Archive | Graviditet, mammarolle og familieliv RSS feed for this section

Ting på de merkeligste plasser

5 nov

Å ha små barn er et eventyr. Små barn flytter på ting, ofte og med stor iver. Her er et lite utdrag fra hverdagslivet mitt, hvor ting har åpenbart seg både her og der.  Og dere, dette er bare fra i dag. 

Paraply i stua, i tilfelle  regn.

Paraply i stua, i tilfelle regn.

20151105_121747

Støvtørker på kjelerist.

Baby og pyntepute i skapet.

Baby og pyntepute i skapet.

Rød tråd gjennom stua. Ingen leker med den, den bare ligger der.

Rød tråd gjennom stua. Ingen leker med den, den bare ligger der.

20151105_121726

Badass bortvendte badepingviner ved kjøkkenvasken.

Fjernkontroll på badet.

Fjernkontroll på badet.

Helt kvise.

O-o. Helt kvise.

Pelle politibil i senga vår, på min side.

Pelle politibil i senga vår, på min side.

Bakebolle og dopapir stifter bekjentskap bal baderomsdøra.

Bakebolle og dopapir stifter bekjentskap bak baderomsdøra.

Korken Ivar. Han har ligget der dritlenge.

Korken Ivar. Han har ligget der dritlenge.

Det koker på badet.

En kjele på badet for litt siden. En kjele. På badet. Noen andre?

Duplo i vaskemaskinen.

Duplo i vaskemaskinen.

 

Mvh. Småbarnsmor.

Ung mor?

7 jan

Jeg er fireogtjue. Jeg ser ut som om jeg er et sted i tjueårene, jeg er student og jeg liker tatoveringer og hodeskaller og jeg roter i klærne og blir lett usikker og sånne ungdommelige ting. Jeg føler meg ung, men i forhold til mange av mine jevnaldrende venner lever jeg et helt annet liv.

Jeg var på en liten visitt på en jentevors her for en ukes tid siden. Jeg hadde med meg et par Munkholm og ble et par timer, men likevel fikk jeg en bit av den deilige stemninga som oppstår når man møter igjen gamle kjente, senker skuldrene og prater om løst og fast. Det var veldig hyggelig. Vi pratet en del om det å få barn tidlig, og om hvordan livet mitt var i forhold til deres, og en av mine venninner avsluttet samtalen med å si «jeg ville byttet bort hele det livet jeg lever nå, hele sangkarrieren min, alt, mot det livet du har.  Jeg håper du vet det.» Jeg ble litt paff. Jeg er akkurat der jeg vil være i livet, men nå begynner også «resten av gjengen» å komme til det punktet. Unge, flotte kvinner midt i tjueåra – det er klart vår biologi roper på små nurk. Fruktbarheten er på topp. Og flesteparten av oss står midt i en utdanning, med deltidsjobber og bokollektiver og helgefyll og First Price pasta. Eller, når jeg tenker meg om, så er det kanskje ikke riktig å si «flesteparten». Men det er rimelig mange. Noen begynner tross alt å bli ferdige med utdanningene sine.

Mitt studentliv har ingen av de klassiske student-elementene, med unntak av ett – økonomien er trang som en ullgenser på seksti grader. Mannen jobber fullt, men det er vel ingen hemmelighet at man ikke blir rik i bokhandlerbransjen. Vi gleder oss alltid til januar og august, for da kommer de store utbetalingene fra lånekassa – endelig kan vi betale ned Master Card-gjelda og de pengene vi har lånt gjennom halvåret. Vi går aldri i pluss, det husker jeg ikke hvordan er lenger, men vi klarer å komme i null med jevne mellomrom. Da er vi fornøyde, og så begynner vi på’n igjen. Dette høres kanskje litt risikabelt ut, men sannheten er at vi har god kontroll og oversikt, og vil ikke falle så langt bak at vi ikke kommer oss på fote igjen. Likevel må jeg innrømme at jeg har brukt litt tid på å lære meg å leve slik – i begynnelsen fikk jeg helt angst hver gang vi dro kredittkortet, og det gjorde meg veldig sliten. Vi sløser ikke, vi kjøper mat og det barna trenger (og da handler vi stort sett brukt), og litt fôr til biskene våre, og «egenpleie» er deo fra butikken og en sjampo. Om det er et klesplagg vi virkelig trenger leter vi gjennom rekkene på Fretex. Vi holder oss uten anstrengelse til det nødvendige vårt hushold trenger, og etterhvert som jeg innså dette ble det enklere og enklere, og nå har jeg en bedre forståelse av det hele og er komfortabel med det. Jeg opplever ikke meg selv som fattig på noen måte, og når  det står hundreogåttifire kroner igjen på kontoen en uke før stipendet kommer, så javel, da fikser vi en uke på hundreogåttifire kroner. I det store og det hele handler all økonomi om prioriteringer, og så lenge vi velger å ha bil og hund, så velger vi bort shopping og forlystelser. Vi er så rike på så mange måter – vi eier huset vårt, vi har to friske barn og vi har hverandre. Dessuten er det en fase det hele, når jeg er ferdig utdannet og går ut i jobb kommer vi til å få sjokk når lønninga kommer. Hva skal vi bruke alle pengene på? Jeg liker det litt, det hele. Den rikeste følelsen av de alle er å ikke behøve å bekymre seg, å kunne ta økonomiske utfordringer med et smil mens vi lurer litt på hvordan vi skal få til dette her før vi legger en slagplan. Alle får mat og det de trenger. Det ordner seg. Vi er ikke fattige, det er bare ganske mange som er rikere enn oss.

Gjennomsnittsalderen for å få barn i Norge er ganske høy. Jeg har ingen oppdaterte tall, men jeg tror det ligger på rundt 29 år på landsbasis, og i Oslo veit jeg det har vært høyere enn i landet for øvrig, med omtrent 31 år. Dette handler om at vi helst vil ha alt på plass før vi begynner å få barn. Det er i utgangspunktet en fornuftig tanke, men den har kanskje tatt litt overhånd og overskygget alternativene i våre dager. Først skal man gjøre ferdig videregående (lurt). Så skal man et år på folkehøyskole eller i militæret (kjekt å ikke få barn akkurat da). Så skal man jobbe og reise (ålreit). Så skal man begynne å studere, feks en bachelor og leve studentlivet (ja, bokollektiv og helgefyll er kanskje ikke så bra kombi med barn). Så skal man jobbe litt (Kjekt med litt arbeidserfaring.) og så skal man ta en master (hm. Student igjen.) Og etter det skal man ha en god stilling, og så skal man kjøpe seg et flott hus. I tillegg må man på et eller annet tidspunkt ha funnet seg noen å få dette barnet med. Så hvor i alle verden skal familielivet starte?

