Archive | Meninger og tanker RSS feed for this section

Hvorfor jeg ikke døper barna mine

7 mar

Ingen av mine barn er døpt. Vesla er nå tre måneder, og mange spør om når og hvordan vi har tenkt til å arrangere dåpen. Når jeg svarer at hun ikke skal døpes, får jeg som regel et «hvorfor ikke?» i retur. La meg forklare.

Hva er egentlig en kristen dåp?
Først og fremst er en barnedåp i Den Norske Kirke (heretter Dnk) en rituell handling hvor man innlemmer barnet i guds rike. La oss gå litt inn i hva som faktisk menes med en barnedåp.

«Når et barn blir båret til dåp blir vi minnet om at ingen kan bære seg selv. Gjennom dåpen blir vi en del av et fellesskap som strekker seg over hele verden – og gjennom alle tider. Det er en markering der barnet har alle sine viktigste støttespillere rundt seg, og der Gud lover å følge barnet alle dets dager.»

Først og fremst forsøker kirken her å gi inntrykk av at dåp handler om fellesskap, støtte og samhold. Gud dukker ikke opp før i siste setning, og da etter at det er nevnt at barnet har alle sine viktigste støttespillere rundt seg. La meg bare presisere med en gang at fellesskap, støtte og samhold ikke har noe som helst med religion å gjøre. Det har med menneskelighet å gjøre. Vi må slutte å snakke om «kristne verdier». Disse kristne verdiene – nestekjærlighet, tolmodighet, medmenneskelighet og så videre – handler ikke om religion eller gudstro. De handler om mennesker og menneskers evne til å danne relasjoner som grunnlag for samarbeid. Uten samarbeid og tillit utrydder vi oss selv i løpet av neste uke (udokumentert påstand fra min side dette her altså), og disse verdiene er et resultat av biologisk utvikling, bedre kjent som evolusjon. De som ikke tok vare på andre ble ikke tatt vare på og døde ut. Kristendommen stjal disse verdiene litt, men nå er det på tide å levere dem tilbake.

«Jesus døpte ikke, men utfordret mennesker han møtte til å være sammen med ham og følge ham. Etterfølgerne til Jesus fikk i oppdrag å gi dåpen videre til mennesker over hele verden og å undervise om guds gode vilje med menneskenes liv.»

Vi får innrømme at dette fiksa de med glans. 62% av barna som fødes i Norge blir døpt. Godt over halvparten med andre ord, selv om andelen synker jevnt og trutt. Jeg håper vi får den ytterligere ned, og at vi tar et mer bevisst standpunkt enn å bare la det hvile på tradisjon. Å la ting gå sin vante gang med «tradisjon» som grunnlag og øverste argument er hverken nyttig eller spesielt fornuftig, bare lettvint. I denne påstanden ligger det også et kreasjonismetroll som lusker i bakgrunnen, og om man er interessert i å lese mer om gud og hans vilje, så kan man jo alltids ta en titt i det gamle testamente. Dersom gud skulle vise seg å eksistere, skal jeg stille det samme spørsmålet som Stephen Fry engang har uttalt at han skal si, dersom han noen gang møter gud; «How dare you?» (How dare you create a world in which there is such misery that is not our fault? It’s not right. It’s utterly, utterly evil. Why should I respect a capricious, mean-minded, stupid God who creates a world which is so full of injustice and pain?)

«I bibelteksten som blir lest i dåpsliturgien, sier Jesus: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matteusevangeliet kapittel 28, vers 18-20).»

Jeg mener først og fremst at religion er et overgrep. Videre mener jeg at dersom man ønsker å døpe barna sine, så bør man være troende. Om man skal gi sitt barn til en avdød fyr som har all makt i himmelen og på jorden bør man faktisk tro på dette. Om du er kristen og syns at indoktrinering er helt ålreit (fordi kristendommen er det eneste rette og det er viktig at barna dine lærer hvordan de skal leve så de slipper å havne i helvete), så finnes det en viss logikk i det som gjør det forståelig at du ønsker å døpe ditt barn og oppdra det i den kristne tro. Dersom du derimot ikke tror på gud og det som står i bibelen og likevel velger å døpe barnet ditt i en kristen seremoni, da kan det hende det er på tide å tenke seg om og stille seg spørsmålet «hva er det egentlig jeg ønsker med en dåp?»

Jeg syns ikke spedbarn skal meldes inn i noe som helst mer inngripende enn Liberoklubben eller Go’boken. Å melde forsvarsløse mennesker inn i en organisasjon med fundamentale sett med regler for hvordan man skal leve sitt liv uten ett eneste kritisk blikk på egen virksomhet, mener jeg er moralsk forkastelig. Skal vi også melde våre nyfødte barn inn i de politiske partiet vi støtter? Skal vi  opprette ABF (arbeidernes babyfylking), Veldig Unge Høyre og Grønn Baby? Hvorfor skal vi, i 2015, oppdra barna våre til å tenke selv, ta bevisste valg, følge med i tiden og se hvordan samfunnet endrer seg før de tar et standpunkt? Jo, fordi vi er relativt fornuftige. Vi er bare så jævla opptatt av tradisjoner.

Hva ønsker vi egentlig med en barnedåp?

Jeg har ikke fått inntrykk av at folk flest arrangerer dåp for å hengi sin lille pudding til Jesus. Stort sett svarer de jeg spør at de arrangerer dåp for å samle slekt og venner, feire det vesle barnet, motta gaver og hygge seg med den utvidede familien. De har rett og slett bare valgt å være litt ukritiske, og det kan man jo forstå. Det er vi alle i ny og ne, men akkurat når det gjelder innmelding i en svær reiligion som bidrar til opptøyer, folkemord, skam og skyld for så mange mennesker utover våre landegrenser syns jeg det er greit å ta et aktivt standpunkt til. Kristen barnedåp er innmelding i den norske kirke og alt den står for, og dersom dåpen i alle hovedsak arrangeres for å skape en hyggelig arena i forbindelse med en stor livshendelse, finnes det et mye bedre alternativ; navnefest fra Human-etisk forbund. Det er en flott sermoni, og du slipper å hengi ditt forsvarsløse barn til systematisert løgn og fantasi. Du slipper fadder-ordningen (jeg har selv takket nei til å være fadder, fordi jeg ikke kan stå for det en fadder skal stå for. Har dere noen gang vært inne å lest om hva en fadders oppgaver er? Det burde ikke være en eneste ateistisk fadder der ute, for det er virkelig kristne greier), og kan feire et menneske, i stedet for et «guds barn». Og du trenger ikke være medlem engang, du kan tilogmed være medlem i et annet trossamfunn, og likevel velge en navnefest for barnet ditt. På Human-etisk forbunds hjemmesider står det dette om navnefest:

Seremonien er en feiring av barnet. I første rekke handler det om å feire at et barn er født og har fått sitt eget navn, en identitet og å ønske barnet velkommen til verden.

Du kan bruke dåpskjoler, invitere gamle besta, ha på deg bunaden, få sølvskje og ta fotavtrykk – uten å melde barnet inn i et trossamfunn og uten å måtte ha noe som helst med gud å gjøre. Gå en runde med deg selv og vær litt mer kritisk til valgene du tar på vegne av barnet ditt. Vit at det finnes et fullverdig alternativ i alle fall!

For øvrig mener jeg det samme om kirkebryllup. Og konfirmasjon.

Ellers vil jeg gjerne nevne at det er nedfelt i lov at alle har rett på en gravplass på gravlunden. Det trengs ikke meldemsskap i Dnk for å få plass på kirkegården. Du står fritt til å velge å ha en religionsfri gravseremoni fra Human-etisk forbund, og noen kirkegårder har også egne områder hvor jorden ikke er vigslet, dersom den avdøde skulle være opptatt av å ikke ligge i kristen jord. Dette er nok mindre viktig for de fleste humanister, for ord er ord og jord er jord. Jorda blir nok ikke mer kristen fordi en prest har sagt at den er det.

Og nesten helt til slutt – vi har ikke døpt våre barn, og vi har ikke holdt navnefest for dem heller. Vi har faktisk ikke gjort noe som helst av «velkommen-til-verden»-feiring, antageligvis fordi vi ikke har hatt noe behov for en slik feiring. Det går nemlig an å velge det helt bort også, om man opplever det som stressende å skulle arrangere et slikt kjempeselskap rett etter man har endret hele sin tilværelse ved å få et tilskudd til familien. Det er helt greit å være sermonisky. Det ekke så farlig. Barnet ditt klarer seg uten en sølvskje.

Og så, helt til slutt – hele 75% av landets befolkning er medlemmer av Dnk. Til alle dere der ute som er medlemmer uten å helt være komfortabel med å være en formell bit av guds rike; det finnes en app, utmelding.no, som gjør det meget enkelt å melde seg ut av kirken uten å måtte gjøre stort annet enn å følge instruksene på skjermen. Nå fungerer det også på det juridiske plan, og du vil motta en utmeldingsattest etter noen uker. Last ned og bli fri! (Det siste utsagnet der er ikke langt unna å være en parodi på dagens samfunn. Tviler på at slavene gikk til AppStore for frigjøring. Heia 2015).

Ha en god helg videre! Nå roper min fruktnøtt, så jeg er nøtt til å gå.

Kilder:

Informasjon om kristen dåp fra Den norske kirke

Intervju med Stepehn Fry. 

Informasjon om navnefest fra Human-Etisk forbund 

Informasjon om gravlegging fra Human-Etisk forbund

Statistikk for Den norske kirke fra SSB

 

En hyllest til Cærris! (Retusjering og fotballfruer og menneskelighet og sånt.)

29 des

Retusjering er en uting. Det å stå frem å fortelle at man har retusjert bilder av seg selv, at man skammer seg over det og be om tilgivelse derimot, det er råtøft. Jeg finnes ikke interessert i dagens outfits, treningsøkter eller kostholdsgreier, men jeg digger at man kaster seg av sin høytidelige hest og innrømmer sine feil.  

Caroline Berg Eriksen skriver at hun retusjerte bilder av seg selv etter sårende kommentarer. Det syns jeg er forståelig. Vi tar til oss negativ kritikk, det oppleves ubehagelig og det er naturlig å forsøke å kompensere på et eller annet vis. At noe er forståelig betyr likevel ikke at det nødvendigvis er riktig, som når jeg kjefter på bikkja fordi toåringen maser, eller når jeg spiser sjokkis i steden for det jævla eplet når blodsukkeret er på bånn.

