Archive | Her er’e ikkeno. RSS feed for this section

Batshit crazy

29 jun

Hei igjen, folkens!

Jeg er tilbake! Jeg veit jeg har sagt det tidligere, men denne gangen mener jeg det mer bokstavelig. I går ble jeg skrevet ut av sykehuset etter en innleggelse på 7 uker på psykiatrisk avdeling. 7 lange, tøffe uker. Jeg har vært skikkelig syk. Og nå er jeg frisk igjen, for denne gang. Hurra.

Som dere vet har jeg bipolar lidelse. Sykdommen er sterk hos meg, og  jeg har den varianten som kalles type 1. Det er den meste alvorlige graden av bipolar lidelse. Artig. Noen ganger føkker det opp livet mitt, enten ved mani eller depresjon. Det er bare sånn det er. Jeg kan klage og sutre, eller jeg kan innse realitetene og gjøre det beste ut av det. For å være ærlig veksler jeg litt mellom de to – noen ganger er jeg bitter og synes synd på meg sjæl, andre ganger er jeg ressurssterk og klar og målretta. Jeg er bare et menneske, tross alt.

I alle fall, jeg har tilbrakt gode syv uker innlagt på psykiatrisk avdeling. Denne gangen var diagnosen «alvorlig mani», og for å si det pent har jeg virkelig vært helt ute på viddene. Det krever beintøff jobbing å komme seg ned igjen og tilbake på fote. Mani er ikke artig. Det starter ut morsomt, men plutselig eskalerer det og du kommer deg ikke av berg-og dalbanen du sitter i.

Jeg orker ikke helt å komme med detaljer og utfyllende kommentarer om situasjonen min slik den var  akkurat nå – jeg er ikke helt på plass enda. Jeg ble utskrevet i går, og har akkurat kommet ut i den store verden. Det er litt overveldende foreløpig, men det løser seg med tiden. Tid er viktig. TTT (Ting tar tid).

Jeg skal bare avslutte med å si hvor utrolig deilig det å sove i sin egen seng. Spise mat fra sitt eget kjøleskap. Handle på butikken. Se at ettåringen kommer til meg når hun har slått seg 0g trenger trøst. Ha en å klemme i ny og ne. Sitte i sin egen sofa og se på ettellerannet og bare… være. Det er et privilegium med vanlig hverdag.

Nå skal jeg være flink og ta alle medisinene mine og greier, så håper jeg at jeg slipper en runde til med det første. Jeg får god hjelp og tett oppfølging, og er så takknemlig for alle som har stilt opp i en trøblete tid, både familie, venner og helsepersonell.

Ta vare på hverandre der ute!

Morro med barn?

18 des

I helga møtte jeg en bekjent jeg ikke har sett på flere år. Han lurte på hvordan det sto til, så jeg fortalte at jeg var gift og hadde to barn. Han spurte, i sin overraskelse, hvordan det var, og jeg sa «åh, du vet, det er morro med barn». Jeg har tenkt litt på dette i etterkant. Jeg lurer på om jeg løy. Er det virkelig morro med barn? 

Min mann, bokhandleren, jobber i Oslo. Han har litt over en times reisevei, og i disse juletider har butikken utvidede åpningstider. Dette betyr at han, i sine seneste vakter, jobber fra 11-19, og at han reiser herifra 0930 og er tilbake rundt 21. Det er lange dager for han, og det blir lange dager for meg, men det er (takk for lov) midlertidig. Poenget mitt med all denne informasjonen, er at jeg får mye tid med, og ansvar for, barna våre. Jeg føler nemlig etterhvert at jeg kvalifiserer til å uttale meg som overarbeidet husmor, og da skal jeg si en ting eller to om hvor morro det er med barn.

La meg ta dere gjennom gårsdagen. Bjørn leverte eldstemann i barnehagen før han dro, mens jeg ble hjemme med snupp. Formiddagen gikk relativt smertefritt, men krølleopplegget begynte da jeg skulle gå tur med barn og hund. Vesla syns det er ganske kjedelig med sånn vogn for tida, og jeg vet at jeg har ca femogtjue minutter før hun begynner å kny. Turen vi tok var på tredve minutter, og jeg tenkte at det skulle nok gå bra. HAH. Etter 25 minutter og 17 sekunder var hu i full gang med å vri seg rundt, kaste fra seg votter, spytte ut smokk og hive seg bakover i vogna. Jess tenkte jeg, her er det bare å peise på. Det som da skjer videre, er at det kommer en fyr med en hund i mot oss. Når jeg går tur med barn og hund, har jeg Bobletrynet (det er hunden) bundet fast i understellet på vogna. Når vi skal passere andre hunder klikker det fullstendig for’n, så jeg fikk det superdupertravelt med å knyte opp knuta så han ikke skulle rive med seg hele kostebinderiet, med babyen og alt. Det ble derfor et ubønnhørlig stopp, og babyen (som strengt talt ikke er noen baby lenger) syns mangelen på fremdrift var en strålende anledning til å sette i gang hylekoret. Da den andre hunden nærmet seg, begynte, som forventet, Bob å bjeffe og tøffe seg og være stor i kjeften og hyle og gurgle (det er sant, han har en merkelig gurglelyd), så der sto jeg med en krakilsk drittbikkje og en rasende drittunge. Og vi var enda ikke hjemme. De ble en walk of shame forbi forskrekkende naboer, og jeg ble såpass varm at jeg, bokstavelig talt, gikk med lua i hånda.

