Archive | Graviditet, mammarolle og familieliv RSS feed for this section

Trøtt i trynet a/s.

14 mai

Gjesp.. Nå har jeg forsøkt å skrive noe om hvordan uka mi har vært hittil, men jeg klarer ikke å skille dagene fra hverandre. Jeg er så trøtt at jeg knapt husker om jeg liker smør på brødskiva, og bare tanken på å gå fire minutter med hundene gjør at jeg synker ned foran denne skjermen for å sortere noen tanker. Jeg har min søster på besøk, og siden Bønna elsker tanta si, så er det hu som må legge. Det har sjefen bestemt, og mor klager ei. Hei is. 

PappaBjørn er på bokmøte i dag, hvor han møter andre bøker og blir rødvinsmarinert. Jeg er rimelig sikker på at jeg har promille jeg også, som et resultat av trøtthet. Kanskje vi tar oss en sving når han kommer hjem. Sannsynligvis ikke.

Jeg har nå vært fire uker i praksis, og jeg sier’e som det er, det er godt det bare er fire uker igjen, for nå begynner det å bli litt frynsete i sømmene her. Jeg er jo først og fremst småbarnsmor, og bøller rundt med lilleBøll på halvannet år. I tillegg er jeg nå student i praksis, og med det følger en god del oppgaveskriving. Praksis under utdanning er ubetalt, bare for å presisere det, og av den grunn er det særdeles hensiktsmessig å jobbe ved siden av, på en sånn der betalt jobb. Det vil si, at når jeg har en fridag, så må jeg jobbe. Hur-ra. Det er egentlig mammajobben det som er mest jobb, men det er den desidert beste også, og på toppen av det hele er jeg jo preggers i tillegg, bare sånn for å være sikker på at jeg virkelig får kjenne at jeg lever. Det baller liksom litt på seg akkurat nå, det er vel det jeg vil frem til. Husarbeid feks, det har i dag hovedsakelig bestått av å steke fiskepinner. Fornøyd med det, orker ikke annet. Jeg har heller ikke gått min daglige tur. Jeg er virkelig sliten. Jeg hadde antagelig vært virkelig sliten selv uten jobb og jobbejobb også, for det er en lammende trøtthet som følger med grævvistilværelsen. Det er bare sånn det er.

En annen ting ved hele denne sulamitten som gir litt ekstra piff, er det at den er lagt til april, mai og juni. Det er egentlig det som bringer det aller største sukket, for det innebærer at når jeg endelig har karret meg gjennom denne praksisen er det ikke snakk om noen sommerferier. Stipend og lån utbetales ikke i juni og og juli, og uten muligheter til å jobbe i mai, må jeg bare rett ut i jobb for å tjene noen penger til sommeren. Vi får litt igjen på skatten, og skatten får jo feriepenger, så vi klarer oss, men det er jommen bare såvidt. Jeg syns herved offisielt at ingen praksisperioder bør legges slik at fattiglusstudentene må være ekstrafattiglusstudenter på sommeren. Det er kembobu.

Når jeg nå har fått gnidd det årntli ut at jeg er årntli sliten, så kjenner jeg meg litt bedre. Jeg har veldig god hjelp rundt meg, masse familie som bidrar og som jeg kan ramle rundt hos og småkrepere litt hos når jeg trenger det. Bjørn og jeg får dessuten sjekket ut et par tre ting som følger med en hverdagslivet med en halvdel litt i overkant fylt av hormoner. Et strålende eksempel er fra i natt; I dag morges ble jeg nemlig fortalt over en bolle cheerio’s at jeg våknet og begynte å gråte fordi jeg ikke fikk sove. To ganger. Yes. Logikken blomstrer.

 

Jeg skrev innledningsvis at jeg spiste is. Jeg løy. Jeg har ikke spist den enda. Jeg ble kalt inn til å legge barnet etterhvert, fordi det hadde mest lyst til å vise tanta si alle de kule tingene vi har i andre etasje, som brannslokningsapparat, mopp og en kopp vann, og da var det liksom greit at det var mamma som skar igjennom og sang boff-boff til øynene forsvant. Ah.

God natt godtfolk. Jeg har nemlig alle planer om å legge meg rimelig snart. Og i natt tror jeg til og med at søvnen skal få seire over alskens angst og tåperier en ung mor ikke kan bry seg med i nødens stund. Vi prekæs!

Når tre blir fire.

2 mai

Oioioioi. Så sitter jeg her igjen. Som gravid. For andre gang. Nå blir’e alvor. 

Det er ikke så mange følelser som måler seg med det man opplever når man bestemmer seg for å slippe nyheten om en graviditet. Jeg er nå sånn omtrent 12 uker på vei, og guriland, det er diggers å få sagt det høyt!

Det har vært noen røffe uker. Jeg har vært i særdeles dritrævva form – så kvalm, så trøtt – i ukesvis, og skylder min mann en hjertelig takk for å holde det hele gående. Kvalmen har vært verre denne gang, og trøttheten lammende som en padde i sahara, og jeg har tenkt at ved himmelens lekreste retter,  jeg skal aldri mer være gravid. Så ille er det ikke lenger, besvergelsene er på vei inn i glemmeboka, for jeg veit at nå kommer det lysere tider i møte.

