Archive | Hverdag RSS feed for this section

Engstelig tur.

21 jul

Jeg har vært på tur. Nærmere bestemt i London. Enda nærmere bestemt øst i London, og ekstremt nærmere bestemt på Star Wars Celebration. Turen har vært helt fenomenal, arrangementet var knallbra og jeg er full av historier og opplevelser, men èn ting må jeg innrømme- å reise alene, det ekke no for meg. 

Nåja, jeg var riktignok ikke helt alene. Jeg møtte en kompis vel fremme som jeg hang med hele helga, og det var helt supert å ha en å dele opplevelsen med. Hadde jeg vært heeeelt alene heeele tida hadde det nok blitt litt.. småtamt, på tross av at det var Star Wars overalt og jeg elsker Star Wars.

I alle fall, jeg begynte turen min torsdag ettermiddag. Skulle fly og greier. Ekke spesielt begeistra for det, for å si det mildt. Jeg har ikke hatt noe særlig flyskrekk tidligere, så jeg regna med at det skulle gå greit likevel, men woooh, særlig det. Jeg stor der, likblek i boardingkø, med knyttede never og gråten i halsen mens jeg skalv i takt med frenenetiske rytmer. Jeg hadde lyst til å snu, avbryte hele opplegget, drite i Boba Fett og Stormtroopers og løpe hjem fra flyplassen. Det eneste jeg klarte å tenke var «kom deg på flyet». Kom jeg meg på, var det ingen vei tilbake og jeg ville i alle fall komme frem, uansett hvor pissredd jeg var. Jeg kom kanskje aldri tilbake igjen, du vet, i tilfelle flyet datt ned etter imploderte eller brant opp eller no på vei til eller fra, men om jeg overlevde den første turen ville jeg i alle fall få oppleve en Star Wars Celebration før jeg dævva.

Rett før jeg gikk ombord summet jeg mantraet «may the force be with me» og bare satte en fot foran den andre på pur vilje, og vips satt jeg ombord i noe som skulle ta meg en million fot opp i lufta. Jeg ba om en sånn lekker pose man kan spy i da jeg satte meg – så nervøs var jeg. Angsten satt så hardt, og jeg sverget ved måner og lykke og verden og brus og hunder at neste gang jeg skulle ut å fly, hvis jeg overlevde altså, så skulle jeg ta en tur til legen først. Ikke alt her i verden kan løses med piller, men faen, dødsangst må det være lov å tukle litt med.

Flyturen på vei hjem var akkurat like ille, bare denne gangen begynte jeg å grine da vi landa for jeg var så evig takknemlig for å ha overlevd to flyturer på fire dager. Oh yeah. Og jeg veit at det ikke er farlig. Jeg har lest beroligende statistikker og hurramegrundt, men når jeg står der kommer mister Irrasjonellus og banker dritten ut av fornuften. Veldig.. angstaktig.

Så sto jeg der i London, mutters aleine med en rosa koffert med ugle på, midt i dritmasse folk som visste hvor de skulle og hadde peiling på storby og livet generelt. Jeg følte meg som en overvelda loff. Jeg kom meg nå på toget, og jommen kom jeg meg på undergrunnen etterhvert også – hele tiden med nervøsitet og angsten for å gå feil og havne i gokk, sånn som i marerittene jeg hadde hatt på forhånd. Hva var dette for no? Jeg er en laidback person. I alle fall var jeg det. Nå var jeg engstelig for alt! Jeg kom meg frem til rommet jeg hadde leid og omtrent kollapsa på senga etter å ha satt på sytten alarmer for å være sikker på å komme meg opp, du vet, det kan jo hende jeg forsov meg. Det må jeg være litt redd for altså. Så sov jeg en natt og så var det straka vegen til tidenes arrangement.

 

«Nå, nå kan du bare kose deg».

«Nope. Her er det tusenvis av mennesker. Du skal være redd fooooor: TERROR!»

«Terrorfaren er minimalt. Statistisk sett trenger du ikke bekymre deg for det»

«Da legger vi til MATFORGIFTNING»‘

«Bare pass på litt. Hygienen her er god, slapp av.»

«Og SMITTE! Dødelige virus, eksotiske febere og, ikke minst, omgangssjuke.»

«God håndhygiene, det er løsningen. Dessuten har du har antibac i veska.»

«..Og du kan begynne å stresse for HJEMTUREN!»

«Det kommer til å gå bra, du kom deg jo frem.»

«Nevnte jeg at du skal være dritredd for å KASTE OPP? Uansett hvor du er og hva du gjør.»

«Det har aldri skjedd. Pust rolig.»

«Og helt til slutt legger vi inn FRYKT FOR ANGSTEN! Perfekt-o.»

Dette er jo ting som folk flest tenker litt på og har i bakhodet, men for meg ble det helt overveldende. Jeg hadde ikke hvilepuls en gang, så stressa var jeg for ditt og datt – dette var ikke sunt vett og reiseånd, det var en knyttneve i brystet som reiv og sleit i meg stort sett hele tida. Jeg har vært en del utenfor komfortsona da, kan du si. Vel hjemme kan jeg si at det var verdt det. Jeg er stolt over å ha gjennomført, spesielt med alt angstopplegget. Jeg var ærlig talt ikke klar over at jeg hadde noe særlig med angst. Det ekke fremmed for meg altså, men jeg trodde ikke at jeg skulle angste rundt for mye forskjellige greier. Dritredd for å kaste opp for no reason? Wtf? Vi er merkelig skrudd sammen, gitt.
Nå er jeg hjemme og angsten har blitt til en sånn nogenlunde rasjonell engstelse i situasjoner hvor det er sånn nogenlunde innenfor det som oppfattes som normale reaksjoner. Jeg er veldig takknemlig for det, for jeg har nemlig ikke tid eller ork til å ha angst på daglig basis. Mange mennesker lever med dette hver eneste dag, og dere får kudos av meg for å bare komme seg opp av senga!

Så. Det var det. Litt angspreik på en torsdagskveld. Et tema like godt som noe annet. Ha en strålende kveld videre, og nyt tanken på at det er fredag i morgen, for fredag er konge, selv i ferier. So long!

london

 

 

Villa dos Villadiados

9 jul

Velkommen inn til denne villaen på Tronvik i Moss. I huset finnes mange severdigheter og aktiviteter, og det er en ære å ta dere med inn i herligheten. Her finner vi alt fra moderne sutrete sjiraffer til den kontroversielle trendene om støv under sengen. Velkommen! 

Først ut har vi et meget pent og velholdt vaskerom med vaskemaskin og tørketrommel og vel anvedt lagringsplass. Her kan du folde dine klær og tenke på de vakre tingene i livet.

Lekre detaljer fra stua, av sur ku og grinete sjiraff, henholdsvis Marvin og Loke. Et must til høsttrenden.

Personlig og unik dekorasjon i stueområdet. Eksklusivt uttrykk i gatekritt.

The master bedroom.  Star Wars sengesett viser lekenhet og vilje til å utforske hverandre under Darth Vaders mystiske maske. Tidløs print av Martin Skrtel gir et fint spill til de nøytrale, moderne veggene. This is where the magic happens. Hvis du er heldig.

Under mestersengen finner vi en yndig og kreativ oppbevaringsplass for støv. Dette er svært kontroversielt og nyskapende, og det har skapt debatter og diskusjoner i flere store interiørmagasiner. De som har guts kaster seg på bølgen, mens kritikerene holder en viss avstand. Det blir svært spennende å følge denne trenden videre – vil den holde og bli en tidløs klassisker, eller vil den falle?