Her er min mening om det; Det passer aldri. Har du en partner du ønsker skal være forelder til ditt barn, er det bare å slå seg løs. Løsningene finner du når du er nødt til å lete etter dem. Det er ikke rart mange ender opp over 30 før de får barn om de venter på en tid som skal dukke opp og være perfekt for familieliv. Den gjør ikke det. Man får det til å passe. Og man må jobbe for det. Omstendighetene i livet ditt er faktisk ikke så viktige, det eneste jeg mener er nødvendig er en god partner – en far eller mor som har kjærlighet og for deg og barnet. Ikke god lønn eller to hundre kvadrat. Det kommer. Det tar litt lenger tid å bli ferdig med utdannelsen kanskje, men den blir ferdig. Har du ikke funnet noen å stifte familie med derimot, så tror jeg ikke jeg skal råde deg til å slå deg løs. Det kan bli litt kronglete.

Mange mener at jeg er en ung mor, men vi har ikke egentlig begynt tidlig. Normalen er bare å begynne seint. 

Jeg ser mange fordeler ved å få barn i begynnelsen av tjueåra. Jeg var toogtjue da førstemann ble født og er fireogtjue nå. Det er relativt ungt med tanke på samfunnet i lever i, men rent biologisk er det supert. Kroppen tåler godt svangerskap og fødsler nå, og sannsynligheten for sykdom og komplikasjoner er lavere både under svangerskap og fødsel og både for mor og barn. Jippi. Den mest innlysende fordelen ved å starte i rimelig tid er naturligvis at man kan få så mange barn man vil uten å kjempe mot den biologiske klokka. Det er en del mennesker som har sagt til meg at jeg sannsynligvis orker mer også, siden jeg er ung og har overskudd, men dette kan jo ikke jeg påstå – jeg har tross alt ikke prøvd noe annet.  Å være småbarnsforeldre er nok slitsomt uansett alder, og det følger noen gode sider ved å begynne i godt voksen alder også. Man må jo få barn når man selv har lyst, og noen har ikke lyst til å leve familielivet før de er tredve eller femogtredve eller kanskje enda eldre. Det jeg opplever er derimot at mange på min egen alder virkelig ønsker seg barn nå. Det er opp til hver og en. Naturligvis. Jeg er i alle fall strålende fornøyd med min egen tilværelse og ville gjort akkurat det samme igjen. Med det sagt, så må jeg også innrømme at jeg har vært heldig. Jeg ble tross alt kjæreste med mannen i mitt liv som nittenåring. Ikke alle gjør det. Nå er vi en liten familie. Det er helt strålende.

Ellers regner de fleste som ikke kjenner meg med at Inga-Pinga er min første. Jeg får mange flotte tips og råd om hvordan jeg skal håndtere både det ene og det andre som kommer. Seinest i stad spurte kassadama på Kiwi om jeg var sikker på at jeg hadde tatt med meg riktig bleiestørrelse da jeg slang et par pakker bleier i romslig størrelse på båndet mens jeg bare hadde meg vesla. Godt å se at noen passer på.

Ha en fin kveld!

Hverdagstanker i høytiden

22 des

Graviditeten er over. Barnet er født. Du har reist hjem igjen, etter litt slapp laks og kjip servelat, hjem igjen til kjente møbler, vogna du har stelt i stand, de bittesmå bodyene du har gledet deg til å bruke. Hjem til to hunder, hjem til toåringen, hjem til det normale livet. Det er bare det at ingen ting er normalt. Hallo igjen, barseltid.

De første dagene hjemme med en nyfødt er ganske spesielle. Hos meg satt morsfølelsen som ei kule det øyeblikket jeg fikk jenta mi på brystet, og jeg ble fullstendig oppslukt i den lille bylten. De første dagene er bare en sånn vag fornemmelse av en sinnsyk forelskelse som har sørget for at jeg har bundet meg til den lille hjelpeløse skapningen på alle mulige måter.

Når man får sitt andre barn, vet man heldigvis noen ting om hvordan noen ting noen ganger fungerer. Jeg slapp foreksempel å gjøre ting for første gang denne gangen, og det er en en massiv forbedring fra første runde, spør du meg. I tillegg ventet en superstolt storebror hjemme, og han sørger for en viss struktur i hverdagen. Kort fortalt er jeg takknemlig for at jeg aldri behøver å være førstegangsmamma igjen. Jeg husker de første dagene etter førstemann – det var virkelig kaos. Spennende og flott og alt det der, men like mye usikkerhet og prøving og feiling og unødige bekymringer. Denne gangen erre lungt. Andregangs ass, rutinert og erfaren.

Det florerer av tips og triks og meninger der ute, og alle kvinner vil uten oppfordring laste ut alle sine meninger og erfaring over deg og det lille barnet ditt, noen ganger i beste mening, men like ofte i selvforsvar. Jeg vet ikke hvorfor så mange kvinner føler seg tråkket på tærne dersom de ser andre mødre gjøre ting på andre måter enn de selv valgte, men det er virkelig sånn det er der ute. Det er svært sjeldent jeg har hørt noen si «åh, så herlig at du gjør det. Det gjorde jeg aldri med mine, og det angrer jeg på.» akkurat som om det hele er en konkurranse i å ikke innrømme feil. Dessuten trenger det ikke å være feil heller, bare annerledeshet. Barn er de sjukeste på tilpasning, og de vil tilpasse seg nærmest hva som helst og i tillegg bli sunne friske mennesker så lenge de får kjærlighet og blir møtt med en sånn nogenlunde sunn respons. Failure to thrive er ikke hverdagskost, takk og lov, og foreldre har faktisk et overraskende stort slingringsmonn når det gjelder å gjøre feil. Jeg liker det Astrid Lindgren har sagt jeg, «elsk barna, så kommet vettet etterhvert» (sitat løst etter hukommelsen), og jeg lever nok litt etter det. Jeg er ingen perfekt mamma, og pedagogen i meg kan bli rimelig upedagogisk når toåringen trasser ut i full symfoni, men jeg elsker ham, og gir masse kjærlighet og  forklaring, og så satser jeg på at det hele går bra til slutt.