Alle mennesker pynter på sannheten. Jeg gjør det, og ikke bare av-og-til, men relativt ofte. Jeg svarer «bra» når noen spør meg om hvordan jeg har det, selv om jeg kanskje bare har det ok, jeg bruker mascara for å få øyenvippene mine mørkere fordi jeg syns det er penere, jeg bruker klær som fremhever formene mine fordi jeg syns jeg ser penere ut da. Dette er menneskelige ting. Vi presenterer våre gode sider. Med sosiale medier har vi fått mulighetene til å manipulere oss selv i langt større grad enn hva hverken fornuft eller virkelighet har godt av, så vi kan godt tone det hele ned litt. Likevel skal vi huske på at analog retusjering har vært bedrevet av mennesker så lenge menneskeheten har eksistert. Det er den der digitale manipulasjonen, tilgjengelig for alle, som gir overeksponering. Hadde vi besøkt hverandre hver dag, uanmeldt, hadde vi fått et bedre bilde både av hvordan vi ser ut, hvordan hjemmene våre ser ut og hvordan maten vi serverer ser ut. Vi er bare mennesker. Vanlige, sådan. Hverdagsmennesker i hverdagshjem med hverdagsmat, hverdagsbarn og hverdagsliv.

Å ha retusjert noen bilder på en blogg er ingen ting å gå i fakkeltog mot. En blogg av hennes kaliber gir vel strengt talt heller ikke inntrykk av å speile en virkeligheten slik de fleste av oss opplever den, og som leser har man et ansvar selv for det man velger å fylle sitt eget hodet med. Det vil alltid være mennesker der ute som vil vri virkeligheten på et eller annet vis, og vi kan ikke være passive, ukritiske mottagere som skylder på kilden når det viser seg at noe ikke stemte. Nå har ikke jeg fulgt denne bloggen noe særlig – hovedsakelig fordi den favner mine interesser like godt som en halv skive leverpostei – jeg får meg med det som når overskriftene. Det der etterfødselbildet for eksempel, det fikk jeg med meg. Og jada, det er ganske langt unna slik jeg så ut, og slik de fleste av oss ser ut, men jeg kan ikke sitte her og snakke om hverdag og virkelighet og forfekte de som har en litt mer glamorøs virkelighet enn meg sjæl. Jeg kan jo ikke sitter her og mene at bare de som har deigmager og nettingtruser skal få poste bilder av seg sjæl etter fødsel, bare fordi det er sånn jeg ser ut. Å se slik ut etter fødsel er tross alt virkelighet for noen det også. Det er artig å se på vakre ting, vi må bare forsøke å la være og føle oss nedverdiget og tråkket på fordi noen er bedre – for å få et gjennomsnitt må det nemlig være noen på topp og noen på bånn. De fleste av oss er dermed et eller annet sted i midten, og slik går dagene. Derfor er det fint at vi legger ut noen bilder vi også. Da retter vi opp inntrykket. Vi kan godt si at det er de med superhjemmene og superkroppene og superjobbene og supermaten som må bli mer ansvarlige og ikke legge ut slike bilder, men jeg liker å svare at vi ikke kan sitte her og slenge med leppa, og at vi heller bør svelge vår egen stolthet og vise frem våre gjennomsnittlige varianter. Når «noen andre» gir en skjev fremstilling av virkeligheten, burde ikke vi da forsøke å balansere dette inntrykket? På nittitallet var det de store medieselskapene som styrte det vi ble eksponert for, men nå derimot er den tilgjengelige for alle. Vi har makt. Så derfor kan vi også ta ansvar. Jippi.

Så, Caroline Berg Eriksen – jeg støtter deg i din menneskelighet. Godt å se at du også driter deg ut i ny og ne.  Du og jeg er tilsynelatende helt forskjellige mennesker, vi har sannsynligvis få felles interesser og vi lever helt forskjellige liv. Uansett syns jeg det er kult at du innrømmer å ha gjort noe idiotisk. Det står det respekt av. Og den respekten skal du få. Værsågod. 

Debatten om hva som er gode og hva som er dårlige forbilder går langt ut over dette. Her er det snakk om relativt små overtredelser, og ingen store saker. Jeg er av den sorten som blir ganske sliten av sånn selvhjelpsgreier – jeg mener at dersom det er noe man ikke syns er bra, så bør man heller stelle seg på en stol, tilkalle alles oppmerksomhet og si noe om det, i steden for å sette seg i et hjørne og forsøke å ikke la seg affektere og finne balansen og se på alle de grønne bladene og sånt – men vi må ta våre kamper litt etter litt. Vi begynner tross alt å bli ganske så drevne på å skille fremstillinger fra virkelighet. Vi vet at ting retusjeres der ute. Jeg er klar over at dette først og fremst handler om en løgn eller en usannhet, men det er ikke så annerledes likevel.

Jeg tenker noen ganger på innleggene mine om ærlig interiør, og syns at jeg får et viss innsyn i folks tankegang (fordi det ble lest tusenvis av ganger). Da jeg lot alt ligge, plukket opp kameraet og foreviget en hverdag, fikk det enorm respons. Det traff en nerve et sted. Innlegget ble hyllet for sin ærlighet av de fleste, men likevel fikk jeg drøssevis av kritikk for å leve som et svin. De drøyeste kommentarene gikk på at jeg var uskikket som mor, og jeg oppdaget lange tråder i diverse forumer som virkelig diskuterte hele mitt liv og min person på grunnlag av dette ene innlegget, og vet dere hva? Jeg ble omhyggelig utsatt for god, gammaldags drittslenging. Det som slo meg var hvor stor glede disse menneskene fikk av å plutselig oppdage en som hadde det mer rotete enn seg selv. Endelig ble de eksponert for en som hadde lavere standard enn seg selv, midt oppe i interiørbølgen. Det slo gnister. Jeg håper de fikk litt utløp, og at det på et eller annet tidspunkt gav dem noe annet enn selvgodhet. Jeg tror det er det samme som skjer når vi ser noen som har høyere standard enn oss selv. Samme reaksjon, vi tar avstand ved å finne våre likemenn. Det er naturlig, og i utgangspunktet en god ting for overlevelse med tanke på evolusjon og greier, og selv om ikke det er livet om å gjøre i dag, har vi et grunnleggende behov for å alliere oss med de som er lik oss selv. Igjen, menneskelig. At vi skal bli helt slærvete og slenge dritt i offentlige arenaer er jeg derimot ikke helt sikker på om er hverken riktig eller nødvendig. Konstruktiv kritikk er alltid bra, men herremin, det er jo drapstrusler og løgner og misforståelser til frokost, lunsj og middag der ute. Sukk.

Jeg tror det er kjekt å huske på at vi aldri kan få full kontroll over andre mennesker slik at vi kan sikre alt vi ser og alt vi leser mot hverken det ene eller det andre. Vi trenger ikke sensur heller, bare sunn fornuft.  Mitt bidrag er å ikke retusjere et eneste bilde av meg sjæl på denne bloggen, og heller ikke skrive sponsede innlegg eller ha reklame her. Og så prøver jeg bare å være ærlig, og på den måten finner enda en hverdag veien ut der. Vi trenger litt av alt – noen steder å gå for å drømme oss bort i vakre ting, noen steder å gå for å se hvordan vi selv ikke ønsker å leve og noen steder å gå for å få en herlig påminnelse om at andre har det akkurat som oss. Balansegang. Det er fint det. På veien kan vi forsøke å la oss fascinere og underholde av mennesker som er annerledes enn oss selv, uten at vi trenger å føle oss utilstrekkelige eller selvgode. Gjennomsnittet er strengt talt ikke best, men vi er ikke dårligst heller, og dessuten er vi flest (på godt og vondt).

Så, la oss nå heller hylle de som innser sine feil og ønsker å gjøre noe med dem! Hurra!

Nå skal jeg koke litt havregrøt.

Kan vi plis avseksualisere graviditet og amming?

18 nov

Jeg ser på meg selv som en attraktiv kvinne. Jeg har god selvfølelse, og er komfortabel med mitt eget utseende. Nå som jeg er høygravid er det mange endringer som foregår i kropp og sinn, men en erfaring har jeg gjort meg – jeg liker ikke å bli kalt sexy som gravid. Kall meg gjerne sterk, sunn, fertil, flott, glitrende eller attraktiv, men ikke sexy.

«Åh, gravide kvinner er så sexy!». Jeg veit ikke hvorfor det treffer meg så hardt, men det gjør det virkelig. Jeg syns det er ubehagelig. Jeg ser for meg at vedkommende ser på kroppen min, som inneholder et barn, og lar seg seksuelt opphisse av det. Jeg opplever det respektløst. Min mann kaller meg ikke sexy som gravid, han kaller meg flott, og det gjør meg mye mer komfortabel. Jeg er usikker på akkurat hvorfor, men jeg opplever det å bli kalt sexy som en smule nedverdigende. Jeg tror det er fordi jeg ser på graviditet som noe naturlig og vakkert, noe sterkt som setter hele kroppen i unntakstilstand i flere måneder. Og jeg ser på sexy som noe kunstig, noe tilgjort og noe som appellerer seksuelt, noe man gjør bevisst for å oppnå en tilstand hvor man appellerer til en motpart via sensuelle eller seksuelle gester. Disse to holdningene klarer jeg ikke å integrere, derfor blir jeg frastøtt av den ene og smigret av den andre. (La meg bare også få si at jeg ikke har noe imot litt tilgjort sexy-opplegg sånn ellers i livet, hvem liker vel ikke å oppdage at de forsatt har draget? Det er en deilig bekreftelse det.)

Det er nok også noe med min egen opplevelse av å være gravid – her står jeg, så hinsides åpenlyst fertil, og rent biologisk sett trenger jeg ingen mann som er interessert i seksuell omgang med meg på dette tidspunktet. Jobben er liksom allerede gjort. Jeg trenger kjærlighet og omtanke, kanskje litt youghurtis og tilbud om en ettermiddagslur. Og en armkrok og søte ord og enda en lur. Og kanskje litt intim og rolig elskov. Men jeg trenger ikke å være sexy

Og så er det dette med amming. Hvordan i alle dager har vi kommet dit at vi ikke lenger reagerer på den massive eksponeringen av seminakne kvinnekroppen gjennom reklame, men kaldsvetter når vi ser en mor mate sitt barn? Å finne frem en pupp for å amme i offentlighet burde ikke gi seksuelle assosiasjoner på noe som helst vis – det burde være helt naturlig. Og så lenge vi ammer hvor vi vil og når vi vil (det vil si hvor barnet vil og når barnet vil), øker vi eksponeringen av offentlig amming, og slik vil stadig flere bli vant til synet og til slutt trenger ikke en offentlig ammeseanse å være noe politisk standpunkt, for det bør det virkelig ikke være. Dessuten har du har loven på din side, så ingen kan jage deg bort.

Jeg ser i avisa i dag at amming i Norge er sexy. Æsj. Der er det igjen. Seksualisering av amming. Fordi det er en pupp. Og ja, det er jo en pupp. Men det er også en mor og et barn. Og det handler hovedsaklig og næring og tilknytning. Det er vakkert og sterkt, men sexy? Nei, det syns jeg ikke. La meg få slenge frem en melkesprengt pupp i ny og ne uten at det må handle om sex. En ammepupp er, for meg i alle fall, babyen sin, og blir ekskludert fra all seksuell aktivitet de månedene jeg ammer. Det er mitt barns mat. Ikke røre. Far får den tilbake når den er slapp og god.