Vi kom oss hjem på tross av simultananfall av verdenshating, og snuppa strålte opp og var blid og fornøyd da hun fikk komme ut av vogna. Jeg oppdaget på dette tidspunktet en potensiell katastrofe – det var nemlig ikke mer enn en halvtime til vi skulle ut igjen med vogna for å hente storebror i barnehagen. Det går nok bra, tenkte jeg. HAH.

Veien til barnehagen var ok, men da treåringen så meg i gangen brast han i gråt. Han var utslitt og helt i oppløsning, og jeg trøstet og kysset og småpratet som best jeg kunne, men jeg måtte se meg slått i mine forsøk på å snu trenden. På vei hjem fortsatte gråten, og nå ropte han etter pappa. Jeg lovet at vi skulle ringe til pappa med en gang vi kom hjem, og joda, det syns han var en god idè, men tro ikke at den var såpass god at gråten skulle stilne. Jeg fikk noen medfølende blikk på veien, og da vi rundet svingen ved hjørnet tok det hele seg opp et hakk. Snuppa ville være med å hyle, så hun satte igang, med skikkelig hulking og tårer og alt som fulgte med. Så der gikk jeg igjen, denne gangen med et gråtende barn i vogna og et gråtende barn på slep, og ting ble ærlig talt bare verre da vi kom hjem. Treåringens sarte gråt gikk sakte med sikker over i et frådende raseri, og vesla skulle sitte på armen med smokk og bamse for å holde kjeft, og jeg kan bare bekrefte her og nå at å tviholde på besinnelsen mens man rugger elleve kilo med smokk og bamse med en hånd og rører i brun helvetes posesaus med den andre mens holdet fylles av rasende kommandoer fra stuegulvet, da tenker jeg faen ikke «åhey, dette var virkelig gøy.» Ikke ville de legge seg heller. Såklart ikke. Å gud, så morro det er med overtrøtte barn.

Konklusjon så langt? En røff dag.

Hva gjør sånne røffe dager med foreldre? Jeg vet det. De gjør oss kreative, nyytenkende og problemløsende. De får oss til å se hva vi gjør feil og hvor vi gjør feil, og, aller viktigst, de gir oss rom til å gjøre feil. Og mulighet til å rette dem opp. I dag har jeg gått turen raskere, så den ikke tok med enn femotjue minutter. Jeg fikk svigermor til å passe vesla mens jeg gikk for å hente treåringen, og jeg hentet ham tidligere på dagen. Jeg valgte en enklere middag, og brukte bæresele når snuppa ville opp. På kvelden fikk jeg begge litt tidligere i seng, og da sovnet de så søtt, begge to. Denne dagen har vært fylt med latter og gode løsninger, mestringsfølelse og en viss grad av kontroll. Det er givende, og vi hadde et magisk øyeblikk rundt kveldsmaten hvor alle har latterkrampe gjennom havregryn og banan. Jeg elsker slike dager. Men er det morro?

 

På mitt år som tobarnsmor har jeg lært to ting. 

1) Det er alltid en som griner

2) Det er ikke morro med barn

 

Det er artige øyeblikk, morsomme utsagn og barslige finurligheter ved det å ha barn som man elsker som voksen. Å ha barn har definitivt gjort meg til et bedre menneske, og livet er rikere enn noen gang. Jeg er ganske sikkert på at jeg, om femten år, titter på bilder av barna fra de var små, lener hodet på Bjørns skuldre og sier noe om hvor herlige da var da de var små og hvor godt livet var da mens jeg sukker gjennom en sky av minner. Jeg er så jævla vanlig. Jeg blir akkurat sånn.

Så ålreit, det er morro med barn. Når du er ferdig med dem og ser at du har gjort en relativt god jobb og de tilsynelatende klarer seg der ute i verden med nettbank og strømleverandører og kasko. Akkurat når du står midt oppe i det derimot, er det kanskje ok å innrømme at det ikke er «morro» som er ordet som troner øverst på kaka av beskrivelser. Det er morro også, men mest av alt er det slitsomt. Phew.

