Archive | Feelgood RSS feed for this section

Kunsten å prokrastinere – grip morgendagen!

2 jan

Så, her sitter jeg, med rykende fersk kaffe. Det er januar, hvilket betyr at eksamen nærmer seg med stormskritt, og oppgaven straks skal leveres. Jeg skal, etter planen, bedrive aktitiviter som samsvarer med nettopp disse overhengende, og ikke minst presserende, tidsfrister og krav, og har ingen tid å miste. Så hvorfor har jeg ikke skrevet et ord?

Siden jeg skulle begynne mitt arbeide for dagen omtrent kl. 11.00 kan man stille spørsmål om hvor langt jeg har kommet til nå, 48 minutter etter oppstart. Jeg har tatt en kaffe med muttern, gått tur med hundene, lest litt om BJJ, funnet ut når første skoledag er, planlagt å søke om barnehageplass, funnet barnepass til neste uke slik at jeg kan jobbe med eksamensforberedelser og begynt å skrive dette innlegget om prokrastinering (noe jeg har utsatt en stund).

Dette kunne potensielt vært deprimerende saker. Det hadde det også vært, for en liten stund siden, helt til min mann kom hjem med en bok av John Perry, kalt «Kunsten å prokrastinere». Denne bokens undertittel er «En guide til effektiv somling og utsettelse, eller hvordan få ting gjort mens du venter på å komme i gang». Boka er spik, spenna gennial – den tar et oppgjør med dustete utsagn som «ikke utsett til i morgen det du kan gjøre idag», den er vittig skrevet og samtidig har den et behagelig, intellektuelt preg som flakser innom en og annen filosofi her og der. Nydelig.

Jeg har nemlig lurt på hvorfor jeg er et menneske som gir inntrykk av å prestere godt og overholde tidsfrister – et menneske som får ting gjort og som man kan stole på. Jeg er nemlig et rotehue, et skippertaksmenneske, et menneske som enkelt lar meg lede fra en stor oppgave til å utføre andre oppgaver – og nå har jeg endelig innsett at jeg får ting gjort, om enn med et nødskrik, fordi jeg er en strukturert prokrastinatør. Jeg vil alltid gjøre andre ting dersom noe viktig står på toppen av prioriteringslista mi, og i steden for å fokusere på at jeg aldri får gjort det som står på topp, skal jeg gi me selv ros for alt det andre jeg får gjort.

Jeg har en kamerat, som før forrige eksamen kom med en tilståelse; «Jeg brukte hele dagen i går på å rydde og vaske huset, slik at jeg ikke kan begynne med det etter at vi har fått eksamensoppgava». Det, mine damer og herrer, er stjerneeksempelet på en strukturert prokrastinatør med selvinnsikt som tar grep om livet. Imponerende. Personlig fikk jeg ryddet hele andre etasje etter at oppgava var delt ut, men det gikk nå greit likevel.

Det beste jeg kan gjøre for meg selv er å innse at jeg er en prokrastinatør, en god en sådan, som får gjort en hel masse viktige saker, bare ikke akkurat det jeg burde gjort. Sannheten er at jeg får gjort det jeg i første omgang burde gjort når det dukker opp noe enda viktigere jeg må gjøre, slik at det jeg burde gjort ikke lenger er det jeg må gjøre fordi det jeg må gjøre er viktgere enn det jeg burde gjort, og derfor gjør jeg bare det jeg burde gjort for å slippe det jeg må gjøre.

Slik går dagan. Du er ikke alene. Vi er mange prokrastinatører. Det er upraktisk, og ikke helt supert, men det er ikke verdens undergang. Så ta deg en kaffe, sorter alle blyantene etter farger og lengde, skriv en låt eller støvsug bak sofaputene, og klapp deg på skulderen for å ha gjort disse tingene (som du sannsynligvis har utsatt en stund). Når det ikke finnes noen annen utvei enn å gjøre det viktige, så gjør du det bare. Det siste, og aller beste poenget, er at jo tettere opptil tidsfristen du kommer, jo lavere legger du lista for hvor bra det skal bli. Fra å gå fra en idè om at du skal gjennomføre med bravur til stående ovasjon går du etterhvert over til å være takknemlig for at du i alle fall har gjennomført – til syvende og sist rabler du ned en helt tilstrekkelig oppgave, lager enn helt ok julemiddag, får rommet malt med et par helligdager, får tatt en kjip styrkeøkt eller strikket et skjerf (som egentlig skulle vært en genser, men det ble det ikke tid til), og i tillegg har har du gjort utrolig mange andre dødsbra, viktige og nyttige ting mens du ventet på å komme igang. Applaus! 

Hvorfor gjøre i dag, det du kan utsette til i morgen. 

 

9788203294013

Jeg tenker at denne jula blir en jul ulik andre juler, men lik også, på en måte.