Jeg har hørt noen kalle amming «uanstendig». Jasså. Jeg har aldri sett noen amme uanstendig. Jada, det kan godt hende man får et glimt av en brystvorte. Det er sånn som skjer når man håndterer en pupp. Og om noen da bruker ordet «blotte» i forbindelse med amming så fyrer jeg virkelig på alle plugger – å blotte noe har sterke referanser til seksuelt avvik, og amming er ikke engang en seksuell handling. Vi må ikke miste hele kroppen vår til seksualitet. Amming er nyttig, særdeles nyttig, og nybakte, ammende mødre skal slippe å måtte oppleve ubehag ved å følge instinkter og gi barnet sitt morsmelk, selv om det midt i samfunnet.

La oss ta vare på hverandre. Mitt inntrykk er at de fleste syns det er helt greit, og til og med flott og sunt å se mødre amme i offentligheten. Vi får begynne å rose hverandre, slik at vi har noe motvekt de gangene vi får høre at vi er motbydelige og kvalmende og burde holde oss hjemme. For det burde vi ikke. Heia amming!

pupperdigg

 

Kan man være høygravid, ambisiøs og ha hvilepuls?

6 okt

Jeg er en ambisiøs student. Og straks høygravid. Jeg får et barn i november, og skal ta eksamen i desember. Den eksamenen vil jeg ha en A på. Ambisjoner er ikke farlig. 

Jeg vil gjerne ha en A i det faget vi har dette semesteret. Det er et spennende fag, og jeg liker å arbeide med det. Jeg er av typen som går for beste resultat uansett hva jeg begir meg ut på i den akademiske verden – erfaringen er at jeg kommer lenger da enn om jeg legger ambisjonsnivået ned. Jeg mener at det ikke nødvendigvis behøver å være for mye press ved å gå ut å innrømme at man jobber for toppkarakter. Å jakte på A’er trenger ikke bety at man blir knust av en B. Å ville oppnå best mulig karakter er ikke skadelig før ingen ting annet er bra nok.

Jeg veit hva som kreves for å få en A. Jeg kan ganske greit forestille meg hvordan det skal bli å gå gjennom en fødsel i løpet av semesteret og og ha eksamen i barseltida – det blir ikke enkelt, ingen lettvint variant, og i alle fall ikke når målet er å få en A. Det er ikke sikkert at jeg får det til heller. Kanskje jeg får en B. Eller en C. Og en B eller en C er supergode karakterer når man ser på situasjonen jeg befinner meg i. Det vet jeg, og det mener jeg også. Men jeg jobber ikke mot en B eller C av den grunn. Jeg jobber mot en A.

Jeg vet jeg ligger godt an i dette faget. Jeg vet jeg kan klare å levere. Selv om det provoserer noen, så er jeg tro mot meg selv. Jeg vet at uforutsette situasjoner kan oppstå, og jeg mener ikke at studiene er viktigere enn barna mine og familien min. Jeg skal ikke ha toppkarakter for enhver pris. Slettes ikke. Men jeg jobber mot toppkarakter slik situasjonen min er nå. Å si noe annet, late som noe annet, det er løgn og bedrag, og ikke annet enn et forsøk på å sy en hvilepute for meg selv. Jeg bryr meg ikke om fallhøyden blir stor. Hvorfor ikke? Fordi det ikke er viktig.

La meg si igjen at jeg ikke føler noe stress. Dette er mest morsomt for meg. Nå skal jeg se hvor langt jeg kan komme i en tid med rimelig stor trøkk. Det er en formidabel måte å se om jeg når et vanskelig mål med god planlegging, god hjelp og god innstilling. Om eksamen går til helvete, har jeg uansett en nydelig datter og en vakker familie og muligheten til å ta opp igjen en eksamen. Jul blir det likevel.

Så, prosjekt bli tobarnsmor og toppstudent er offisielt satt i gang. Nå må jeg bare jobbe som faen for å komme i mål. Storebror er i barnehagen nå, så jeg har muligheter til å jobbe strukturert på dagtid. Og det gjør jeg også. Jeg og mannen min har laget en plan på hvordan det hele skal gå – jeg jobber med skole og sover på dagtid, husarbeid tar vi sammen på kvelden. Perfekt løsning.

Og dere, dette er slik det passer seg i mitt liv. Jeg er av den irriterende typen som lærer lett og presterer bra. For noen er dette et åndssvakt prosjekt som aldri vil la seg gjennomføre, men jeg vil bare vise at for noen går det an å gjøre det på denne måten også, uten at det skal bli helt karrierekvinne-opplegg over det. Det ekke så gæærnt nemlig. Jeg er mye hjemme (er bare på skolen hver fjerde uke), så i praksis vil vi være to voksne hjemme mesteparten av tiden fra midten av januar, og da har pappaBjørn 40 uker permisjon. Da begynner det å se greit ut. Vi er priviligerte, men ikke kall det flaks – dette har vi jobbet for, og nå skal vi nyte det.

Så, det jeg forsøker å si, er at man kan være så ambisiøs man vil, legge lista så høyt man vil og sette seg de drøyeste målene uten at det trenger å være noe stort og skremmende. Problemene dukker nemlig ikke opp før ingen ting annet blir bra nok. Da sitter du fint i det. Å være ambisiøs er ikke det samme som å være perfeksjonist, men man kan ikke være perfeksjonist uten å være ambisiøs. Og perfeksjonisme er ikke min venn. Er du perfeksjonist, da begynner det å bli vanskelig å godta at ikke alt kan være perfekt. Men er du bare ambisiøs, ja, da jobber du for best mulig resultat på samme måte som perfeksjonisten, men du kan godta at resultatet ikke ble perfekt. Det kan ikke perfeksjonisten. Som ambisiøs lærer man på veien at man ikke når alle mål, og etterhvert begynner man også å forstå at det ikke er så farlig. Noen mål når man, og andre lærer man av, og i noen prosjekter kommer man litt lenger enn de fleste, men ikke helt til topps. Det er livet. For alle, faktisk. Ganske betryggende.

Jeg tror jeg skal avslutte med å si at vi må finne vårt eget, fornuftige ambisjonsnivå, men jeg er ikke helt sikker på om jeg mener det. Det er jo pedagogisk og alt det der å si «Ikke alle kan få A. Vi er forskjellige. Legg lista lavere, og jobb mot en C.» og det er nok særdeles behagelig å høre, men jeg tror jeg vil være den som sier at «alle bør jobbe mot en A, men vi vil få forskjellige resultater, og det er greit». Det er en forskjell der. Og nå snakker jeg hovedsakelig om studiesammenheng altså, og da særlig utdanninger innen helsefag hvor det fortsatt er store sprik i kunnskapsnivået til de som går ut av skolen og inn i en beskytta tittel. Det er mange andre arenaer i livet hvor jeg ikke nødvendigvis mener at vi bør sikte på topp for å komme lengst mulig. For eksempel når det gjelder husarbeid. Eller ny bil. Eller matpakker. (Herregud, matpakker.. dere får aldri seg meg kutte opp en kålrot til et sjørøverskip. Jeg nekter å bli med på det der.) Eller bikinikropp. Eller barneoppdragelse, hagestell, samlivsekspertise eller reisejag. Dere skjønner greia. Ambisjoner i det akademiske livet kan, uten problemer, skilles fra den øvrige hverdag. Heldigvis!

God mandag.

Fra en studine i helsefag.

3 jun

 

Jeg har tenkt. Mye, og ganske grundig. Etter at jeg skrev «Erkjennelsens time«, har jeg brukt en del tid på å forsøke å finne en balanse – ikke direkte for mitt interne selv, men for min måte å ta inn resten av verden på. Jeg har oppdaget et par saker på veien, og funnet noen nye tanker om vernepleierutdanningen, dets studenter og krav og helsefagene generelt.

Først av alt – det er viktig å være kritisk. Om man opplever noe som kritikkverdig, er behovet der for å tenke igjennom det, diskutere det med andre og justere sin innstilling. Dette har ikke vært så enkelt for meg i det siste – ikke fordi jeg ikke er interessert i å justere meg, men fordi jeg ikke har hatt noen passende samtalepartnere i den forstand at motparten har stått i det samme som jeg. Derfor har jeg, gjennom og forklare litt her og der, reist gjennom noen tankerekker og grublet litt høyt til forskjellige personer, endelig funnet ut en enklere måte å forholdet meg til, hovedsakelig, studiet mitt på. To oppdagelser:

1. Jeg drives i hovedsak av fascinasjon.

2. Jeg antar at en del av mine medstudenter drives hovedsakelig av omsorg.

Det er et viktig skille her. Etter å ha oppdaget dette, har jeg klart å finnet et holdepunkt i kritikken min, som kan gjøre det langt enklere å forholde seg til meg som medstudent for denne andre gruppen om jeg kan etterleve dette (jeg deler det opp i «oss» og «dere»  for å tydeliggjøre den forskjellen jeg så inderlig opplever selv); De som drives av omsorg, bør arbeide i helsefaget. Dersom jeg hadde fått det som jeg ville, ville vernepleieryrket blitt et krevende studie, med tøffe kriterier og høy status, sidestilt med psykologi og medisin. Det hadde vært svært produktivt for helsenorge på et plan, men – og det er et stort men her – det ville antagelig appellert til en stor del akademikere, og omsorgsmenneskene, de som har dette som sin beste egenskap, ville ikke fått plass. Resultatet av dette ville sikre kvaliteten i utdannede vernepleiere, men omsorgspersonene ville forblitt ufaglærte, eller i beste fall helsefagarbeider, og utilitaristisk som jeg er, så tror jeg ikke dette ganger samfunnet mer enn dagens ordning. Det er ingen hemmelighet at menneskeyrker trenger mennesker.

Ved å komme inn på vernepleierutdanningen, komme seg igjennom tre (eller fire år, om du går deltid, som jeg), sikres man et minimum av kompetanse. Det svært få mennesker som kan fullføre en bachelorgrad uten å ha lært noen verdens ting, så på denne måten vil alle vokse i faget, og kommer bedre ut av det. De som liker å arbeide på gulvet – de som trives med pleiedelen av yrket, de som trives med å være en viktig hverdagsperson, primærkontakt eller verge for mennesker som behøver det – at de er vernepleiere er, i enden av min tankerekke, bedre enn at de ikke er det. Vi som drives av den mer medisinske fascinasjonen, vi vil naturlig drives videre, inn i forskning, inn i mer teoretiske arbeidsforhold, hvor det menneskelige kontakten blir redusert til det som er nødvendig for å underbygge eller forkaste sine teorier. Om du gjør det beste for en person, er grunnlaget for handlingen uvesentlig.  Handlingen er god dersom handlingen er god, uansett om den utføres som en patologisk prosedyre ovenfor et kasus, eller som resultat av et sympatisk og medmenneskelig skjønn (hva nå enn denne ubegripelige merkelappen egentlig betyr) hvor man bare ønsker å hjelpe personen. Dette er Kants filosofi, og jeg deler hans oppfatning om dette – etikken er, i seg selv, irrelevant – en god handling er ikke bedre enn andre gode handlinger om den har et mer altruistisk utspring. Egoisme er ingen skam, og kan ikke dømmes, dersom handlingen er god.