Nå har vesla blitt tre uker. Det har vært tre fine uker. Vi pupper oss rundt om kring, bærer og triller, rister litt på sijraffen og smiler litt.  Jeg har tatt eksamen, det kjenner ut som litt av en bragd. Jeg er ikke helt sikker på hvor bra det hele gikk – sannheten er at fra termin og frem til eksamensdato (et spenn på fem uker) fikk jeg ikke inn mer pensum i hodet. Konsentrasjonen lå et litt annet sted, for å si det sånn. Likevel, vi fikk ordna ammepauser, jeg fikk utvidet tid, og mannen min var med og passet snella mellom skriveøktene. Det gikk kjempefint med logistikken, og eksamen gikk det sånn så-som-så. Jeg har jo forberedt meg på at jeg ikke kom til å få gjort særlig meget når barnet ble født, og det stemte det gett. Hadebra litt akademiker, hallo morsinstinkt. Det syns jeg er fint. Eksamenskarakteren kan jeg forbedre senere, men båndet til mitt nyfødte barn kan bare bygges akkurat nå. Hurra for riktige prioriteringer.

Og mens vi snakker om prioriteringer – ha en fin førjulstid, dere. Ta det piano nå i jula. Husk at selv om det er høytid så blir det rotete. Overalt gjerne, fordi man er hjemme mer og har besøk og greier. Bare la rot være rot, og bruk tida på menneskene i stedet. Det trenger ikke å være ryddig i huset til julemiddagen. Ikke til julemorgenene heller. Eller julekvelden eller første juledag. Det kan bare være helt vanlig hverdagsrotete. Huset tar nemlig ikke ferie, og bryr seg ikke om det er høytid. Det gjør ikke småbarna heller, i alle fall ikke her i huset. Fnis. Og julerengjøring, det driver vi ikke med. Jeg orker ikke sånn strabasiøse rengjøringsmaraton hvor puter skal bankes og skap skal vaskes og gulv skrubbes og kortstokken sorteres. Orker ikke det. Byggen heller duplotårn og støvsuger litt i stua. Og serr, det funker helt fint. Støv blir usynlig når det blir mørkt ute, og nesten alt i hele verden blir koselig om man tenner noen stearinlys. Småkaoset vil gjerne også feire jul. Det vil skoene som ligger hulter til bulter i gangen også, og smulene på benken og pappsorteringsdunken som flyter over av papp.

God jul til alle og alt sammen! 

P.S.

Jeg er klar over at blogger skal være sånn full av illustrasjonsfotos og greier, men jeg er er tross alt ikke no særlig til blogger, så jeg holder meg til det jeg kan, nemlig tekst, og så overrasker jeg med et bilde i ny og ne. Dere kan jo se for dere et juletre med lys, hvor det er store kluster av juletrepynt på de nederste greinene. Det har nemlig toåringen pyntet. Det er veldig søtt.

O’ herlege barseltid!

15 des

Alle damer har tips og råd når det gjelder graviditet, fødsler og barneoppdragelse. Jeg vil også. Her en min barseltidoverlevelsesliste.  

Først av alt – det ekke så farlig. Du er moren til ditt barn, og barnet er barnet ditt (YES. Litteratur på høyt nivå.). Det kommer til å gå bra. Du kommer til å gjøre feil, og det kommer til å gå bra. Du kommer til å forsøke en hel drøss av ting som slår ut i full blomst av motsatt effekt, og det kommer til å gå bra. Du kommer til å gjøre ting du ikke er stolt av, og det kommer til å gå bra. Heldigvis kommer du til å gjøre enda flere kjempebra greier enn dårlige greier, og det er overveiende sannsynlig at barnet ditt kommer til å bli et ålreit menneske en vakker dag. Barn gjør også feil. Vi elsker dem likevel. Vi må elske oss selv på tross av egne feil også. (Håhå, ta de visdomsordene, dere!)

Ålreit, ålreit listetid. Fru Podhorny presenterer «Forslag til hvordan man kan fikse barseltida på en ålreit måte»:

Amming. Gjør nok det hele ganske mye enklere.

Raust kosthold. Amming og spedbarning krever dødsmye energi. Her er det ikke særlig til karbohydramatikk for tida.

Ullpysjen fra Nøstebarn. Varm, myk og med knepping ned over brystet. Isi-pisi å slenge ut en nattpupp. Vel verdt en investering.

barsel3

Ammeinnleggopplegg. Papir og ull.

Ammeinnlegg i ull. Jeg har to sett, det holder. Ikke vær blyg når det gjelder størrelse – jo mer pupp som holdes varm, jo bedre er det. Har enda ikke hatt brystbetennelse i min karriere som ammende.

Ammeinnlegg i papir. Drøssevis. Jeg starta ut med ammeinnlegg i bomull, men jeg er ei lekk skreppe, og bomull blir kaldt. Det er få ting som er så lite fristende som å legge en gjennomvått, slapt og kaldt ammeinnlegg tilbake i bh’n. Jeg syns papirvarianten er mye mer praktisk, det blir litt mer bruk-og-kast, men du kan jo velge et som er produsert forsvarlig i alle fall. Disse innleggene legges innerst, og så har du de varmende ullinnlegga utenpå. Mm, puppen har det kose-seg, og ullinnlegget  trenger bare å vaskes ved mæd lekkasjeanfall.

Samsoving. Dette har vært redninga for meg. Da har jeg full kontroll på den lille dinosauruskilpadda, og jeg slipper å gå ut av den varme, gode senga om natta. Jeg er ikke redd for å ligge på henne, kroppen sørger for at det ikke skjer, og nå begynner jeg å bli en smule rutinert og greier også. Jeg sover langt bedre denne gangen enn da førstemann var nyfødt, noe som kan tyde på at samsoving til en viss grad må læres, eller i alle fall at man kanskje trenger å bli trygg på det og vant til det. Nå er det fantastisk. Jeg sover helt prima om nettene, og det gjør tulla også.

Bleieskift i senga. Dette er verdens beste oppfinnelse. Jeg har en kurv under nattbordet mitt med et håndkle, en reservepysj, bleier, ammeinnlegg, våtservietter og en rull med hundeposer. Igjen, jeg trenger ikke å stå opp fra senga. Bedagelig og behagelig, og null stress å skifte en nattbleie.

Hundeposer. I steden for de dyre småposene fra kommersland bruker vi hundeposer til bæsjebleier og slikt.

