraply i stua, i tilfelle  regn.

Paraply i stua, i tilfelle regn.

20151105_121747

Støvtørker på kjelerist.

Baby og pyntepute i skapet.

Baby og pyntepute i skapet.

Rød tråd gjennom stua. Ingen leker med den, den bare ligger der.

Rød tråd gjennom stua. Ingen leker med den, den bare ligger der.

20151105_121726

Badass bortvendte badepingviner ved kjøkkenvasken.

Fjernkontroll på badet.

Fjernkontroll på badet.

Helt kvise.

O-o. Helt kvise.

Pelle politibil i senga vår, på min side.

Pelle politibil i senga vår, på min side.

Bakebolle og dopapir stifter bekjentskap bal baderomsdøra.

Bakebolle og dopapir stifter bekjentskap bak baderomsdøra.

Korken Ivar. Han har ligget der dritlenge.

Korken Ivar. Han har ligget der dritlenge.

Det koker på badet.

En kjele på badet for litt siden. En kjele. På badet. Noen andre?

Duplo i vaskemaskinen.

Duplo i vaskemaskinen.

 

Mvh. Småbarnsmor.

La oss snakke om kropp.

15 jun

Det er juni. En drøss av folk i vårt deilige land sulter og svetter i et siste krampaktig forsøk på å se ut som en topptrent 17-åring før bikiniene skal dekke minimale mengder av vår kropp. Strand og sol er et tveegget sverd for mange – det er deilig å hive kroppen i sjøen, lytte til strandlyder og kjenne sola varme, men duogdu, her skal også kroppen regelrett vises frem. Husker du at de fleste gir blaffen i hvordan du ser ut? 

Før jeg skriver noe som helst mer om «slapp av, det ekke så farlig», så skal jeg si at dette med vekt og kropp er viktig, og jo, det kan potensielt bli farlig også. Jeg promoterer ikke fedme – overvekt som gir høyt kolesterol, hjerte- og karsykdommer og diabetes må taes på alvor. Det er mye dritt som henger med overvekt, men, og der er et men(!), du trenger ikke å hate deg selv på veien. Er du såpass rund i kantene at helsa skranter, så sjekk litt ut om det er mulig å gå ned i vekt uten å føle skam og selvhat. Et kilo er et kilo, det er ganske nøytralt. Skyld, angst, skam og hat er det vi selv som tillegger våre ekstra kiloer. Kanskje vi kan klare å snu det der til noe mer «hei du, kilo. Jeg skal prøve å bli kvitt deg, men du får ikke lov til å ødelegge psyken min på veien». Jeg veit at det virker en smule naivt, men jeg har selv slitt med egen vekt. Jeg har ikke vært overvektig, men jeg har hatt to spiseforstyrrelser. Vi må slutte å hate oss selv, og bli litt mer tekniske. Jeg tror det er fornuftig.

Nå som jeg har blitt mamma har jeg tenkt mye på dette med tjukkebollasyndromet. Jeg kan stå i speilet og virkelig se (og tro) at jeg har blitt feit. Og stygg også. Og så har jeg lite hode. Og arr på armer og bein. Og strekkmerker. Og ingen av klærne mine passer lenger (evnt. enda.). Og så blir jeg frustrert og sint og så kommer selvkritikk og selvhat på hvert sitt sølvfat. Men nå har det kommet en ny tanke. Den handler om å være rollemodell for mine barn. Jeg har lovet meg sjæl og ikke snakke stygt eller nedsettende om min egen kropp foran mine barn. Ikke foran min mann heller, og dersom jeg klarer det, vil jeg til slutt bare ha meg sjæl å snakke dritt om meg sjæl til, og hva faen er poenget med det?