Nå har jeg nevnt altruisme. Da er jeg nødt til å la meg ettertrykkelig understreke, at altruisme ikke eksisterer. Det finnes noe som kan forveksles med det hele, men vi er konstruert for å overleve, skapt og formet av evolusjonen, og egoisme er selve grunnsteinen i vår overlevelse. En altruistisk handling innebærer at du utfører en handling eller fremviser en atferd som ikke styres av egoisme. Det er vanskelig å finne gode eksempler på en fullkommen altruistisk atferd. Dersom det ikke skal være noen form for egoisme involvert, må vi tenke oss at man gir alt man har til en person man ikke kjenner, som man aldri vil se igjen, som ikke vil tilbakebetale deg i noen form på noen måte og som ikke viser takknemlighet for din handling. I tillegg må du ikke være av den oppfatning av at du har gjort en god handling (for da har du et egoistisk motiv), ei heller må du tro at du skal få en belønning i etterlivet (egoistisk motivasjon). Du må ikke gjøre det for å redde deg selv eller noen andre, og for å fjerne den evolusjonsmessige forklaringen på altruistisk handling må vi også legge til at du ofrer barna dine for denne personene, og lever resten av ditt liv i fullstendig isolasjon. Nå begynner det kanskje å ligne på noe. Nevnte jeg at det ikke må forekomme en grunn til dette, av noe slag, for at det skal være gyldig som altruisme? Vel. Det må ikke være en grunn til dette, du må bare gjøre det.

Noen ganger kommer vi over mennesker som snakker om altruisme – det finnes hos noen dyrearter, sier de. Det finnes hos mennesket – og da snakker de om en slags grad av altruisme, noe som er selvmotsigende, da altruisme er et totalt begrep, altså et enten/eller-begrep. Finnes det grader av et hele? Hva er i så fall en mindre grad av et hele? Er det et halve? Mitt svar er nei. Et hele må være alt, altså hundre prosent. Dersom det ikke er hundre prosent, er det ikke et hele. Vi kan godt måtte forholde oss til et halve, men et halve må nødvendigvis være halvparten av et hele – vi anerkjenner det, men vi kan ikke påstå  at et halve er en mindre grad av et hele. Dette har ingen logikk. En femtilapp er ikke en hundrelapp i mindre grad, det er simpelthen halvparten av hundrelappens verdi, og er og blir en femtilapp. En fullstendig femtilapp, sitt eget hele. Om vi derimot hadde en hundrelapp i normal størrelse, og så fikk laget en hundrelapp i halvparten av størrelsen, så skal jeg være enig i at vi har en hundrelapp i en mindre grad, og da mener jeg i de helt fysiske og målbare dimensjoner, men rent abstrakt har den nøyaktig samme markedsverdi, kan uføre de samme transaksjoner og kan få deg nøyaktig like langt på bussen. (For å komplisere det ytterligere kan vi si at et halve av et hele er et hele i seg selv, og da kan vi kokludere med at utilstrekkelighet ikke eksisterer. Det er spennende tanke. Ikke relevant her desverre, men et artig tankeslott til en senere anledning.)

Altså er min påstand at altruisme er umulig. Alt vi gjør, gjør vi av en grunn. Vi hjelper andre mennesker, fordi det blir verdsatt av samfunnet og våre medmennesker (fordi det viktig med sosiale relasjoner for å bygge trygghet og stabilitet, slik at du kan føre genene dine videre.) Vi arbeider i samfunnet fordi vi får lønn, som vi kan bruke til å skaffe oss mat og et hjem (og et stabilt miljø hvor avkommet vårt har best muligheter for å overleve og bringe genene videre). Vi ofrer oss selv for barna våre i ekstreme situasjoner slik at genene våre blir videreført. Noen ganger ofrer vi oss for selve artens overlevelse. Det kommer an på trusselens størrelse. Poenget mitt er at det alltid er en grunn, et motiv, for en hver handling, og de handlingen som gagner oss selv, våre nærmeste og samfunnet vi tilhører, er de handlingen som blir dyrket, verdsatt og beskyttet, og som sannsynligvis er de beste for oss også. (Dersom det utelukkende hadde vært produktivt å drepe alle andre mennesker, ville ingen av oss overlevd. Det er en komplett selvmotsigelse.) Derfor er disse ‘altruistiske’ egenskapene en viktig del av menneskets natur, og en elskverdig del av den, men den har ikke altruistiske utspring, men egoistiske utspring. Det er hverken sjokkerende eller skuffende, egoisme er en helt nødvendig egenskap som sørger for at vi alle kan leve og fungere sammen, og som bidrar til at vi dyrker hverandre og setter pris på et samhold. Denne formen for egoisme er bra. Vi bør ha et nytt begrep som anerkjenner denne egosime-altruismen. Egotruisme? Altroisme? Forslag?

Tilbake til det jeg egentlig sitter her og skriver om, så vil jeg oppsummere med å si at det er bra at omsorgsmennesker får en plass i vernepleierutdanningen. Vi er todelt, og vi har helt forskjellig tilnærming til faget og menneskene som fyller yrket med arbeid, og jeg skal virkelig begynne å fokusere på de positive aspektene ved at dem som ikke har det akademiske drivet jeg selv har også kan kvalitetssikre seg selv til en viss grad. En av mine medstudenter sa engang til meg at «man kommer langt med å se personen», noe jeg er fullstendig uenig i, og hvorpå mitt svar var «nei, du kommer et lite stykke ved å se personen.». Jeg syns det tydeliggjør forskjellene. Begge deler er sanne, og det førstnevnte vil fungere svært godt i en tett relasjon som omhandler hverdag og generell omsorg for å gi trygghet og trøst mellom tjenesteyter og bruker. I denne menneskelige relasjonen kommer man ganske langt ved å se personen, og det er antagelig dette han mente. For min del, fra et empirisk standpunkt, fra et ståsted hvor man ønsker å drive med systematisk forskning, kvalitetssikre prosedyrer og se og dokumentere progresjon og regresjon – spesielt når hovedinteressene ligger i nevrobiologi – da er det av underordnet interesse å se brukeren på denne måten. Alle spørsmål, alle undersøkelser blir gjort med den hensikt i å finne ut hva som er galt, detektere feil, finne patologiske mønstre, og alt blir vurdert som et symptom. Her er det ikke snakk om å skape trygghet og gode relasjoner utover det som er nødvendig for å få gjennomført undersøkelsen eller utredningen, og i neste omgang tiltaket. Sannheten er at vi er fullstendig avhengig av hverandre. Hvordan kan man jobbe med mennesker som kasus dersom dette mennesket viser tegn på mistrivsel, depresjon eller, i verste fall, failure to thrive? Da blir kynismen i så fall svært tydelig, og man får kanskje ikke gjennomført sitt tiltenkte arbeid tilstrekkelig. På den andre side, hvordan skal tjenestetytere som lever i tette relasjoner med brukere håndtere en situasjon hvor de opplever at en oppsøkt kilde til hjelp ikke gjør noe med det spesifikke problemet de har søkt hjelp for? Det er mye atferdsrettet arbeid i vernepleieryket, og det er enkelt å forestille seg frustrasjonen som oppstår når man møter på andre instanser i det tverrfaglige feltet som ikke gjør det arbeidet du forventer. Om du går til tannlegen med tannpine og må velge mellom å få utført en god jobb med munnhulen som kasus, eller å føle deg ivaretatt som menneske uten å få fikset på tennene, hva ville du ha valgt? Det er den spesifikke situasjonen som gjør valget så enkelt. En kombinasjon av begge er naturligvis ønskelig, og vil også etterstrebes, men, som sagt, kun i den grad det blir nødvendig for å få gjennomført prosjektet. Tannlegen får ikke gjort stort dersom pasienten kniper munnen sammen i utrygghet, men han bør ikke lastes for å ta på seg en rolle for å betrygge pasienten slik at han kan utføre sitt arbeide, selv om det ikke er ektefølthet fra tannlegen som gjør pasienten trygg.

Igjen, vi trenger begge deler. Jeg, for min egen del, vil gjerne jobbe prosjektrettet, og drømmen er å få jobbe med barn med autisme, helst de aller yngste. Jeg er av dem som er for screening av spedbarn for å oppdage autisme tidligere, ikke fordi de skal diagnostiseres og sykeliggjøres tidligst mulig, men fordi det er så enormt med potensiale som kan låses opp med spesifikk trening i de første leveårene, hvor hjernen er fenomenalt plastisk. Visste du at noen av disse barna kan leve tilnærmet normale aldersadekvate liv om intervensjonen blir igangsatt tidlig nok? Det er forbløffende. Og uhyre tiltrekkende. Og hva er det viktigste i slikt arbeid? At foreldrene tar vare på barna sine. De er ikke akkurat tjenesteytere (oh behold – de er kanskje de eneste som faktisk er tjenesteytere i hele denne verden!), men de har den samme rollen som andre vernepleiere vil finne seg selv i – de som er der hver dag, skaper trygghet og stabilitet og som kjenner brukeren godt, være seg et spedbarn eller en voksen mann. Det er helt essensielt for nevrologien av omgivelsene bidrar til å påvirke hjerne og stress/respons-system, og, zerriøzt, vi må jobbe på lag.

Fra og med i dag skal jeg begynne å verdsette alle de som ønsker å utdanne seg innen helsefagene. Vi trenger dere alle. Både helsefagarbeiderne, de gamle hjelpepleierne, sykepleierne, legene, psykologene, vernepleierne, foreleserne og forskerne.

Du trengs og jeg trengs, så fyller vi hver vår rolle. Vi får stole på at våre ferdigheter og evner, eller mangel på dem for den saks skyld, geleider oss inn i en rolle hvor vi kan utføre det arbeidet vi har blitt tilskrevet, på best mulig måte. Jeg må finne litt tilbake til «det ekke så farlig»- stemninga, senke skuldra og huske på at alle har noe å bidra med. Nå tar vi oss en kaffe. 

20140603_105102

 

 

Erkjennelsens time.

19 mai

Jeg har en gang tatt bilder av huset mitt og fått masse oppmerksomhet for min ærlighet. Jeg har vært på God Morgen Norge og snakket om ærlighet, jeg har skrevet om livet og blir hyllet for min ærlighet. Jeg tenkte jeg skulle være ærlig på ordentlig denne gangen. Sannheten er at jeg har det trøblete når det gjelder relasjoner til andre mennesker. I den siste tiden har det vokst frem en selvtillit og en trygghet i meg jeg ikke tidligere har hatt. Dermed kan dette få lov til å komme til uttrykk. Andre mennesker kjeder meg, og når jeg møter noen som fatter interessen min, tar angsten over. 

