Archive | Hverdag RSS feed for this section

Bruddstykker av en verden fra et halvannet år gammelt synspunkt.

4 mai

Aha, en dorull. Jeg tar den, river av en bit og går å tørker Frank i rumpa. 

frank

Løvetann er en kjempepen blomst. Best uten stilk.

Åpen bondegård er kjempekult! Løvetannblader til kaninene og geita, og kløver til grisen. Jada mamma, jeg ser babysauen – det heter forøvrig lam – og ÅSHIT, MAMMA, SE DER! Wooooow! Grushaug! Det er det kuleste jeg noen gang har sett! Vi tilbringer minst en halv time her.

Tripptrappstolen kan jeg godt klatre på. Og falle av. Baklengs, over rygglenet. Rett i gulvet. Det må jeg snakke om, mye, selv på andre dagen.

Ikke sett på radio. Jeg vil heller synge «ha-ha-haaa» tusen ganger.

«Ta-taat» og «ta-taat» er ikke det samme. (Takktakk, og natta.)

Frank er en hest. Eller en benk. Han er i alle fall til å sitte på.

Har bare mekka litt, fattern. Skrujern er the tits.

skru

Jeg tror mamma må tisse nå. Best jeg leier henne i på badet, peker på doen og utbryter «der!» etterfulgt av  min fortreffelige imitasjon av tisselyd.

Hey – en klikkelyd med munnen! Kult. Jeg baserer all videre kommunikasjon på den.

Nei, jeg gidder ikke bruke ord enda. Det holder med peking og «eh»-lyd.

Jeg har tegnet kjempefine kruseduller over hele gulvet, mamma syns de er kjempefine og jeg viser dem stolt frem til alle som kommer på besøk. Pappa ble litt rar i fjeset og så sukket han og så på mamma og lo litt han også.

Når jeg ser en fryser er det best å si «oh-oh», i tilfellet det er is der.

Det gir meg stor glede å bære rundt på en pose.

Alt mamma og pappa tegner ser ut som en niniin. (Kanin.)

Fløyte og katt? Null problem.

kattogfløyte

Jeg er voksen og redd for å være hjemme alene på kveldstid.

25 mar

Dritrævva. 

Kortsnutene ligger på tvers i sofaen, poden sover søtt i senga si, dagen har vært flott og kvelden er her. Min mann er ute på vift, ergo er mor aleine hjemme. Med aleine hjemme mener jeg at sønnen min er her, bare soveaktig, og to bisker sådan, men de er jo ikke mennesker. I tillegg kan jeg høre TV’n til min svigerinne som bor vegg-i-vegg, men hun er jo ikke her, ergo er jeg aleine. Og hva gjør jeg med det? Kjeder meg, i kombinasjon med småangst og turkis onepiece. Ekte, übermatt glam.

Jeg har tatt en rask titt over facebooken min (som gir meg verdensinnsikt med mine 130 venner), og registrerer jevnlig at folk er så overstadig fornøyd med å være alene hjemme ved ytringer som «Jeg koser meg sykt alene hjemme!!», «Snop, film og hjemmespa!» og «Ingen ting er som å nyte stillheten alene i huset» etterfulgt av et eller annet bilde med et eller annet filter som sier ettellerannet vakkert. Jeg tenkte at joda, det der, det skal jeg også. Det er bare et problem. Jeg blir så jævla redd.

Jeg hakke tent telys. Jeg hakke spist godis, eventuelt helsesnacks. Ikke har jeg bestilt take-away, ikke har jeg no særlig med filmbehov. Jeg vil bare sove. I senga mi. Men det klarer jeg ikke, for da får jeg totalnoia og dritangst og blir helt tussete. Jeg må holde det uformelt; slumre på sofaen, med alle lysene på, med TV’n i bakgrunnen og vaskemaskina på. Å gjennomføre leggerutiner, låse døra og slukke lys når jeg er alene, er en formalitet som setter i gang noen av mine tidligere angstproblemer, så der kjører jeg på med negativ forsterkning og går for fullblods avoidanceatferd – her skal det ikke legges før min mann er hjemme igjen.

Så. Hva gjør jeg da? Costa del Kongsvik er et strålende kveldsfyll. Lyd, lys og avledning er strålende, og TV er en ålreit venn i slike stunder. Jeg har da te, og muligheter for å invitere en svigerinne, så det tenker jeg er lurt. Ellers kan jeg systematisk ringe hele telefonlista mi, og jevnlig sende sms’er til min mann, bare sånn for å føle at jeg tilhører en del av denne verden. Det er fint.

Selv om jeg fortsatt kan oppleve denne angsten, så la meg bare få si at det har blitt mye bedre enn det var. Før kunne jeg ikke være alene i et hus. Jeg husker da jeg var liten, kom hjem fra skolen, og om jeg var alene, kunne jeg like godt stå på trappa og vente til nestemann kom hjem. Jeg snakker ikke om vanlig redsel altså, men om virkelig og lammende angst. Det er virkelig slitsommer greier. Heldigvis kan det bli bedre. Det er ikke mer enn tre år siden jeg ikke kunne dusje alene i min egen leilighet. Jeg kan ikke dusje helt fritt nå heller, når jeg tenker meg om. Det lurker baki der et sted, men jeg klarer å kontrollere det ganske godt. Nå kommer angsten stort sett utelukkende når jeg er alene på kveldstid, det vil si at den har fått langt strammere rammer enn tidligere. Det er bra. Klapp på skuldra.

Det å måtte holde seg våken litt ekstra en kveld i ny og ne er jo ikke i seg selv så veldig farlig. Det mest påfallende problemet med å ikke få sove er jo naturligvis mer trøtthet. Dette er jo en tilstand man kan kurere ved leilighet – søvn heter medisinen – men jeg er så forbanna heldig å tidvis være plaget at det som kalles hypnagoge hallusinasjoner, en tilstand jeg har lav terskel for når jeg får en smule søvnunderskudd. Det er fryktelig. Hypnagoge hallusinasjoner er søvnparalyse med hallusinasjoner. Bevissheten er lys våken og kroppen fullstendig lammet mens du drømmer. Dette høres jo ikke så aller verst ut i seg selv, men sannheten er at drømmene som utspilles nesten utelukkende er mareritt. Tenk deg dine mest skremmende drømmer. Husker du lettelsen over å våkne og innse at det bare var en drøm? Hva om du våkner og oppdager at det ikke er en drøm, men virkelighet. Og du kan ikke bevege en muskel.

Petter Schjerven prata litt om fenomenet i forrige ukes episode av «Typisk deg». En kort, men god, introduksjon til temaet, dersom du har lyst til å se et forsøk av søvnparalyse med hallusinasjoner filmatisert. Artig, skummelt og levende.

Min verste hallusinasjon av denne typen var en gang jeg oppdaget en jente i senga mi. Hun var kledd i hvitt, hadde langt lyst hår og satt i fotenden. Så dukket hun under dyna, og begynte å kravle seg oppover mot hodet mitt. På veien forvandlet hun seg. Da hun krøp opp av dyna ved halsen min var klærne sorte, øynene grønne, huden hennes iskald og grålig, med mørke flekker. Neglene hennes var spisse, og fingrene unaturlig lange. Håret var sort, og hang i tykke floker fra hodet hennes, og tennene var filte, sylskarpe og runde. Hun begynte å kave, kom seg rund til nakken min og forsøkte å bite meg i halsen. Jeg kjempet febrilsk i mot, og klarte til slutt i få venstre pekefinger og langfinger plassert på øynene hennes. Så begynte jeg å presse. Følelsen av hvordan øynene sprekker under trykk er ikke en følelse jeg trenger i livet mitt, likevel har jeg opplevd det så livaktig at jeg er overbevist om at jeg vet hvordan det føles, selv om alt er konstruert i mitt eget hode. Denne opplevelsen er bare en av mange, og er av den klassiske typen – et «mareritt» altså at en mare rir på brystet ditt (dette fenomenet har gitt opphav til ordet mareritt), men jeg har så mange opplevelser av dette at flere av dem er fullstendig utypiske for beskrivelsene av fenomenet. Det som dog er litt spesielt ved denne opplevelsen, er nettopp det at jeg faktisk beveget med i denne drømmen – ikke fysisk, men i hallusinasjonen, selv om bevisstheten min var våken. Etter at øynene hennes var ødelagte begynte kampen mot å komme seg ut av drømmen, ut av paralysen og inn i våken tilstand for hele kroppen, og de opplevelsene jeg har er litt delt på akkurat det området – i noen drømmer kan jeg ikke bevege meg i det hele tatt i hendelsen, altså en full søvnparalyse. I andre drømmer er det nettopp det at jeg ikke kan endre det jeg gjør som blir paralysen – jeg blir frosset i en eller annen handling i drømmen, ute av stand til å flytte meg eller endre handling, selv om jeg bevisst forsøker. Og så er det da denne opplevelsen med denne jenta, hvor jeg først beveget meg, og så måtte jobbe meg ut av drømmen. Jeg er bevisst, og kroppen er i paralyse, men drømmen går sin gang – derfor kan jeg bevege meg men oppdage at det ikke er ekte. Og det å komme seg ut av en slik rundtur tar mye energi. Når jeg endelig våkner igjen er jeg mer sliten enn før jeg sovnet. Og da blir det verre.