Bæresjal. Ha tålmodighet. Øv og bli kjent. Når du får dreisen på det tilsynelatende umulige stykket med tøy er det så utrolig praktisk. Husarbeid, eksamenslesning, matlaging, oralt fødeinntak hos mor (..eller bare spising, som det kalles), dobesøk (jada, bare gjør din bisniss med babyen på, det gjør ingen ting), handleturer – to frie armer og kroppskontakt og nærhet (og man slipper å ha meg seg vogn rundt om kring). Det finnes en million måter å knyte på, det er bare å google i vei. Jeg bruker et uelastisk sjal på fem meter til nyfødtbæring, men det finnes mange andre alternativer, og selv om sjal er best når de så små, så finnes det enklere varianter som ikke behøver å knytes på (man bruker klips i steden), som for eksempel Ergobaby med nyfødtinnlegg. Prøv å styr unna Babybjørn bare, de er ikke godt bæretøy. Og slapp av, liker du ikke bæring så drit i det. Jeg er sikker på at du er en god mamma likevel.

barsel

barsel2

 

En mann som kan hente vann mens du ammer. Ekstremt praktisk. Jeg har en tendens til å glemme nøyaktig hvor tørst man blir det øyeblikket de kobler seg på. Urutt.

«Livet leves i faser». Husk på det. Det går over. Det skal ikke være slik for alltid. barsel4

Svisker. Ikke det diggeste i verden, men det gir sin gevinst når du sitter på ramma i ukene etter fødsel. Trykking har du gjort nok av for en stund,let the svisks do their magic. 

Smokk. Å du tindrande du så praktisk. Det er sunt også, visste du det? Frem til barnet er 6 mnd er det bare fordeler ved bruk avbarsel7 smokk. Hurra! (Den eneste risikoen du løper er at barnet kan bli sugeforvirra. Det er derfor man anbefaler å vente med smokk til amminga er vel etablert. Jeg tror vi ventet en drøy uke denne gangen. Da spiste hu så godt at jeg følte meg trygg på det.)

Purelan. Harru såre brystknopper? Jeg har testa litt forskjellig, og Purelan er min favoritt. Det er lanolin, et helt rent naturprodukt, og det trengs ikke å tørkes bort før barnet legges til brystet. Har ikke hatt behov for det denne gangen, men det redda meg forrige gang. Amming med såre brystknopper er et formidabelt helvete – sånn hvor du griner og krøller tærne og gruer deg til neste gang, og bare biter tenna sammen og sender misunnelige blikk bort på barseldamene som gir flaske. Der sitter de, med hele brystknopper, uten melkespreng og melkeflekker, uten ammeinnlegg overalt i huset, kledd i akkurat de klærne de ønsker å ha på seg uten å måtte teste om det er mulig å vrenge ut et bryst på kort varsel. På lørdagskvelden tar de seg et glass vin til maten uten noe mer kjas, og gjett hvem som er oppe og mater om natta? Pappaene.

Morsmelk (til alt mulig.) Til sår stump, til rennende øyne, til tett nese (hovedsakelig hos barnet, altså) og til renhold av meieriet. Bare sprut på, og la lufttørke. Det gjør vidunderverker.

Lov til å grine. Jeg har lov til å grine når jeg vil, av hva som helst. Det er en selvskreven barsellov. Da skal jeg ha trøst og forståelse. Takk.

Få unna husarbeidet. Hahahahahahahaha. Lol & særlig a/s. Røddig kan du ha det nårru er pensjonist.

barsel6

 

 

barsel9 barsel8

Mitt barselmotto er «Gjør det enkelt for deg sjæl». Det er så mye enklere enn å gjøre det vanskelig for seg sjæl. Jeg sier noe der, gjør jeg ikke? Kos dere med smånurk! Vi prekæs! 

 

Min fødselsopplevelse

13 des

Endelig! Ingeborg er her! Vakre, lille nurk, akkurat så rosa og rynkete som jeg ønsket meg. Jeg har bestemt meg for å dele fødselshistorien min denne gangen, så er det enda en historie om liv og smerte og lykke der ute i det store internettet.

Først av alt, la meg bare få si at vesla bestemte seg for å komme av seg selv likevel. Jeg pakket fødebagen (igjen) i ro og mak søndag morgen, vi leverte ØrniBørni til farfar og satte oss i bilen på vei til timen på sykehuset. Da startet riene. Jeg forsto det med en gang, at dette var the real deal. Rier er, i alle fall for meg, helt forskjellige fra kynnere. De oppleves mye skarpere, sitter langt inne i kroppen og strammer ikke magen slik som kynnerne gjør – de bare arbeider et sted der inne, åpner opp og klargjør. Da vi kom frem til sykehuset hadde jeg noen nusselige centimeters åpning, og i steden for å bli sendt hjem med modningskur, fikk vi rusle inn på normalenheten. Farvel, igangsettelse! Jeg var så letta. Kan tenke meg at klokka var sånn omtrent elleve på dette tidspunktet.

Noen ganger i livet har man flaks. Da vi fikk jordmora som gikk på skiftet sånn i 15-tida hadde vi nettopp det. Vi fikk jommen en jordmor som driver med hjemmefødsler. Hun kunne all jussen, og visste dere at man formelt kan si ifra seg sykehusets prosedyrer for overtidsfødsler og på den måten ta tilbake kontrollen? Det visste ikke vi, nemlig. Men det visste hu, så sånn ble det. I stedet for risikofødsel med hyppige målinger og maskiner, var jeg plutselig en helt vanlig fødende kvinne. Sykehuset behøvde ikke å behandle fødselen som en overtidsfødsel, med ett unntak – jeg måtte være på normalenheten, i stedet for fødestua. En bagatell! Jeg fikk gjøre akkurat som jeg ville, jeg fikk tilbake kontrollen. «Jeg er så trygg på meg selv» sa jordmora vår, «at dette har jeg ingen betenkeligheter med». Da var hun klar over at svangerskapet var helt problemfritt, at jeg var ung og frisk og at det ikke var noen risikofaktorer involvert. Det var fullt forsvarlig, og hadde hun på noe tidspunkt opplevd det som nødvendig å sette inn andre tiltak, så ville hun gjort det. For en oppløftende beskjed. Jeg gråt litt, av glede.

mhjerte

«Ja, hvordan vil dere gjøre dette?» ble jeg spurt. «Badekar» var svaret. Og badekar ble det. Vi fikk et kjempeflott rom, det største og greier, med et herlig, dypt badekar plassert i det ene hjørnet. Jeg var ikke klar over at de hadde de samme fasilitetene på normalenheten som på fødestua, så jeg ble positivt overraska. Det var like bra, rett og slett. Så, fra omtrent halv tre gikk det slag i slag, og snella kom til verden ti på fem. Raskt og effektivt. Det var fantastisk.