Badet er lyst og lekkert i en tidløs stil som passer alle. Under ser du en illustrasjon av badets kapasitet til å holde bl.a. et solid stellebord med mulighet for å oppbevare en million plagg. Legg spesielt merke til at godt over halvparten av klærne er i for små størrelser. Dette er en del av sjarmen. Det har også frekke hjul for enkel beflytning.

Utdrag fra kommoden på badet. På tross av volumiøs kommode og solid stellebord er det stadig godt med rom på dette praktiske og flotte badet. Badekar, servant med oppbevaringsmuligheter i lukkede skap og toalett er inkludert.

Entreen er åpen og ærlig, og har god plass til lekre knagger og designerplagg. Legg merke til flisene – brune autentiske fliser fra 70-tallet. Meget eksklusivt. Villaeierne har også valgt å bruke en enkel bokhyllemodul som skostativ. Spennede vri!

Detalj fra skjenken i stuerommet. Tom søppeldunk med sirkelhull i slitesterk plast ved siden at impresjonistisk innmat fra en relativt tom vindunk. Et personlig og kreativ preg som gjør seg som en personlig touch i den åpne, lyse stua. Legge merke til den ene vindråpen de har latt falle på skjenken som kronen på verket.

Videre i skjenken finner vi dette fantastiske, modelerte kunstverket, inspirert av den faktiske villahunden (illustrasjonsfoto kommer senere). Laget og formet av klassisk plastelina er dette noe som kommer til å ta villalivet med storm i løpet av høsten.

Her har vi villahunden Sir von Bobson den Tredje, dandert i en formidabel positur på veloursofaen fra veloursofaskredderen i Bogstadveien. Sir von Bobson er en lydig og rolig hund. Hvilken sjarmør.

En leken blomst i krystall titter ut fra sitt strategisk plasserte sted under den særdeles flott vedbøtten, som symbol på at livet vokser videre, selv under opphuggede trær. Meget vakkert, og med et sterkt budskap. De samme ekslusive 70-tallsflisene ligger også her, rundt den originale peisen som er hjertet i huset.

Her ser vi den flotte vedovnene som samler familien rundt seg med en god kopp eksklusiv kakao på kalde vinterdager. Ovnen er spennende utformet, svært moderne og tidløs, med en kreativt fargespill og en barnlig gnist. Utformingen av kunstpreget gir stuen en spennende tekstur.

Takk for at De ble med på en liten oppdagesesreise. Vi håndhilses ved en senere annledning.

Ung mor?

7 jan

Jeg er fireogtjue. Jeg ser ut som om jeg er et sted i tjueårene, jeg er student og jeg liker tatoveringer og hodeskaller og jeg roter i klærne og blir lett usikker og sånne ungdommelige ting. Jeg føler meg ung, men i forhold til mange av mine jevnaldrende venner lever jeg et helt annet liv.

Jeg var på en liten visitt på en jentevors her for en ukes tid siden. Jeg hadde med meg et par Munkholm og ble et par timer, men likevel fikk jeg en bit av den deilige stemninga som oppstår når man møter igjen gamle kjente, senker skuldrene og prater om løst og fast. Det var veldig hyggelig. Vi pratet en del om det å få barn tidlig, og om hvordan livet mitt var i forhold til deres, og en av mine venninner avsluttet samtalen med å si «jeg ville byttet bort hele det livet jeg lever nå, hele sangkarrieren min, alt, mot det livet du har.  Jeg håper du vet det.» Jeg ble litt paff. Jeg er akkurat der jeg vil være i livet, men nå begynner også «resten av gjengen» å komme til det punktet. Unge, flotte kvinner midt i tjueåra – det er klart vår biologi roper på små nurk. Fruktbarheten er på topp. Og flesteparten av oss står midt i en utdanning, med deltidsjobber og bokollektiver og helgefyll og First Price pasta. Eller, når jeg tenker meg om, så er det kanskje ikke riktig å si «flesteparten». Men det er rimelig mange. Noen begynner tross alt å bli ferdige med utdanningene sine.

Mitt studentliv har ingen av de klassiske student-elementene, med unntak av ett – økonomien er trang som en ullgenser på seksti grader. Mannen jobber fullt, men det er vel ingen hemmelighet at man ikke blir rik i bokhandlerbransjen. Vi gleder oss alltid til januar og august, for da kommer de store utbetalingene fra lånekassa – endelig kan vi betale ned Master Card-gjelda og de pengene vi har lånt gjennom halvåret. Vi går aldri i pluss, det husker jeg ikke hvordan er lenger, men vi klarer å komme i null med jevne mellomrom. Da er vi fornøyde, og så begynner vi på’n igjen. Dette høres kanskje litt risikabelt ut, men sannheten er at vi har god kontroll og oversikt, og vil ikke falle så langt bak at vi ikke kommer oss på fote igjen. Likevel må jeg innrømme at jeg har brukt litt tid på å lære meg å leve slik – i begynnelsen fikk jeg helt angst hver gang vi dro kredittkortet, og det gjorde meg veldig sliten. Vi sløser ikke, vi kjøper mat og det barna trenger (og da handler vi stort sett brukt), og litt fôr til biskene våre, og «egenpleie» er deo fra butikken og en sjampo. Om det er et klesplagg vi virkelig trenger leter vi gjennom rekkene på Fretex. Vi holder oss uten anstrengelse til det nødvendige vårt hushold trenger, og etterhvert som jeg innså dette ble det enklere og enklere, og nå har jeg en bedre forståelse av det hele og er komfortabel med det. Jeg opplever ikke meg selv som fattig på noen måte, og når  det står hundreogåttifire kroner igjen på kontoen en uke før stipendet kommer, så javel, da fikser vi en uke på hundreogåttifire kroner. I det store og det hele handler all økonomi om prioriteringer, og så lenge vi velger å ha bil og hund, så velger vi bort shopping og forlystelser. Vi er så rike på så mange måter – vi eier huset vårt, vi har to friske barn og vi har hverandre. Dessuten er det en fase det hele, når jeg er ferdig utdannet og går ut i jobb kommer vi til å få sjokk når lønninga kommer. Hva skal vi bruke alle pengene på? Jeg liker det litt, det hele. Den rikeste følelsen av de alle er å ikke behøve å bekymre seg, å kunne ta økonomiske utfordringer med et smil mens vi lurer litt på hvordan vi skal få til dette her før vi legger en slagplan. Alle får mat og det de trenger. Det ordner seg. Vi er ikke fattige, det er bare ganske mange som er rikere enn oss.

Gjennomsnittsalderen for å få barn i Norge er ganske høy. Jeg har ingen oppdaterte tall, men jeg tror det ligger på rundt 29 år på landsbasis, og i Oslo veit jeg det har vært høyere enn i landet for øvrig, med omtrent 31 år. Dette handler om at vi helst vil ha alt på plass før vi begynner å få barn. Det er i utgangspunktet en fornuftig tanke, men den har kanskje tatt litt overhånd og overskygget alternativene i våre dager. Først skal man gjøre ferdig videregående (lurt). Så skal man et år på folkehøyskole eller i militæret (kjekt å ikke få barn akkurat da). Så skal man jobbe og reise (ålreit). Så skal man begynne å studere, feks en bachelor og leve studentlivet (ja, bokollektiv og helgefyll er kanskje ikke så bra kombi med barn). Så skal man jobbe litt (Kjekt med litt arbeidserfaring.) og så skal man ta en master (hm. Student igjen.) Og etter det skal man ha en god stilling, og så skal man kjøpe seg et flott hus. I tillegg må man på et eller annet tidspunkt ha funnet seg noen å få dette barnet med. Så hvor i alle verden skal familielivet starte?