Jeg faller ned i disse hallusinasjonene under innsovning. Alle mennesker opplever dem i løpet av livet, men svært få blir plaget på en slik måte at det går ut over livskvalitet på en daglig basis. Når noen forteller om spøkelser eller bortføringer av romvesener vet jeg med en gang at det er hypnagoge hallusinasjoner det er snakk om. Jeg har sett tusenvis av spøkelser i mitt liv, og har vært overbevist om at de eksisterer. Nå vet jeg mer, og vet hvordan de eksisterer, og at det ikke er virkelig-virkelig, selv om du faktisk opplever det. Og jeg har hatt det slik i hele mitt liv. Husker den første gangen, da var jeg vel fire-fem år. Skulle sove i senga mi, da spøkelseskladden plutselig stakk hodet ut av veggen og sa «bø». Jeg visste at jeg ikke sov, men kalte det et mareritt, en skummel drøm. Jeg sov hos mamma og pappa den natta. Siden har det oppstått jevnlig, men det var først under min siste depresjon at jeg ble alvorlig plaget, som bieffekt av søvnløshet som jo ofte følger en alvorlig depresjon. Jeg kom over fenomenets navn tilfeldig, gjennom en artikkel om narkolepsi, og fant en viktig puslebrikke – når jeg er deprimert forverrer nemlig dette seg til å bli en daglig plage hvor disse hallusinasjonene oppstår hver eneste gang jeg forsøker å sove, og tro du meg, det eneste som blir viktig da er å holde seg våken. En ond sirkel. Da jeg var innlagt på psykiatrisk kom to leger svevende gjennom døra og kasta dartpiler i fjeset mitt i gode tjue minutter. For øvrig har jeg blitt hjemsøkt av en forferdelig tralle, skrallete, av stål, fullasta av porselen og bestikk som dundrer ved senga mi med en desibel av en annen verden. Jeg har sett ansikter i speil og hørt den vakreste musikk, blitt forsøkt drept av en gorilla, sett edderkopper krype ut av min egen munn, møtt en jente i et glasskap, blitt kvalt av gjørme som sakte fylte rommet jeg lå i. Mine hallusinasjoner kan være taktile, auditive, orale og visuelle, og blir det virkelig intenst opplever jeg smertene også – noe jeg gjorde med dartpilene. Likevel er det en litt annerledes smerte, den er dempet. 

For å ha det på det rene, må jeg si at disse hypnagoge hallusinasjonene kan være gode og avslappende også. Det er ikke uvanlig å bare oppleve en søvnparalyse – man tror man han blitt fullstendig lam, og dette er skremmende alene. Vi trenger ikke monstre og spøkelser i tillegg. Selv om det er spennende å ha vært på innsiden av dette fenomenet, må jeg innrømme at jeg i det store og det hele foretrekker å sørge for nok søvn slik at jeg slipper å oppleve det. Det er alltid noe som dukker opp jevnlig, men så lenge det ikke blir en plage utover enkelttilfeller er jeg rimelig fornøyd. 

Siden man er ved full bevissthet kan man også forstå hva som skjer. Da dette var i ferd med å ta helt overhånd for meg forrige gang, før jeg visste hva fenomenet var og ikke tidligere hadde opplevd det så tett på, kunne jeg ikke gjøre mye da de oppsto. Panikken tar overhånd. Hjernen går bananas. Etterhvert derimot, når man har opplevd søvnparalyse og/eller hallusinasjoner noen ganger og er i ferd med å bli en smule erfaren på område, er det mulig å få en viss grad av kontroll. Jeg kan nå gjenkjenne en hallusinasjon, og fortelle meg selv «dette er ikke ekte». Det er en trøst, men en mager en – kroppen pumpes av adrenalin og går rett i flukt eller kjemp-modus. Logisk resonnement kommer til kort. Det er likevel en fordel – jeg kan jobbe litt mer systematisk med å vekke kroppen min. Det er fortsatt en krevende jobb, men det føles som om jeg har fått litt bedre kondis – utfordringa er lik, men jeg stiller litt sterkere, om du forstår hva jeg mener. Dessuten behøver jeg ikke å være vettskremt når jeg våkner, for jeg har en forklaring. Samtidig er det ikke ålreit å legge seg ned å forsøke å sove igjen – hypnagoge hallusinasjoner kommer ofte i serier, i alle fall for meg.

Så, egentlig er jeg ikke redd for noe i den virkelige verden, men kroppen min har lært seg å fyre av stressreaksjoner for stimulus den tror er virkelig, som foreksempel huslig knirking, refleksjoner i speil eller bevegelser i øyekroken. Jeg har en evne til å sanse og til å oppleve som skiller seg fra de fleste, både på godt og vondt. Jeg tenker at denne tilbøyeligheten til å oppleve slike hallusinasjoner muligens henger sammen med synestesien min på en eller annen måte – jeg vet ikke hvordan – men jeg vet at en opplevelse forsterkes ved å bli tolket i flere sanser, noe jeg tror kan bidra til å intensivere slike opplevelser, slik synestesien min forsterker alle mine opplevelser jeg tar inn fra verden. Uansett er det et fascinerende fenomen, disse hypnagoge hallusinasjonene. Dog best uopplevd.

Så, om dette har bidratt til å utvikle min angst er noe jeg funderer litt på for meg selv. Det er jo ikke rart at jeg har vært skremt av verden rundt meg, når jeg har brukt så mange år på å forstå at det kommer fra mitt eget hodet. Vi mennesker er besynderlige. Og spennende.

Kunsten å prokrastinere – grip morgendagen!

2 jan

Så, her sitter jeg, med rykende fersk kaffe. Det er januar, hvilket betyr at eksamen nærmer seg med stormskritt, og oppgaven straks skal leveres. Jeg skal, etter planen, bedrive aktitiviter som samsvarer med nettopp disse overhengende, og ikke minst presserende, tidsfrister og krav, og har ingen tid å miste. Så hvorfor har jeg ikke skrevet et ord?

Siden jeg skulle begynne mitt arbeide for dagen omtrent kl. 11.00 kan man stille spørsmål om hvor langt jeg har kommet til nå, 48 minutter etter oppstart. Jeg har tatt en kaffe med muttern, gått tur med hundene, lest litt om BJJ, funnet ut når første skoledag er, planlagt å søke om barnehageplass, funnet barnepass til neste uke slik at jeg kan jobbe med eksamensforberedelser og begynt å skrive dette innlegget om prokrastinering (noe jeg har utsatt en stund).

Dette kunne potensielt vært deprimerende saker. Det hadde det også vært, for en liten stund siden, helt til min mann kom hjem med en bok av John Perry, kalt «Kunsten å prokrastinere». Denne bokens undertittel er «En guide til effektiv somling og utsettelse, eller hvordan få ting gjort mens du venter på å komme i gang». Boka er spik, spenna gennial – den tar et oppgjør med dustete utsagn som «ikke utsett til i morgen det du kan gjøre idag», den er vittig skrevet og samtidig har den et behagelig, intellektuelt preg som flakser innom en og annen filosofi her og der. Nydelig.