Min datter skal slippe å ha en mor som er opptatt av vekt utover det normale. Jeg har begynt å innse at, etter to barn, så er kroppen min annerledes. Kanskje jeg aldri kommer tilbake i de klærne jeg hadde før jeg ble gravid. Kanskje min kropp er endret på en vis som gjør at jeg kommer til å se ut omtrent som jeg gjør nå. Jeg veide 68 kg før jeg ble gravid med snupp. Nå veier jeg omtrent 74. Når jeg ser meg i speilet ser jeg en timeglassfigur, flotte kurver altså, selv om magen er litt større. Og lårene. Og armene. Litt her og der, med andre ord. Og vet dere, kroppen min er fyldig og flott naken, men den virker tjukk når jeg prøver klær som jeg vet passet før. Jeg har dermed kommet frem til at kroppen er riktig og klærne er feil – på den måten trenger jeg ikke å føle meg mislykket, og kan heller bare være meg selv, stolt og med god samvittighet. Jeg trener regelmessig, spiser sunt og er sunn og frisk. Jeg tror jeg skal finne meg en fin badedrakt å ha på stranda i år, og så skal jeg gå rundt med hevet hodet og mine fyldige kurver og bare være awesome hele sommeren.

Er det ikke rart hvordan «fyldige kurver» høres så utrolig mye bedre enn «noen kilo for mye». Vi må slutte å dra oss selv ned. Sommerkroppen? Klart det. Har kropp, venter på sommern. Sunn og frisk-kroppen 2015, here we come.

O’ herlege barseltid!

15 des

Alle damer har tips og råd når det gjelder graviditet, fødsler og barneoppdragelse. Jeg vil også. Her en min barseltidoverlevelsesliste.  

Først av alt – det ekke så farlig. Du er moren til ditt barn, og barnet er barnet ditt (YES. Litteratur på høyt nivå.). Det kommer til å gå bra. Du kommer til å gjøre feil, og det kommer til å gå bra. Du kommer til å forsøke en hel drøss av ting som slår ut i full blomst av motsatt effekt, og det kommer til å gå bra. Du kommer til å gjøre ting du ikke er stolt av, og det kommer til å gå bra. Heldigvis kommer du til å gjøre enda flere kjempebra greier enn dårlige greier, og det er overveiende sannsynlig at barnet ditt kommer til å bli et ålreit menneske en vakker dag. Barn gjør også feil. Vi elsker dem likevel. Vi må elske oss selv på tross av egne feil også. (Håhå, ta de visdomsordene, dere!)

Ålreit, ålreit listetid. Fru Podhorny presenterer «Forslag til hvordan man kan fikse barseltida på en ålreit måte»:

Amming. Gjør nok det hele ganske mye enklere.

Raust kosthold. Amming og spedbarning krever dødsmye energi. Her er det ikke særlig til karbohydramatikk for tida.

Ullpysjen fra Nøstebarn. Varm, myk og med knepping ned over brystet. Isi-pisi å slenge ut en nattpupp. Vel verdt en investering.

barsel3

Ammeinnleggopplegg. Papir og ull.

Ammeinnlegg i ull. Jeg har to sett, det holder. Ikke vær blyg når det gjelder størrelse – jo mer pupp som holdes varm, jo bedre er det. Har enda ikke hatt brystbetennelse i min karriere som ammende.

Ammeinnlegg i papir. Drøssevis. Jeg starta ut med ammeinnlegg i bomull, men jeg er ei lekk skreppe, og bomull blir kaldt. Det er få ting som er så lite fristende som å legge en gjennomvått, slapt og kaldt ammeinnlegg tilbake i bh’n. Jeg syns papirvarianten er mye mer praktisk, det blir litt mer bruk-og-kast, men du kan jo velge et som er produsert forsvarlig i alle fall. Disse innleggene legges innerst, og så har du de varmende ullinnlegga utenpå. Mm, puppen har det kose-seg, og ullinnlegget  trenger bare å vaskes ved mæd lekkasjeanfall.

Samsoving. Dette har vært redninga for meg. Da har jeg full kontroll på den lille dinosauruskilpadda, og jeg slipper å gå ut av den varme, gode senga om natta. Jeg er ikke redd for å ligge på henne, kroppen sørger for at det ikke skjer, og nå begynner jeg å bli en smule rutinert og greier også. Jeg sover langt bedre denne gangen enn da førstemann var nyfødt, noe som kan tyde på at samsoving til en viss grad må læres, eller i alle fall at man kanskje trenger å bli trygg på det og vant til det. Nå er det fantastisk. Jeg sover helt prima om nettene, og det gjør tulla også.