Her er min mening om det; Det passer aldri. Har du en partner du ønsker skal være forelder til ditt barn, er det bare å slå seg løs. Løsningene finner du når du er nødt til å lete etter dem. Det er ikke rart mange ender opp over 30 før de får barn om de venter på en tid som skal dukke opp og være perfekt for familieliv. Den gjør ikke det. Man får det til å passe. Og man må jobbe for det. Omstendighetene i livet ditt er faktisk ikke så viktige, det eneste jeg mener er nødvendig er en god partner – en far eller mor som har kjærlighet og for deg og barnet. Ikke god lønn eller to hundre kvadrat. Det kommer. Det tar litt lenger tid å bli ferdig med utdannelsen kanskje, men den blir ferdig. Har du ikke funnet noen å stifte familie med derimot, så tror jeg ikke jeg skal råde deg til å slå deg løs. Det kan bli litt kronglete.

Mange mener at jeg er en ung mor, men vi har ikke egentlig begynt tidlig. Normalen er bare å begynne seint. 

Jeg ser mange fordeler ved å få barn i begynnelsen av tjueåra. Jeg var toogtjue da førstemann ble født og er fireogtjue nå. Det er relativt ungt med tanke på samfunnet i lever i, men rent biologisk er det supert. Kroppen tåler godt svangerskap og fødsler nå, og sannsynligheten for sykdom og komplikasjoner er lavere både under svangerskap og fødsel og både for mor og barn. Jippi. Den mest innlysende fordelen ved å starte i rimelig tid er naturligvis at man kan få så mange barn man vil uten å kjempe mot den biologiske klokka. Det er en del mennesker som har sagt til meg at jeg sannsynligvis orker mer også, siden jeg er ung og har overskudd, men dette kan jo ikke jeg påstå – jeg har tross alt ikke prøvd noe annet.  Å være småbarnsforeldre er nok slitsomt uansett alder, og det følger noen gode sider ved å begynne i godt voksen alder også. Man må jo få barn når man selv har lyst, og noen har ikke lyst til å leve familielivet før de er tredve eller femogtredve eller kanskje enda eldre. Det jeg opplever er derimot at mange på min egen alder virkelig ønsker seg barn nå. Det er opp til hver og en. Naturligvis. Jeg er i alle fall strålende fornøyd med min egen tilværelse og ville gjort akkurat det samme igjen. Med det sagt, så må jeg også innrømme at jeg har vært heldig. Jeg ble tross alt kjæreste med mannen i mitt liv som nittenåring. Ikke alle gjør det. Nå er vi en liten familie. Det er helt strålende.

Ellers regner de fleste som ikke kjenner meg med at Inga-Pinga er min første. Jeg får mange flotte tips og råd om hvordan jeg skal håndtere både det ene og det andre som kommer. Seinest i stad spurte kassadama på Kiwi om jeg var sikker på at jeg hadde tatt med meg riktig bleiestørrelse da jeg slang et par pakker bleier i romslig størrelse på båndet mens jeg bare hadde meg vesla. Godt å se at noen passer på.

Ha en fin kveld!

Hverdagstanker i høytiden

22 des

Graviditeten er over. Barnet er født. Du har reist hjem igjen, etter litt slapp laks og kjip servelat, hjem igjen til kjente møbler, vogna du har stelt i stand, de bittesmå bodyene du har gledet deg til å bruke. Hjem til to hunder, hjem til toåringen, hjem til det normale livet. Det er bare det at ingen ting er normalt. Hallo igjen, barseltid.

De første dagene hjemme med en nyfødt er ganske spesielle. Hos meg satt morsfølelsen som ei kule det øyeblikket jeg fikk jenta mi på brystet, og jeg ble fullstendig oppslukt i den lille bylten. De første dagene er bare en sånn vag fornemmelse av en sinnsyk forelskelse som har sørget for at jeg har bundet meg til den lille hjelpeløse skapningen på alle mulige måter.

Når man får sitt andre barn, vet man heldigvis noen ting om hvordan noen ting noen ganger fungerer. Jeg slapp foreksempel å gjøre ting for første gang denne gangen, og det er en en massiv forbedring fra første runde, spør du meg. I tillegg ventet en superstolt storebror hjemme, og han sørger for en viss struktur i hverdagen. Kort fortalt er jeg takknemlig for at jeg aldri behøver å være førstegangsmamma igjen. Jeg husker de første dagene etter førstemann – det var virkelig kaos. Spennende og flott og alt det der, men like mye usikkerhet og prøving og feiling og unødige bekymringer. Denne gangen erre lungt. Andregangs ass, rutinert og erfaren.

Det florerer av tips og triks og meninger der ute, og alle kvinner vil uten oppfordring laste ut alle sine meninger og erfaring over deg og det lille barnet ditt, noen ganger i beste mening, men like ofte i selvforsvar. Jeg vet ikke hvorfor så mange kvinner føler seg tråkket på tærne dersom de ser andre mødre gjøre ting på andre måter enn de selv valgte, men det er virkelig sånn det er der ute. Det er svært sjeldent jeg har hørt noen si «åh, så herlig at du gjør det. Det gjorde jeg aldri med mine, og det angrer jeg på.» akkurat som om det hele er en konkurranse i å ikke innrømme feil. Dessuten trenger det ikke å være feil heller, bare annerledeshet. Barn er de sjukeste på tilpasning, og de vil tilpasse seg nærmest hva som helst og i tillegg bli sunne friske mennesker så lenge de får kjærlighet og blir møtt med en sånn nogenlunde sunn respons. Failure to thrive er ikke hverdagskost, takk og lov, og foreldre har faktisk et overraskende stort slingringsmonn når det gjelder å gjøre feil. Jeg liker det Astrid Lindgren har sagt jeg, «elsk barna, så kommet vettet etterhvert» (sitat løst etter hukommelsen), og jeg lever nok litt etter det. Jeg er ingen perfekt mamma, og pedagogen i meg kan bli rimelig upedagogisk når toåringen trasser ut i full symfoni, men jeg elsker ham, og gir masse kjærlighet og  forklaring, og så satser jeg på at det hele går bra til slutt.

Nå har vesla blitt tre uker. Det har vært tre fine uker. Vi pupper oss rundt om kring, bærer og triller, rister litt på sijraffen og smiler litt.  Jeg har tatt eksamen, det kjenner ut som litt av en bragd. Jeg er ikke helt sikker på hvor bra det hele gikk – sannheten er at fra termin og frem til eksamensdato (et spenn på fem uker) fikk jeg ikke inn mer pensum i hodet. Konsentrasjonen lå et litt annet sted, for å si det sånn. Likevel, vi fikk ordna ammepauser, jeg fikk utvidet tid, og mannen min var med og passet snella mellom skriveøktene. Det gikk kjempefint med logistikken, og eksamen gikk det sånn så-som-så. Jeg har jo forberedt meg på at jeg ikke kom til å få gjort særlig meget når barnet ble født, og det stemte det gett. Hadebra litt akademiker, hallo morsinstinkt. Det syns jeg er fint. Eksamenskarakteren kan jeg forbedre senere, men båndet til mitt nyfødte barn kan bare bygges akkurat nå. Hurra for riktige prioriteringer.

Og mens vi snakker om prioriteringer – ha en fin førjulstid, dere. Ta det piano nå i jula. Husk at selv om det er høytid så blir det rotete. Overalt gjerne, fordi man er hjemme mer og har besøk og greier. Bare la rot være rot, og bruk tida på menneskene i stedet. Det trenger ikke å være ryddig i huset til julemiddagen. Ikke til julemorgenene heller. Eller julekvelden eller første juledag. Det kan bare være helt vanlig hverdagsrotete. Huset tar nemlig ikke ferie, og bryr seg ikke om det er høytid. Det gjør ikke småbarna heller, i alle fall ikke her i huset. Fnis. Og julerengjøring, det driver vi ikke med. Jeg orker ikke sånn strabasiøse rengjøringsmaraton hvor puter skal bankes og skap skal vaskes og gulv skrubbes og kortstokken sorteres. Orker ikke det. Byggen heller duplotårn og støvsuger litt i stua. Og serr, det funker helt fint. Støv blir usynlig når det blir mørkt ute, og nesten alt i hele verden blir koselig om man tenner noen stearinlys. Småkaoset vil gjerne også feire jul. Det vil skoene som ligger hulter til bulter i gangen også, og smulene på benken og pappsorteringsdunken som flyter over av papp.