Jeg har nemlig lurt på hvorfor jeg er et menneske som gir inntrykk av å prestere godt og overholde tidsfrister – et menneske som får ting gjort og som man kan stole på. Jeg er nemlig et rotehue, et skippertaksmenneske, et menneske som enkelt lar meg lede fra en stor oppgave til å utføre andre oppgaver – og nå har jeg endelig innsett at jeg får ting gjort, om enn med et nødskrik, fordi jeg er en strukturert prokrastinatør. Jeg vil alltid gjøre andre ting dersom noe viktig står på toppen av prioriteringslista mi, og i steden for å fokusere på at jeg aldri får gjort det som står på topp, skal jeg gi me selv ros for alt det andre jeg får gjort.

Jeg har en kamerat, som før forrige eksamen kom med en tilståelse; «Jeg brukte hele dagen i går på å rydde og vaske huset, slik at jeg ikke kan begynne med det etter at vi har fått eksamensoppgava». Det, mine damer og herrer, er stjerneeksempelet på en strukturert prokrastinatør med selvinnsikt som tar grep om livet. Imponerende. Personlig fikk jeg ryddet hele andre etasje etter at oppgava var delt ut, men det gikk nå greit likevel.

Det beste jeg kan gjøre for meg selv er å innse at jeg er en prokrastinatør, en god en sådan, som får gjort en hel masse viktige saker, bare ikke akkurat det jeg burde gjort. Sannheten er at jeg får gjort det jeg i første omgang burde gjort når det dukker opp noe enda viktigere jeg må gjøre, slik at det jeg burde gjort ikke lenger er det jeg må gjøre fordi det jeg må gjøre er viktgere enn det jeg burde gjort, og derfor gjør jeg bare det jeg burde gjort for å slippe det jeg må gjøre.

Slik går dagan. Du er ikke alene. Vi er mange prokrastinatører. Det er upraktisk, og ikke helt supert, men det er ikke verdens undergang. Så ta deg en kaffe, sorter alle blyantene etter farger og lengde, skriv en låt eller støvsug bak sofaputene, og klapp deg på skulderen for å ha gjort disse tingene (som du sannsynligvis har utsatt en stund). Når det ikke finnes noen annen utvei enn å gjøre det viktige, så gjør du det bare. Det siste, og aller beste poenget, er at jo tettere opptil tidsfristen du kommer, jo lavere legger du lista for hvor bra det skal bli. Fra å gå fra en idè om at du skal gjennomføre med bravur til stående ovasjon går du etterhvert over til å være takknemlig for at du i alle fall har gjennomført – til syvende og sist rabler du ned en helt tilstrekkelig oppgave, lager enn helt ok julemiddag, får rommet malt med et par helligdager, får tatt en kjip styrkeøkt eller strikket et skjerf (som egentlig skulle vært en genser, men det ble det ikke tid til), og i tillegg har har du gjort utrolig mange andre dødsbra, viktige og nyttige ting mens du ventet på å komme igang. Applaus! 

Hvorfor gjøre i dag, det du kan utsette til i morgen. 

 

9788203294013

SOV FOR HELVETE!

1 jan

Å, du tindrande fjelltopp der oppe i ljoset – nå er jeg dritt lei den fordømte skrikerungen! BLÆ!

JADA, jeg elsker ham sønder og sammen, men jeg trenger ikke like ham hele tida bare fordi han er det mest sjarmerende som puster og det beste som har hendt meg.

Så mye lyd. Så artig å sjekke ut egen vilje.  Så mange desibel, så jævla lenge.

Ikke visste jeg at man kunne bli lei sitt eget barn, før jeg fikk et, og jommen sier jeg dere, at det går helt fint an. Her i huset blir det enebarn, ingen søster eller bror – hah- det ekke snakk om et jævla marsvin en gang, til nøds kan vi stelle i stand en Skybert som ALDRI opponerer, dersom han betaler husleie og kommunale avgifter.

Småbarnslivspiss.  Fy faen til dere som kan sove til ti om morran, dere bortskjemte flåsetøfler. Drikke øl hver helg, studere på en lesesal, sitte så lenge dere vil på dass, gå på kino og ha på mascara hver eneste dag. Om jeg er misunnelig – neeeida. Jeg har jo den obligatoriske setninga «Nei, det har jeg aldri angret på, det er helt FANTASTISK FABELAKTIG å ha barn, HELE TIDA, spesielt  nå i ung alder, det er HELT UMULIG FOR MEG Å SE FOR MEG ET LIV UTEN!» Drit og dra.

La meg avslutte, fritt etter hukommelsen, med en av mine favorittsetninger  innenfor barneoppdragelse, hentet fra boka «Sov for helvete» av Adam Mansbach, nydelig oversatt til nynorsk av Erlend Loe (Har du ikke denne boka, så kjøp den, les den og elsk den og hele verden);

«Du er ikkje tørst, det er piss, ikkje lyg, sov, for helvete, no.»

 

Fødetryne og en liten realitetsrealitesorientering.

29 nov

Dette er en diskusjon jeg digger. Hver gang en eller annen kjendis popper opp på et bilde, en catwalk eller i en gallamiddag timer etter fødsel iført tettsittende kjoler og flagrende øyevipper, da tørner hele verden. En del blir ville og over seg av imponasjon, en del blir provosert og helt fra seg av glansinga, en del bryr seg fint lite og så er det i gang. Denne gangen er det en viss frue som er i ilden, men jeg tenker at det i utgangspunktet er irrelevant – dette er jo noe som kommer og går med jevne mellomrom. 

Det første jeg skal si her, det er at det må være rom for alle. Det første vi må gjøre, er å akseptere at andre er annerledes, og at de vil gjøre ting vi ikke ville, eller kunne. Vi må huske på vi ikke kan forandre verden, men vi kan forandre hvordan vi selv ser på den, og på den måten kan vi få det bedre med oss selv. Det vil alltid være noen som ser rålekre ut, noen som anstrenger seg for å vises fra den perfekte siden, og det må de få lov til. Det er vi, du og jeg, som må lære oss å håndtere den informasjonen dersom den gjør oss opprørt. Vi må begynne innenfra. Ikke i kommentarfeltene til vg. Om du allerede har slengt dritt i et felt på facebook eller i en avis, så ålreit, da har du gjort det, bare kjenn litt på den følelsen og tenk over hvorfor du gjorde det – det var antageligvis for å føle deg bedre selv.  Det er slik vi opererer vi mennesker, det er slik barna på skolen mobber. Ved å øke forståelsen kan få en bedre innsikt og et bedre rom. Så om du allerede har skrevet noe og innser at du ikke er stolt over det, da har du allerede gjort en kjempejobb. Gi deg en klapp på skuldra av å ha litt dårlig samvittighet – det betyr bare at du har økt din selvinnsikt og dermed fått litt bredere empati.

Så. To the fun part.

Nå er det nå en gang slik at jeg har et kjempefortrinn i livet mitt. Jeg er nemlig dønn ordinær. Jeg er ganske jevnt over gjennomsnittlig, og har svakheter og styrker som sørger for balansegang og greier. Fordelen med det er at det er enkelt å forstå og å bli forstått av svært mange mennesker. Jeg regner med at det er derfor det ramler så mange lesere innom denne bloggen, fordi det jeg skriver ofte er lett gjennkjennelig. At vi liker det vi liker selv, eller andre mennesker som ligner oss selv, det er ganske grunnleggende psykologi, og derfor kan vi greit forstå at det kommer en del reaksjoner på det som er utenfor det ordinære – da blir vi nødt til å sammenligne oss selv med denne prestasjonen, og det er ikke uproblematisk. En snarvei til å føle seg bedre er å finne støtte, og så hakke løs. Det kan gjøres rimelig sofistikert, og det er en helt menneskelig ting å gjøre – det er slik vi vurderer om vi skal beholde den opprinnelige meninga eller om vi skal endre den. I dages samfunn er denne støtten vi trenger for å finne ut av hvor vi ligger mer tilgjengelig enn noen gang, og nå er det en voksende trend at folk er lei av glansbilder og fantasiverdener, de vil ha det som er ekte, en trend jeg trykker til mitt hjerte og gleder meg over. En trend jeg ønsker å anstrenge meg for å føre videre, men ikke for enhver pris.