Jeg har Bjørn, som er min beste venn, og jeg har gode relasjoner til familien min, både min egen og den jeg har giftet meg inn i. Jeg har ellers en venninne igjen, som jeg alltid tenker på som en god venn, som viser at hun tenker på meg i ny og ne, og som jeg alltid gleder meg til å treffe. Dette forholdet er jeg takknemlig for, og det er verdifullt for meg – jeg har etterhvert innsett at jeg har svært vanskelig for å få nye venner. I tillegg har jeg nå fått to venner i forbindelse med studiet mitt i løpet av dette første året, og jeg kan ærlig talt si at det er minst en mer enn jeg hadde forventet.

Dersom jeg vil, kan jeg få de fleste til å like meg. Jeg har alltid stått sterkt for meg selv, og i akademiske settinger skiller jeg meg stort sett ut som faglig sterk, dyktig, pågående, arrogant eller som en bedreviter. Alt stemmer. Dette er fordi jeg syns fagstoffet er langt mer interessant enn å bygge relasjoner med medstudenter. I klassen jeg er i nå, trives jeg ikke. Undervisningsmetoden passer meg dårlig, og jeg føler meg fullstendig snytt for Interteaching-metoden når jeg hører at det tidligere har vært forsøkt, men skrinlagt, fordi studentene ikke forberedte seg. I stedet må vi, alle 48 studentene i klassen, sitte og høre på og høre på forelesere som foreleser om akkurat det som står i bøkene. Det finnes heldigvis unntak blant foreleserne, og jeg er takknemlig. Frasen «dette kommer jeg ikke til å prate om, for dette står i bøkene» liker jeg godt. Spør du meg, er kravene på høyskolenivå altfor lave, og det er enkelt å se hvordan det blir inflasjon i bachelorgrader når hvem som helst leies gjennom høyere utdanning.

Det er slik at jeg har mange meninger, noe som er et resultat av en godt utviklet evne til kritisk tenkning. Jeg liker gode diskusjoner, og jeg liker å lære ved å bli utfordret av andre. Jeg liker å måtte vurdere om mitt ståsted faktisk er det beste, og jeg elsker å stå i diskusjoner som holder et høyt nivå, en god diskusjon, hvor begge parter er interessert i å teste sitt eget synspunkt og er villige til å gi hverandre applaus dersom motargumentene er gode. Jeg har en studiekamerat jeg har slike runder med, og det er det som har vært det beste med dette første året. Det er der jeg har lært mest. Fagstoffet i utdanningen er nemlig spennende. Problemet ligger, vel, i studentene. Eller i meg og mitt forhold til de andre studentene. Igjen opplever jeg hvordan jeg kjeder meg sammen med de fleste andre mennesker, særlig de jeg ikke selv har valgt å ha rundt meg.

Jeg skjønner jo at jeg brenner flere broer her. Jeg vet ikke hvorfor jeg på død og liv skal være så jævla ærlig. Jeg veit ikke om det er verdt det, eller om det er noe man bør være, og jeg vet ikke riktig hva som driver meg videre i disse ordene. Jeg tror jeg sorterer tanker. Det føles i alle fall meget avslappende å se mine egne tanker skrevet ned på denne måten. La meg også få si at jeg ikke er ensom, selv om jeg i ny og ne savner å føle at jeg tilhører en gjeng – du vet, en sånn gjeng som møtes ofte for å drikke kaffe og skrævle og drar på turer og får barn på likt. Jeg tror litt av det hele også handler om at jeg, relativt ubevisst, ikke har følt den tilhørigheten til en gjeng, og derfor har begynt å definere meg selv som en som står for seg selv. Etterhvert har jeg begynt å trives med det. Jeg har jo forankring i familien min, og i en meget intelligent mann jeg kan være helt meg selv rundt. Jeg har ofte fordummet meg selv for å passe inn, noe jeg har bestemt meg for å la være, men som er så godt innøvd at det skjer helt automatisk. Flott adaptiv atferd, men guri så kjedelig. Jeg føler at jeg kaster bort tida mi.

Jeg har forsøkt å passe skikkelig inn. Jeg gjorde det på universitetet. Jeg ble godt likt, var med i en god gjeng, gjorde det faglig bra, og hadde mange gode diskusjoner hvor jeg sto på mitt og virkelig fikk trent meg i argumentasjon og lærte meg å modifisere egne meninger dersom jeg fikk bedre argumenter servert. Det som ikke var fullt så produktivt, var all angsten som fulgte ved det å forsøke å holde orden på alle disse relasjonene. Sannheten er at jeg blir fryktelig usikker når jeg skal forsøke å få andre til å like meg, eller forsøke å passe inn. Jeg opplever dette fortsatt, som regel når jeg forsøker å prate med noen jeg virkelig er interessert i prate med – akkurat nå er aktuelle eksempler noen av foreleserne mine. De besitter så mye kunnskap jeg er interessert i å få tak i, jeg har så lyst til å vise hva jeg kan og lære mer, og jeg vet at det lønner seg å jobbe med relasjonene til de menneskene jeg ønsker at skal like meg tilstrekkelig til å bli venn med meg og la meg få innpass i informasjonen de besitter. Dette er helt pinlig ærlige innrømmelser, men de er antageligvis helt normale, og de er helt logiske sett fra et faglig ståsted, om jeg nå skal vurdere min egen atferd. Det jeg må jobbe med akkurat nå er derfor å forsøke å ikke bli for pågående for foreleserne mine (f.eks. ikke være venn med dem på facebook lenger, eller bruke andre uformelle arenaer) og ikke bli nevrotisk om de ikke svarer eller ikke gir inntrykk av at spørsmålet mitt var godt eller at de har interesse av å svare meg. Det jeg derimot kan gjøre, er å sørge for å oppdatere meg på fagmiljøet, bli sterk i fagene jeg har interesse av og huske at de bare er mennesker. På den måten gjør jeg meg til en god student, en kompetent vernepleier, og med tid og stunder,  et mer reelt valg av samtalepartner for foreleserne mine. Jeg er førsteårsstudent, arrogant og så smått naiv – jeg forstår at jeg ikke er verdens største attraksjon. Dette, mine damer og herrer, hindrer meg likevel ikke i å bli det.

Da jeg forsøkte å passe inn, anstrengte jeg meg så til de grader at det raknet helt. Jeg falt helt sammen. Dette var en bit av sammenbruddkaka, dette med å føle at alle bare kjente en fasade. Jeg beskrev livet mitt som parallelle linjer med et svært gap i mellom – en linje hvor jeg var meg, og en linje hvor jeg var den jeg viste at jeg var. Det var ikke godt. Da sammenbruddet kom kunne jeg, etterhvert, tvinge disse to linjene sammen til en. Nå er det bare et lite gap mellom den jeg er og den jeg oppfører meg som, og etter dette innlegget blir det lille gapet nesten borte. Jeg har aldri sagt dette til noen, med unntak av Bjørn, og jeg kjenner at skuldrene mine synker.  Jeg har strevd med angst og depresjoner i forbindelse med dette relasjonsgreiene, og jeg har følt meg veldig fremmed. Jeg har vært til utredning for bipolar lidelse og tilogmed fått hele to personlighetsforstyrrelsesdiagnoser (hvorav en fortsatt står, men modifisert ned til en uspesifisert personlighetsforstyrrelse (veldig hjelpsomt)), vært innlagt i tre uker på psykiatrisk avdeling og drevet med både selvskading, spiseforstyrrelser og tvang, uten at det egentlig har blitt igangsatt noen behandling. Jeg føler, i stor grad, at jeg har behandlet meg selv, med støtte fra familien min. Det er derfor jeg har selvinnsikten min. Det er derfor jeg har en meget god evne til empati, men noen mangelfulle evner hva sympati angår. Heldigvis er jeg god på sosiale koder og normer, og klarer meg ypperlig i livet, men jeg føler meg alltid annerledes. På en god måte. Endelig.

Det er rart dette med sympati, og det er ny oppdagelse at jeg har blitt bevisst at den ikke kommer automatisk hos meg når jeg ser at den gjør det hos andre. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet gjennom min barndom og mine ungdomsår, og jeg tror, uten at noen fra faglig hold har sagt dette, at det må handle om stress/responssystemet mitt. Ingen barn kan leve med all den angsten og dårlige samvittigheten som jeg gjorde gjennom så mange år uten å få et eller annet varig mèn. Da jeg fikk sammenbruddet mitt på universitetet var jeg tross alt nesten voksen og forsto langt mer om verden, men da jeg var liten visste jeg ikke at jeg ikke behøvde å være så redd hver eneste dag, og jeg tenkte ikke på å fortelle det til noen før det var gått flere år.

Så altså, jeg har dårlig medfølelse med andre ord. Den er ikke borte, denne automatiske sympatien, den er bare begrenset. Ovenfor sønnen min fungerer alt som det skal, så så aller verst er det ikke. Kanskje jeg skal gå litt grundigere til verks og se om jeg kan finne et mønster – kanskje det hele bare handler om at jeg ikke sympatiserer med mennesker jeg ikke engasjerer meg for? Har det sammenheng med manglende interesse for flesteparten av menneskene jeg møter? Jeg tror bare det har vært en form for beskyttelse, det å kunne stenge av følelser. En overlevelsesstrategi. Jeg har en heldigvis en over gjennomsnittet god teknisk forståelse av hvordan og hvorfor noen opplever sin hverdag slik de gjør (dette vil i praksis vise seg som sympati, men det er ingen følelser der), med andre ord en svært god evne til å sette meg inn i andre situasjon og forstå følelsene deres, men uten at jeg føler det selv.  Empatien min er muligens overutviklet for å kompenserer for min noe sympatiske kortslutning, og dette gir meg, slik jeg ser det, et fortrinn i arbeidet med mennesker. Flesteparten vil nok argumentere for det motsatte, men det å ikke la seg opprive, samtidig som man kan trekke logiske slutninger om andres følelser er en fordel. Ansiktsuttrykket mitt vil naturlig være kongruent med  det som sømmer seg, men det er ikke skapt av en følelse, bare av en bevisst visshet om at «dette oppleves sannsynligvis som trist, jeg lager trist fjes». Om jeg ser en trist film, vil jeg likevel gråte – mine speilnevroner er det nemlig ingen ting i veien med. Å skrive dette genererer heller ikke en eneste følelse, det eneste jeg tenker er at det blir tøft for noen å lese dette (selv om de det gjelder vet dette fra før av), og at pappaen min kommer til å bli imponert av hvordan jeg i stand til å skrive om alvorlige temaer, slik han pleier. Sannheten er som den er og vi  kan like så godt akseptere den. Det eneste jeg vet at vil skje, er at jeg vil oppleve en eller annen grad av angst etter at jeg har publisert det, fordi det er et svært utleverende innlegg og det vil bedømmes av andre. Angsten kommer ikke fordi jeg publiserer eller deler i seg selv, men fordi det er et menneskelig instinkt å bli likt av andre – det er adaptiv atferd som sørger for at du og dine etterkommere overlever – og det å blottlegge seg som en som ikke er helt i vater er ikke nødvendigvis evolusjonens sterkeste trumfkort.