God jul til alle og alt sammen! 

P.S.

Jeg er klar over at blogger skal være sånn full av illustrasjonsfotos og greier, men jeg er er tross alt ikke no særlig til blogger, så jeg holder meg til det jeg kan, nemlig tekst, og så overrasker jeg med et bilde i ny og ne. Dere kan jo se for dere et juletre med lys, hvor det er store kluster av juletrepynt på de nederste greinene. Det har nemlig toåringen pyntet. Det er veldig søtt.

Kan man være høygravid, ambisiøs og ha hvilepuls?

6 okt

Jeg er en ambisiøs student. Og straks høygravid. Jeg får et barn i november, og skal ta eksamen i desember. Den eksamenen vil jeg ha en A på. Ambisjoner er ikke farlig. 

Jeg vil gjerne ha en A i det faget vi har dette semesteret. Det er et spennende fag, og jeg liker å arbeide med det. Jeg er av typen som går for beste resultat uansett hva jeg begir meg ut på i den akademiske verden – erfaringen er at jeg kommer lenger da enn om jeg legger ambisjonsnivået ned. Jeg mener at det ikke nødvendigvis behøver å være for mye press ved å gå ut å innrømme at man jobber for toppkarakter. Å jakte på A’er trenger ikke bety at man blir knust av en B. Å ville oppnå best mulig karakter er ikke skadelig før ingen ting annet er bra nok.

Jeg veit hva som kreves for å få en A. Jeg kan ganske greit forestille meg hvordan det skal bli å gå gjennom en fødsel i løpet av semesteret og og ha eksamen i barseltida – det blir ikke enkelt, ingen lettvint variant, og i alle fall ikke når målet er å få en A. Det er ikke sikkert at jeg får det til heller. Kanskje jeg får en B. Eller en C. Og en B eller en C er supergode karakterer når man ser på situasjonen jeg befinner meg i. Det vet jeg, og det mener jeg også. Men jeg jobber ikke mot en B eller C av den grunn. Jeg jobber mot en A.

Jeg vet jeg ligger godt an i dette faget. Jeg vet jeg kan klare å levere. Selv om det provoserer noen, så er jeg tro mot meg selv. Jeg vet at uforutsette situasjoner kan oppstå, og jeg mener ikke at studiene er viktigere enn barna mine og familien min. Jeg skal ikke ha toppkarakter for enhver pris. Slettes ikke. Men jeg jobber mot toppkarakter slik situasjonen min er nå. Å si noe annet, late som noe annet, det er løgn og bedrag, og ikke annet enn et forsøk på å sy en hvilepute for meg selv. Jeg bryr meg ikke om fallhøyden blir stor. Hvorfor ikke? Fordi det ikke er viktig.

La meg si igjen at jeg ikke føler noe stress. Dette er mest morsomt for meg. Nå skal jeg se hvor langt jeg kan komme i en tid med rimelig stor trøkk. Det er en formidabel måte å se om jeg når et vanskelig mål med god planlegging, god hjelp og god innstilling. Om eksamen går til helvete, har jeg uansett en nydelig datter og en vakker familie og muligheten til å ta opp igjen en eksamen. Jul blir det likevel.

Så, prosjekt bli tobarnsmor og toppstudent er offisielt satt i gang. Nå må jeg bare jobbe som faen for å komme i mål. Storebror er i barnehagen nå, så jeg har muligheter til å jobbe strukturert på dagtid. Og det gjør jeg også. Jeg og mannen min har laget en plan på hvordan det hele skal gå – jeg jobber med skole og sover på dagtid, husarbeid tar vi sammen på kvelden. Perfekt løsning.

Og dere, dette er slik det passer seg i mitt liv. Jeg er av den irriterende typen som lærer lett og presterer bra. For noen er dette et åndssvakt prosjekt som aldri vil la seg gjennomføre, men jeg vil bare vise at for noen går det an å gjøre det på denne måten også, uten at det skal bli helt karrierekvinne-opplegg over det. Det ekke så gæærnt nemlig. Jeg er mye hjemme (er bare på skolen hver fjerde uke), så i praksis vil vi være to voksne hjemme mesteparten av tiden fra midten av januar, og da har pappaBjørn 40 uker permisjon. Da begynner det å se greit ut. Vi er priviligerte, men ikke kall det flaks – dette har vi jobbet for, og nå skal vi nyte det.

Så, det jeg forsøker å si, er at man kan være så ambisiøs man vil, legge lista så høyt man vil og sette seg de drøyeste målene uten at det trenger å være noe stort og skremmende. Problemene dukker nemlig ikke opp før ingen ting annet blir bra nok. Da sitter du fint i det. Å være ambisiøs er ikke det samme som å være perfeksjonist, men man kan ikke være perfeksjonist uten å være ambisiøs. Og perfeksjonisme er ikke min venn. Er du perfeksjonist, da begynner det å bli vanskelig å godta at ikke alt kan være perfekt. Men er du bare ambisiøs, ja, da jobber du for best mulig resultat på samme måte som perfeksjonisten, men du kan godta at resultatet ikke ble perfekt. Det kan ikke perfeksjonisten. Som ambisiøs lærer man på veien at man ikke når alle mål, og etterhvert begynner man også å forstå at det ikke er så farlig. Noen mål når man, og andre lærer man av, og i noen prosjekter kommer man litt lenger enn de fleste, men ikke helt til topps. Det er livet. For alle, faktisk. Ganske betryggende.

Jeg tror jeg skal avslutte med å si at vi må finne vårt eget, fornuftige ambisjonsnivå, men jeg er ikke helt sikker på om jeg mener det. Det er jo pedagogisk og alt det der å si «Ikke alle kan få A. Vi er forskjellige. Legg lista lavere, og jobb mot en C.» og det er nok særdeles behagelig å høre, men jeg tror jeg vil være den som sier at «alle bør jobbe mot en A, men vi vil få forskjellige resultater, og det er greit». Det er en forskjell der. Og nå snakker jeg hovedsakelig om studiesammenheng altså, og da særlig utdanninger innen helsefag hvor det fortsatt er store sprik i kunnskapsnivået til de som går ut av skolen og inn i en beskytta tittel. Det er mange andre arenaer i livet hvor jeg ikke nødvendigvis mener at vi bør sikte på topp for å komme lengst mulig. For eksempel når det gjelder husarbeid. Eller ny bil. Eller matpakker. (Herregud, matpakker.. dere får aldri seg meg kutte opp en kålrot til et sjørøverskip. Jeg nekter å bli med på det der.) Eller bikinikropp. Eller barneoppdragelse, hagestell, samlivsekspertise eller reisejag. Dere skjønner greia. Ambisjoner i det akademiske livet kan, uten problemer, skilles fra den øvrige hverdag. Heldigvis!

God mandag.

En nydelig sommer.

15 jul

Uten forventninger er det enklere å finne ro. Det er enklere å se det som er vakkert, og det er enklere bruke det man allerede har. Hagen sin, foreksempel. Og stearinlysene sine. Jeg har hatt et eventyr av en sommer, uten å reise noe sted, uten planer og uten forventninger. Jeg har spist sure rips med sand plukket av en liten neve full av kjærlighet og iver, blitt kalt vakker av deg, kjæresten min, og jeg kjent de første sparkene fra et liv som kommer. Jeg har vært dritsur av varmen, og fått SOS-saftis. Jeg har hvilt meg når jeg har vært trøtt, og oppdaget at jeg ikke har lyst til å reise noe som helst sted.