Fødsel, graviditet og småbarnsliv er noe som rører ved mange. De fleste har et forhold til det, svært mange opplever det, drømmer om det, har tanker om det og erfaringer med det. Derfor blir det mange mennesker som føler et behov for å bli med i debatten, og i sosiale mediers tid er det hverdagsfolket som styrer, og ikke lenger motefolk, redaktører, magasiner og profesjonelle menere. Det er, slik jeg ser det, en særdeles fornuftig utvikling. Nå skal sannheten frem. Ikke på bekostning av drømmer og håp, image og ønsker, men samtidig med, for å gi et pusterom i pastellfargene.

Min virkelighet så omtrent sånn her ut:

preggers4
Fødselen er i gang. Så vidt.

Etter ni måneder var jeg rimelig klar for litt føding. Da fødselen endelig startet tok min mann på seg hvit skjorte sånn i firetida på morgenen og så bar det av sted til føden. Jeg fødte min sønn helt naturlig, på en fødestue, i et badekar uten smertestillende. Min mann satt i en gyngestol og ga meg eplejuice og fulgte rolig med (kreds til han!), mens jeg brølte under riene, og hvilte i pausen. Vi hadde levende lys og rolige omstendigheter, og jeg ble overrasket over intensiteten og smertene, men følte meg sterk og vakker og klar. Fødselen var en intens opplevelse – det er det aller kuleste jeg har vært med på.

preggers2

Fødetryne.

Dette er et svært intimt bilde. Det er tatt et par timer etter fødsel, og jeg syns det er helt herlig. Jeg følte meg akkurat slik jeg så ut – utmatta, overvelda, letta og stolt. Full av adrenalin, overkjørt av et jetfly, sprengt i trynet, hoven og glad.

preggers3

Fire dager etter fødsel.

Fire dager etter fødsel var magen min pløsete og slækk som en grandis i mikroen. Jeg hadde konstant brystspreng og fett hår, og nettingtruser med gigantiske bleiebind som tok i mot renselsen. Min renselse varte i fem uker – noen holder på kortere, andre lenger. I disse fem ukene hadde jeg stort sett på meg superundertøy og lue. Og så hadde jeg den fine babyen, og jeg skjønte ingen ting, likevel forsto jeg alt.

preggers5

Barselstil.

I de første ukene hadde jeg ikke oversikt over noe. De første fjorten dagene var helt drøye – mannen min var hjemme i fødselsperm, og jeg brukte han som slave. Vår kommunikasjon besto stort sett av «Kan du hente et glass vann», «ta den jævla bikkja», og «åh seee, han gjesper». Fnis. Det blir bedre.

Sannheten er at graviditet, fødsel og barseltid er forskjellig. Vi opplever det forskjellig, og vi har forskjellige rammer. For noen er det kanskje en selvfølge å ikke vise frem hovne fødetryner, for andre er det helt ok. Noen nyser ut en lyserosa baby, noen brauter at de kommer til å dø og kvalifiserer seg til NM i lystgass og finner trygghet i hvite legefrakker. Det som er kult med gjennomsnittet her, er at normalen er så vid. De fleste opplever lykke og frykt, forvirring og ro, kjærlighet og frustrasjon. Gjerne på en gang – og alt sammen er normalt. Normalt er nemlig ikke hvordan det bør være, men hvordan det er. Det er godt å vite. Og det ekke så farlig å bo på gjennomsnittet. Det er hyggelig her.

I denne tiden hvor virkeligheten ønsker å sidestille seg med fantasiene, tenker jeg at det beste vi kan gjøre for oss selv er å vite hva som er konstruerte glansbilder og hva som er ekte. Jeg finner ofte styrke i å stille meg spørsmålet «Går dette utover meg om min familie?». Stort sett er svaret nei. Da finner jeg også en ro. At noen kan sprade rundt i en stram kropp sju minutter etter fødsel, fri for nettingtruser og blod, uten hevelser og hemoroider (jepp, helt vanlig i forbindelse med fødsel. Bare å glede seg til noen uker med kombinasjonen bæsj og tårer.), med plettfri sminke og babyen i en pradaveske – skader det meg på noen måte? I mitt tilfelle, nei. I en usikker 16-årings tilfelle, potensielt ja, i form av urealistiske forventninger det etterhvert blir svært vanskelig å innfri. Redningen er å vite at dette ikke er det som er vanlig. Rosabarsel er for noen utvalgte få, vanlig blodrød barsel er for gjennomsnittet. Vi må ta ansvar for egen selvfølelse, ikke bare skylde på eksponering og mediepress, for det er faktisk opp til oss selv å sørge for at vi kommer til et sted vi kan være komfortable med vår egen virkelighet. Jeg er ikke der enda altså, men jeg har i alle fall tenkt tanken.

Det ikke enkelt å skulle finne denne veien selv. Vi må hjelpe hverandre. Dette er mitt bidrag. Andre gjør noe annet. Mitt ønske er at vi forsøker å dele verden, den virkelige verden, uten stampe over de som gjør noe annet. Selv om de ønsker å heve seg over gjennomsnittet, kan ikke vi som er gjennomsnittet heve oss over det som ligger over. Det er liksom gjennomsnittets last – det må være noen som er bedre, og noen som er dårligere, ellers er det ikke noe gjennomsnitt. Og dessuten er det greit å huske på at fiffen, de har også sine liv, sine hverdager, sine timer utenfor kameraet, og vi vet lite om hvordan det er da. Mange av dem er helt vanlige, men ønsker ikke å vise det. Og vet du, la dem bare holde på, så kjører vi vårt løp. Det er digg å kunne drømme seg litt bort i uvirkeligheten en stund også, men vi trenger ikke føle oss ræv når vi gjør det. Hurra!

Jeg tenker at denne jula blir en jul ulik andre juler, men lik også, på en måte.

26 nov

Her sitter jeg og tenker på jula. Jeg tenker på tiden som kommer, på alle forventningene, alle lys og sjuke nissekopier og reinsdyr og kranser i plast og kaker og gaver og fett og sinnsykt høyt støynivå.

Jeg tenker på verdier og prinsipper, på tradisjoner og forvirring, på det å skulle skape sitt eget, midt oppe i det å skulle beholde at det andre. Jeg tenker på denne jula, som blir noe spesielt, fordi min sønn er mer enn et potensielt menneske som gulper på julekjolen min, i år er han tross alt et barn, ikke et lite krapyl.

Jeg tenker på denne jula som den andre jula jeg skal være spiseforstyrrafrisk, den jula jeg skal spise og kose meg og ikke måtte trene, telle, ha dårlig samvittighet. Jeg tenker på denne jula som en jul hvor jeg skal ordne julestrømper og bake julekaker fra ferdigdeig, ikke fordi jeg ikke liker å bake ting fra bunnen av, men fordi jeg har bestemt meg for å gjøre det enklest mulig for meg sjæl.

Jeg tenker på denne jula som den jula vi skal bestemme oss for om vi er sånne mennesker som har ekte juletre eller om vi er sånne som har et tre av plast, ikke fordi vi hater naturen, men fordi det er rimeligere og enklere med en plastikktre, og dessuten har vi såpass velutviklede empatiske evner at vi kan bli glad i et tre, selv om det er i plast. Jeg tenker på denne jula som en jul uten hjemmelaget juletrepynt som kommer hjem i en sekk, krøllete og tydelig fiksa av en husflidmotsetning, og jeg kjenner at jeg gleder meg til det, det blir helt spesielt, det å kunne få sånne sløydsaker og dorullengler og metervis med lenker i glanspapir som ikke matcher, det er, akkurat nå, en av hovedgrunnene til at jeg fikk barn. Jeg tenker at denne jula kommer det til å være skittent på gulvene, fordi jeg ikke kommer til å rekke å vaske, jeg har tusen innleveringer og et lite barn som løper omkring og utforsker verden, og jeg har meg selv, tidenes rotehue,  og det skal bare være greit, om hundre år er jeg død likevel, og ingen bryr seg om gulvet var skittent i jula 2013.