Jeg har min stødige grunn. Jeg klarer meg fint, og jeg forbløffes i ny og ne av oppdagelser jeg gjør i meg selv. Jeg tror at det å skrive dette ned er en slags frigjørelse for meg, men da er det viktig at det blir publisert – det holder ikke bare å skrive det ned lagre det for meg selv. Jeg skal gruble litt over det. En plausibel forklaring er at jeg søker etter aksept for den jeg faktisk er. Jeg skal ikke være respektløs – det er jeg sjeldent, jeg står for det jeg sier og forklarer gjerne det jeg mener for å oppklare misforståelser – samtidig syns jeg det er svært vanskelig å vite hvor ærlig jeg kan være og hvor ærlig jeg bør være. Jeg blir svært ofte misforstått og blir satt i bås og holdt der for mine utsagn og mine standpunkt, og jeg tror det bunner ut i at det oppleves kaldt og teknisk for mange, samtidig som det ofte er argumentasjonsrekker og refleksjoner som krever en dypere innsikt og et bredere perspektiv enn de fleste besitter. Dette er jeg klar over, men jeg ønsker bare å si at jeg er svært snakkbar, og liker godt å forklare og oppklare og argumentere for meningen og utsagnene mine, og jeg gjør det uten personlige angrep eller usakligheter.

Takk for oppmerksomheten får jeg vel si da. Neste gang lover jeg å poste litt bilder av litt rot og annen lettbeint underholdning.

 

Ta deg en paracet!

6 feb

Hællæ!

Ålreit, status er den at jeg holder på å dævve nå som debatten om graviditet og sykemelding er oppe igjen. Jeg tenker da for snurrende at det å bære frem et barn er en fulltidsjobb i rette forstand – ingen pauser på ni måneder, og når barnet er født er det ikke akkurat time out da heller. Det ekke sykelig å være gravid, men det som fritar en kvinne fra å overbelaste seg og sin vakre kropp mens hu er babyfabrikk heter «sykemelding», og det er vel der det hele krøller seg sammen.

Tenk da – om vi hadde hatt noe som het «gravidpause» eller «samfunnsborgerskapermelding» eller «investering i kommende skattebetaler-uker», så hadde vi sluppet å måtte si ordet «syk» og «sykemeldt» når noe spør hvorfor vi ikke er full jobb som gravid. Vi går jo ikke rundt og er syke – vi går rundt og gjør mirakler, skaper liv med vår egen kropp (jodajoda gutter, dere bidro med bravur og en – en – celle hjerteligtakkforhjelpa), og alt vi gjør gjør vi for to, med to, som to. Å kaste opp i ukessvis, å få hormonelle hodepiner, bekkentrøbbel, hemoroider og ballongtryne eslitsomt, det tærer på. Og det må være greit.

Det er ingen sykdom å være gravid. Det er ingen sykdom å føde heller, likevel anses det av mange som galskap å føde hjemme. Logikken brister, følger dere meg? «Å være gravid er ingen sykdom, kom dere ut i jobb» følges av «man må føde på sykehuset, tenk å ta den risikoen det er å føde hjemme». Graviditet og fødsel henger sammen, vi kan ikke dele det opp i separate biter. Føding er avslutninga på en grævvis, ikke noe som skjer etter at vi har vært gravide.

Så, bestem dere. Er det sykelig og bør følges av leger, taes hensyn til i arbeidslivet og avsluttes på et sykehus, eller er det noe friskt, som ikke behøver spesielle hensyn i arbeidslivet og som kan avsluttes i kantina?

Ingen av delene, naturligvis. Det er både sykelig og sunt, slitsomt og oppkvikkende, tærende og nærende, vakkert og groteskt. En graviditet er så mye – og jeg kan ikke si hvordan en annen kvinne opplever det å gå svanger. Kanskje er det, for henne, det mest utmattende hun har vært med på, kanskje føler hun at kroppen hennes er fremmed, kanskje opplever hun det som ekkelt at det er et menneske inne i hennes egen kropp, eller kanskje hun aldri har følt seg sterkere, mere kvinnelig eller vakrere, fylt av stolthet og vitalitet?

Og hva med resten av oss, alle vi som opplever begge variantene? Vi er det nemlig mange av. De fleste av oss som i ny og ne blir gravide er helt vanlige folk, helt ordinære mennesker, i en ekstraordinær  tilstand. La meg minne om at dette også er en passerende tilstand. Graviditeter har en tendens til å gå over.

Det bør være lavterskel for å trappe ned i arbeidslivet som gravid. Det holder ikke med en paracet og en god strekk altså. En graviditet er forberedelsen på å bli forelder igjen, eller for første gang, og om arbeidsplassen din ikke er det beste stedet for slik forberedelse, så er det helt i orden. Mange trives jo i jobb som gravide. Noen gjør det ikke. Andre kan ikke, noen orker ikke. Å være gravid er en psykosomatisk sak, og jeg nekter å bli med inn i et «ta-deg-en-paracet- samfunn».

Dersom vi ikke skal kjøre lavterskel, bør pansjonsalderen heves – å bli eldre er jo ingen sykdom, tross alt. Dessuten er det vel mulig å få barn inn i skolen tidligere, kanskje fra toårsalder – det er tross alt ingen sykdom å være liten. Jeg tenker at de som er syke kanskje også bør tvinges tilbake i arbeidslivet, det er tross alt ingen sykdom å være syk.

Jeg tar meg en bolle. Og litt mer kaffe. Detta ordner seg, dere. Heia gravide – ikke la arbeidslivet deres herse med dere bare fordi dere mekker et nytt menneske. Dere gjør en formidabel jobb!

For ordens skyld er jeg ikke gravid igjen, bare helt vanlig engasjert. Fnis.

Mvh

tidligere gravid, med plager og styrker.

Fødetryne og en liten realitetsrealitesorientering.

29 nov

Dette er en diskusjon jeg digger. Hver gang en eller annen kjendis popper opp på et bilde, en catwalk eller i en gallamiddag timer etter fødsel iført tettsittende kjoler og flagrende øyevipper, da tørner hele verden. En del blir ville og over seg av imponasjon, en del blir provosert og helt fra seg av glansinga, en del bryr seg fint lite og så er det i gang. Denne gangen er det en viss frue som er i ilden, men jeg tenker at det i utgangspunktet er irrelevant – dette er jo noe som kommer og går med jevne mellomrom. 

Det første jeg skal si her, det er at det må være rom for alle. Det første vi må gjøre, er å akseptere at andre er annerledes, og at de vil gjøre ting vi ikke ville, eller kunne. Vi må huske på vi ikke kan forandre verden, men vi kan forandre hvordan vi selv ser på den, og på den måten kan vi få det bedre med oss selv. Det vil alltid være noen som ser rålekre ut, noen som anstrenger seg for å vises fra den perfekte siden, og det må de få lov til. Det er vi, du og jeg, som må lære oss å håndtere den informasjonen dersom den gjør oss opprørt. Vi må begynne innenfra. Ikke i kommentarfeltene til vg. Om du allerede har slengt dritt i et felt på facebook eller i en avis, så ålreit, da har du gjort det, bare kjenn litt på den følelsen og tenk over hvorfor du gjorde det – det var antageligvis for å føle deg bedre selv.  Det er slik vi opererer vi mennesker, det er slik barna på skolen mobber. Ved å øke forståelsen kan få en bedre innsikt og et bedre rom. Så om du allerede har skrevet noe og innser at du ikke er stolt over det, da har du allerede gjort en kjempejobb. Gi deg en klapp på skuldra av å ha litt dårlig samvittighet – det betyr bare at du har økt din selvinnsikt og dermed fått litt bredere empati.

Så. To the fun part.

Nå er det nå en gang slik at jeg har et kjempefortrinn i livet mitt. Jeg er nemlig dønn ordinær. Jeg er ganske jevnt over gjennomsnittlig, og har svakheter og styrker som sørger for balansegang og greier. Fordelen med det er at det er enkelt å forstå og å bli forstått av svært mange mennesker. Jeg regner med at det er derfor det ramler så mange lesere innom denne bloggen, fordi det jeg skriver ofte er lett gjennkjennelig. At vi liker det vi liker selv, eller andre mennesker som ligner oss selv, det er ganske grunnleggende psykologi, og derfor kan vi greit forstå at det kommer en del reaksjoner på det som er utenfor det ordinære – da blir vi nødt til å sammenligne oss selv med denne prestasjonen, og det er ikke uproblematisk. En snarvei til å føle seg bedre er å finne støtte, og så hakke løs. Det kan gjøres rimelig sofistikert, og det er en helt menneskelig ting å gjøre – det er slik vi vurderer om vi skal beholde den opprinnelige meninga eller om vi skal endre den. I dages samfunn er denne støtten vi trenger for å finne ut av hvor vi ligger mer tilgjengelig enn noen gang, og nå er det en voksende trend at folk er lei av glansbilder og fantasiverdener, de vil ha det som er ekte, en trend jeg trykker til mitt hjerte og gleder meg over. En trend jeg ønsker å anstrenge meg for å føre videre, men ikke for enhver pris.

Fødsel, graviditet og småbarnsliv er noe som rører ved mange. De fleste har et forhold til det, svært mange opplever det, drømmer om det, har tanker om det og erfaringer med det. Derfor blir det mange mennesker som føler et behov for å bli med i debatten, og i sosiale mediers tid er det hverdagsfolket som styrer, og ikke lenger motefolk, redaktører, magasiner og profesjonelle menere. Det er, slik jeg ser det, en særdeles fornuftig utvikling. Nå skal sannheten frem. Ikke på bekostning av drømmer og håp, image og ønsker, men samtidig med, for å gi et pusterom i pastellfargene.

Min virkelighet så omtrent sånn her ut:

preggers4
Fødselen er i gang. Så vidt.

Etter ni måneder var jeg rimelig klar for litt føding. Da fødselen endelig startet tok min mann på seg hvit skjorte sånn i firetida på morgenen og så bar det av sted til føden. Jeg fødte min sønn helt naturlig, på en fødestue, i et badekar uten smertestillende. Min mann satt i en gyngestol og ga meg eplejuice og fulgte rolig med (kreds til han!), mens jeg brølte under riene, og hvilte i pausen. Vi hadde levende lys og rolige omstendigheter, og jeg ble overrasket over intensiteten og smertene, men følte meg sterk og vakker og klar. Fødselen var en intens opplevelse – det er det aller kuleste jeg har vært med på.

preggers2

Fødetryne.