Denne gangen gruet jeg meg mer til fødselen. Med førstemann var jeg nok litt overmodig – hvor vondt kan det gjøre? – men jeg fikk meg en real virkelighetsorientering. Denne gangen visste jeg hva som ventet, og i tillegg fikk jeg mange dager ekstra til å tenke på det på. Og jeg sier det, igjen og igjen, det er så hinsides smertefullt å føde barn. Du tindrande du, det virker som en komplett umulighet når man ligger der og kjenner pressriene buldre gjennom muskler og vev og man innser at en menneske skal komme ut av kroppen. Man kommer til et punkt hvor man tenker «Nei, dette går ikke. Slipp meg av, stans det hele, vi tar det i morra, jeg vil ikke mer!» og min erfaring er at når du når det punktet, så er det straks over. Jeg kom dit rimelig kjapt denne gangen. Jeg tittet opp på Bjørn, med desperasjon i blikket, og jeg så at han fikk et glimt av hvordan jeg hadde det, og vi lurte begge på hvordan dette skulle gå. Da den ria gav seg, sa jordmor at jeg kunne kjenne hodet til barnet mitt. «Hva? Men da er hun jo snart ute!» Lettelse, latter, bekreftelse. Vannet hadde enda ikke gått, hun lå i fosterhinna. Og jeg kunne kjenne henne om jeg kjente etter. Det svir godt når barnet ligger sånn i fødselskanalen mellom riene, men likevel er det pause. På neste ri overlot jeg meg helt til kroppen min, og bare kjente hvordan den jobbet på egenhånd. Jordmor, som bare satt rolig ved siden av badekaret under hele fødselen, fortalte meg på et eller annet tidspunkt at jeg nå kunne dra mitt eget barn ut av min egen kropp og løfte det opp på brystet. Det er det aller råeste jeg noen gang har opplevd. Jeg begynner å gråte bare av å skrive det her. Det var sterkt. Jeg la mitt eget barn på brystet, hørte hvordan hun fylte lungene med luft og skrek det deiligste skriket jeg har hørt – der var hun, full av liv og vilje og lyd! Lukten, lyden, følelsen av endelighet.. fantastisk. Det er en grunn til at fødsler kalles forløsning. Det er virkelig akkurat det det er.

Det er en helt spesiell stemning rett etter at fødselen av barnet er overstått. Jeg lå der med min nydelige rynkebaby på brystet i badekaret og kunne ikke tro at det hele var over. På tross av smertene og slitet og kreftene, fortsatt i badekaret, fortsatt med navlestrengen intakt og fortsatt med etterbyrdsfasen i vente, utbrøt jeg i triumf «Dette var jo enkelt!» Alle i rommet forsto hva jeg mente. Mer latter. Jeg følte meg fantastisk. Jeg var ikke sliten. Jeg følte meg ikke opprevet. Jeg følte meg sterk og sunn og stolt. Så heftig, og så enkelt, på samme tid. Kroppen er virkelig vidunderlig.

De sier jo at fødsel nummer to som regel er enklere enn den første. Jeg hadde en kjempegod fødselsopplevelse med førstemann, men denne fødselen var helt fenomenal. Smertene var like intense naturligvis, men nå var det hele langt mindre omstendelig. Det gikk raskt, jeg fikk ingen rifter (jordmor hadde på forhånd bedt meg om å pese som en hund i det hodet til barnet var på vei ut. Hun sa at når man peser kan man ikke presse, og om man ikke kan presse, revner man ikke. Jeg har ikke hørt om det før, men det fungerte. Kroppen presset på egenhånd, jeg kunne ikke påvirke prosessen. Fantastisk.), etteriene var helt til å leve med, morkaka kom uten noe særlig smerter og jeg var ikke i nærheten av å være utslitt. Kort fortalt – jeg var i superform.

fode2

Har tatt en oppfriskende dusj og installert meg i nettingtrusene. Og ja, dette er også superform, bare ikke helt sånn som fotballfrue gjør det.

 

Jeg er veldig takknemlig for denne gode opplevelsen. Jordmora takket tilogmed oss etterpå, for at hun var såheldig å fikk være med på en slik vakker fødsel. Det var virkelig en vakker fødsel. Likevel har jeg fått en erfaring til – jeg ble nesten satt i gang, og som jeg skrev i forrige innlegg, ble jeg nødt til å tenke gjennom hva som er en god fødsel og hva som er en dårlig fødsel, og enda viktigere, om det går an å være en god føder eller en dårlig føder. Selv om jeg føler meg stolt, så passer jeg meg for å føle meg bedre enn andre. Alle fødsler er ulike, og det viktigste er tross alt at barnet kommer ut, på den ene eller den andre måten. Selv om jeg velger bort smertelindring i mine fødsler, betyr ikke det at andre som velger smertelindring er dårligere enn meg – den eneste slutninga jeg syns er gyldig å trekke, er at de velger annerledes enn meg. Det høres mye bedre ut. Det er ikke nedverdigende. Selv om vi alle er forskjellige, tror jeg nok også at det å føde har blitt litt i overkant sykeliggjort. Jeg tror, og håper, at denne trenden er i ferd med å snu. Selvtillit, trygghet, kontroll og ro gir ukompliserte fødsler. Så enkelt, og så komplisert.

Fødsler er voldsomme greier. Jeg er fascinert. Tenk hva kvinnekroppen er i stand til. Først bære frem et barn. Så føde det. Og så produsere komplett næring til den lille. Vi skal være stolte over hva vi får til. Og så må vi gi litt kred til mennene, som, på tross av svært liten fysiologisk innsats (de bidrar med èn celle. Lol.) lever med og rundt gravide kvinner, holder fødende kvinner i hånda og henter vann til ammende kvinner.

Lille Ingeborg kom til verden 30.november 2014, kl. 16.50. Hun veide 3755 gram, og var 52 cm lang. Vi ble en natt på sykehuset, og reiste hjem til livet dagen etterpå. Velkommen til verden, jenta mi, velkommen til verden. 

fode

Ferske tobarnsforeldre og fersk lillesøster.

 

Kan vi plis avseksualisere graviditet og amming?