26 nov

Her sitter jeg og tenker på jula. Jeg tenker på tiden som kommer, på alle forventningene, alle lys og sjuke nissekopier og reinsdyr og kranser i plast og kaker og gaver og fett og sinnsykt høyt støynivå.

Jeg tenker på verdier og prinsipper, på tradisjoner og forvirring, på det å skulle skape sitt eget, midt oppe i det å skulle beholde at det andre. Jeg tenker på denne jula, som blir noe spesielt, fordi min sønn er mer enn et potensielt menneske som gulper på julekjolen min, i år er han tross alt et barn, ikke et lite krapyl.

Jeg tenker på denne jula som den andre jula jeg skal være spiseforstyrrafrisk, den jula jeg skal spise og kose meg og ikke måtte trene, telle, ha dårlig samvittighet. Jeg tenker på denne jula som en jul hvor jeg skal ordne julestrømper og bake julekaker fra ferdigdeig, ikke fordi jeg ikke liker å bake ting fra bunnen av, men fordi jeg har bestemt meg for å gjøre det enklest mulig for meg sjæl.

Jeg tenker på denne jula som den jula vi skal bestemme oss for om vi er sånne mennesker som har ekte juletre eller om vi er sånne som har et tre av plast, ikke fordi vi hater naturen, men fordi det er rimeligere og enklere med en plastikktre, og dessuten har vi såpass velutviklede empatiske evner at vi kan bli glad i et tre, selv om det er i plast. Jeg tenker på denne jula som en jul uten hjemmelaget juletrepynt som kommer hjem i en sekk, krøllete og tydelig fiksa av en husflidmotsetning, og jeg kjenner at jeg gleder meg til det, det blir helt spesielt, det å kunne få sånne sløydsaker og dorullengler og metervis med lenker i glanspapir som ikke matcher, det er, akkurat nå, en av hovedgrunnene til at jeg fikk barn. Jeg tenker at denne jula kommer det til å være skittent på gulvene, fordi jeg ikke kommer til å rekke å vaske, jeg har tusen innleveringer og et lite barn som løper omkring og utforsker verden, og jeg har meg selv, tidenes rotehue,  og det skal bare være greit, om hundre år er jeg død likevel, og ingen bryr seg om gulvet var skittent i jula 2013.

Jeg tenker at jeg gjorde noe genialt denne jula, for jeg valgte meg ut en nydelig butikk, nærmere bestemt Per Magnussen Bokhandel A/S, og bestemte meg for å ha skylapper mot verden, og at jeg skulle finne alle skattene jeg vil gi bort denne jula der, på ett sted. Det gikk nesten, jeg skal gi noen ting fra et annet sted også, men jeg er fornøyd likevel.

Jeg tenker på at julaften i år blir den første julaftenen jeg ikke skal feire med min egen familien, altså min mamma og min pappa, mine søsken og mine besteforeldre, men som kona til min mann, med hans mamma og hans pappa, hans søsken og ØrniBørnis besteforeldre, jeg tror det blir fint, jeg tror det blir slitsomt, for det blir, som en av mine svigerinner sa «vi blir tjue, uansett, vi blir alltid tjue» og tjue mennesker er ganske mange, men det er jo bare å ta seg en sitronbrus og puste litt, så er det helt overkommelig, jeg har jo ikke akkurat sosial angst heller, og når jeg tenker meg om så er det ikke bare min manns familie lenger, vi er jo gift, så det er min familie også.

Jeg tenker at denne jula skal jeg ta meg en øl ved en passende annledning, og kanskje til og med en akevitt, helst sammen med pappaen min, for det er det aller beste, gjerne med flere også, så lenge pappa er der.

Jeg tenker at denne jula blir en sånn jul hvor vi bor i eget hus, akkurat som i fjor, og at vi derfor har muligheten til å lage en tradisjon, det er bare å gjenta noe av det vi gjorde i fjor, og det skal vi gjøre, absolutt, så blir jeg en årntli mamma, en sånn mamma som aldri har levd før Børni ble født og som aldri har gjort ting for første gang, men bare kan det, disse trygge tingene som blir varme minner, akkurat som min egen mamma er for meg, en sånn mamma som har tradisjoner til jul, og som sørger for at hele familien samles rundt dem og gleder seg til og over og med dem.

Jeg tenker at denne jula skal få lov til å bare være helt vanlig, jeg tenker at jeg skal ha lave forventninger, for da blir alle forventningene innfridd, og det føles så godt, og jeg skal elske den lille gutten som kommer til å få gavesjokk og helst vil leke med papiret, og jeg skal bare være en sånn vanlig mamma som lar han får riskrem og sjokolade og glemmer litt rutiner og koser meg og har lav skulderføring og tenker at det går bra.