Bleieskift i senga. Dette er verdens beste oppfinnelse. Jeg har en kurv under nattbordet mitt med et håndkle, en reservepysj, bleier, ammeinnlegg, våtservietter og en rull med hundeposer. Igjen, jeg trenger ikke å stå opp fra senga. Bedagelig og behagelig, og null stress å skifte en nattbleie.

Hundeposer. I steden for de dyre småposene fra kommersland bruker vi hundeposer til bæsjebleier og slikt.

Bæresjal. Ha tålmodighet. Øv og bli kjent. Når du får dreisen på det tilsynelatende umulige stykket med tøy er det så utrolig praktisk. Husarbeid, eksamenslesning, matlaging, oralt fødeinntak hos mor (..eller bare spising, som det kalles), dobesøk (jada, bare gjør din bisniss med babyen på, det gjør ingen ting), handleturer – to frie armer og kroppskontakt og nærhet (og man slipper å ha meg seg vogn rundt om kring). Det finnes en million måter å knyte på, det er bare å google i vei. Jeg bruker et uelastisk sjal på fem meter til nyfødtbæring, men det finnes mange andre alternativer, og selv om sjal er best når de så små, så finnes det enklere varianter som ikke behøver å knytes på (man bruker klips i steden), som for eksempel Ergobaby med nyfødtinnlegg. Prøv å styr unna Babybjørn bare, de er ikke godt bæretøy. Og slapp av, liker du ikke bæring så drit i det. Jeg er sikker på at du er en god mamma likevel.

barsel

barsel2

 

En mann som kan hente vann mens du ammer. Ekstremt praktisk. Jeg har en tendens til å glemme nøyaktig hvor tørst man blir det øyeblikket de kobler seg på. Urutt.

«Livet leves i faser». Husk på det. Det går over. Det skal ikke være slik for alltid. barsel4

Svisker. Ikke det diggeste i verden, men det gir sin gevinst når du sitter på ramma i ukene etter fødsel. Trykking har du gjort nok av for en stund,let the svisks do their magic. 

Smokk. Å du tindrande du så praktisk. Det er sunt også, visste du det? Frem til barnet er 6 mnd er det bare fordeler ved bruk avbarsel7 smokk. Hurra! (Den eneste risikoen du løper er at barnet kan bli sugeforvirra. Det er derfor man anbefaler å vente med smokk til amminga er vel etablert. Jeg tror vi ventet en drøy uke denne gangen. Da spiste hu så godt at jeg følte meg trygg på det.)

Purelan. Harru såre brystknopper? Jeg har testa litt forskjellig, og Purelan er min favoritt. Det er lanolin, et helt rent naturprodukt, og det trengs ikke å tørkes bort før barnet legges til brystet. Har ikke hatt behov for det denne gangen, men det redda meg forrige gang. Amming med såre brystknopper er et formidabelt helvete – sånn hvor du griner og krøller tærne og gruer deg til neste gang, og bare biter tenna sammen og sender misunnelige blikk bort på barseldamene som gir flaske. Der sitter de, med hele brystknopper, uten melkespreng og melkeflekker, uten ammeinnlegg overalt i huset, kledd i akkurat de klærne de ønsker å ha på seg uten å måtte teste om det er mulig å vrenge ut et bryst på kort varsel. På lørdagskvelden tar de seg et glass vin til maten uten noe mer kjas, og gjett hvem som er oppe og mater om natta? Pappaene.

Morsmelk (til alt mulig.) Til sår stump, til rennende øyne, til tett nese (hovedsakelig hos barnet, altså) og til renhold av meieriet. Bare sprut på, og la lufttørke. Det gjør vidunderverker.

Lov til å grine. Jeg har lov til å grine når jeg vil, av hva som helst. Det er en selvskreven barsellov. Da skal jeg ha trøst og forståelse. Takk.