I dag har jeg vært på første svangerskapskontroll. Oh yes. Første svangerskapskontroll. Første. Numero unos. Tolv uker. TUSEN laidbackpoeng for antihysteri! Fyttirakkern. Jeg må innrømme at da jeg satt i bilen var jeg en anelse nervøs for at det hele bare var tull. Kvalmen, trøttheten, den voksende magen – bare et spill, en ren placebograviditet, rett og slett et innbilt svangerskap. Tiltroen blomstrer, med andre ord. Da jeg kom frem var det tisse i kopp, blodprøver, blodtrykk og veieseg, alt med stor bravur. Vi fylte ut skjemaet (som jeg fikk i en mappe denne gang – imponerende! «For å begrense kaffeflekkene» sa legen. Han har et poeng. Mitt forrige skjema var faktisk tygget på av hunden.), jeg var mønsterborgeren som bare «Røyker du?» «Nei.» «Drikker du alkohol?» «Nei, ikke siden testen.» «Bruker du medisiner?» «Nei». Dette går lekende lett tenkte jeg! Blodtrykket mitt ble han rett og slett imponert over, så jeg føler meg rimelig vellykket og godkjent og klar for denna runden, selv om jeg ikke forstår noe som helst når det sier sånn tall og tall og ser på den lille, runde greia. Vekta var fin også. Alt var liksom i sin skjønneste orden, men da jeg skulle dra klarte jeg ikke å dy meg og spurte, lett nevrotisk, om alt var bra og at det, eh, sannsynligvis er en baby der? Jess. Der røyk de laidbackpoengene. Kroppen min har riktignok brukt all sin energi på å fortelle meg at JEG LAGER EN BABY, men det gjelder liksom ikke før minst èn lege har bekrefta det. Han spurte litt overraska om jeg ikke hadde tatt en test, og da jeg svarte at joda, det har jeg, men det er jo så lenge siden, så kom gliset, et løfte om å faktisk ta en graviditetstest nede på labben, og enda et løfte om at jeg skulle få beskjed dersom det skulle vise seg å være noe annet. Selv om jeg følte meg som en dust, så var det akkurat det jeg trengte. Ah. En time senere kom sms’en «Testen var positiv. Du er fortsatt gravid». Hah på’rei, innbilte svangerskap!

storebror

 

Hvordan det skal bli å være tobarnsmor lurer jeg litt på. Jeg er ikke sikker på at jeg har plass nok i hjertet mitt til en til, og jeg syns liksom endelig at det har blitt litt dreisen på han der Ørni. Noen ganger har jeg tenkt at jo, det er mange som bare får ett barn, vi kan jo være ferdige nå. Det er på en måte særdeles forlokkende. På den annen side, er det slett ikke så verst å bygge opp ungeflokken skikkelig, og hvorfor ikke akkurat nu? Vi har hele tiden tenkt at vi skal ha noen barn, men vi hadde kanskje ikke tenk at lilleErt skulle komme så tett på. (På en måte. Selv om jeg har ønsket og drømt om og brukt en månedslønn på tester. Man kan kanskje si at det har blitt en slags hobby det der, å tisse i en kopp. Jeg vil faktisk gå så langt og si at det har endret hele min opplevelse av urin, og, bare for å ha sagt det med en gang, så søler jeg ikke en dråpe lenger, neida, her er det superpresisjon, stødig hånd og rask, og effektiv dypping av pinne. Oje.) Jeg tror det er fordi det er klin inzane å stå med en positiv test i hånda. Jeg har trodd, en million ganger, at jeg har vært gravid på ny, men akkurat denne gangen skulle jeg ærlig talt bare «ta en test for å ha gjort det» (veldig troverdig ser jeg), så jeg kunne drikke hvitvin. Jeg hadde tross alt ikke vært på mensern på et par måneder, skulle liksom bare få det ut av verden. HOLA DOS STREKOS! Virkeligheten in my face. Full forvirring, mye glede. Mest glede.

Å ha to barn veit jeg ingen ting om. Jeg føler meg foreløpig ikke særlig klar for dobbelaction, men jeg vet av erfaring at en graviditet har som oppgave å gjøre mor og far klar for barnet i tillegg til å faktisk laget det. Det er en trøst for meg å vite at om femogenhalv måned hvalrosser jeg rundt, sannsynligvis tissatrengt og med halsbrann, og prøver alle kjerringråda på alle forumer i hele verden bare for å få. den. ungen. ut. Fnis. Det er en helt egen desperasjon. Det er en grunn til at kvinner blir klar for en fødsel, lengter etter smertefulle rier eller priser seg lykkelige når vannet går. Ah. Naturen er klok.

Ah, jeg er nødt til å gå å legge meg nå. Det er midt på natta for enhver, dvs laaaaaaaangt på natt for gravidusser, men jeg har bare rett og slett holdt meg våken for å få en rykende fersk skive av min manns hjemmebakte brød, som pleier å bli ferdigstekte på denne tiden. Han baker nemlig litt sånn seint på kvelden, men hei, hva gjør vel det?

Vi prekæs igjen.