Hverdagstanker i høytiden

22 des

Graviditeten er over. Barnet er født. Du har reist hjem igjen, etter litt slapp laks og kjip servelat, hjem igjen til kjente møbler, vogna du har stelt i stand, de bittesmå bodyene du har gledet deg til å bruke. Hjem til to hunder, hjem til toåringen, hjem til det normale livet. Det er bare det at ingen ting er normalt. Hallo igjen, barseltid.

De første dagene hjemme med en nyfødt er ganske spesielle. Hos meg satt morsfølelsen som ei kule det øyeblikket jeg fikk jenta mi på brystet, og jeg ble fullstendig oppslukt i den lille bylten. De første dagene er bare en sånn vag fornemmelse av en sinnsyk forelskelse som har sørget for at jeg har bundet meg til den lille hjelpeløse skapningen på alle mulige måter.

Når man får sitt andre barn, vet man heldigvis noen ting om hvordan noen ting noen ganger fungerer. Jeg slapp foreksempel å gjøre ting for første gang denne gangen, og det er en en massiv forbedring fra første runde, spør du meg. I tillegg ventet en superstolt storebror hjemme, og han sørger for en viss struktur i hverdagen. Kort fortalt er jeg takknemlig for at jeg aldri behøver å være førstegangsmamma igjen. Jeg husker de første dagene etter førstemann – det var virkelig kaos. Spennende og flott og alt det der, men like mye usikkerhet og prøving og feiling og unødige bekymringer. Denne gangen erre lungt. Andregangs ass, rutinert og erfaren.

Det florerer av tips og triks og meninger der ute, og alle kvinner vil uten oppfordring laste ut alle sine meninger og erfaring over deg og det lille barnet ditt, noen ganger i beste mening, men like ofte i selvforsvar. Jeg vet ikke hvorfor så mange kvinner føler seg tråkket på tærne dersom de ser andre mødre gjøre ting på andre måter enn de selv valgte, men det er virkelig sånn det er der ute. Det er svært sjeldent jeg har hørt noen si «åh, så herlig at du gjør det. Det gjorde jeg aldri med mine, og det angrer jeg på.» akkurat som om det hele er en konkurranse i å ikke innrømme feil. Dessuten trenger det ikke å være feil heller, bare annerledeshet. Barn er de sjukeste på tilpasning, og de vil tilpasse seg nærmest hva som helst og i tillegg bli sunne friske mennesker så lenge de får kjærlighet og blir møtt med en sånn nogenlunde sunn respons. Failure to thrive er ikke hverdagskost, takk og lov, og foreldre har faktisk et overraskende stort slingringsmonn når det gjelder å gjøre feil. Jeg liker det Astrid Lindgren har sagt jeg, «elsk barna, så kommet vettet etterhvert» (sitat løst etter hukommelsen), og jeg lever nok litt etter det. Jeg er ingen perfekt mamma, og pedagogen i meg kan bli rimelig upedagogisk når toåringen trasser ut i full symfoni, men jeg elsker ham, og gir masse kjærlighet og  forklaring, og så satser jeg på at det hele går bra til slutt.

Nå har vesla blitt tre uker. Det har vært tre fine uker. Vi pupper oss rundt om kring, bærer og triller, rister litt på sijraffen og smiler litt.  Jeg har tatt eksamen, det kjenner ut som litt av en bragd. Jeg er ikke helt sikker på hvor bra det hele gikk – sannheten er at fra termin og frem til eksamensdato (et spenn på fem uker) fikk jeg ikke inn mer pensum i hodet. Konsentrasjonen lå et litt annet sted, for å si det sånn. Likevel, vi fikk ordna ammepauser, jeg fikk utvidet tid, og mannen min var med og passet snella mellom skriveøktene. Det gikk kjempefint med logistikken, og eksamen gikk det sånn så-som-så. Jeg har jo forberedt meg på at jeg ikke kom til å få gjort særlig meget når barnet ble født, og det stemte det gett. Hadebra litt akademiker, hallo morsinstinkt. Det syns jeg er fint. Eksamenskarakteren kan jeg forbedre senere, men båndet til mitt nyfødte barn kan bare bygges akkurat nå. Hurra for riktige prioriteringer.

Og mens vi snakker om prioriteringer – ha en fin førjulstid, dere. Ta det piano nå i jula. Husk at selv om det er høytid så blir det rotete. Overalt gjerne, fordi man er hjemme mer og har besøk og greier. Bare la rot være rot, og bruk tida på menneskene i stedet. Det trenger ikke å være ryddig i huset til julemiddagen. Ikke til julemorgenene heller. Eller julekvelden eller første juledag. Det kan bare være helt vanlig hverdagsrotete. Huset tar nemlig ikke ferie, og bryr seg ikke om det er høytid. Det gjør ikke småbarna heller, i alle fall ikke her i huset. Fnis. Og julerengjøring, det driver vi ikke med. Jeg orker ikke sånn strabasiøse rengjøringsmaraton hvor puter skal bankes og skap skal vaskes og gulv skrubbes og kortstokken sorteres. Orker ikke det. Byggen heller duplotårn og støvsuger litt i stua. Og serr, det funker helt fint. Støv blir usynlig når det blir mørkt ute, og nesten alt i hele verden blir koselig om man tenner noen stearinlys. Småkaoset vil gjerne også feire jul. Det vil skoene som ligger hulter til bulter i gangen også, og smulene på benken og pappsorteringsdunken som flyter over av papp.