Jeg tenker at jeg gjorde noe genialt denne jula, for jeg valgte meg ut en nydelig butikk, nærmere bestemt Per Magnussen Bokhandel A/S, og bestemte meg for å ha skylapper mot verden, og at jeg skulle finne alle skattene jeg vil gi bort denne jula der, på ett sted. Det gikk nesten, jeg skal gi noen ting fra et annet sted også, men jeg er fornøyd likevel.

Jeg tenker på at julaften i år blir den første julaftenen jeg ikke skal feire med min egen familien, altså min mamma og min pappa, mine søsken og mine besteforeldre, men som kona til min mann, med hans mamma og hans pappa, hans søsken og ØrniBørnis besteforeldre, jeg tror det blir fint, jeg tror det blir slitsomt, for det blir, som en av mine svigerinner sa «vi blir tjue, uansett, vi blir alltid tjue» og tjue mennesker er ganske mange, men det er jo bare å ta seg en sitronbrus og puste litt, så er det helt overkommelig, jeg har jo ikke akkurat sosial angst heller, og når jeg tenker meg om så er det ikke bare min manns familie lenger, vi er jo gift, så det er min familie også.

Jeg tenker at denne jula skal jeg ta meg en øl ved en passende annledning, og kanskje til og med en akevitt, helst sammen med pappaen min, for det er det aller beste, gjerne med flere også, så lenge pappa er der.

Jeg tenker at denne jula blir en sånn jul hvor vi bor i eget hus, akkurat som i fjor, og at vi derfor har muligheten til å lage en tradisjon, det er bare å gjenta noe av det vi gjorde i fjor, og det skal vi gjøre, absolutt, så blir jeg en årntli mamma, en sånn mamma som aldri har levd før Børni ble født og som aldri har gjort ting for første gang, men bare kan det, disse trygge tingene som blir varme minner, akkurat som min egen mamma er for meg, en sånn mamma som har tradisjoner til jul, og som sørger for at hele familien samles rundt dem og gleder seg til og over og med dem.

Jeg tenker at denne jula skal få lov til å bare være helt vanlig, jeg tenker at jeg skal ha lave forventninger, for da blir alle forventningene innfridd, og det føles så godt, og jeg skal elske den lille gutten som kommer til å få gavesjokk og helst vil leke med papiret, og jeg skal bare være en sånn vanlig mamma som lar han får riskrem og sjokolade og glemmer litt rutiner og koser meg og har lav skulderføring og tenker at det går bra.

Jeg tenker at jeg skal være som jeg er nå, en sånn en som ligger etter med studiene, og som er sliten, for det er slitsomt å være småbarnsmamma på fulltid, det er helt sikker slitsomt å være småbarnsmamma på deltid også for den saks skyld, og jeg skal snakke om at det å være student på deltid og mamma på fulltid og i tillegg jobbe annenhverhelg ikke er så bra, ikke sånn «ja, det er ganske mye, men det går bra altså, det gjør faktisk det», men mer sånn «ja, jeg har tatt meg vann over hodet, jeg er veldig sliten nå, men jeg vet at det blir bedre til høsten» og så kanskje jeg gråter littegrann, fordi jeg er så sliten, og føler meg svakere og lurer på hvorfor ikke jeg får det til når de andre får det til, og så skal jeg få litt trøst og tørke tårene og så går det bra en stund, og så skal jeg gjøre det igjen, og igjen, kanskje helt frem til høsten, og det skal være greit. Jeg tenker at jeg skal jobbe en del denne jula, jobbe røde dager, utnytte at pappaen har fri og kan passe LilleErt mens jeg jobber, og tjener gode penger, mens jeg både tenker at det er deilig å gjøre noe annet, være Renate på jobb, og samtidig tenke at det er piss å jobbe i jula når jeg burde nyte fridagene med den lille familien min, men sannheten er at det ikke blir særlig mye nyting når man bare går rundt å tenker at man må nyte, for alle har fri, og det er rød dag, og nyt i vei da, men må du puste så høyt, da er det bedre å være på jobb og lengte etter å komme hjem og få abstinenser fordi jeg ikke har sett sønnen min hele dagen, og kanskje jobbe flere dager på rad og bli skikkelig klar for å få en fridag i huset  mitt, for seriøst, jeg kan bli ganske lei av disse veggene, og av hele mammaopplegget i grunn, og så må jeg få litt dårlig samvittighet for at jeg blir lei av det, for jeg elsker det jo også, og så veit jeg at det er helt naturlig.

Jeg tenker at denne jula blir en sånn jul hvor jeg ikke planlegger hva jeg skal ha på meg eller kjøper noe nytt, fordi jeg ikke har lyst, og dessuten dør jeg av shopping, ikke fordi jeg ikke liker det av prinsipp for å være kul, men fordi jeg blir motløs og håpløs og føler et sinnsykt press, det er en svak side av meg, og i stedet for å gå rundt å være en dissonans i alt det nye og flotte så unngår jeg det rett og slett bare, for å unngå å føle meg utdatert og liten og som en vandrende haug med søppel, det er ikke bra å føle det sånn, og det gjør jeg når jeg er på shopping, noen ganger tenker jeg ikke på det, men ofte gjør jeg det, og dessuten har jeg hatt noen drøye problemer med å bruke penger i mitt liv, det høres kanskje fornuftig ut, men det er ikke det, ikke når det kontrollerer livet ditt og alt handler om det nøyaktige tallet du har på konto og det er et smertefullt nederlag hver gang du må bruke noen av pengene og du alltid må telle, sjekke, vite, vite, vite og vet du ikke så nåde deg, og skulle du bruke pengene på noe dumt, være seg en vott eller en bæggis, så kommer den dårlige samvittigheta, og vips er du udugelig og du har ikke kontroll på noe som helst og følelsene herjer i kroppen din og du grubler, tenker og gråter i timesvis etterpå, i flere dager kanskje, og du blir sliten, det tar mye energi, og det er akkurat det samme som med maten faktisk, man kan bli pengeforstyrra nesten på akkurat samme måte som man er spiseforstyrra og jommen burde jeg vite det for jeg veit det jo. Jeg tenker at denne jula er så mange ting forandra, den nevrotiske, tvangspregede og perfeksjonistiske jenta er ikke lenger fremtredende, verken utad eller innad, hun er ikke borte heller, hu er der hele tida og noen ganger kommer’a og tar meg, da har jeg det ikke bra og da er jeg på trynet, men det er sjelden, og det blir stadig sjeldenere, og jeg har det bra og det føles så godt og jeg er så takknemlig og det gir meg et godt utgangspunkt for å nyte, det å ha erfart at man ikke er i stand til å nyte noe som helst er overraskende gunstig for nytelsen, og selv om jeg fortsatt er lett å vippe av pinnen fordi jeg er så jævla emosjonell og rimelig styrt av det, er jeg ikke så opptatt av å måtte kontrollere det så hardt, og det gir meg rom og det er deilig og joda, tankene mine går raskt, akkurat som du får inntrykk av når du leser dette, for det er nesten ingen punktum, bare kvalifiserende bruk av komma, jeg vet ikke helt hva det kvalifiserer til, men det føles så godt å bare la alt sammen strømme ut av hodet, ned i fingrene og opp på skjermen, så kan det bare stå der, som et slags minne, og jeg får nesten med meg alle tankene, jeg har samlet dem ganske godt i hodet, og jeg kan skru ned farta når jeg skriver, men ikke ellers, derfor burde jeg kanskje alltid skrive når det begynner å få fart på seg, for ellers blir jeg bare liggende i timesvis og høre på alt surret og du kan banne på at det er en eller annen hysterisk låt som er soundtrack, det er det alltid, for eksempel er det denne her, den forbanna syretrippen av en dyrelydlåt som går og går og krever at jeg tenker på den innimellom setninger og tankerekker og jeg veit ikke hva som kom først, galskapen eller denne låta, og jeg vet ikke hva som generere hva, at det er tankekjøret som setter den i gang eller om det er den som starter av seg sjæl og fyrer opp hele kostebinderiet. Jeg tenker at denne jula blir den jula jeg gav fra meg imaget mitt som laidback og viste den andre siden, denne siden her,den som muligens er litt overstadig happy-go-lucky, og som godt kan være barnslig og slitsom, men det er greit det også, det er jo sannheten, jeg er jo bare menneske akkurat som deg og sannheten er det at det føles godt, akkurat nå, og ting er som de er og jeg prøver å holde en viss grad av selvkontroll og ikke utlevere hele livet mitt og i tillegg understreke at det er sinnsykt bra, alt sammen, hele verden og at jeg er sinnsykt lykkelig og aldri har vært annet.