Om morgenen har jeg våknet opp med en barnefot i fjeset, to fisende hunder, dyna på gulvet og deg ved min side. Noen dager får jeg kaffe på senga av en halvvåken krøllete fyr og en liten gutt i tung bleie og pysj som klyver opp i senga og bare elsker meg som den jeg er der jeg ligger. Andre dager sniker jeg meg opp før dere to tusseladdene våkner, rusler ned og setter på kaffen og serverer den på senga i «verdens beste pappa»-koppen. Atter andre dager er jeg så himla trøtt fordi jeg har ligget altfor lenge våken og lest i en spennende bok og fnist sammen med deg eller trillet midnattstur med kliss våkent barn eller bare dødd av varme eller jaktet på en surrende mygg kvelden før. Da maser jeg på at du også må stå opp fordi barnet er våkent og du blir sur fordi jeg maser og jeg blir sur og så maser jeg mer helt til vi begge står opp. Da setter vi på kaffen sammen, og jeg sier sorry, og du varmer rundstykker og sier at det går bra og kysser meg i panna. Så tenker jeg at jeg er tross alt en hormonell STBW, din STBW, et lekkert kallenavn du har gitt meg, Soon-to-be-whale. Jeg nærmer meg hvalross.

Noen dager har vi tuslet ned på stranda. Barnet har kanskje sovet seg en lur i skyggene av de store trærne, og du og jeg har ligget og lest, og du syns jeg er altfor lite kosete på tross av at jeg ligger der og peser i nittitre varmegrader og er dødsgravid, og jeg tvinger deg til å bade, og barnet våkner og får en is og så går vi ut i vannet og leker alle tre. Barnet hviner av fryd og hjertet mitt eksploderer av lykke og stolthet, og vi hopper opp og ned, plasker med beina og barnet roper mer-mer-mer! og vi leker mer, og stoltheten lyser av oss. Vi er en lykkelig liten familie.

Noen dager har det vært masse regn, og vi har vært inne og ikke vært ute, og vi har pusset opp soverommet til lilleErt, og det har blitt skikkelig fint. Vi har gjort det sammen, og oppdaget at vi kan helt fint pusse opp sammen, det har vært veldig hyggelig å høre dine penselstrøk sammen med mine. Noen ganger har vi krangla litt, du og jeg, over et eller annet uviktig, både i regn og i sol, men det er sånn mennesker er. Vi er ikke perfekte noen av oss, og noen ganger tar vi feil og greier, eller vi misforstår hverandre eller til og med går inn for å misforstå hverandre bare for å lage litt kvalm. Sånn er det. Vi er glade i hverandre likevel.

De fleste dagene har du bakt brød og andre gode saker. Da nynner du, og du lar sønnen vår spise bolledeig og elte og kna sine egne deigklumper. Hundene våre ser ut til å elske mel.

Vi lurte litt på om vi kanskje skulle reise bort et sted, for å få litt avveksling. Vi var på en hyttetur den første helga i ferien din, og det var veldig koselig, men etter det har vi bare blitt her hjemme. Vi hadde et bittelite feriebudsjett som vi ble nødt til å bruke på nytt eksosanlegg, sånn er det bare, vi trekker på skuldrene og ler av det hele, det er bare penger, og du sier at når man bor på Tronvik så trenger man ikke å reise bort noe sted, og du har helt rett. Vi kan rusle ned til stranda når vi vil, og kanskje tar vi med Frank som elsker å svømme, og når vi ligger i senga vår og skal sove og det er stille kan vi høre bølgene slå inn over Jeløya. Det er magisk, og jeg kan krølle tærne og vite at jeg er lykkelig. Det er deilig å føle seg  takknemlig sånn som man kan når man har det sånn som jeg har det. Det er mange mennesker som har gjort en innsats for at vi kan ha det så bra som vi har det, på en så fin plass, og jeg husker på det hver eneste dag og jeg er takknemlig for det hver eneste dag. Din familie og min familie og vår familie.

Det blir ingen ferietur på oss denne sommeren. Vi tenker kanskje at vi skal dra på en liten tur, bare du og jeg, før den nye babyen kommer, kanskje til høsten. Børni kan være hos mormor eller farmor og farfar, og du og jeg kan dra på kjærestetur, det er det mange som sier at er lurt og at vi bør. Det som er rart er at jeg ikke føler noe behov for å reise bort herfra, og det føler jeg fordi du er så innmari flink til å sette pris på meg i hverdagen, og fordi jeg føler meg som kjæresten din hele tiden og at vi er et lag og at jeg ikke trenger å reise bort for å finne noe, for vi har det her, akkurat her, i eventyrhuset på Jeløya. Vi kan dra på ferie til epletreet i hagen og ligger på et pledd og spise grillet kylling og salat rett fra posen, eller ligge med sammenfiltrede bein på flossteppet i stua og lese i hver vår bok og ikke si noen ord og være på ferie der. Vi kan låne bort barnet for en kveld kanskje, og dra ut på ferie og spise på resturant, og så komme hjem og være hjemme. Verden er stor og spennende. Men den går ingen steder. Den er sikkert stor og spennende i noen år til.

Huset har også hatt sommerferie. Vi har ikke klaget på at det har tatt det med ro og latt støv og sand ligge litt lenger enn vanlig, eller at kjøkkenet har vært fullt av mel og litt oppvask, eller at vi kan se at sofaen har hatt to hunder i seg som  har rullet seg i den etter å ha vært i sandkassa og gravet ned et bein. Huset har kost seg i varmen sammen med oss, og fått lov til å hvile seg. Fine huset.

Vi hadde bare en plan for denne ferien og det var å male et soverom. Det har vi gjort. Vi har tilogmed begynt på et til. Det tar tid, for det er varmt eller vi har lyst til å gjøre noe annet eller det har vært fotball VM eller vi har et våkent barn eller vi gidder ikke, men vi gjør litt når vi har lyst og ingen maser og det finnes ikke stress i oss. Da gjør det ingen ting. Vi blir ferdige til slutt. Jeg gikk inn i denne ferien uten forventninger, og uten planer. Og den har blitt fantastisk. Jeg har jo vært sammen med deg og lille bustetryne, og den lille babyen sparker og er glad og jeg er glad. Jeg skal nyte resten av uka også. Og så skal vi gå tilbake til hverdag og prøve å få et barn som sover til et sånt nogenlunde aldersadekvat tidspunkt, men i noen dager til skal det løpe en fyr i bleia i hagen til sene kvelden og vi skal sove trangt og trygt og jeg skal tvinge deg med på stranda igjen og du skal få snekre BBB-hyller og bare være deg selv for du er den beste, og jeg er sikker på at det er du som gjør meg i stand til å nyte det enkle, det vakre og det vanlige.

Det vanlige er der for oss alle. Vi må bare huske å elske det. God sommer.

10516655_1520999431455442_1219205553128266340_n

Et av sommerens fruktfat, dandert av mannen i huset. Glassbolle med melon og trøkka-nedi-bananer. Helt prima.

Verdens vakreste hjem

30 mai

Jeg har verdens vakreste hjem

Det er fylt av liv og lek og ville hunder

fred og ro og kosestunder

bamsemums og traktorchips

stort og smått og uglenips

tid og lyst og villighet

travelstund og rot og let

søte epler, ville bær

klesvask både her og der

søte sko og bustehår

plaster til et lite sår

sang og sand og gress og søl

lilletærs kommodebrøl

snuter på en smulerest

borte bra, men hjemme best.

mai920140530_12094620140530_120937m9920140530_120909mai44m887m64

mai3

mai1mhjerte

 

 

 

Med bevegelse som en nittiåring.