Jeg tenker at jeg skal være som jeg er nå, en sånn en som ligger etter med studiene, og som er sliten, for det er slitsomt å være småbarnsmamma på fulltid, det er helt sikker slitsomt å være småbarnsmamma på deltid også for den saks skyld, og jeg skal snakke om at det å være student på deltid og mamma på fulltid og i tillegg jobbe annenhverhelg ikke er så bra, ikke sånn «ja, det er ganske mye, men det går bra altså, det gjør faktisk det», men mer sånn «ja, jeg har tatt meg vann over hodet, jeg er veldig sliten nå, men jeg vet at det blir bedre til høsten» og så kanskje jeg gråter littegrann, fordi jeg er så sliten, og føler meg svakere og lurer på hvorfor ikke jeg får det til når de andre får det til, og så skal jeg få litt trøst og tørke tårene og så går det bra en stund, og så skal jeg gjøre det igjen, og igjen, kanskje helt frem til høsten, og det skal være greit. Jeg tenker at jeg skal jobbe en del denne jula, jobbe røde dager, utnytte at pappaen har fri og kan passe LilleErt mens jeg jobber, og tjener gode penger, mens jeg både tenker at det er deilig å gjøre noe annet, være Renate på jobb, og samtidig tenke at det er piss å jobbe i jula når jeg burde nyte fridagene med den lille familien min, men sannheten er at det ikke blir særlig mye nyting når man bare går rundt å tenker at man må nyte, for alle har fri, og det er rød dag, og nyt i vei da, men må du puste så høyt, da er det bedre å være på jobb og lengte etter å komme hjem og få abstinenser fordi jeg ikke har sett sønnen min hele dagen, og kanskje jobbe flere dager på rad og bli skikkelig klar for å få en fridag i huset  mitt, for seriøst, jeg kan bli ganske lei av disse veggene, og av hele mammaopplegget i grunn, og så må jeg få litt dårlig samvittighet for at jeg blir lei av det, for jeg elsker det jo også, og så veit jeg at det er helt naturlig.

Jeg tenker at denne jula blir en sånn jul hvor jeg ikke planlegger hva jeg skal ha på meg eller kjøper noe nytt, fordi jeg ikke har lyst, og dessuten dør jeg av shopping, ikke fordi jeg ikke liker det av prinsipp for å være kul, men fordi jeg blir motløs og håpløs og føler et sinnsykt press, det er en svak side av meg, og i stedet for å gå rundt å være en dissonans i alt det nye og flotte så unngår jeg det rett og slett bare, for å unngå å føle meg utdatert og liten og som en vandrende haug med søppel, det er ikke bra å føle det sånn, og det gjør jeg når jeg er på shopping, noen ganger tenker jeg ikke på det, men ofte gjør jeg det, og dessuten har jeg hatt noen drøye problemer med å bruke penger i mitt liv, det høres kanskje fornuftig ut, men det er ikke det, ikke når det kontrollerer livet ditt og alt handler om det nøyaktige tallet du har på konto og det er et smertefullt nederlag hver gang du må bruke noen av pengene og du alltid må telle, sjekke, vite, vite, vite og vet du ikke så nåde deg, og skulle du bruke pengene på noe dumt, være seg en vott eller en bæggis, så kommer den dårlige samvittigheta, og vips er du udugelig og du har ikke kontroll på noe som helst og følelsene herjer i kroppen din og du grubler, tenker og gråter i timesvis etterpå, i flere dager kanskje, og du blir sliten, det tar mye energi, og det er akkurat det samme som med maten faktisk, man kan bli pengeforstyrra nesten på akkurat samme måte som man er spiseforstyrra og jommen burde jeg vite det for jeg veit det jo. Jeg tenker at denne jula er så mange ting forandra, den nevrotiske, tvangspregede og perfeksjonistiske jenta er ikke lenger fremtredende, verken utad eller innad, hun er ikke borte heller, hu er der hele tida og noen ganger kommer’a og tar meg, da har jeg det ikke bra og da er jeg på trynet, men det er sjelden, og det blir stadig sjeldenere, og jeg har det bra og det føles så godt og jeg er så takknemlig og det gir meg et godt utgangspunkt for å nyte, det å ha erfart at man ikke er i stand til å nyte noe som helst er overraskende gunstig for nytelsen, og selv om jeg fortsatt er lett å vippe av pinnen fordi jeg er så jævla emosjonell og rimelig styrt av det, er jeg ikke så opptatt av å måtte kontrollere det så hardt, og det gir meg rom og det er deilig og joda, tankene mine går raskt, akkurat som du får inntrykk av når du leser dette, for det er nesten ingen punktum, bare kvalifiserende bruk av komma, jeg vet ikke helt hva det kvalifiserer til, men det føles så godt å bare la alt sammen strømme ut av hodet, ned i fingrene og opp på skjermen, så kan det bare stå der, som et slags minne, og jeg får nesten med meg alle tankene, jeg har samlet dem ganske godt i hodet, og jeg kan skru ned farta når jeg skriver, men ikke ellers, derfor burde jeg kanskje alltid skrive når det begynner å få fart på seg, for ellers blir jeg bare liggende i timesvis og høre på alt surret og du kan banne på at det er en eller annen hysterisk låt som er soundtrack, det er det alltid, for eksempel er det denne her, den forbanna syretrippen av en dyrelydlåt som går og går og krever at jeg tenker på den innimellom setninger og tankerekker og jeg veit ikke hva som kom først, galskapen eller denne låta, og jeg vet ikke hva som generere hva, at det er tankekjøret som setter den i gang eller om det er den som starter av seg sjæl og fyrer opp hele kostebinderiet. Jeg tenker at denne jula blir den jula jeg gav fra meg imaget mitt som laidback og viste den andre siden, denne siden her,den som muligens er litt overstadig happy-go-lucky, og som godt kan være barnslig og slitsom, men det er greit det også, det er jo sannheten, jeg er jo bare menneske akkurat som deg og sannheten er det at det føles godt, akkurat nå, og ting er som de er og jeg prøver å holde en viss grad av selvkontroll og ikke utlevere hele livet mitt og i tillegg understreke at det er sinnsykt bra, alt sammen, hele verden og at jeg er sinnsykt lykkelig og aldri har vært annet.