Og så kan jeg puste. Det er antageligvis et godt tips. Jeg kom muligens litt ut av kontroll mot slutten der, men hei, det ekke så farlig. Det er en god egenskap å kunne hengi seg til følelsen som regjerer, på lik linje som det er en forbannelse. Tipper det er rimelig menneskelig. Jeg tar meg litt fruktnøtt, og pakker inn en julegave. Vi prekæs.

 

WP_20131022_008

Høst er et møst

6 sep

Hællæ! Lenge sida sist. Jeg håper sommer’n har vært helt ålreit og at dere syns det er greit med høst og hverdag igjen. Bare slapp av – det er helt greit å bli sliten av sinnsykt hyggelige somre bygget på økologiske jordbær og youghurt naturell. Alt maset om den perfekte ferien kan da ta motet fra en hver med bustete hår og hybeltroll og hekk i vill vekst. Jeg har selv hatt en nydelig sommer, helt etter de forventningene jeg hadde til den, nemlig å feriere i hagen og ikke ha så høye forventninger sånn ellers. Det var fint. 

Nå er høsten tilbake. Jeg kan endelig putte en tredjedel av kroppen min inn i et skjerf uten å renne helt bort, og nettene er kjølige og friske og snart skal det knase i verden når vi rusler over fallent løv. Det gleder jeg meg til. Jeg liker høsten godt. Best, egentlig. Jeg liker høsten best. Av årstidene altså, ikke av alt i verden. Jeg liker Boston Terriere bedre. Og sjokolade. Og Alice in Chains. For eksempel.

Jeg hakke blogga no særlig i det siste. Det er fordi jeg ikke blogger når jeg ikke har lyst. Jeg hakke så veldig lyst til å sitte oppe innmari seint nå heller, men jeg har veldig lyst til å bare skrible litt og si hei og ønske dere er finer’n kveld. Hei, ha en finer’n kveld. Det fortjener vi alle sammen, og fortjener vi det ikke så får vi unne oss det likevel.

Ellers liker jeg jo lister, så jeg lager en her. Den handler om viktige ting som har skjedd siden sist.

  • Har kjøpt Subaru Forester. Tidenes beste valg.
  • Har blitt student. På deltid. Vernepleie here we go.
  • Babyen har blitt et lite barn.
  • Har fått en ny runde med makrell-i-tomat-kick. Pågår enda.
  • Har begynt å kategorisere alt i kategoriene «innafor» og «uttafor»
  • Er fortsatt forelska i Erik Thorstvedt.

Ojojoj, for en fin liste.

Jeg sitter her og bestemmer meg for at jeg  tror at livet som student skal få sitt helt eget innlegg ved en passende anledning. Studenttilværelsen er jo en parodi på seg sjøl, og det digger jeg. Det er innafor.  Visste du at læreres manglende evne til å få alt til å klaffe hva elektronikk angår er like tilstede på høyskolenivå? «emmmmmmm…………… eh……… nå bare skal jeg trykke.. de..r..nå er det ikke lyd…» og så ringer de etter en IT-fyr som kommer rødmende inn og trykker på «on» eller setter inn en ledning. Alltid stas.

Vel, med dette ønsker jeg dere en fortreffelig aften, og at dere ikke har så store mål for helgen. Alt man liksom skal gjøre når man endelig har fri.. sukk. Kan vi ikke bare ha litt fri da? Klappe katten og gjøre ikkeno en liten stund. Det er veldig deilig. Å ikke være effektiv er en kunst. Jeg skal øve meg, jeg også. God kveld!

bilde042

Hyllest til et stykke stoff.

21 jun

Hvorfor jeg elsker forheng:

forhengto

Åh i helv…

forheng

Ferdig.

Omnis cellula e cellula.

28 mai

Når du dør, hva da?

Vår eksistens er et hysterisk kortfattet blaff hvor vi klorer oss fast i «min» og «mitt». Vi skremmes sønder og sammen av døden – vi klarer ikke å begripe hva døden handler om, vi nekter å tenke over den til hverdags, døden blir skjøvet til side, satt bort til noe som vi unektelig vet skal inntreffe, men som vi ikke vil forholde oss til før det er absolutt nødvendig. Døden er ikke en naturlig del av livene våre i dag, men jeg tror at dersom døden får større plass i dagens samfunn, vil også livet bli mer levende.

Etter at jeg ble mamma har jeg fått en helt ny dimensjon av liv og død inn i livet mitt. Jeg er av den grublende typen, og jeg kan balansere på grensen til galskap når jeg funderer for meget over døden – den skremmer meg så fundamentalt at jeg har vært nødt til å gjøre noen drastiske grep for å øke min egen innsikt. Min største frykt er at en terminal sykdom skal ramme meg selv, min elskede mann eller min sønn. Sykdom stjeler livet fra deg, litt etter litt, og ødelegger deg på veien – både kropp og psyken får sin del å kjempe med, mot og for. Hva min familie angår, så lever vi med god helse i et godt land, og den sykdommen som utgjør den største trusselen er kreft. Kreft kommer innenfra, kreft er skapt av vår egen kropp, våre egne celler. Noen kan røyke hele livet og aldri få kreft, andre drikker grønn te, spiser økologisk mat, trener tre ganger i uka, lever stressfritt og får kreft likevel. Kreften er sånn sett nådeløs. Og dette skremte meg.

Hva skal jeg gjøre med denne frykten, tenkte jeg. Det var da jeg fant boka «Keiseren over alle Sykdommer» («The Emperor of all Maladies») skrevet av Siddhartha Mukherjee. Om du noen gang skulle ønske å lese et dypgående verk, ambisiøst som få, dog lettlest, lærerik og fengende som en roman, da skal du lese denne boka. Forfatteren har i et eller annet øyeblikk av galskap bestemt seg for å skrive kreftens biografi, og bestått prøvelsen med glans. Da boka ble ferdiglest for en ukes tid siden satt jeg igjen med noen sterke inntrykk. Livet ble mer levende. Etter så mange sider med død og atter død, glitrer det håp om liv, og jeg tar ikke god helse for gitt etter denne boken. Liv og død henger sammen. Døden venter etter livet, det eneste vi kan vite med hundre prosent sikkerhet er at vi skal dø. Av å lese disse ordene fikk jeg også en massiv respekt for kreft som sykdom. Jeg kommer aldri til å tenne en sigarett igjen i hele mitt liv. Å innta stoffer man vet er kreftfremkallende i den grad nikotin er (et av de desidert mest aggressive kreftfremkallende stoffene som finnes) blir bare ulidelig dumskap etter en slik inngående forståelse av kreft som sykdom, livsstil og livsutgang. Det var et klokt valg å lese denne boka. Jeg forstår mer av hva kreft handler om, og mine fordommer mot kreftpasienter og sykdommen i seg selv har fått seg enn justering. Jeg har forstått at jeg ikke kan helgardere meg. Jeg har innsett at man aldri virkelig har full kontroll over sitt eget liv, og jeg har innsett at man har tid på seg til å bli fortrolig med døden. Jo oftere jeg tenker på døden jo oftere føler jeg kjærlighet til livet og menneskene jeg elsker. Dualismen. Den vakre, gale dualismen.