27 mai

Nå er det fest i heimen! Mor har gått hen og fått en heidundrende bekkenlåsning eller løsning eller kanskje mer et bekkenproblem

Natta har ikke vært spesielt ålreit. Jeg har grini litt såklart, sov litt i starten, men våknet av smerter sånn i tretida. Da begynte omfanget å demre og etter en time med desperat leting etter et stilling som sannsynligvis ikke eksisterer, vekket jeg mannen og spurte (beordret) ham om å hente is. Han var litt i ørska, noe man jo tross alt ofte er midt på natta, og forsto kanskje ikke heeelt hva det var jeg lurte på – han oppsummerte det i alle fall slik (etter at jeg hadde pratet litt om at det kanskje kunne lindre med is) «så altså.. du vil ha en is?». Jeg var nødt til å le. Ja takk, jeg vil gjerne ha en SunLolly her jeg ligger. Regner med at det hjelper mot disse ville, brennende smertene jeg opplever i hoftene. Takk skatten. Han lo han også, og amerikansk blanding ble servert i kjøkkenhåndkle. Det funka litt – dessuten funker det alltid å foreta seg noe, forventningens effekt er min venn – og jeg fikk sovet litt til, før jeg endelig syns jeg kunne stå opp.

Det ligger nok 750 gram amerikansk blanding i senga fortsatt. For en syvsover.

Nå har jeg prata med praksisveileder, med legekontoret og med mamma – alle de viktige å prate med når man har det vondt. Nå driver jeg dank frem til legetimen min om et par timer – drikker te som jeg later som er kaffe (er tom for kaffe. Hurra torpedo.), kjenner at jeg snart må skifte stilling så jeg ikke blir en statue og lurer på hvordan i alle dager jeg skal få resten av sommern til å fungere. Jeg har to jobber akkurat nå, en skoleoppgave, en ettåring og et barn å koke, og jeg ser jo at dette kan være et resultat av å kanskje kjøre litt for hardt. Det som er en kaninballe, er at jeg bare har tre uker igjen av praksis. Blir jeg sykemeldt nå, må jeg ta igjen praksisperioden etter endt utdanning. Sukk. Vet at jeg ikke trenger å ta alle sorgene på forskudd her, men jeg bare gjør det litt likevel. Da blir det ekstra gledelig når legen min sier «ah, her, ta denne, så blir du helt bra.»

Jeg syns det er et smuleevig nederlag å skulle være en sånn en med bekkentrøbbel. Jeg er ung, godt trent, sterk i kroppen, og jeg har vært aktiv under graviditeten, og syns det er surt at jeg ikke skal få sprette rundt og være superpreggers og være strutt og strål a/s. Jeg har i alle fall tatt meg tid til å lese litt om temaet, og det er bare tull at bekkenplager kun hører til her i vår del av verden, og at det er et relativt nytt fenomen. Det er utbredt over hele kloden, og har vært beskrevet opp gjennom historien. Det er en trøst, i alle fall for meg. Jeg tror også at jeg har en liten skade i ryggen etter en kraftig trykkbølge, som ikke er til hinder utenfor graviditet, men som kludrer det til noe voldsomt når jeg er gravid. Hadde samme akutte opplegg forrige graviditet også, men da satt smertene et annet sted. Jeg fikk kiropraktorbehandling (fikk er å overdrive. Det kosta alle skjortene og et klesskap), og var smertefri etter et par uker. Nå er det nå en gang sånn med kiropraktikk at det i hovedsak er som en skjelettmanipulerende paracet – det tar symptomene men fikser ikke problemet. Det hjalp meg der og da i alle fall, og det var det jeg trengte, men denne gangen går jeg veien via legevitenskapen og skal sørge for å få fiksa problemet ved en passende anledning. Det ekke hver dag jeg kan gå rundt å kjenne meg bombeskada. Lurer på om dette kvalifiserer som senskade etter 22. juli?

Velvel. Uansett hva og hvorfor og hvordan og hvilken (?), så tenker jeg at en liten rundtur i bekkenland er en fair pris å betale. Det er tross alt et symptom på det største her i livet, og jeg skal ikke bli for oppslukt i min egen miserabilitet. Det er definitivt verdt det, belønningen som venter veier opp for disse smertene, selv om det tar litt overhånd i hverdagen min akkurat nå. Jeg er frisk og rask i hodet i alle fall, og det er ingen ting i veien med galgenhumoren. Det kommer til å ordne seg. Børni har i alle fall pappaen sin, og farmor og farfar og mormor og tanter og onkler og bestefar og liksombesta – det er kjipt, men ikke mer enn det, at mamma er litt kjedelig for tida. Det er ikke verdens undergang. Jeg tåler å være litt kjedelig for tida. Jeg har ganske god tid til å rette på inntrykket. Dessuten gir jeg de beste klemmene, for jeg er den eneste som kan gi han mammaklemmer. Og de er best, og krever ikke stort av bekkenet. Hurra!

Nuvel. Dr.Phil kaller. Har nemlig funnet en posisjon i sofaen hvor jeg nesten ikke kjenner noe til smertene (noe som allerede har resultert i en tretimers lur mens jeg venta på at legekontoret skulle åpne. Det ble et drøyt kvarter, men heldigvis skvisa hu meg inn i dag likevel). Jeg skal gå å sitteligge i den nå, for nå klarer jeg ikke sitter med her på denne stolen, for tusen stråler stråler og, til kne og legg og låååår. Men en toppfart på 1 km i timen.

Erkjennelsens time.

19 mai

Jeg har en gang tatt bilder av huset mitt og fått masse oppmerksomhet for min ærlighet. Jeg har vært på God Morgen Norge og snakket om ærlighet, jeg har skrevet om livet og blir hyllet for min ærlighet. Jeg tenkte jeg skulle være ærlig på ordentlig denne gangen. Sannheten er at jeg har det trøblete når det gjelder relasjoner til andre mennesker. I den siste tiden har det vokst frem en selvtillit og en trygghet i meg jeg ikke tidligere har hatt. Dermed kan dette få lov til å komme til uttrykk. Andre mennesker kjeder meg, og når jeg møter noen som fatter interessen min, tar angsten over. 

Jeg har Bjørn, som er min beste venn, og jeg har gode relasjoner til familien min, både min egen og den jeg har giftet meg inn i. Jeg har ellers en venninne igjen, som jeg alltid tenker på som en god venn, som viser at hun tenker på meg i ny og ne, og som jeg alltid gleder meg til å treffe. Dette forholdet er jeg takknemlig for, og det er verdifullt for meg – jeg har etterhvert innsett at jeg har svært vanskelig for å få nye venner. I tillegg har jeg nå fått to venner i forbindelse med studiet mitt i løpet av dette første året, og jeg kan ærlig talt si at det er minst en mer enn jeg hadde forventet.

Dersom jeg vil, kan jeg få de fleste til å like meg. Jeg har alltid stått sterkt for meg selv, og i akademiske settinger skiller jeg meg stort sett ut som faglig sterk, dyktig, pågående, arrogant eller som en bedreviter. Alt stemmer. Dette er fordi jeg syns fagstoffet er langt mer interessant enn å bygge relasjoner med medstudenter. I klassen jeg er i nå, trives jeg ikke. Undervisningsmetoden passer meg dårlig, og jeg føler meg fullstendig snytt for Interteaching-metoden når jeg hører at det tidligere har vært forsøkt, men skrinlagt, fordi studentene ikke forberedte seg. I stedet må vi, alle 48 studentene i klassen, sitte og høre på og høre på forelesere som foreleser om akkurat det som står i bøkene. Det finnes heldigvis unntak blant foreleserne, og jeg er takknemlig. Frasen «dette kommer jeg ikke til å prate om, for dette står i bøkene» liker jeg godt. Spør du meg, er kravene på høyskolenivå altfor lave, og det er enkelt å se hvordan det blir inflasjon i bachelorgrader når hvem som helst leies gjennom høyere utdanning.