Dette er et svært intimt bilde. Det er tatt et par timer etter fødsel, og jeg syns det er helt herlig. Jeg følte meg akkurat slik jeg så ut – utmatta, overvelda, letta og stolt. Full av adrenalin, overkjørt av et jetfly, sprengt i trynet, hoven og glad.

preggers3

Fire dager etter fødsel.

Fire dager etter fødsel var magen min pløsete og slækk som en grandis i mikroen. Jeg hadde konstant brystspreng og fett hår, og nettingtruser med gigantiske bleiebind som tok i mot renselsen. Min renselse varte i fem uker – noen holder på kortere, andre lenger. I disse fem ukene hadde jeg stort sett på meg superundertøy og lue. Og så hadde jeg den fine babyen, og jeg skjønte ingen ting, likevel forsto jeg alt.

preggers5

Barselstil.

I de første ukene hadde jeg ikke oversikt over noe. De første fjorten dagene var helt drøye – mannen min var hjemme i fødselsperm, og jeg brukte han som slave. Vår kommunikasjon besto stort sett av «Kan du hente et glass vann», «ta den jævla bikkja», og «åh seee, han gjesper». Fnis. Det blir bedre.

Sannheten er at graviditet, fødsel og barseltid er forskjellig. Vi opplever det forskjellig, og vi har forskjellige rammer. For noen er det kanskje en selvfølge å ikke vise frem hovne fødetryner, for andre er det helt ok. Noen nyser ut en lyserosa baby, noen brauter at de kommer til å dø og kvalifiserer seg til NM i lystgass og finner trygghet i hvite legefrakker. Det som er kult med gjennomsnittet her, er at normalen er så vid. De fleste opplever lykke og frykt, forvirring og ro, kjærlighet og frustrasjon. Gjerne på en gang – og alt sammen er normalt. Normalt er nemlig ikke hvordan det bør være, men hvordan det er. Det er godt å vite. Og det ekke så farlig å bo på gjennomsnittet. Det er hyggelig her.

I denne tiden hvor virkeligheten ønsker å sidestille seg med fantasiene, tenker jeg at det beste vi kan gjøre for oss selv er å vite hva som er konstruerte glansbilder og hva som er ekte. Jeg finner ofte styrke i å stille meg spørsmålet «Går dette utover meg om min familie?». Stort sett er svaret nei. Da finner jeg også en ro. At noen kan sprade rundt i en stram kropp sju minutter etter fødsel, fri for nettingtruser og blod, uten hevelser og hemoroider (jepp, helt vanlig i forbindelse med fødsel. Bare å glede seg til noen uker med kombinasjonen bæsj og tårer.), med plettfri sminke og babyen i en pradaveske – skader det meg på noen måte? I mitt tilfelle, nei. I en usikker 16-årings tilfelle, potensielt ja, i form av urealistiske forventninger det etterhvert blir svært vanskelig å innfri. Redningen er å vite at dette ikke er det som er vanlig. Rosabarsel er for noen utvalgte få, vanlig blodrød barsel er for gjennomsnittet. Vi må ta ansvar for egen selvfølelse, ikke bare skylde på eksponering og mediepress, for det er faktisk opp til oss selv å sørge for at vi kommer til et sted vi kan være komfortable med vår egen virkelighet. Jeg er ikke der enda altså, men jeg har i alle fall tenkt tanken.

Det ikke enkelt å skulle finne denne veien selv. Vi må hjelpe hverandre. Dette er mitt bidrag. Andre gjør noe annet. Mitt ønske er at vi forsøker å dele verden, den virkelige verden, uten stampe over de som gjør noe annet. Selv om de ønsker å heve seg over gjennomsnittet, kan ikke vi som er gjennomsnittet heve oss over det som ligger over. Det er liksom gjennomsnittets last – det må være noen som er bedre, og noen som er dårligere, ellers er det ikke noe gjennomsnitt. Og dessuten er det greit å huske på at fiffen, de har også sine liv, sine hverdager, sine timer utenfor kameraet, og vi vet lite om hvordan det er da. Mange av dem er helt vanlige, men ønsker ikke å vise det. Og vet du, la dem bare holde på, så kjører vi vårt løp. Det er digg å kunne drømme seg litt bort i uvirkeligheten en stund også, men vi trenger ikke føle oss ræv når vi gjør det. Hurra!

Bikinitid!

18 jun

Mine venner! Det er sumartid, lek og sprell og plaskebasseng, is i trynet og sand i skoene. Og, ikke minst, det er bikinisesong. I tillegg er det nimånedersjubileum for føding for min egen del, og det betyr at min kropp er «tilbake der den var». Sånn omtrent.

Det er ni måneder siden min vakre sønn kom til verden (evnt. det er ni måneder siden jeg sist brøla i et badekar/pressa et menneske ut av sklætten/fikk underlivet overkjørt av en semitrailer/opplevde livets mirakel/gjennomførte mitt livs største opplevelse/ble mamma), og jeg tenkte at jeg i den anledning skulle dedikere dette innlegget til min kropp. Detta blir bra!

Min kropp ender 1,73 m.o.h. og veier omtrent 65 kilogram. Den funker bra til det den skal, den gir sjela mi en plass å bo, og gir meg mulighet til å leve et fysisk liv – det er jo kjekt å kunne trykke på knapper og bygge litt sandslott. Kroppen min trenger daglig påfyll av sort kaffe, har overraskende lav toleranse for legemidler og alkohol og blir årntli kronglete når den ikke får sjokkis. Den liker at jeg gir den en raus daglig spasertur, og den koser seg overstadig med å produsere i overkant meget med melk om dagen. Kroppen min liker godt med armslæng når den skal sove, og ber meg innstendig om å avstå fra stekende sol ved å bli potte sur ved for høy steketemperatur. Den er ikke helt sikker på om den går med på alt detta tættis-opplegget, og den setter foten ned når det er under 22 grader celsius i vannet hva bading angår. Kroppen min er fin, jeg er godt fornøyd med den i dag, selv om vi har hatt et kronglete forhold tidligere, kroppen min og jeg. Nå har vi akseptert våre styrker og svakheter, og fått det riktig så bra –  jeg er frisk og glad og et sunt og godt menneske i en sånn passe sunn og god kropp. Og det skal feires! Min kropp er fantastisk. Tusen takk, kroppen min.

Jeg lurte på hvordan jeg skulle kunne hedre dette mirakuløse eldorado av celler og molekyler på best mulig måte, og fant ut at jeg først og fremst burde la meg fotografere. Det er sommer, og siden klesgigantene har brukt så vanvittig mye penger på markedsføring av lettkledde sommerdrømmer i hysterisk upraktiske bikiniløsninger så falt det seg helt naturlig å plukke opp den tråden på hjemmebane også. Jeg har tross alt både en iPhone, et speil OG en bikini i nærmiljøet, og slenger meg inn i blandt bloggerene som viser frem sine nykjøpte bikinier som de bare tilfeldigvis måtte vise frem på sin egen kropp i i dempet belysning på badet med blitzen i speilet slik at fjeset ikke synes, bare det at min bikini ikke er nyinnkjøpt og at jeg bruker vanlig kamera og at jeg ikke har blitz i speilet. Hurra!

Så, hvordan ble det da jeg danderte min helt akseptable kropp i moderne positurer iført sommerens mest omtalte plagg? Det er en ære å vise frem resultatet. Disse bildene beviser nemlig hvor ufattelig mye arbeid som ligger bak reklamen som viser produktet. Hos meg er det vanlig lys, vanlig kropp, vanlig bikini, vanlige pupper, vanlige lår og vanlig fjes i skjønn forening.

Jeg begynner med denne posituren her.

bikinif

 

Følger opp meddenne. Lekkert.

bikiniffsa

Min personlige favoritt.

bikiniggsdg

Og til slutt, en godbit, hvor min tolkning av positur er helt usaklig.

bikninigfd

 

Som dere ser har jeg ikke tatt mine bilder på stranda i en ekte setting. Det har ikke modellene heller, så det går bra. Jeg har ikke på meg sminke, noe jeg ikke har når jeg er på stranda, så dette er det ekte fjeset til en småbarnsmor som knapt har sovet den siste uka (bedriver baby-sove-i-egen-seng serru.). Smykker bruker jeg sjeldent når jeg legger på svøm, og jommen er det ikke så ofte jeg er i tropiske strøk heller. Jeg vet ikke riktig hvorfor jeg ikke blir mer sexy når jeg lager sånn sexytryne, menmen, man kanke vinne hver gang.

Jøjjemeg.

Det er jo til å bli dønn deprimert av, hele dette bikiniopplegget. Jeg har ikke gått inn for å gjøre det verre enn det er med disse bildene, men jeg har ikke akkurat anstrengt meg for å bli en smud babe heller. Det ble ærlig talt omtrent sånn som jeg trodde – jeg er jo ganske pen og fin og sånn, men jeg veit at disse positurene ikke er særlig flatterende for oss dødelige. Ikke rart man kan la seg dra ned altså, hvis man har ambisjoner om å se ut som de nette frøknene på bildene. Det er rett og slett ikke mulig. Det er jo et helt team som står bak produksjonen –  Husk at det vi får presentert ikke er en bikini på en modell, men bildet av en bikini på en modell. Forskjellen er stor.

Jeg ønsker i alle fall sommeren velkommen og gidder ikke legge stort i hvordan kroppen min ser ut pressa inn i noen strikker som skal strammes over hoftene og holde to melkepupper på plass. Jeg skjønner at det er helt tåpelig. Jeg har heller ingen planer om å kjøpe meg en ny bikini før jeg finner en jeg kan hoppe i uten at hyllene ramler ut og en som tillater normal benstilling uten å avsløre for mye sveis. For serr, jeg gidder ikke å rake høna for å ha på meg et ellers lite flatterende klesplagg. Nei, her skal bikinien passe på kroppen, ikke omvendt. Heldigvis finnes det mange gode alternativer. Noen kan jo helt fint kle seg i bittesmå trekantbikinier og strutle rundt, og så kan vi andre finne noen litt mer solide saker og strulte vi også. Det blir så bra så. Det ekke så farlig nemlig, hvordan man ser ut i bikini. Det er nesten ingen som bryr seg. Mest deg selv.

Med de visdomsordene takker jeg for meg.

Adjø!

Omnis cellula e cellula.

28 mai

Når du dør, hva da?

Vår eksistens er et hysterisk kortfattet blaff hvor vi klorer oss fast i «min» og «mitt». Vi skremmes sønder og sammen av døden – vi klarer ikke å begripe hva døden handler om, vi nekter å tenke over den til hverdags, døden blir skjøvet til side, satt bort til noe som vi unektelig vet skal inntreffe, men som vi ikke vil forholde oss til før det er absolutt nødvendig. Døden er ikke en naturlig del av livene våre i dag, men jeg tror at dersom døden får større plass i dagens samfunn, vil også livet bli mer levende.