Når vi tenker på døden tvinges vi til å tenke på livet. Når vi tenker på livet på denne måten, som et midlertidig stadium før døden, da får endelig den litt svulstige delen av psyken lov til å jobbe. Er jeg lykkelig? Har jeg egentlig tid til å gå rundt og ikke ha det bra? Dette har jeg fundert mye på. Min konklusjon er at livet bør leves så godt som mulig. For meg har det blitt en viktig sak å bekjempe hverdagshakkingen – disse små, sure kommentarene og det unødvendige maset – og etter at jeg fikk barn har det blitt tydeligere enn noen gang. Jeg tar denne kampen med meg inn i de bittesmå delene av livet, de som bare er et minutt her, et minutt der – om en liten hendelse skaper dårlig stemning, nedlatenhet eller stress fordi den ikke samsvarte med forventningen, så skal jeg stille spørsmål om det er er verdt det. Om jeg for eksempel har brukt en del av dagen min på å rydde og vaske hjemme, så det er pent og rent, og kjæresten min kommer hjem og roter det til har jeg tre strategier for reaksjon – to åpenbare, og en jeg endelig har funnet: a) Jeg kan bli irritert og be ham om å rydde opp etter seg fordi jeg har brukt mye tid på å gjøre det ryddig og ettertrykkelig ytre at vi kanskje kunne prøve å holde det sånn en stund, for en gangs skyld, evnt  kan jeg vennlig be ham om å rydde opp etter seg, for jeg har jo vært så flink å rydda og da er det hyggelig om han også hjelper til litt. Dette er to sider av samme sak. Neste strategi b) Jeg kan rydde opp etter ham, tydelig irritert eller uten irritasjonen. Vanlige, logiske strategier, men, jeg har et alternativ til, nemlig alternativ c) Jeg kan vurdere om det er verdt å bruke energi på forventningen om at jeg skal holde det ryddig. For hva er det egentlig som skaper inkongruens? Jo, det er forventningen om at det skal fortsette å se ryddig og rent ut – hvis det ikke fortsetter å være det så er rydderunden bortkastet. Om jeg derimot rydder og vasker for å ha ryddet og vasket, nullstilt rot og skitt om du vil, da er det plutselig ikke så farlig om det blir like rotete igjen etter et par timer – hensikten er jo oppnådd, jeg har jo ryddet og vasket. Jeg har vært like flink likevel, og kjæresten min har pusterom til å leve livet sitt slik han vil også – det livet innebærer kanskje å spre bøker på spisebordet, utsette oppvaska og helle duplo over hele stuegulvet akkurat den dagen. For meg er dette en revolusjonerende måte å tenke på. Så mye rom jeg har nå, til både meg selv og de andre rundt meg. Prinsippet har jeg fra hundetreningsuniverset – om hunden gnager på en sko kan man enten kjefte på hunden fordi den gjør noe den ikke har lov til, eller sette skoene på en utilgjengelig plass og forstå at man burde vite bedre enn å ha skoene fremme. Man må ta et steg frem og titte bakover, så ser man det. Og dessuten må man velge sine kamper. Om jeg finner Børni hoppende i senga vår en dag, er sannsynligheten større for at jeg blir med å hopper litt enn at han får kjeft for det, nettopp fordi forventningen om å ha en oppredd seng er borte og gleden ved å kunne gjøre litt ramp sammen med sønnen min er så til de grader mye mer fristende.

Vi mennesker har også en trang til å klassifisere tid, vi er veldig opptatt av å tillegge tiden verdi. Vi legger med andre ord sammen to særdeles abstrakte fenomener, og regner med at vi bli kloke på det. Den deilige tiden som bare fylles av at man er sammen, rundt hverandre, ser hverandre ofte og i tilstrekkelige mengder, uten at man gjør noe spesielt eller tenker stort over det, den har forsvunnet for mange. I hverdagstidens grøftekant har Kvalitetstiden med stor K krampaktig brysket seg frem – tiden med barn og kjæreste skal planlegges, det skal være da og da, vi skal gjøre det og det og det skal være sånn og sånn. Kvalitetstiden med stor K er en evig rad av uinnfridde forventinger og skuffelser – «nei, slutt å krangle ved bordet, vi har familiemiddag og vi skal ha det hyggelig». Man må ha det hyggelig i Kvalitetstiden fordi den er så dyrebar, så sjelden. Kvalitetstiden er en illusjon, en slags unnskyldning man sprer om seg i form av løfter om en bedre tid når man kan føle i hele sin kropp og sjel at tiden ikke strekker til på de vanlige dagene. En pappa jobber overtid i to uker for å kunne avspasere en langhelg for å ha Kvalitetstid på den store Far og Sønn Turen. Jeg bare lurer på om Kvalitetstiden er bedre enn vanligtiden – er det ikke bedre å være hjemme litt tidligere hver dag enn å sette av to hele dager og stappe dem full av forventninger som kanskje ikke blir innfridd? Eller at mor og far er i full jobb og lillebarn på to år er i barnehagen fra syv til halv fem slik at foreldrene kan tjene opp penger til en tre ukers reise til Thailand, en reise hvis hensikt er å slappe av og være sammen med familien?

Om du sitter med gnagende samvittighet fordi du bruker mindre tid sammen med barna dine enn du ønsker, er det ikke da på tide å ta ansvar? Å måtte skifte jobb, kutte avgifter, flytte, omprioritere og ofre er akkurat så komplisert som du selv har gjort det til – skal du virkelig la den vesle tiden du har her, den tiden som er livet, rase avgårde med en jobb som går utover tiden du har med dine barn? Hvor lenge skal du gjøre det? Hvorfor gjør du det? Du må ikke. Det eneste du må er å spise, drikke, puste og sove. Du har selv makta, evnen og, ikke minst, ansvaret. Å nevne høye utgifter som grunn til å måtte jobbe er ugyldig. Det handler om å legge om livet sitt etter hva man virkelig ønsker, og det koster ofte det man trodde at man ønsket. Du kan faktisk bare selge huset, bytte jobb, leve på èn inntekt, hva som helst. Man må ikke ha to biler, man må ikke ha bil i det hele tatt. Man kan drikke juice fra konsentrat, eller handler barneklær på bruktbutikker.

Jeg tror ikke at tid har varierende kvalitet. Jeg tror at tid er tid. Tid er noe abstrakt vi har konstruert for oss selv så det skal være enklere å innordne seg i samfunnet, bivirkningene av begrepet ble ineffektivitet og upunktlighet. En dag som bare rusler avgårde, som min dag i dag, uten noen store høydepunkter eller dype dalsøkk, bare en alminnelig dag, er ikke mindre verdt enn en dag fylt med effektivitet og bragder. Ingen dag er bortkastet før man selv tenker at den er bortkastet – og den største grunnen til at vi tenker at et stykke tid er bortkastet er fordi vi ikke har fått gjort noe. Vi lever i en effektiv del av verden, og det preger oss. La nå tiden vi ikke bruker på noe som helst være like bra som annen tid. All tid er livet. Ikke nedgrader det fordi samfunnet har skapt et bilde av hva som er god utnyttelse av tiden og hva som ikke er det.

Sist, men ikke minst, jeg tror at mange kan få ro dersom det desperate behovet etter å være kjent forsvinner. Om du har noe virkelig godt å kommer med, et bidrag til verden, så vil det komme frem til slutt. Det er ikke et mål i seg selv å havne i historiebøkene, før eller siden blir du glemt likevel. Det høres ikke oppløftende ut, men sannheten er at det er nettopp det det er – oppløftende. For der ligger roen. Bare vær bra nok for de nærmeste rundt deg. Det holder. Du behøver ikke å være best i noe heller. Du kan bare være helt ålreit på alle områder og det er helt greit. Alle  tingene vi går rundt og har dårlig samvittighet for –  uvaska bil, hund som bjeffer, tjukk kropp eller ustelt hekk – disse greiene er egentlig bare indikasjoner til omverdenen om at vi har andre prioriteringer – la nå de som dømmer bare dømme, og vit sannheten med deg selv. Det er helt greit. Tenk nå heller på hva du har lyst til å bruke dette livet på, fra og med nå. Legg lista lavt, og kos deg. Om hundre år er du død uansett, hva har du lyst til å gjøre før den tid?