Få unna husarbeidet. Hahahahahahahaha. Lol & særlig a/s. Røddig kan du ha det nårru er pensjonist.

barsel6

 

 

barsel9 barsel8

Mitt barselmotto er «Gjør det enkelt for deg sjæl». Det er så mye enklere enn å gjøre det vanskelig for seg sjæl. Jeg sier noe der, gjør jeg ikke? Kos dere med smånurk! Vi prekæs! 

 

En nydelig sommer.

15 jul

Uten forventninger er det enklere å finne ro. Det er enklere å se det som er vakkert, og det er enklere bruke det man allerede har. Hagen sin, foreksempel. Og stearinlysene sine. Jeg har hatt et eventyr av en sommer, uten å reise noe sted, uten planer og uten forventninger. Jeg har spist sure rips med sand plukket av en liten neve full av kjærlighet og iver, blitt kalt vakker av deg, kjæresten min, og jeg kjent de første sparkene fra et liv som kommer. Jeg har vært dritsur av varmen, og fått SOS-saftis. Jeg har hvilt meg når jeg har vært trøtt, og oppdaget at jeg ikke har lyst til å reise noe som helst sted.

Om morgenen har jeg våknet opp med en barnefot i fjeset, to fisende hunder, dyna på gulvet og deg ved min side. Noen dager får jeg kaffe på senga av en halvvåken krøllete fyr og en liten gutt i tung bleie og pysj som klyver opp i senga og bare elsker meg som den jeg er der jeg ligger. Andre dager sniker jeg meg opp før dere to tusseladdene våkner, rusler ned og setter på kaffen og serverer den på senga i «verdens beste pappa»-koppen. Atter andre dager er jeg så himla trøtt fordi jeg har ligget altfor lenge våken og lest i en spennende bok og fnist sammen med deg eller trillet midnattstur med kliss våkent barn eller bare dødd av varme eller jaktet på en surrende mygg kvelden før. Da maser jeg på at du også må stå opp fordi barnet er våkent og du blir sur fordi jeg maser og jeg blir sur og så maser jeg mer helt til vi begge står opp. Da setter vi på kaffen sammen, og jeg sier sorry, og du varmer rundstykker og sier at det går bra og kysser meg i panna. Så tenker jeg at jeg er tross alt en hormonell STBW, din STBW, et lekkert kallenavn du har gitt meg, Soon-to-be-whale. Jeg nærmer meg hvalross.

Noen dager har vi tuslet ned på stranda. Barnet har kanskje sovet seg en lur i skyggene av de store trærne, og du og jeg har ligget og lest, og du syns jeg er altfor lite kosete på tross av at jeg ligger der og peser i nittitre varmegrader og er dødsgravid, og jeg tvinger deg til å bade, og barnet våkner og får en is og så går vi ut i vannet og leker alle tre. Barnet hviner av fryd og hjertet mitt eksploderer av lykke og stolthet, og vi hopper opp og ned, plasker med beina og barnet roper mer-mer-mer! og vi leker mer, og stoltheten lyser av oss. Vi er en lykkelig liten familie.

Noen dager har det vært masse regn, og vi har vært inne og ikke vært ute, og vi har pusset opp soverommet til lilleErt, og det har blitt skikkelig fint. Vi har gjort det sammen, og oppdaget at vi kan helt fint pusse opp sammen, det har vært veldig hyggelig å høre dine penselstrøk sammen med mine. Noen ganger har vi krangla litt, du og jeg, over et eller annet uviktig, både i regn og i sol, men det er sånn mennesker er. Vi er ikke perfekte noen av oss, og noen ganger tar vi feil og greier, eller vi misforstår hverandre eller til og med går inn for å misforstå hverandre bare for å lage litt kvalm. Sånn er det. Vi er glade i hverandre likevel.

De fleste dagene har du bakt brød og andre gode saker. Da nynner du, og du lar sønnen vår spise bolledeig og elte og kna sine egne deigklumper. Hundene våre ser ut til å elske mel.