Og så kan jeg puste. Det er antageligvis et godt tips. Jeg kom muligens litt ut av kontroll mot slutten der, men hei, det ekke så farlig. Det er en god egenskap å kunne hengi seg til følelsen som regjerer, på lik linje som det er en forbannelse. Tipper det er rimelig menneskelig. Jeg tar meg litt fruktnøtt, og pakker inn en julegave. Vi prekæs.

 

WP_20131022_008

Voksenpoeng.

7 nov

I  dag har jeg fått mange voksenpoeng. Voksenpoeng får man automatisk når man gjør saker og ting i kategorien voksen, og dette har vært en rå innsamlingsdag. Faktisk er jeg nesten så voksen etter dagens score at jeg vurderer å bytte ut dobbel t med f, og konsonanten k med den mer behagelige g.

Dagens voksenpoeng:

  • Har sagt «fullkasko» ved to anledninger.
  • Brukte ordet «gøyal» om et klesplagg.
  • Byttet ut søtt bakverk med begrunnelsen «noe med mer fiber».
  • Fikk et euforisk anfall av klangsoprankjerring da jeg så den gode effekten av å vaske tregulvene mine med salmiakk.
  • Fikk ytterligere et poeng da jeg innså at jeg ble genuint glad av salmiakkoppdagelsen.
  • Kunne føre en lengre samtale med en selger fra If som dukket opp på døra.
  • Ville ha noe digg og endte opp med Farris Bris.
  • Nyter effekten av vår nyinstallerte varmepumpe.
  • Har avtalt et møte med tidligere nevnte selger fra If som dukket opp på døra for en spennende og interessant prat om forsikringer. Neste fredag, kl. 14.
  • Har kjøpt inn lyspære- og batterilager for flere hundre kroner.
  • Har ikke bilde i dette innlegget fordi jeg ble sliten av tanken på å overføringsknot
  • Er gift med en mann som tok med marsipanbrød hjem. Han mente det var sjokolade.

 

Hyllest til et stykke stoff.

21 jun

Hvorfor jeg elsker forheng:

forhengto

Åh i helv…

forheng

Ferdig.

Bikinitid!

18 jun

Mine venner! Det er sumartid, lek og sprell og plaskebasseng, is i trynet og sand i skoene. Og, ikke minst, det er bikinisesong. I tillegg er det nimånedersjubileum for føding for min egen del, og det betyr at min kropp er «tilbake der den var». Sånn omtrent.

Det er ni måneder siden min vakre sønn kom til verden (evnt. det er ni måneder siden jeg sist brøla i et badekar/pressa et menneske ut av sklætten/fikk underlivet overkjørt av en semitrailer/opplevde livets mirakel/gjennomførte mitt livs største opplevelse/ble mamma), og jeg tenkte at jeg i den anledning skulle dedikere dette innlegget til min kropp. Detta blir bra!

Min kropp ender 1,73 m.o.h. og veier omtrent 65 kilogram. Den funker bra til det den skal, den gir sjela mi en plass å bo, og gir meg mulighet til å leve et fysisk liv – det er jo kjekt å kunne trykke på knapper og bygge litt sandslott. Kroppen min trenger daglig påfyll av sort kaffe, har overraskende lav toleranse for legemidler og alkohol og blir årntli kronglete når den ikke får sjokkis. Den liker at jeg gir den en raus daglig spasertur, og den koser seg overstadig med å produsere i overkant meget med melk om dagen. Kroppen min liker godt med armslæng når den skal sove, og ber meg innstendig om å avstå fra stekende sol ved å bli potte sur ved for høy steketemperatur. Den er ikke helt sikker på om den går med på alt detta tættis-opplegget, og den setter foten ned når det er under 22 grader celsius i vannet hva bading angår. Kroppen min er fin, jeg er godt fornøyd med den i dag, selv om vi har hatt et kronglete forhold tidligere, kroppen min og jeg. Nå har vi akseptert våre styrker og svakheter, og fått det riktig så bra –  jeg er frisk og glad og et sunt og godt menneske i en sånn passe sunn og god kropp. Og det skal feires! Min kropp er fantastisk. Tusen takk, kroppen min.