18 nov

Jeg ser på meg selv som en attraktiv kvinne. Jeg har god selvfølelse, og er komfortabel med mitt eget utseende. Nå som jeg er høygravid er det mange endringer som foregår i kropp og sinn, men en erfaring har jeg gjort meg – jeg liker ikke å bli kalt sexy som gravid. Kall meg gjerne sterk, sunn, fertil, flott, glitrende eller attraktiv, men ikke sexy.

«Åh, gravide kvinner er så sexy!». Jeg veit ikke hvorfor det treffer meg så hardt, men det gjør det virkelig. Jeg syns det er ubehagelig. Jeg ser for meg at vedkommende ser på kroppen min, som inneholder et barn, og lar seg seksuelt opphisse av det. Jeg opplever det respektløst. Min mann kaller meg ikke sexy som gravid, han kaller meg flott, og det gjør meg mye mer komfortabel. Jeg er usikker på akkurat hvorfor, men jeg opplever det å bli kalt sexy som en smule nedverdigende. Jeg tror det er fordi jeg ser på graviditet som noe naturlig og vakkert, noe sterkt som setter hele kroppen i unntakstilstand i flere måneder. Og jeg ser på sexy som noe kunstig, noe tilgjort og noe som appellerer seksuelt, noe man gjør bevisst for å oppnå en tilstand hvor man appellerer til en motpart via sensuelle eller seksuelle gester. Disse to holdningene klarer jeg ikke å integrere, derfor blir jeg frastøtt av den ene og smigret av den andre. (La meg bare også få si at jeg ikke har noe imot litt tilgjort sexy-opplegg sånn ellers i livet, hvem liker vel ikke å oppdage at de forsatt har draget? Det er en deilig bekreftelse det.)

Det er nok også noe med min egen opplevelse av å være gravid – her står jeg, så hinsides åpenlyst fertil, og rent biologisk sett trenger jeg ingen mann som er interessert i seksuell omgang med meg på dette tidspunktet. Jobben er liksom allerede gjort. Jeg trenger kjærlighet og omtanke, kanskje litt youghurtis og tilbud om en ettermiddagslur. Og en armkrok og søte ord og enda en lur. Og kanskje litt intim og rolig elskov. Men jeg trenger ikke å være sexy

Og så er det dette med amming. Hvordan i alle dager har vi kommet dit at vi ikke lenger reagerer på den massive eksponeringen av seminakne kvinnekroppen gjennom reklame, men kaldsvetter når vi ser en mor mate sitt barn? Å finne frem en pupp for å amme i offentlighet burde ikke gi seksuelle assosiasjoner på noe som helst vis – det burde være helt naturlig. Og så lenge vi ammer hvor vi vil og når vi vil (det vil si hvor barnet vil og når barnet vil), øker vi eksponeringen av offentlig amming, og slik vil stadig flere bli vant til synet og til slutt trenger ikke en offentlig ammeseanse å være noe politisk standpunkt, for det bør det virkelig ikke være. Dessuten har du har loven på din side, så ingen kan jage deg bort.

Jeg ser i avisa i dag at amming i Norge er sexy. Æsj. Der er det igjen. Seksualisering av amming. Fordi det er en pupp. Og ja, det er jo en pupp. Men det er også en mor og et barn. Og det handler hovedsaklig og næring og tilknytning. Det er vakkert og sterkt, men sexy? Nei, det syns jeg ikke. La meg få slenge frem en melkesprengt pupp i ny og ne uten at det må handle om sex. En ammepupp er, for meg i alle fall, babyen sin, og blir ekskludert fra all seksuell aktivitet de månedene jeg ammer. Det er mitt barns mat. Ikke røre. Far får den tilbake når den er slapp og god.

Jeg har hørt noen kalle amming «uanstendig». Jasså. Jeg har aldri sett noen amme uanstendig. Jada, det kan godt hende man får et glimt av en brystvorte. Det er sånn som skjer når man håndterer en pupp. Og om noen da bruker ordet «blotte» i forbindelse med amming så fyrer jeg virkelig på alle plugger – å blotte noe har sterke referanser til seksuelt avvik, og amming er ikke engang en seksuell handling. Vi må ikke miste hele kroppen vår til seksualitet. Amming er nyttig, særdeles nyttig, og nybakte, ammende mødre skal slippe å måtte oppleve ubehag ved å følge instinkter og gi barnet sitt morsmelk, selv om det midt i samfunnet.

La oss ta vare på hverandre. Mitt inntrykk er at de fleste syns det er helt greit, og til og med flott og sunt å se mødre amme i offentligheten. Vi får begynne å rose hverandre, slik at vi har noe motvekt de gangene vi får høre at vi er motbydelige og kvalmende og burde holde oss hjemme. For det burde vi ikke. Heia amming!

pupperdigg

 

Faktiske tegn på fødsel

14 nov

Fødeklare kvinner kan være krevende å ha med å gjøre. Vi veit at vi bør sove og hvile og lade opp, men det kommer til et punkt hvor desperasjonen tar overhånd og vi rett og slett må google til fingrene blør. Da googler vi tegn på fødsel, fødselshistorier og hva vi bør pakke i fødebagen, hvilke sykehus som har best rifte-statistikk og når kommende fullmåne er. Vi blir spøtt irrasjonelle, og mister fatningen. Jeg er intet unntak.  

Her er min liste over tegn på at fødselen faktisk nærmer seg, basert på kliss objektive observasjoner og klokkerein empiri.

  • Du har vært gravid i minst åtte måneder.
  • Du har googla alle tenkelige saker som muligens kan være tegn på fødsel.
  • Du svarer «rier» når noen spør hva du ønsker deg til jul.
  • Du kan statistikken over hvilken dag det er mest sannsynlig å føde på for andregangsfødende som venter ei jente og som fødte gutt første gang.
  • Du nekter å innrømme at du tror på kjærringråd, men gjør dem likevel, bare sånn i tilfelle.
  • Du innser at du ikke har noen klassiske tegn på fødsel, googler om noen har født uten tidlige tegn og finner ut at det er et tegn på fødsel å ikke ha tegn til fødsel.
  • Du prøver å frembringe rier med the Force.
  • Hver morgen er du sikker på at du skal føde i løpet av dagen.
  • Hver kveld er du sikker på at du skal føde i løpet av natten.
  • Du ber mannen gjøre litt forarbeid og vekke deg når han nærmer seg.
  • Du har gjort bildesøk av «slimpropp» på google.
  • Du er drithoven i trynet.
  • Du har handla inn fødeproviant som skal ligge i fødebagen og gi deg rask energi under fødselen.
  • Du har trøstespist fødeprovianten som skulle ligge i fødebagen og gi deg rask energi under fødselen. To ganger.
  • Fornuften din er sur på deg fordi du nekter å høre på det faktum at babyen kommer når den er klar. Slapp av.
  • Du blir barnslig og sarkastisk når noe ber deg om å nyte de siste dagene. Duster.