Det er slik at jeg har mange meninger, noe som er et resultat av en godt utviklet evne til kritisk tenkning. Jeg liker gode diskusjoner, og jeg liker å lære ved å bli utfordret av andre. Jeg liker å måtte vurdere om mitt ståsted faktisk er det beste, og jeg elsker å stå i diskusjoner som holder et høyt nivå, en god diskusjon, hvor begge parter er interessert i å teste sitt eget synspunkt og er villige til å gi hverandre applaus dersom motargumentene er gode. Jeg har en studiekamerat jeg har slike runder med, og det er det som har vært det beste med dette første året. Det er der jeg har lært mest. Fagstoffet i utdanningen er nemlig spennende. Problemet ligger, vel, i studentene. Eller i meg og mitt forhold til de andre studentene. Igjen opplever jeg hvordan jeg kjeder meg sammen med de fleste andre mennesker, særlig de jeg ikke selv har valgt å ha rundt meg.

Jeg skjønner jo at jeg brenner flere broer her. Jeg vet ikke hvorfor jeg på død og liv skal være så jævla ærlig. Jeg veit ikke om det er verdt det, eller om det er noe man bør være, og jeg vet ikke riktig hva som driver meg videre i disse ordene. Jeg tror jeg sorterer tanker. Det føles i alle fall meget avslappende å se mine egne tanker skrevet ned på denne måten. La meg også få si at jeg ikke er ensom, selv om jeg i ny og ne savner å føle at jeg tilhører en gjeng – du vet, en sånn gjeng som møtes ofte for å drikke kaffe og skrævle og drar på turer og får barn på likt. Jeg tror litt av det hele også handler om at jeg, relativt ubevisst, ikke har følt den tilhørigheten til en gjeng, og derfor har begynt å definere meg selv som en som står for seg selv. Etterhvert har jeg begynt å trives med det. Jeg har jo forankring i familien min, og i en meget intelligent mann jeg kan være helt meg selv rundt. Jeg har ofte fordummet meg selv for å passe inn, noe jeg har bestemt meg for å la være, men som er så godt innøvd at det skjer helt automatisk. Flott adaptiv atferd, men guri så kjedelig. Jeg føler at jeg kaster bort tida mi.

Jeg har forsøkt å passe skikkelig inn. Jeg gjorde det på universitetet. Jeg ble godt likt, var med i en god gjeng, gjorde det faglig bra, og hadde mange gode diskusjoner hvor jeg sto på mitt og virkelig fikk trent meg i argumentasjon og lærte meg å modifisere egne meninger dersom jeg fikk bedre argumenter servert. Det som ikke var fullt så produktivt, var all angsten som fulgte ved det å forsøke å holde orden på alle disse relasjonene. Sannheten er at jeg blir fryktelig usikker når jeg skal forsøke å få andre til å like meg, eller forsøke å passe inn. Jeg opplever dette fortsatt, som regel når jeg forsøker å prate med noen jeg virkelig er interessert i prate med – akkurat nå er aktuelle eksempler noen av foreleserne mine. De besitter så mye kunnskap jeg er interessert i å få tak i, jeg har så lyst til å vise hva jeg kan og lære mer, og jeg vet at det lønner seg å jobbe med relasjonene til de menneskene jeg ønsker at skal like meg tilstrekkelig til å bli venn med meg og la meg få innpass i informasjonen de besitter. Dette er helt pinlig ærlige innrømmelser, men de er antageligvis helt normale, og de er helt logiske sett fra et faglig ståsted, om jeg nå skal vurdere min egen atferd. Det jeg må jobbe med akkurat nå er derfor å forsøke å ikke bli for pågående for foreleserne mine (f.eks. ikke være venn med dem på facebook lenger, eller bruke andre uformelle arenaer) og ikke bli nevrotisk om de ikke svarer eller ikke gir inntrykk av at spørsmålet mitt var godt eller at de har interesse av å svare meg. Det jeg derimot kan gjøre, er å sørge for å oppdatere meg på fagmiljøet, bli sterk i fagene jeg har interesse av og huske at de bare er mennesker. På den måten gjør jeg meg til en god student, en kompetent vernepleier, og med tid og stunder,  et mer reelt valg av samtalepartner for foreleserne mine. Jeg er førsteårsstudent, arrogant og så smått naiv – jeg forstår at jeg ikke er verdens største attraksjon. Dette, mine damer og herrer, hindrer meg likevel ikke i å bli det.

Da jeg forsøkte å passe inn, anstrengte jeg meg så til de grader at det raknet helt. Jeg falt helt sammen. Dette var en bit av sammenbruddkaka, dette med å føle at alle bare kjente en fasade. Jeg beskrev livet mitt som parallelle linjer med et svært gap i mellom – en linje hvor jeg var meg, og en linje hvor jeg var den jeg viste at jeg var. Det var ikke godt. Da sammenbruddet kom kunne jeg, etterhvert, tvinge disse to linjene sammen til en. Nå er det bare et lite gap mellom den jeg er og den jeg oppfører meg som, og etter dette innlegget blir det lille gapet nesten borte. Jeg har aldri sagt dette til noen, med unntak av Bjørn, og jeg kjenner at skuldrene mine synker.  Jeg har strevd med angst og depresjoner i forbindelse med dette relasjonsgreiene, og jeg har følt meg veldig fremmed. Jeg har vært til utredning for bipolar lidelse og tilogmed fått hele to personlighetsforstyrrelsesdiagnoser (hvorav en fortsatt står, men modifisert ned til en uspesifisert personlighetsforstyrrelse (veldig hjelpsomt)), vært innlagt i tre uker på psykiatrisk avdeling og drevet med både selvskading, spiseforstyrrelser og tvang, uten at det egentlig har blitt igangsatt noen behandling. Jeg føler, i stor grad, at jeg har behandlet meg selv, med støtte fra familien min. Det er derfor jeg har selvinnsikten min. Det er derfor jeg har en meget god evne til empati, men noen mangelfulle evner hva sympati angår. Heldigvis er jeg god på sosiale koder og normer, og klarer meg ypperlig i livet, men jeg føler meg alltid annerledes. På en god måte. Endelig.

Det er rart dette med sympati, og det er ny oppdagelse at jeg har blitt bevisst at den ikke kommer automatisk hos meg når jeg ser at den gjør det hos andre. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet gjennom min barndom og mine ungdomsår, og jeg tror, uten at noen fra faglig hold har sagt dette, at det må handle om stress/responssystemet mitt. Ingen barn kan leve med all den angsten og dårlige samvittigheten som jeg gjorde gjennom så mange år uten å få et eller annet varig mèn. Da jeg fikk sammenbruddet mitt på universitetet var jeg tross alt nesten voksen og forsto langt mer om verden, men da jeg var liten visste jeg ikke at jeg ikke behøvde å være så redd hver eneste dag, og jeg tenkte ikke på å fortelle det til noen før det var gått flere år.