Jeg lurte på hvordan jeg skulle kunne hedre dette mirakuløse eldorado av celler og molekyler på best mulig måte, og fant ut at jeg først og fremst burde la meg fotografere. Det er sommer, og siden klesgigantene har brukt så vanvittig mye penger på markedsføring av lettkledde sommerdrømmer i hysterisk upraktiske bikiniløsninger så falt det seg helt naturlig å plukke opp den tråden på hjemmebane også. Jeg har tross alt både en iPhone, et speil OG en bikini i nærmiljøet, og slenger meg inn i blandt bloggerene som viser frem sine nykjøpte bikinier som de bare tilfeldigvis måtte vise frem på sin egen kropp i i dempet belysning på badet med blitzen i speilet slik at fjeset ikke synes, bare det at min bikini ikke er nyinnkjøpt og at jeg bruker vanlig kamera og at jeg ikke har blitz i speilet. Hurra!

Så, hvordan ble det da jeg danderte min helt akseptable kropp i moderne positurer iført sommerens mest omtalte plagg? Det er en ære å vise frem resultatet. Disse bildene beviser nemlig hvor ufattelig mye arbeid som ligger bak reklamen som viser produktet. Hos meg er det vanlig lys, vanlig kropp, vanlig bikini, vanlige pupper, vanlige lår og vanlig fjes i skjønn forening.

Jeg begynner med denne posituren her.

bikinif

 

Følger opp meddenne. Lekkert.

bikiniffsa

Min personlige favoritt.

bikiniggsdg

Og til slutt, en godbit, hvor min tolkning av positur er helt usaklig.

bikninigfd

 

Som dere ser har jeg ikke tatt mine bilder på stranda i en ekte setting. Det har ikke modellene heller, så det går bra. Jeg har ikke på meg sminke, noe jeg ikke har når jeg er på stranda, så dette er det ekte fjeset til en småbarnsmor som knapt har sovet den siste uka (bedriver baby-sove-i-egen-seng serru.). Smykker bruker jeg sjeldent når jeg legger på svøm, og jommen er det ikke så ofte jeg er i tropiske strøk heller. Jeg vet ikke riktig hvorfor jeg ikke blir mer sexy når jeg lager sånn sexytryne, menmen, man kanke vinne hver gang.

Jøjjemeg.

Det er jo til å bli dønn deprimert av, hele dette bikiniopplegget. Jeg har ikke gått inn for å gjøre det verre enn det er med disse bildene, men jeg har ikke akkurat anstrengt meg for å bli en smud babe heller. Det ble ærlig talt omtrent sånn som jeg trodde – jeg er jo ganske pen og fin og sånn, men jeg veit at disse positurene ikke er særlig flatterende for oss dødelige. Ikke rart man kan la seg dra ned altså, hvis man har ambisjoner om å se ut som de nette frøknene på bildene. Det er rett og slett ikke mulig. Det er jo et helt team som står bak produksjonen –  Husk at det vi får presentert ikke er en bikini på en modell, men bildet av en bikini på en modell. Forskjellen er stor.

Jeg ønsker i alle fall sommeren velkommen og gidder ikke legge stort i hvordan kroppen min ser ut pressa inn i noen strikker som skal strammes over hoftene og holde to melkepupper på plass. Jeg skjønner at det er helt tåpelig. Jeg har heller ingen planer om å kjøpe meg en ny bikini før jeg finner en jeg kan hoppe i uten at hyllene ramler ut og en som tillater normal benstilling uten å avsløre for mye sveis. For serr, jeg gidder ikke å rake høna for å ha på meg et ellers lite flatterende klesplagg. Nei, her skal bikinien passe på kroppen, ikke omvendt. Heldigvis finnes det mange gode alternativer. Noen kan jo helt fint kle seg i bittesmå trekantbikinier og strutle rundt, og så kan vi andre finne noen litt mer solide saker og strulte vi også. Det blir så bra så. Det ekke så farlig nemlig, hvordan man ser ut i bikini. Det er nesten ingen som bryr seg. Mest deg selv.

Med de visdomsordene takker jeg for meg.

Adjø!

Det Formidable Uterommet.