Vi lurte litt på om vi kanskje skulle reise bort et sted, for å få litt avveksling. Vi var på en hyttetur den første helga i ferien din, og det var veldig koselig, men etter det har vi bare blitt her hjemme. Vi hadde et bittelite feriebudsjett som vi ble nødt til å bruke på nytt eksosanlegg, sånn er det bare, vi trekker på skuldrene og ler av det hele, det er bare penger, og du sier at når man bor på Tronvik så trenger man ikke å reise bort noe sted, og du har helt rett. Vi kan rusle ned til stranda når vi vil, og kanskje tar vi med Frank som elsker å svømme, og når vi ligger i senga vår og skal sove og det er stille kan vi høre bølgene slå inn over Jeløya. Det er magisk, og jeg kan krølle tærne og vite at jeg er lykkelig. Det er deilig å føle seg  takknemlig sånn som man kan når man har det sånn som jeg har det. Det er mange mennesker som har gjort en innsats for at vi kan ha det så bra som vi har det, på en så fin plass, og jeg husker på det hver eneste dag og jeg er takknemlig for det hver eneste dag. Din familie og min familie og vår familie.

Det blir ingen ferietur på oss denne sommeren. Vi tenker kanskje at vi skal dra på en liten tur, bare du og jeg, før den nye babyen kommer, kanskje til høsten. Børni kan være hos mormor eller farmor og farfar, og du og jeg kan dra på kjærestetur, det er det mange som sier at er lurt og at vi bør. Det som er rart er at jeg ikke føler noe behov for å reise bort herfra, og det føler jeg fordi du er så innmari flink til å sette pris på meg i hverdagen, og fordi jeg føler meg som kjæresten din hele tiden og at vi er et lag og at jeg ikke trenger å reise bort for å finne noe, for vi har det her, akkurat her, i eventyrhuset på Jeløya. Vi kan dra på ferie til epletreet i hagen og ligger på et pledd og spise grillet kylling og salat rett fra posen, eller ligge med sammenfiltrede bein på flossteppet i stua og lese i hver vår bok og ikke si noen ord og være på ferie der. Vi kan låne bort barnet for en kveld kanskje, og dra ut på ferie og spise på resturant, og så komme hjem og være hjemme. Verden er stor og spennende. Men den går ingen steder. Den er sikkert stor og spennende i noen år til.

Huset har også hatt sommerferie. Vi har ikke klaget på at det har tatt det med ro og latt støv og sand ligge litt lenger enn vanlig, eller at kjøkkenet har vært fullt av mel og litt oppvask, eller at vi kan se at sofaen har hatt to hunder i seg som  har rullet seg i den etter å ha vært i sandkassa og gravet ned et bein. Huset har kost seg i varmen sammen med oss, og fått lov til å hvile seg. Fine huset.

Vi hadde bare en plan for denne ferien og det var å male et soverom. Det har vi gjort. Vi har tilogmed begynt på et til. Det tar tid, for det er varmt eller vi har lyst til å gjøre noe annet eller det har vært fotball VM eller vi har et våkent barn eller vi gidder ikke, men vi gjør litt når vi har lyst og ingen maser og det finnes ikke stress i oss. Da gjør det ingen ting. Vi blir ferdige til slutt. Jeg gikk inn i denne ferien uten forventninger, og uten planer. Og den har blitt fantastisk. Jeg har jo vært sammen med deg og lille bustetryne, og den lille babyen sparker og er glad og jeg er glad. Jeg skal nyte resten av uka også. Og så skal vi gå tilbake til hverdag og prøve å få et barn som sover til et sånt nogenlunde aldersadekvat tidspunkt, men i noen dager til skal det løpe en fyr i bleia i hagen til sene kvelden og vi skal sove trangt og trygt og jeg skal tvinge deg med på stranda igjen og du skal få snekre BBB-hyller og bare være deg selv for du er den beste, og jeg er sikker på at det er du som gjør meg i stand til å nyte det enkle, det vakre og det vanlige.

Det vanlige er der for oss alle. Vi må bare huske å elske det. God sommer.

10516655_1520999431455442_1219205553128266340_n

Et av sommerens fruktfat, dandert av mannen i huset. Glassbolle med melon og trøkka-nedi-bananer. Helt prima.

Strikkesatan.