Nå hakke jeg født enda, men jeg lover dere, at dersom jeg går i fødsel i kveld, så er det ikke noe tvil om at det å skrive lister over at fødselen nærmer seg garantert et tegn på fødsel. Jeg lover å føre det opp om så blir tilfelle.

Sukk. Denne verden er full av tapre ektemenn og samboere. Hold ut.

 

 

fodebag

Du har så mye tid.

7 nov

Herregud, sorry, det er så hektisk

med jobb og trening og gudene veit, noen avtaler er det lett å glemme

jaja, det går vel bra for deg, du har jo tid nårsomhelst, ikkesant?

du går jo bare hjemme.

 

Åh, hadde jeg bare vært i dine sko

så mye jeg skulle fått gjort!

Endelig starta kafè

Lagt ut nye bilder av cupcakes på instagram hver dag

Og trent. Masse.

 

Kan vi ikke bare møtes i byen da, på en cafè

Babyen kan vel bare sove utenfor så lenge

Neivel, herregud, greit, jeg kan komme til deg.

Mm, innmari praktisk det.

Da spiser jeg først, for du serverer vel ikke lunsj.

 

Så.. hva gjør du med all denne ekstra tiden din

så mye fritid til å gjøre hva du vil

Noen store planer?

 

Joda, du har jo en baby, jeg ser det

men den tar jo ikke så mye tid

i så fall er det du som gir den for mye oppmerksomhet

det skader jo ikke å komme seg ut litt

 

Ja, ok, takk for i dag

litt rart å bare servere en type kaffe

hehe, neida, jeg bare tuller

men jeg foretrekker latte med soya

 

Vi sees snart igjen da vettu

det er masse som skjer fremover

jeg sender deg invites på facebook jeg.

mye konserter og temafester og spaturer og andre morsomme ting

menne.. du blir kanskje ikke med på det du

 

du har forandret deg innmari mye etter at du fikk barn

jeg skal hilse fra resten av jentene, forresten

vi hadde det toppers i Portugal.

 

bilde

Strikkesatan.

29 jun

Jeg tenkte en dag at jeg hadde lyst til å strikke litt igjen. Jeg har egentlig aldri fått dreisen på strikkinga, og i et innfall av galskap tenkte jeg at nu er tiden komen – eg skal bli strikkeguri numero unos. Of the world.

Som noen av dere vet, har jeg jo tidligere heklet litt, og for dere som ønsker å se det prosjektet i sin helhet er det bare å klikke litt ømt her. Jeg er en trådmester uten sidestykke, og har atter igjen bevist for meg selv og de i min umiddelbare omgangskrets at jeg kan lage kunst av en hævv med tråd. Hvorfor det ikke blir sånn som på bildene i oppskriftene veit jeg ikke riktig, men det velger jeg å ikke fokusere noe særlig på.

Prosjektet mitt skulle ende opp omtrent slik:

 

strikk1

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette er en meget søt og yndig liten kjole. I oppskriften er det oppgitt hvordan man skal strikke den på slikt vis at den passer en baby på tre måneder, en variant jeg gikk for. Kjolen er designet av Tora Frøseth, og det er hun som eier hele opplegget og generøst deler den til oss som ikke skal bruke den til kommersielt bruk. Det syns jeg er fint, og med min takk kan jeg vel opplyse om at sannsynligheten for salg er særdeles lav av åpenlyse årsaker.

Jeg har en mutter som har bedrevet noen sjuke strikkegreier, men som dessverre ikke kan strikke lenger. (Hun pådro seg tidenes senebetennelse etter å ha strikket noen kjoler til seg selv, og er faktisk permanent strikkeskada. Dette er en alvorlig sport, for tøffinger.) Siden min mor ikke lenger har glede av sitt strikkegear, ble det sermonielt overrukket til meg, og med pinner i alle størrelser og typer og masse flott garn skred jeg til verket.

Etter en ganske bulkete start hvor jeg ble frarøvet en halv natts søvn, hadde jeg intet mindre enn null masker på pinnene mine. Mine ferdigheter i å lese oppskrifter var dog betydelig bedret, likeledes min evne til å trille nøster og oppraknet garn i frække farver. Etter denne første natten fulgte dagen da jeg faktisk kom igang – jeg hadde sånn nogenlunde riktig type pinner, et fint garn og endelig visshet om at når det står «strikk pinne 1» så betyr det at man skal gi f i at man sitter med rundpinner og bare strikke som om det var vanlige pinner ellers blir man litt matt når man kommer til det punktet hvor det står «begynn å strikke rundt». Etter to timer med mikroskopisk knot. Satan.

Et pussig element som overrasket meg litt blant kodespråk og vilje, var den ukuelige trassen som oppsto i meg underveis i arbeidet. Resultatet av denne trassen er at jeg nektet å lære meg, uvisst av hvilken grunn, hvordan man faktisk øker masker underveis, noe som preger arbeidet i relativt stor grad. Jeg gikk for learning by doing. Ikke min beste avgjørelse.

Vel, etter timer med strikkepinner mellom fingrene ble den jævla kjolen seende slik ut.

strikk

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En lefse av en kjoleillusjon. For en gigantisk tre måneder gammel baby. Uten sans for estetikk. Det kan være på grensa til barnemishandling. På dette punktet ble det liksom klart for meg at dette ikke kom til å bli den dundrende suksessen jeg higet etter. Jeg reiv ut pinnene i ren affekt. Nå begynner jakten på et nytt prosjekt.

strikk3

Et nøste håner meg fra stuebordet. Bare vent du, vesle trådhelvete, jeg har bare såvidt begynt.