26 mai

Litt gress her, et tre der, en stein og en og annen sliten blomst – her har jeg gått rundt gjennom livet og kalt det hage. Nå skal det visst helst være uterom. Man skal ha en stue, i forkledningen «veranda», med sofaer og lekre puter, malerier, fiskegarn og fortryllende farver, gjerne et knitrende peis og tusenvis av eksotiske telyslykter glitrende i skumringen. Og det skal være utendørs. Man skal ha en oase, et hvilerom, hvor man kan ta seg en pustepause. Ute. Rennende vann er et massivt pluss, men det viktigste av alt – naboene skal være imponert, og helst rimelig misunnelig. Og det bør synes. Vi elsker å meske oss i konkurransenes stilltiende hagedueller i vårt ganske land. Vi lar oss henrive av magasinene som viser frem det ypperste av det ypperste – Gjør hagen til et uterom! 

hagesko

 

Jeg liker å påpeke litt sånn;  jaja, hvor lang tid tar det å flytte alle de putene inn og ut hver dag da, eller ådutindrande du kvissleis gjeng telysbudsjettet og andre sånne litt mer praktisk retta utsagn, mest for å minne meg på at det er mæd upraktisk å ha stua si ute. Som de dårlig skjulte misunnelsens nedverdigelser mine utsagn er, klarer jeg ikke å kvitte meg med tanken om at det er dødsfint. Jeg kan virkelig la meg forføre av idèen om et uterom, og jeg kjenner ganske greit at jeg har lyst på et sånt formidabelt opplegg. Jeg er en hagesnoker, må innrømme det, så derfor antar jeg at andre også sniktitter inn i vår hage også. (Jeg pleier å rusle rundt i nabolaget for å ta en titt – har vi begynt med blomster enda mon tro, har vi noen smekre hagemøbler ute for sesongen, dere har allerede beiset terrassen ja – regelrett snoking forkledd som hundelufter.) Jeg kan raskt begynne å tenke at «åh, det hadde vært fint», «sånn vil jeg ha», «nå skal vi grave voll og legger kantstein og bygge båthus og treplankehytte og et aldri så lite sjørøverskip» på mine små strudler i nabolaget.  Så kommer jeg hjem igjen til mitt eget hus, titter på vår hage, tar meg en ørliten realitetsorientering og blir fylt med ro.

Det er tusen ting vi kan gjøre med hagen vår. Arkitektoniske mennesker vil beskrive den som proppfull av potensiale. Vi bæbler om ditt og datt, men vi kommer ikke til å gjøre noe som helst på en god stund. Årets innkjøp i hageveien har vært en 8pk med stemor fra Plantasjen til 39,90 og blomsterjord fra butikken. Og det var det vi hadde av hagebudsjett. Man slenger ikke ihop et fortryllende uterom når Gi Bort-torget på finn.no er hovedressursen. Det er klart, er du handlekraftig, kreativ og har et arsenal av maling, lakk og knotter så kan det vel bli helt rått, men de fleste av oss dødelige har ikke det på daglig basis. Vi får ha det sånn passe fint vi, sånn helt bra nok.

Fordelen med å ikke ha ei krone i hagebudsjett er at jeg bare må ta det som det er, og gjøre det beste ut av det.

Jeg tenkte at jeg skulle gå ned å finne noe fine ting å ta bilde av, og da slo det med at denne hagen har en vidunderlig stemning. Helt tidsriktig er det nå ikke, og ikke så stilren og slikt, men jeg har da ikke akkurat regnet med at Vouge Garden tar kontakt etter denne publiseringa heller. Her må  det males og spikres og bedrives litt livredning, men aller mest må det spises jordbær og sprikes med tær.

hagehjør

hageblomst

hagehøy

Takke meg til, jeg har en erketypisk hage. En sånn en med kronisk for høyt gress og ujevn hekk, med fotballer slengt rundt om kring og visne, dog tapre, forsøk på å dyrke frem en stakkars potteblomst. Det er tre av nevnte åtte stemorsblomster som stadig er i live, og jeg er egentlig helt fornøyd med det, hadde ikke forventet annet. Ellers har vi fått hentet et hundehus, rasket av gårde noen gamle busker og litt kjims, og klippet plenen og greier. Beisinga har vi glatt hoppet over i år – jeg lurte på hva som skjedde med treverket om vi ikke fikk gjort det, og konklusjonen var vel heller den at livet går videre uansett om du beiser eller ei. Vi henger oss ikke opp i det, med andre ord, og satser på bedre innsats neste år.

Vi er nok ikke så aller verst på naboskalaen, tipper vi scorer til sånn midt på. Vi er mye i hagen, leker med hunden og leser i skyggen av epletreet, men vi er ikke av typen som har det drivet som sleper dem ut i solhatt og bikinitopp for å luke i timesvis, eller som føler et gnag på samvittigheten når gresset vokser seg  høyere enn alment aksepterte tilstander, noe som skjer overraskende mange ganger i løpet av en sesong. Jeg liker godt å jobbe i hagen, men sånn hagestell, det er jeg ikke særlig god på. Jobbing er å rive ned busker og klippe gress og rake – de det store tingene – mens stell handler med om å ta vare på spirer, plante nye planter og gjødsle og luke. Jeg er helt dommedag på plantestell. Har tatt livet av så mange planter at jeg nesten burde sonet et dom for å gjøre opp for meg.