God jul til alle og alt sammen! 

P.S.

Jeg er klar over at blogger skal være sånn full av illustrasjonsfotos og greier, men jeg er er tross alt ikke no særlig til blogger, så jeg holder meg til det jeg kan, nemlig tekst, og så overrasker jeg med et bilde i ny og ne. Dere kan jo se for dere et juletre med lys, hvor det er store kluster av juletrepynt på de nederste greinene. Det har nemlig toåringen pyntet. Det er veldig søtt.

I morgen blir jeg tobarnsmor.

29 nov

I Norge er det retningslinjer og lover og regler for hvor lenge en kvinne kan gå gravid. Takk og lov for det. I morgen er jeg på dag 11 etter termin, og da settes jeg i gang. Klokka 10. Det er en slags oversiktelighet over det hele som gjør situasjonen absurd. I morgen kommer hun. Senest i morgen. 

Min første fødsel var en drøm. Den varte passe lenge, var effektiv uten å være for rask, jeg hadde ro, kontroll og var trygg. Gutten var frisk, jeg var frisk og alle var glade. Så er det nå engang slik at det faktisk er en fødsel det er snakk om, så det er i tillegg det råeste jeg noen gang har opplevd, både rent instinktivt og hva smerter angår. I alle fall, fødselen var kjempefin, jeg fødte i dempet belysning på en rolig fødestue i badekar, uten smertelindring og uten ledninger og leger. Det var sterkt og naturlig og vakkert og alt det der.

Nå er situasjonen en ganske annen. Jeg trodde på forhånd at dersom jeg skulle komme helt hit – helt til igangsettelse – så ville jeg ta det som et nederlag. Kroppen min klarer ikke å føde, hva er galt med meg? Sannheten er at det ikke oppleves slik. Kanskje er det fordi jeg allerede har vært gjennom en flott fødsel. Kanskje er det fordi dette handler om noe større en mitt eget ego. Kanskje er det fordi jeg er mer bevisst på at «naturlig» ikke er noe å hige etter i vår moderne verden – naturlig for mennesket er å dø et sted i trevdeårene, dersom man er så heldig å komme seg gjennom barndommen. Og ikke for å snakke om «naturlige barnefødsler» – å føde et barn er i svært mange land i verden i dag fortsatt noe av det mest risikable en kvinne kan gjøre. Det er ikke bare-bare. Det er liv og død. Vi er godt ivaretatt her i Norge. Jeg er veldig fornøyd, og takknemlig, over oppfølgingen jeg har fått. Jeg føler meg trygg. Og nå er jeg klar.

Det som er snedig, er at man ikke kan forberede seg på å få et barn. Man kan handle inn bittesmå klær, lese bøker, smugtitte på andres små babyer og gjøre klar senger og stellebord, men man kan ikke forberede seg på å få et barn. Du tror du veit hva du har i vente, så kommer barnet, og så er det en liten periode hvor man ikke helt forstår noen ting og så kommer hverdag og rutiner og så har man utvidet familien. Det er nydelig. Jeg elsker det. Og jeg gleder meg. Men jeg kan ikke helt begripe det. I morgen har jeg babyen min. Gutten jeg har nå har blitt storebror, mannen min har blitt tobarnsfar. Det er jo helt sprøtt. Ubegripelig.

Jeg gruer meg litt til selve fødselen også. Det er ikke til å stikke under stol at det er litt over middels slitsomt å føde. Jeg føler liksom at jeg har fått så innmari god tid til å tenke på hva jeg har i vente. På en annen side, er det hovedsakelig smertene jeg gruer meg til, og det er tross alt luksus. Smerter er midlertidige. De går over. Smerter tåler jeg. Det er liten fare for liv og helse rent utover at det gjør sabla vondt.

Jeg har naturligvis et aller siste ønske om at fødselen skal starte spontant i løpet av natta. Da kan jeg få føde på fødeavdelinga i steden for på spesialenheten, og jeg slipper de ekstra risikofaktorene som følger med igangsatte fødsler. Likevel, når alt kommer til stykket, lengter jeg aller mest etter å få visshet i at barnet mitt er frisk og sunt, liten og rosa og rynkete. Om drøye tolv timer er vi i gang. Reddii!

Sjåast på den andre sida.