29 jun

Jeg tenkte en dag at jeg hadde lyst til å strikke litt igjen. Jeg har egentlig aldri fått dreisen på strikkinga, og i et innfall av galskap tenkte jeg at nu er tiden komen – eg skal bli strikkeguri numero unos. Of the world.

Som noen av dere vet, har jeg jo tidligere heklet litt, og for dere som ønsker å se det prosjektet i sin helhet er det bare å klikke litt ømt her. Jeg er en trådmester uten sidestykke, og har atter igjen bevist for meg selv og de i min umiddelbare omgangskrets at jeg kan lage kunst av en hævv med tråd. Hvorfor det ikke blir sånn som på bildene i oppskriftene veit jeg ikke riktig, men det velger jeg å ikke fokusere noe særlig på.

Prosjektet mitt skulle ende opp omtrent slik:

 

strikk1

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette er en meget søt og yndig liten kjole. I oppskriften er det oppgitt hvordan man skal strikke den på slikt vis at den passer en baby på tre måneder, en variant jeg gikk for. Kjolen er designet av Tora Frøseth, og det er hun som eier hele opplegget og generøst deler den til oss som ikke skal bruke den til kommersielt bruk. Det syns jeg er fint, og med min takk kan jeg vel opplyse om at sannsynligheten for salg er særdeles lav av åpenlyse årsaker.

Jeg har en mutter som har bedrevet noen sjuke strikkegreier, men som dessverre ikke kan strikke lenger. (Hun pådro seg tidenes senebetennelse etter å ha strikket noen kjoler til seg selv, og er faktisk permanent strikkeskada. Dette er en alvorlig sport, for tøffinger.) Siden min mor ikke lenger har glede av sitt strikkegear, ble det sermonielt overrukket til meg, og med pinner i alle størrelser og typer og masse flott garn skred jeg til verket.

Etter en ganske bulkete start hvor jeg ble frarøvet en halv natts søvn, hadde jeg intet mindre enn null masker på pinnene mine. Mine ferdigheter i å lese oppskrifter var dog betydelig bedret, likeledes min evne til å trille nøster og oppraknet garn i frække farver. Etter denne første natten fulgte dagen da jeg faktisk kom igang – jeg hadde sånn nogenlunde riktig type pinner, et fint garn og endelig visshet om at når det står «strikk pinne 1» så betyr det at man skal gi f i at man sitter med rundpinner og bare strikke som om det var vanlige pinner ellers blir man litt matt når man kommer til det punktet hvor det står «begynn å strikke rundt». Etter to timer med mikroskopisk knot. Satan.

Et pussig element som overrasket meg litt blant kodespråk og vilje, var den ukuelige trassen som oppsto i meg underveis i arbeidet. Resultatet av denne trassen er at jeg nektet å lære meg, uvisst av hvilken grunn, hvordan man faktisk øker masker underveis, noe som preger arbeidet i relativt stor grad. Jeg gikk for learning by doing. Ikke min beste avgjørelse.

Vel, etter timer med strikkepinner mellom fingrene ble den jævla kjolen seende slik ut.

strikk

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En lefse av en kjoleillusjon. For en gigantisk tre måneder gammel baby. Uten sans for estetikk. Det kan være på grensa til barnemishandling. På dette punktet ble det liksom klart for meg at dette ikke kom til å bli den dundrende suksessen jeg higet etter. Jeg reiv ut pinnene i ren affekt. Nå begynner jakten på et nytt prosjekt.

strikk3

Et nøste håner meg fra stuebordet. Bare vent du, vesle trådhelvete, jeg har bare såvidt begynt.

Jeg syns det er fint å kunne strikke. Eller altså, illusjonen om å kunne strikke syns jeg er fin. Og jeg skal mestre det. Jeg skal. Jeg skal faen meg strikke så bra at mannen min uoppfordret ber meg om å strikke en genser til han også. Så flink skal jeg bli. Først skal jeg bare få til et babyplagg, uten å ta høyde for at barnet jeg venter kan være siamesisk tvilling i førtikilosklassen. Det skal bare bli søtt og imponerende og alle skal være helt sånn «åh, for en nydelig jakke. Hvor har du kjøpt den?» og jeg skal bare være sånn «åh duu, den har jeg strikket med mine delikate fingre på syltynne nærmest usynlige pinner av bambus med anoreksiagarn i tykkelse minus tre.» . Jeg skal fnise litt mens jeg sier det. Som en fløyelsdrøm. Der har du meg.