hagehjert

Vi bor jo i et boligfelt, og jeg ser mye rart av hobbygartneri. Noen er kanskje litt sånn i overkant opptatt av pynt – jeg kom over et ektepar som kranglet høylytt over hvilket trappetrinn de skulle plassere enda en massiv krukke med bugnende blomster på, presset inn mellom benker med skinnfeller og kaniner i stein – og det er andre hager som er helt overgrodd og hengitt til naturen. Her i gata finnes det også premiehager av rang, men prisen de betaler for sin hagestatus er et strømgjerde rundt tomta for å unngå rådyr – noe jeg for så vidt kan forstå, litt kjipt å se dyra ete planter til tusenvis av kroner – men spesielt hyggelig er det endog ikke. Siden rådyr heller ikke er videre kjent for å kunne lese, er vi andre like meget nødt til å ta inn «hold dere unna»-inntrykket som dyrene er, så jeg raver ikke rundt der for å plukke blomster, for å si det sånn. Oooi, en fin gul!

hagegSelv om jeg en vakker dag håper jeg blir en hagepensjonist – en sånn en som bruker hele dagen på å gå rundt i blomsterbed medhengepupper i umoderne bikinitopper og rake og få det til å spire og gro – så er det bare å innse at noe uterom blir det ikke i Casa Vestbrynet med det første. Vi skal prøve å få tak i en sånn parkbenkgreie – en sånn med bord og benk i èn del – og et plaskebasseng av typen rød plastbåt som hund og barn kan plaske i. Når jeg sitter i hagen vår tenker jeg rett og slett at jeg elsker den praktiske løsninga vi har akkurat nå, at det passer oss godt. Vi trenger et sted hvor hunden kan grave hull og gjemme ben så mye han bare orker, en terrasse vi kan bruke som sykkelverksted en liten stund, og så er det så fint å ha et lite fjell det vokser markjordbær på, Bobbehøyden, som vi har døpt det. Jeg pleier å tenker på hagen når jeg drukner i husets kriker og kroker og støvdotter og umulighet, for hagen er verdt alle pengene vi bytta mot dette huset, og det er et privilegium å kunne ha verandadøra på gløtt en hel sesong, se hunden kose seg der ute, hvile seg på store pledd og ha muligheten til å sette opp en liten huske til minstemann og lage en sandkasse. Den preges av bruk. Som alt annet vi har.

hage

 

 

Dødsbra innlegg med feberbaby.

11 apr

I kveld hadde jeg noen slående planer om å skrive et dritbra innlegg, men la meg nå bare få et øyeblikk til å  innse at de planene herved går ad undas. Rampekjeksen er nemlig syk.

Akkurat nå sitter ØrnØrn på fanget mitt og leker med en faktura. Jeg lukter babyspy (fikk samla opp det meste av forrige leveranse i behå’n) og ser rimelig sliten ut. Etter to lange døgn med høy feber og oppkast begynner jeg så smått å ønske meg et par timers sammenhengende søvn, og siden jeg begynte på denne setninga har jeg plukka opp den helvetes fakturaen nittenhundre ganger.

I dag har Børni bodd på meg. Han har skilpaddesovet på meg,  jeg har båret ham rundt og vært en stor smokk. Selv om det er slitsomt med sykeklenging, så smelter det hjertet mitt like mye. Det er ganske varmende å se de vesle armene strekke seg etter meg, og lei-seg-øynene som tindrer når mormor skal forsøke å holde bare bittelitt. Det er ingen som er som mamma når man er syk. Jeg bysser og bærer og synger og lurer inn vann og lukter spy og føler at jeg gjør en viktig jobb. Jeg har nok ikke opplevd at noen har trengt meg så mye, så ærlig og så rett frem før, og jeg liker denne varme følelsen.  I dag har jeg bare hengt med Ørni, det vil si, han har hengt på meg, og jeg har ikke vært uten bebi i det hele tatt i dag – det innebærer at jeg også har tisset med en babien min hengende i manducaen, og da lurte jeg på om det liksom er noe man gjør. Siden det fungerte såpass godt, ber jeg om allmen aksept for det fra og med nå. Løp og tiss med manduca! Høres ut som en treningsvideo. Ålreit, nok om det. Herregud, så sliten og barnslig.

Nå koser’n seg med skattekortet mitt sammen med pappaen sin bak meg i sofaen. Baby på kontoret. Lur idè.

IMG_0864

Nei, det blir ikkeno superinnlegg fra meg i dag. Må være mamma i steden, til den fine lille gutten med løvepysj. Jeg får heller være et verbalt geni en annen gang, selv om jeg gjerne skulle være vittig og sjærmis og alt det der prontopronto. Det er nemlig et intervju i Kamille som kommer ut i morgen, men ikkesant, det ekke sånn verden fungerer. Jeg kanke være dødskul bare fordi jeg har litt ekstra lyst, jeg er faktisk mamma. På heltid, uansett. Godt jeg har noen prioriteringer som funker i alle fall.