Jeg syns det er fint å kunne strikke. Eller altså, illusjonen om å kunne strikke syns jeg er fin. Og jeg skal mestre det. Jeg skal. Jeg skal faen meg strikke så bra at mannen min uoppfordret ber meg om å strikke en genser til han også. Så flink skal jeg bli. Først skal jeg bare få til et babyplagg, uten å ta høyde for at barnet jeg venter kan være siamesisk tvilling i førtikilosklassen. Det skal bare bli søtt og imponerende og alle skal være helt sånn «åh, for en nydelig jakke. Hvor har du kjøpt den?» og jeg skal bare være sånn «åh duu, den har jeg strikket med mine delikate fingre på syltynne nærmest usynlige pinner av bambus med anoreksiagarn i tykkelse minus tre.» . Jeg skal fnise litt mens jeg sier det. Som en fløyelsdrøm. Der har du meg.

 

 

Tips til enkel (på ordentelig enkel, ikke sånn «denne er bare enkel at alle får det til» men så er den akkurat litt over nybegynnerstadiet slik at jeg ikke fikser det og føler meg som et utskudd av en imbesill og må gråte alene mens jeg spiser is og handler babyklær på nett) tas i mot med hjertelig takk. Jeg må komme meg tilbake på pinnene før jeg mister motet.

God kveld. Og SOS.

 

 

strikk4

Drit og dra.

 

 

 

 

 

Med bevegelse som en nittiåring.

27 mai

Nå er det fest i heimen! Mor har gått hen og fått en heidundrende bekkenlåsning eller løsning eller kanskje mer et bekkenproblem

Natta har ikke vært spesielt ålreit. Jeg har grini litt såklart, sov litt i starten, men våknet av smerter sånn i tretida. Da begynte omfanget å demre og etter en time med desperat leting etter et stilling som sannsynligvis ikke eksisterer, vekket jeg mannen og spurte (beordret) ham om å hente is. Han var litt i ørska, noe man jo tross alt ofte er midt på natta, og forsto kanskje ikke heeelt hva det var jeg lurte på – han oppsummerte det i alle fall slik (etter at jeg hadde pratet litt om at det kanskje kunne lindre med is) «så altså.. du vil ha en is?». Jeg var nødt til å le. Ja takk, jeg vil gjerne ha en SunLolly her jeg ligger. Regner med at det hjelper mot disse ville, brennende smertene jeg opplever i hoftene. Takk skatten. Han lo han også, og amerikansk blanding ble servert i kjøkkenhåndkle. Det funka litt – dessuten funker det alltid å foreta seg noe, forventningens effekt er min venn – og jeg fikk sovet litt til, før jeg endelig syns jeg kunne stå opp.

Det ligger nok 750 gram amerikansk blanding i senga fortsatt. For en syvsover.

Nå har jeg prata med praksisveileder, med legekontoret og med mamma – alle de viktige å prate med når man har det vondt. Nå driver jeg dank frem til legetimen min om et par timer – drikker te som jeg later som er kaffe (er tom for kaffe. Hurra torpedo.), kjenner at jeg snart må skifte stilling så jeg ikke blir en statue og lurer på hvordan i alle dager jeg skal få resten av sommern til å fungere. Jeg har to jobber akkurat nå, en skoleoppgave, en ettåring og et barn å koke, og jeg ser jo at dette kan være et resultat av å kanskje kjøre litt for hardt. Det som er en kaninballe, er at jeg bare har tre uker igjen av praksis. Blir jeg sykemeldt nå, må jeg ta igjen praksisperioden etter endt utdanning. Sukk. Vet at jeg ikke trenger å ta alle sorgene på forskudd her, men jeg bare gjør det litt likevel. Da blir det ekstra gledelig når legen min sier «ah, her, ta denne, så blir du helt bra.»

Jeg syns det er et smuleevig nederlag å skulle være en sånn en med bekkentrøbbel. Jeg er ung, godt trent, sterk i kroppen, og jeg har vært aktiv under graviditeten, og syns det er surt at jeg ikke skal få sprette rundt og være superpreggers og være strutt og strål a/s. Jeg har i alle fall tatt meg tid til å lese litt om temaet, og det er bare tull at bekkenplager kun hører til her i vår del av verden, og at det er et relativt nytt fenomen. Det er utbredt over hele kloden, og har vært beskrevet opp gjennom historien. Det er en trøst, i alle fall for meg. Jeg tror også at jeg har en liten skade i ryggen etter en kraftig trykkbølge, som ikke er til hinder utenfor graviditet, men som kludrer det til noe voldsomt når jeg er gravid. Hadde samme akutte opplegg forrige graviditet også, men da satt smertene et annet sted. Jeg fikk kiropraktorbehandling (fikk er å overdrive. Det kosta alle skjortene og et klesskap), og var smertefri etter et par uker. Nå er det nå en gang sånn med kiropraktikk at det i hovedsak er som en skjelettmanipulerende paracet – det tar symptomene men fikser ikke problemet. Det hjalp meg der og da i alle fall, og det var det jeg trengte, men denne gangen går jeg veien via legevitenskapen og skal sørge for å få fiksa problemet ved en passende anledning. Det ekke hver dag jeg kan gå rundt å kjenne meg bombeskada. Lurer på om dette kvalifiserer som senskade etter 22. juli?

Velvel. Uansett hva og hvorfor og hvordan og hvilken (?), så tenker jeg at en liten rundtur i bekkenland er en fair pris å betale. Det er tross alt et symptom på det største her i livet, og jeg skal ikke bli for oppslukt i min egen miserabilitet. Det er definitivt verdt det, belønningen som venter veier opp for disse smertene, selv om det tar litt overhånd i hverdagen min akkurat nå. Jeg er frisk og rask i hodet i alle fall, og det er ingen ting i veien med galgenhumoren. Det kommer til å ordne seg. Børni har i alle fall pappaen sin, og farmor og farfar og mormor og tanter og onkler og bestefar og liksombesta – det er kjipt, men ikke mer enn det, at mamma er litt kjedelig for tida. Det er ikke verdens undergang. Jeg tåler å være litt kjedelig for tida. Jeg har ganske god tid til å rette på inntrykket. Dessuten gir jeg de beste klemmene, for jeg er den eneste som kan gi han mammaklemmer. Og de er best, og krever ikke stort av bekkenet. Hurra!

Nuvel. Dr.Phil kaller. Har nemlig funnet en posisjon i sofaen hvor jeg nesten ikke kjenner noe til smertene (noe som allerede har resultert i en tretimers lur mens jeg venta på at legekontoret skulle åpne. Det ble et drøyt kvarter, men heldigvis skvisa hu meg inn i dag likevel). Jeg skal gå å sitteligge i den nå, for nå klarer jeg ikke sitter med her på denne stolen, for tusen stråler stråler og, til kne og legg og låååår. Men en toppfart på 1 km i timen.