 

 

Tips til enkel (på ordentelig enkel, ikke sånn «denne er bare enkel at alle får det til» men så er den akkurat litt over nybegynnerstadiet slik at jeg ikke fikser det og føler meg som et utskudd av en imbesill og må gråte alene mens jeg spiser is og handler babyklær på nett) tas i mot med hjertelig takk. Jeg må komme meg tilbake på pinnene før jeg mister motet.

God kveld. Og SOS.

 

 

strikk4

Drit og dra.

 

 

 

 

 

Verdens vakreste hjem

30 mai

Jeg har verdens vakreste hjem

Det er fylt av liv og lek og ville hunder

fred og ro og kosestunder

bamsemums og traktorchips

stort og smått og uglenips

tid og lyst og villighet

travelstund og rot og let

søte epler, ville bær

klesvask både her og der

søte sko og bustehår

plaster til et lite sår

sang og sand og gress og søl

lilletærs kommodebrøl

snuter på en smulerest

borte bra, men hjemme best.

mai920140530_12094620140530_120937m9920140530_120909mai44m887m64

mai3

mai1mhjerte

 

 

 

Livsvaluta

21 mar

God kveld.

I dag har jeg vært i begravelse. Jeg har tatt farvel til min morfar, en trist, men flott, avskjed. Jeg har grått en million tårer, klemt både kjente og ukjente, kvalifisert meg til NM i snitter og klappet en villsau.

Nå som kvelden kommer, sitter jeg igjen med to tanker – villsauer er søte og livet er verdifullt.

Vi skal alle dø. Forsvinne, bli til jord, gjenfødes, dra til himmelen, gå igjen – hva nå enn man måtte ønsker å tro på. Døden kan vi ikke endre. Livet derimot, det kan vi endre. I alle fall litt.

Det jeg finner aller mest trøst i i hele verden, er tankene om at jeg ikke trenger å bli noe stort eller verdensberømt. Jeg kan bare være helt vanlig, passe lykkelig. Helt ålreit, sånn omkring gjennomsnittet.  Det kan du også. Vi kan bare være helt greie, helt ok, helt sånn passe pene, kanskje litt tjukke, noen ganger glade og noen ganger sure. Vi kan noen ganger har det strøkent men som oftest ikke, og vi kan elsker hunder men ønske å kvitte oss med fillebikkja i ny og ne. Vi kan se på barna våre med stolthet, og vi kan innimellom ønske at det var lov å bare gi dem littegranne ghb så vi kan få litt fredværsåsnill, selv om vi ikke gjør det, fordi vi er faktisk ålreite foreldre selv om vi blir litt lei.

Vi kan være gode foreldre som innimellom gjør feil, kanskje tusen ganger, men som elsker barna våre og som blir elsket igjen. Vi kan krangle med samboerne våre om idiotiske ting, fordi vi er menneskelige og mennesker er innimellom idiotiske, og vi kan bli venner igjen og si unnskyld. Vi kan ha dårlig samvittighet for rare ting – som at matpakka ikke har kålrabisjørøverskip eller at vi spiser sjokolade – og vi kan føle oss merkelig bra for enda rarere ting, som å svette helt vilt i syvtida om morgenen eller ha på oss skikkelig dyre sko som vi vet at den ene kollegaen vår har dødelig lyst på. Alle disse særegenheter er helt ok – noen ganger er vi nødt til å jobbe litt med oss sjæl, og noen ganger er vi nødt til å kreve at andre jobber litt med seg sjæl, men i det store og det hele er det rom for så mye rart.