Etter at jeg ble mamma har jeg fått en helt ny dimensjon av liv og død inn i livet mitt. Jeg er av den grublende typen, og jeg kan balansere på grensen til galskap når jeg funderer for meget over døden – den skremmer meg så fundamentalt at jeg har vært nødt til å gjøre noen drastiske grep for å øke min egen innsikt. Min største frykt er at en terminal sykdom skal ramme meg selv, min elskede mann eller min sønn. Sykdom stjeler livet fra deg, litt etter litt, og ødelegger deg på veien – både kropp og psyken får sin del å kjempe med, mot og for. Hva min familie angår, så lever vi med god helse i et godt land, og den sykdommen som utgjør den største trusselen er kreft. Kreft kommer innenfra, kreft er skapt av vår egen kropp, våre egne celler. Noen kan røyke hele livet og aldri få kreft, andre drikker grønn te, spiser økologisk mat, trener tre ganger i uka, lever stressfritt og får kreft likevel. Kreften er sånn sett nådeløs. Og dette skremte meg.

Hva skal jeg gjøre med denne frykten, tenkte jeg. Det var da jeg fant boka «Keiseren over alle Sykdommer» («The Emperor of all Maladies») skrevet av Siddhartha Mukherjee. Om du noen gang skulle ønske å lese et dypgående verk, ambisiøst som få, dog lettlest, lærerik og fengende som en roman, da skal du lese denne boka. Forfatteren har i et eller annet øyeblikk av galskap bestemt seg for å skrive kreftens biografi, og bestått prøvelsen med glans. Da boka ble ferdiglest for en ukes tid siden satt jeg igjen med noen sterke inntrykk. Livet ble mer levende. Etter så mange sider med død og atter død, glitrer det håp om liv, og jeg tar ikke god helse for gitt etter denne boken. Liv og død henger sammen. Døden venter etter livet, det eneste vi kan vite med hundre prosent sikkerhet er at vi skal dø. Av å lese disse ordene fikk jeg også en massiv respekt for kreft som sykdom. Jeg kommer aldri til å tenne en sigarett igjen i hele mitt liv. Å innta stoffer man vet er kreftfremkallende i den grad nikotin er (et av de desidert mest aggressive kreftfremkallende stoffene som finnes) blir bare ulidelig dumskap etter en slik inngående forståelse av kreft som sykdom, livsstil og livsutgang. Det var et klokt valg å lese denne boka. Jeg forstår mer av hva kreft handler om, og mine fordommer mot kreftpasienter og sykdommen i seg selv har fått seg enn justering. Jeg har forstått at jeg ikke kan helgardere meg. Jeg har innsett at man aldri virkelig har full kontroll over sitt eget liv, og jeg har innsett at man har tid på seg til å bli fortrolig med døden. Jo oftere jeg tenker på døden jo oftere føler jeg kjærlighet til livet og menneskene jeg elsker. Dualismen. Den vakre, gale dualismen.

Når vi tenker på døden tvinges vi til å tenke på livet. Når vi tenker på livet på denne måten, som et midlertidig stadium før døden, da får endelig den litt svulstige delen av psyken lov til å jobbe. Er jeg lykkelig? Har jeg egentlig tid til å gå rundt og ikke ha det bra? Dette har jeg fundert mye på. Min konklusjon er at livet bør leves så godt som mulig. For meg har det blitt en viktig sak å bekjempe hverdagshakkingen – disse små, sure kommentarene og det unødvendige maset – og etter at jeg fikk barn har det blitt tydeligere enn noen gang. Jeg tar denne kampen med meg inn i de bittesmå delene av livet, de som bare er et minutt her, et minutt der – om en liten hendelse skaper dårlig stemning, nedlatenhet eller stress fordi den ikke samsvarte med forventningen, så skal jeg stille spørsmål om det er er verdt det. Om jeg for eksempel har brukt en del av dagen min på å rydde og vaske hjemme, så det er pent og rent, og kjæresten min kommer hjem og roter det til har jeg tre strategier for reaksjon – to åpenbare, og en jeg endelig har funnet: a) Jeg kan bli irritert og be ham om å rydde opp etter seg fordi jeg har brukt mye tid på å gjøre det ryddig og ettertrykkelig ytre at vi kanskje kunne prøve å holde det sånn en stund, for en gangs skyld, evnt  kan jeg vennlig be ham om å rydde opp etter seg, for jeg har jo vært så flink å rydda og da er det hyggelig om han også hjelper til litt. Dette er to sider av samme sak. Neste strategi b) Jeg kan rydde opp etter ham, tydelig irritert eller uten irritasjonen. Vanlige, logiske strategier, men, jeg har et alternativ til, nemlig alternativ c) Jeg kan vurdere om det er verdt å bruke energi på forventningen om at jeg skal holde det ryddig. For hva er det egentlig som skaper inkongruens? Jo, det er forventningen om at det skal fortsette å se ryddig og rent ut – hvis det ikke fortsetter å være det så er rydderunden bortkastet. Om jeg derimot rydder og vasker for å ha ryddet og vasket, nullstilt rot og skitt om du vil, da er det plutselig ikke så farlig om det blir like rotete igjen etter et par timer – hensikten er jo oppnådd, jeg har jo ryddet og vasket. Jeg har vært like flink likevel, og kjæresten min har pusterom til å leve livet sitt slik han vil også – det livet innebærer kanskje å spre bøker på spisebordet, utsette oppvaska og helle duplo over hele stuegulvet akkurat den dagen. For meg er dette en revolusjonerende måte å tenke på. Så mye rom jeg har nå, til både meg selv og de andre rundt meg. Prinsippet har jeg fra hundetreningsuniverset – om hunden gnager på en sko kan man enten kjefte på hunden fordi den gjør noe den ikke har lov til, eller sette skoene på en utilgjengelig plass og forstå at man burde vite bedre enn å ha skoene fremme. Man må ta et steg frem og titte bakover, så ser man det. Og dessuten må man velge sine kamper. Om jeg finner Børni hoppende i senga vår en dag, er sannsynligheten større for at jeg blir med å hopper litt enn at han får kjeft for det, nettopp fordi forventningen om å ha en oppredd seng er borte og gleden ved å kunne gjøre litt ramp sammen med sønnen min er så til de grader mye mer fristende.

Vi mennesker har også en trang til å klassifisere tid, vi er veldig opptatt av å tillegge tiden verdi. Vi legger med andre ord sammen to særdeles abstrakte fenomener, og regner med at vi bli kloke på det. Den deilige tiden som bare fylles av at man er sammen, rundt hverandre, ser hverandre ofte og i tilstrekkelige mengder, uten at man gjør noe spesielt eller tenker stort over det, den har forsvunnet for mange. I hverdagstidens grøftekant har Kvalitetstiden med stor K krampaktig brysket seg frem – tiden med barn og kjæreste skal planlegges, det skal være da og da, vi skal gjøre det og det og det skal være sånn og sånn. Kvalitetstiden med stor K er en evig rad av uinnfridde forventinger og skuffelser – «nei, slutt å krangle ved bordet, vi har familiemiddag og vi skal ha det hyggelig». Man må ha det hyggelig i Kvalitetstiden fordi den er så dyrebar, så sjelden. Kvalitetstiden er en illusjon, en slags unnskyldning man sprer om seg i form av løfter om en bedre tid når man kan føle i hele sin kropp og sjel at tiden ikke strekker til på de vanlige dagene. En pappa jobber overtid i to uker for å kunne avspasere en langhelg for å ha Kvalitetstid på den store Far og Sønn Turen. Jeg bare lurer på om Kvalitetstiden er bedre enn vanligtiden – er det ikke bedre å være hjemme litt tidligere hver dag enn å sette av to hele dager og stappe dem full av forventninger som kanskje ikke blir innfridd? Eller at mor og far er i full jobb og lillebarn på to år er i barnehagen fra syv til halv fem slik at foreldrene kan tjene opp penger til en tre ukers reise til Thailand, en reise hvis hensikt er å slappe av og være sammen med familien?

Om du sitter med gnagende samvittighet fordi du bruker mindre tid sammen med barna dine enn du ønsker, er det ikke da på tide å ta ansvar? Å måtte skifte jobb, kutte avgifter, flytte, omprioritere og ofre er akkurat så komplisert som du selv har gjort det til – skal du virkelig la den vesle tiden du har her, den tiden som er livet, rase avgårde med en jobb som går utover tiden du har med dine barn? Hvor lenge skal du gjøre det? Hvorfor gjør du det? Du må ikke. Det eneste du må er å spise, drikke, puste og sove. Du har selv makta, evnen og, ikke minst, ansvaret. Å nevne høye utgifter som grunn til å måtte jobbe er ugyldig. Det handler om å legge om livet sitt etter hva man virkelig ønsker, og det koster ofte det man trodde at man ønsket. Du kan faktisk bare selge huset, bytte jobb, leve på èn inntekt, hva som helst. Man må ikke ha to biler, man må ikke ha bil i det hele tatt. Man kan drikke juice fra konsentrat, eller handler barneklær på bruktbutikker.

Jeg tror ikke at tid har varierende kvalitet. Jeg tror at tid er tid. Tid er noe abstrakt vi har konstruert for oss selv så det skal være enklere å innordne seg i samfunnet, bivirkningene av begrepet ble ineffektivitet og upunktlighet. En dag som bare rusler avgårde, som min dag i dag, uten noen store høydepunkter eller dype dalsøkk, bare en alminnelig dag, er ikke mindre verdt enn en dag fylt med effektivitet og bragder. Ingen dag er bortkastet før man selv tenker at den er bortkastet – og den største grunnen til at vi tenker at et stykke tid er bortkastet er fordi vi ikke har fått gjort noe. Vi lever i en effektiv del av verden, og det preger oss. La nå tiden vi ikke bruker på noe som helst være like bra som annen tid. All tid er livet. Ikke nedgrader det fordi samfunnet har skapt et bilde av hva som er god utnyttelse av tiden og hva som ikke er det.

Sist, men ikke minst, jeg tror at mange kan få ro dersom det desperate behovet etter å være kjent forsvinner. Om du har noe virkelig godt å kommer med, et bidrag til verden, så vil det komme frem til slutt. Det er ikke et mål i seg selv å havne i historiebøkene, før eller siden blir du glemt likevel. Det høres ikke oppløftende ut, men sannheten er at det er nettopp det det er – oppløftende. For der ligger roen. Bare vær bra nok for de nærmeste rundt deg. Det holder. Du behøver ikke å være best i noe heller. Du kan bare være helt ålreit på alle områder og det er helt greit. Alle  tingene vi går rundt og har dårlig samvittighet for –  uvaska bil, hund som bjeffer, tjukk kropp eller ustelt hekk – disse greiene er egentlig bare indikasjoner til omverdenen om at vi har andre prioriteringer – la nå de som dømmer bare dømme, og vit sannheten med deg selv. Det er helt greit. Tenk nå heller på hva du har lyst til å bruke dette livet på, fra og med nå. Legg lista lavt, og kos deg. Om hundre år er du død uansett, hva har du lyst til å gjøre før den tid?