Legger ved et bilde av dagens fjes.

IMG_0860

Tro på deg selv.

5 apr

Hold på hattene – dagen har kommet!

Jeg har funnnet en blogg. En blogg som er så bra at jeg er nødt til å dele den. Jeg – som får flass av godt og væl åtti prosent av alt som kalles blogg – jeg har funnet en blogg jeg har et behov for å dele med dere. Hurra. 

Denne bloggen dukker opp i hodet mitt i ny og ne. Den er en pause, et deilig pusterom, og jeg går rundt og gleder meg til neste innlegg. Den er virkelig god. Denne bloggen gjør meg varm i hjertet, den inspirerer meg, gleder meg, gjør meg til en litt bedre menneske. Dessuten griner jeg som en dust minst en gang i løpet av hvert innlegg. Denne bloggen har noe for seg. Deilig.

Budskapet er vakkert. Menneskene er ekte. Og vakre. Og sterke. Og forfatteren gjør en viktig jobb. Denne bloggen sprer glede, mot og tro, men mest av alt sprer den kunnskap. Dette er et viktig tema, og jeg har så lyst til å gjøre mitt for at andre skal vite om denne muligheten.

En jordmors blogg om hjemmefødsler; Hjemmefødsel – Din fødsel på din måte

Fantastisk. Takk for en nydelig blogg.

Åh, griner litt da vettu. Jeg har klokketrua. Hjemmefødsel er ikke farlig. På hjemmefødsel.no kan du lese mer om det.

Kaos

4 apr

Jeg slang meg ner med en kaffitår

med føttene heva og bustete hår

sku slappe’a med et ukeblad

men fikk brokk før jeg kom til side tolv

 

Her var’e tips og triks om så mye rart

bare vips og knips og så var allting klart

hvordan bygge et slott på tre kvadrat

og bli slank og pen og deilig uten mat

 

Noen beinrangler på rusletur

viste meg hva moteverden har på lur

og det var dype reportasjer om sunne fromasjer

i en sukkerfritt-som-smaker-dritt-kultur

 

Jeg leste på meg litt kreft i sjela

om vårens trender og hvor bra det ble da

familien på fem fikk sitt drømmehjem

så nå er alle lykkelig og glad

 

Jeg ramla inn i de lekreste hjem

hvor maten i skapet sto i stil med dem

som bodde der i beige og krem

hvor hverdagslivet fort ble et problem

 

 («Neiiida, her er det plass til å leve.»

Det er det dem påstår.

Folka som har evnen til å ha et plettfritt hjem,

helt i tråd med tid og trend,

støvfritt, rydda og lekkert,

selv med fem barn og en hund.

Det skal jeg begynne med også.

Amfetamin gjør nok susen. )

 

Gjør’e sjæl, bli inspirert

til å holde på med alt i all evig het

ikke sett deg ned, du må følge med

så press uttaræ litt kreativitet

 

LH. (Ler høyt, i steden for lol. Aktiv språkutvikling på g.)

 

Det ekke så farlig

sett deg ned

vi tar oss en kaffe

bare lar ting skje

slipper kontrollen løs

lar livet komme å ta oss

det føles så deilig

å leve i litt kaos

 

IMG_0954

Lur en torsdagskveld.

21 mar

 

 

Hva jeg ikke har:

Jeg har ikke fått hengt opp den vaska i dag heller. Den har ligget i maskina i to døgn. Og alle klærne.. herregud, jeg må få bretta og rydde alle klærne.. Klær overalt.

 

Hva jeg har:

Jeg har en velskapt sønn. En sønn som er våken. Nysgjerrig. Han er sunn og frisk og sterk. Full av liv. Han har vilje og lyst. Han skrævler med tærne sine. Favorittlekene hans er våtserviettpakka og ballongvispen i plast. Han har trillrunde øyne. Smilehull etter pappaen sin. Ti fingre, ti tær. En liten flekk på ankelen. Han er stadig tannløs, men smiler så hardt han kan likevel. Han elsker tutekoppen sin fylt med vann.Han kan bevege armene sine superfort. Noen ganger tror han at han skal nyse to ganger når han egentlig bare må nyse en gang, så for å kompensere på manglende nys hyler han nysaktig hvor nys nummer to skulle vært. Han stråler av stolthet når han reiser seg på alle fire. Han pleier å putte sin egen hånd såpass langt inn i munnen at han brekker seg. Han putter fingrene sine i øynene til Bob hund. Han drar Bob i ørene. Han er den beste overraskelsen i hele mitt liv. Han ler når jeg rister på håret mitt. En gang fikk han lættis da hele familien danset til «Crazy little thing called love».

Pause.

Øyeblikk til ettertanke.

Ah.

Lykkefølelse opprettet.

 

IMG_0644

Jeg vant! Mvh ErtUlf von Åsm.