Jeg tror vi er helt ålreite sånn som vi er. Vi ekke dødsbra. Eller dårlige. Vi er begge deler, og alt i mellom. Vi må bare huske å gjøre det som gjør oss glad, på ordentlig, og samtidig spre litt glede på veien. Da gir vi livet mening. Ikke en dyp, underliggende mening, men er like god mening som de fleste andre potensielle meninger, dessuten er det en hyggelig mening som gir mye glede. Jeg leste her forleden at minner er det eneste livsvalutaen som egentlig har verdi – tenk bare, tiden løser seg jo opp, blir utydelig og forsvinner, men et minne skiller en hverdag fra en annen; Derfor må vi investere tid i minner, og et minne er en erindring som skiller seg fra dagligdagse ting. Jeg syns det er klokt sagt, og jeg er tror jeg er enig, så lenge jeg ikke begynner å mase med å måtte lage minner hele tida. Jeg tenker at det er greit å ikke skape så himla med minner også, men kanskje gjøre begge deler – sørge for at mange ting blir kjente, trygge rutiner, mens noen ting skal få lov til å være en-gang-i-en-livstid. Om vi skal være minneinvestorer på fulltid tror jeg nok at det  ikke trenger å være så krampaktig kreativt og overveldende, og jeg satser på at det holder med at det er en smule annerledes. Hurra!

Jeg har skapt et i dag. Minnet om min morfars begravelse. Et godt, vemodig minne. Jeg har en flott familie. Jeg er heldig. Og jeg har fått klappet en villsau. Mæ-æ.

Ha en strålende helg. Nyt.

Renate mars 2013 016

 

Møt klientellet

3 mar

IMG_2552

Johan. Leser  døgnet rundt i sine maniske faser. Fortsatt preget etter mobbingen i oppveksten som følge av flatpakkethet. Trenger oppmuntring, og jevn tilgang til utfordrende litteratur.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

IMG_2558

Siggurd. Relativt misfornøyd med livet, typisk goter i sort skinn. Påstår han er kronisk misforstått, sigger alltid, og sluker notatbøker rått. Mistenker at han skriver dagbok. Later som jeg tror på at han er litt suicidal, i alle fall på torsdager.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

IMG_2555

Simen. Livlig og relativt fornøyd med tilværelsen, tross blindhet på høyre øye. Elsker å bli røska i overkjeven. Er høflig og hjelpsom, tar gjerne oppvasken. Føler seg kronisk skitten på innsiden, tiltak for å bedre selvtillit iverksatt med jevn progresjon. Har fortsatt raseriutbrudd hvor han får utløp for vanskelighetene ved å aldri bli ren nok til å f.eks. lage mat (ønsket om å bli ovn forstatt sterkt).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

IMG_2562

Hvaldemar. Hvalaktig type, bred mellom øynene og en smule enkel. Trives ikke godt i vann, det trekker litt ned på hval-skalaen. Stillferdig fyr, blåser i det meste.

 

 

 

 

 

 

 

IMG_2554

Gustav. En uvurderlig magiker i hverdagen, men har en pågående konflikt med TrakterLesba. Utfører sine plikter med glans, men er relativt dyr i drift – Gustav har designernykker. En fornem herre. Lyver mye. Narsissist.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

IMG_2551

Trude. Paranoid og hypersensitiv. Påstår hun kan kjenne på kroppen når det går i dørene, føler seg oversett og hyler for det meste. Slitsom.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

IMG_2553

TrakterLesba. Har en manisk trang til å suge opp vann. Flørter en del, og er, på tross av sin påståtte legning, grute-gæærn. Skuddsår i panna gror fint, Gustav fortsatt hovedmistenkt. (Muligheter for mekling mellom parter?)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

IMG_2560

Synnøve. Fortsatt sengeliggende med ME. Beskriver hvordan hun opplever at all energien blir trukket ut av henne. En smule betutta, men har en del gode samtaler med Lars.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

IMG_2559

Lars. Abnormal seksualdrift – snakker svært mye om boning. Har klart å etablere et aseksuelt forhold til Synnøve, men plystrer kontinuerlig etter henne. Lars blir konsekvent tråkket på av de øvrige beboerne, vi antar dette er grunnen til den voldsomme seksualdriften. Har anlagt slapt sjegg, med liten suksess.