Det Formidable Uterommet.

26 mai

Litt gress her, et tre der, en stein og en og annen sliten blomst – her har jeg gått rundt gjennom livet og kalt det hage. Nå skal det visst helst være uterom. Man skal ha en stue, i forkledningen «veranda», med sofaer og lekre puter, malerier, fiskegarn og fortryllende farver, gjerne et knitrende peis og tusenvis av eksotiske telyslykter glitrende i skumringen. Og det skal være utendørs. Man skal ha en oase, et hvilerom, hvor man kan ta seg en pustepause. Ute. Rennende vann er et massivt pluss, men det viktigste av alt – naboene skal være imponert, og helst rimelig misunnelig. Og det bør synes. Vi elsker å meske oss i konkurransenes stilltiende hagedueller i vårt ganske land. Vi lar oss henrive av magasinene som viser frem det ypperste av det ypperste – Gjør hagen til et uterom! 

hagesko

 

Jeg liker å påpeke litt sånn;  jaja, hvor lang tid tar det å flytte alle de putene inn og ut hver dag da, eller ådutindrande du kvissleis gjeng telysbudsjettet og andre sånne litt mer praktisk retta utsagn, mest for å minne meg på at det er mæd upraktisk å ha stua si ute. Som de dårlig skjulte misunnelsens nedverdigelser mine utsagn er, klarer jeg ikke å kvitte meg med tanken om at det er dødsfint. Jeg kan virkelig la meg forføre av idèen om et uterom, og jeg kjenner ganske greit at jeg har lyst på et sånt formidabelt opplegg. Jeg er en hagesnoker, må innrømme det, så derfor antar jeg at andre også sniktitter inn i vår hage også. (Jeg pleier å rusle rundt i nabolaget for å ta en titt – har vi begynt med blomster enda mon tro, har vi noen smekre hagemøbler ute for sesongen, dere har allerede beiset terrassen ja – regelrett snoking forkledd som hundelufter.) Jeg kan raskt begynne å tenke at «åh, det hadde vært fint», «sånn vil jeg ha», «nå skal vi grave voll og legger kantstein og bygge båthus og treplankehytte og et aldri så lite sjørøverskip» på mine små strudler i nabolaget.  Så kommer jeg hjem igjen til mitt eget hus, titter på vår hage, tar meg en ørliten realitetsorientering og blir fylt med ro.

Det er tusen ting vi kan gjøre med hagen vår. Arkitektoniske mennesker vil beskrive den som proppfull av potensiale. Vi bæbler om ditt og datt, men vi kommer ikke til å gjøre noe som helst på en god stund. Årets innkjøp i hageveien har vært en 8pk med stemor fra Plantasjen til 39,90 og blomsterjord fra butikken. Og det var det vi hadde av hagebudsjett. Man slenger ikke ihop et fortryllende uterom når Gi Bort-torget på finn.no er hovedressursen. Det er klart, er du handlekraftig, kreativ og har et arsenal av maling, lakk og knotter så kan det vel bli helt rått, men de fleste av oss dødelige har ikke det på daglig basis. Vi får ha det sånn passe fint vi, sånn helt bra nok.

Fordelen med å ikke ha ei krone i hagebudsjett er at jeg bare må ta det som det er, og gjøre det beste ut av det.

Jeg tenkte at jeg skulle gå ned å finne noe fine ting å ta bilde av, og da slo det med at denne hagen har en vidunderlig stemning. Helt tidsriktig er det nå ikke, og ikke så stilren og slikt, men jeg har da ikke akkurat regnet med at Vouge Garden tar kontakt etter denne publiseringa heller. Her må  det males og spikres og bedrives litt livredning, men aller mest må det spises jordbær og sprikes med tær.

hagehjør

hageblomst

hagehøy

Takke meg til, jeg har en erketypisk hage. En sånn en med kronisk for høyt gress og ujevn hekk, med fotballer slengt rundt om kring og visne, dog tapre, forsøk på å dyrke frem en stakkars potteblomst. Det er tre av nevnte åtte stemorsblomster som stadig er i live, og jeg er egentlig helt fornøyd med det, hadde ikke forventet annet. Ellers har vi fått hentet et hundehus, rasket av gårde noen gamle busker og litt kjims, og klippet plenen og greier. Beisinga har vi glatt hoppet over i år – jeg lurte på hva som skjedde med treverket om vi ikke fikk gjort det, og konklusjonen var vel heller den at livet går videre uansett om du beiser eller ei. Vi henger oss ikke opp i det, med andre ord, og satser på bedre innsats neste år.

Vi er nok ikke så aller verst på naboskalaen, tipper vi scorer til sånn midt på. Vi er mye i hagen, leker med hunden og leser i skyggen av epletreet, men vi er ikke av typen som har det drivet som sleper dem ut i solhatt og bikinitopp for å luke i timesvis, eller som føler et gnag på samvittigheten når gresset vokser seg  høyere enn alment aksepterte tilstander, noe som skjer overraskende mange ganger i løpet av en sesong. Jeg liker godt å jobbe i hagen, men sånn hagestell, det er jeg ikke særlig god på. Jobbing er å rive ned busker og klippe gress og rake – de det store tingene – mens stell handler med om å ta vare på spirer, plante nye planter og gjødsle og luke. Jeg er helt dommedag på plantestell. Har tatt livet av så mange planter at jeg nesten burde sonet et dom for å gjøre opp for meg.

hagehjert

Vi bor jo i et boligfelt, og jeg ser mye rart av hobbygartneri. Noen er kanskje litt sånn i overkant opptatt av pynt – jeg kom over et ektepar som kranglet høylytt over hvilket trappetrinn de skulle plassere enda en massiv krukke med bugnende blomster på, presset inn mellom benker med skinnfeller og kaniner i stein – og det er andre hager som er helt overgrodd og hengitt til naturen. Her i gata finnes det også premiehager av rang, men prisen de betaler for sin hagestatus er et strømgjerde rundt tomta for å unngå rådyr – noe jeg for så vidt kan forstå, litt kjipt å se dyra ete planter til tusenvis av kroner – men spesielt hyggelig er det endog ikke. Siden rådyr heller ikke er videre kjent for å kunne lese, er vi andre like meget nødt til å ta inn «hold dere unna»-inntrykket som dyrene er, så jeg raver ikke rundt der for å plukke blomster, for å si det sånn. Oooi, en fin gul!

hagegSelv om jeg en vakker dag håper jeg blir en hagepensjonist – en sånn en som bruker hele dagen på å gå rundt i blomsterbed medhengepupper i umoderne bikinitopper og rake og få det til å spire og gro – så er det bare å innse at noe uterom blir det ikke i Casa Vestbrynet med det første. Vi skal prøve å få tak i en sånn parkbenkgreie – en sånn med bord og benk i èn del – og et plaskebasseng av typen rød plastbåt som hund og barn kan plaske i. Når jeg sitter i hagen vår tenker jeg rett og slett at jeg elsker den praktiske løsninga vi har akkurat nå, at det passer oss godt. Vi trenger et sted hvor hunden kan grave hull og gjemme ben så mye han bare orker, en terrasse vi kan bruke som sykkelverksted en liten stund, og så er det så fint å ha et lite fjell det vokser markjordbær på, Bobbehøyden, som vi har døpt det. Jeg pleier å tenker på hagen når jeg drukner i husets kriker og kroker og støvdotter og umulighet, for hagen er verdt alle pengene vi bytta mot dette huset, og det er et privilegium å kunne ha verandadøra på gløtt en hel sesong, se hunden kose seg der ute, hvile seg på store pledd og ha muligheten til å sette opp en liten huske til minstemann og lage en sandkasse. Den preges av bruk. Som alt annet vi har.

hage