Så altså, jeg har dårlig medfølelse med andre ord. Den er ikke borte, denne automatiske sympatien, den er bare begrenset. Ovenfor sønnen min fungerer alt som det skal, så så aller verst er det ikke. Kanskje jeg skal gå litt grundigere til verks og se om jeg kan finne et mønster – kanskje det hele bare handler om at jeg ikke sympatiserer med mennesker jeg ikke engasjerer meg for? Har det sammenheng med manglende interesse for flesteparten av menneskene jeg møter? Jeg tror bare det har vært en form for beskyttelse, det å kunne stenge av følelser. En overlevelsesstrategi. Jeg har en heldigvis en over gjennomsnittet god teknisk forståelse av hvordan og hvorfor noen opplever sin hverdag slik de gjør (dette vil i praksis vise seg som sympati, men det er ingen følelser der), med andre ord en svært god evne til å sette meg inn i andre situasjon og forstå følelsene deres, men uten at jeg føler det selv.  Empatien min er muligens overutviklet for å kompenserer for min noe sympatiske kortslutning, og dette gir meg, slik jeg ser det, et fortrinn i arbeidet med mennesker. Flesteparten vil nok argumentere for det motsatte, men det å ikke la seg opprive, samtidig som man kan trekke logiske slutninger om andres følelser er en fordel. Ansiktsuttrykket mitt vil naturlig være kongruent med  det som sømmer seg, men det er ikke skapt av en følelse, bare av en bevisst visshet om at «dette oppleves sannsynligvis som trist, jeg lager trist fjes». Om jeg ser en trist film, vil jeg likevel gråte – mine speilnevroner er det nemlig ingen ting i veien med. Å skrive dette genererer heller ikke en eneste følelse, det eneste jeg tenker er at det blir tøft for noen å lese dette (selv om de det gjelder vet dette fra før av), og at pappaen min kommer til å bli imponert av hvordan jeg i stand til å skrive om alvorlige temaer, slik han pleier. Sannheten er som den er og vi  kan like så godt akseptere den. Det eneste jeg vet at vil skje, er at jeg vil oppleve en eller annen grad av angst etter at jeg har publisert det, fordi det er et svært utleverende innlegg og det vil bedømmes av andre. Angsten kommer ikke fordi jeg publiserer eller deler i seg selv, men fordi det er et menneskelig instinkt å bli likt av andre – det er adaptiv atferd som sørger for at du og dine etterkommere overlever – og det å blottlegge seg som en som ikke er helt i vater er ikke nødvendigvis evolusjonens sterkeste trumfkort.

Jeg har min stødige grunn. Jeg klarer meg fint, og jeg forbløffes i ny og ne av oppdagelser jeg gjør i meg selv. Jeg tror at det å skrive dette ned er en slags frigjørelse for meg, men da er det viktig at det blir publisert – det holder ikke bare å skrive det ned lagre det for meg selv. Jeg skal gruble litt over det. En plausibel forklaring er at jeg søker etter aksept for den jeg faktisk er. Jeg skal ikke være respektløs – det er jeg sjeldent, jeg står for det jeg sier og forklarer gjerne det jeg mener for å oppklare misforståelser – samtidig syns jeg det er svært vanskelig å vite hvor ærlig jeg kan være og hvor ærlig jeg bør være. Jeg blir svært ofte misforstått og blir satt i bås og holdt der for mine utsagn og mine standpunkt, og jeg tror det bunner ut i at det oppleves kaldt og teknisk for mange, samtidig som det ofte er argumentasjonsrekker og refleksjoner som krever en dypere innsikt og et bredere perspektiv enn de fleste besitter. Dette er jeg klar over, men jeg ønsker bare å si at jeg er svært snakkbar, og liker godt å forklare og oppklare og argumentere for meningen og utsagnene mine, og jeg gjør det uten personlige angrep eller usakligheter.

Takk for oppmerksomheten får jeg vel si da. Neste gang lover jeg å poste litt bilder av litt rot og annen lettbeint underholdning.

 

Trøtt i trynet a/s.

14 mai

Gjesp.. Nå har jeg forsøkt å skrive noe om hvordan uka mi har vært hittil, men jeg klarer ikke å skille dagene fra hverandre. Jeg er så trøtt at jeg knapt husker om jeg liker smør på brødskiva, og bare tanken på å gå fire minutter med hundene gjør at jeg synker ned foran denne skjermen for å sortere noen tanker. Jeg har min søster på besøk, og siden Bønna elsker tanta si, så er det hu som må legge. Det har sjefen bestemt, og mor klager ei. Hei is. 

PappaBjørn er på bokmøte i dag, hvor han møter andre bøker og blir rødvinsmarinert. Jeg er rimelig sikker på at jeg har promille jeg også, som et resultat av trøtthet. Kanskje vi tar oss en sving når han kommer hjem. Sannsynligvis ikke.

Jeg har nå vært fire uker i praksis, og jeg sier’e som det er, det er godt det bare er fire uker igjen, for nå begynner det å bli litt frynsete i sømmene her. Jeg er jo først og fremst småbarnsmor, og bøller rundt med lilleBøll på halvannet år. I tillegg er jeg nå student i praksis, og med det følger en god del oppgaveskriving. Praksis under utdanning er ubetalt, bare for å presisere det, og av den grunn er det særdeles hensiktsmessig å jobbe ved siden av, på en sånn der betalt jobb. Det vil si, at når jeg har en fridag, så må jeg jobbe. Hur-ra. Det er egentlig mammajobben det som er mest jobb, men det er den desidert beste også, og på toppen av det hele er jeg jo preggers i tillegg, bare sånn for å være sikker på at jeg virkelig får kjenne at jeg lever. Det baller liksom litt på seg akkurat nå, det er vel det jeg vil frem til. Husarbeid feks, det har i dag hovedsakelig bestått av å steke fiskepinner. Fornøyd med det, orker ikke annet. Jeg har heller ikke gått min daglige tur. Jeg er virkelig sliten. Jeg hadde antagelig vært virkelig sliten selv uten jobb og jobbejobb også, for det er en lammende trøtthet som følger med grævvistilværelsen. Det er bare sånn det er.

En annen ting ved hele denne sulamitten som gir litt ekstra piff, er det at den er lagt til april, mai og juni. Det er egentlig det som bringer det aller største sukket, for det innebærer at når jeg endelig har karret meg gjennom denne praksisen er det ikke snakk om noen sommerferier. Stipend og lån utbetales ikke i juni og og juli, og uten muligheter til å jobbe i mai, må jeg bare rett ut i jobb for å tjene noen penger til sommeren. Vi får litt igjen på skatten, og skatten får jo feriepenger, så vi klarer oss, men det er jommen bare såvidt. Jeg syns herved offisielt at ingen praksisperioder bør legges slik at fattiglusstudentene må være ekstrafattiglusstudenter på sommeren. Det er kembobu.

Når jeg nå har fått gnidd det årntli ut at jeg er årntli sliten, så kjenner jeg meg litt bedre. Jeg har veldig god hjelp rundt meg, masse familie som bidrar og som jeg kan ramle rundt hos og småkrepere litt hos når jeg trenger det. Bjørn og jeg får dessuten sjekket ut et par tre ting som følger med en hverdagslivet med en halvdel litt i overkant fylt av hormoner. Et strålende eksempel er fra i natt; I dag morges ble jeg nemlig fortalt over en bolle cheerio’s at jeg våknet og begynte å gråte fordi jeg ikke fikk sove. To ganger. Yes. Logikken blomstrer.

 

Jeg skrev innledningsvis at jeg spiste is. Jeg løy. Jeg har ikke spist den enda. Jeg ble kalt inn til å legge barnet etterhvert, fordi det hadde mest lyst til å vise tanta si alle de kule tingene vi har i andre etasje, som brannslokningsapparat, mopp og en kopp vann, og da var det liksom greit at det var mamma som skar igjennom og sang boff-boff til øynene forsvant. Ah.

God natt godtfolk. Jeg har nemlig alle planer om å legge meg rimelig snart. Og i natt tror jeg til og med at søvnen skal få seire over alskens angst og tåperier en ung mor ikke kan bry seg med i nødens stund. Vi prekæs!