Archive | Meninger og tanker RSS feed for this section

Skål!

14 mai

Jeg står på badet og pynter meg og tar på fine klær.

Jeg kjører til fest.

Jeg treffer mennesker jeg aldri har møtt før.

Det er litt stivt i starten.

Det løsner etterhvert. Folk er innstilt på å ha det hyggelig.

Noen tar frem en gitar, vi synger og koser oss.

Jeg drikker fine drikker fra fine glass.

Jeg får latterkramper og fniser og koser meg sammen med de andre.

Det blir sent.

Jeg begynner å bli litt trøtt.

Jeg fniser enda mer og blir litt overtrøtt.

Sender en melding til Bjørn, hører hvordan det går hjemme.

Hjemme går det neste alltid bra. «Bønna sover, jeg leser. Har du det bra også?»

Vi skåler for gode ting.

Klokka runder kanskje midnatt.

Jeg tømmer glasset mitt, takker for meg.

Jeg føler meg litt vimsete, men glad etter en hyggelig kveld.

Jeg kjører hjem.

Jeg rusler inn, finner Bjørn, forteller om den hyggelige kvelden.

Børni knirker litt – mammameieriet er hjemme – melk, takk.

Jeg løper opp, så glad for å se min vesle skatt.

Ammestund. Godt å få letta litt på trykket i bh’n.

Rusler ned igjen, spiser litt kvelds med Bjørn.

Går og legger oss.

Ingen ting spinner rundt.

Jeg sover som vanlig, nattammer og snorker videre.

Jeg våkner dagen etterpå.

Formen er helt fin.

Jeg tenker at jeg elsker å ikke være fyllesjuk.

Jeg tenker at å være fyllesjuk er det verste jeg vet.

Jeg ligger å nyter min gevinst en liten stund.

Så er jeg klar for dagen.

Jeg er like morsom på fest uten alkohol.

Jeg er definitivt den morsomste dagen derpå.

Det finnes alkoholfri bayer. Den blir fin til sommer’n.

Jeg har bedre økonomi.

Kroppen min har det bedre.

Jeg trives i meg selv sånn som jeg er.

Til og med på fredagskvelder.

Jeg som pleide å gi all ære for gode kvelder til alkoholen

Jeg skal holde min egen bryllupsfest uten alkohol

Jeg, rockejenta i skinnjakke og Ray Ban’s

Med alle tætissene.

På konsert.

Veldig tøff og kul.

Jeg må jo ikke være drita av den grunn.

 

Det finnes noen få avhengigheter som ikke skremmende.

Jeg har utvikla en.

Jeg har blitt avhengig av edruelighet.

 

 

Forventninger og kollisjoner. Pang.

4 mai

I morges våknet jeg opp med tvil og urolighet. Jeg kjente litt på tanker som dreide seg om å være mer konsekvent, strengere, om å innfri til forventningene jeg så ofte møter som småbarnsmor. Det føltes ikke godt. Natta lå bak oss slik som nettene våre flest er – Ørnibørni og jeg deler dobbeltsenga, han våkner mange ganger hver natt, søker pupp og kos på øret sitt for så å sovne igjen til neste oppvåkning. Jeg ruller rundt og rundt med puppene i det fri, o-aj-aj-aj-aj-boffer og føler meg som en mamma til en deilig liten klump. Det er tilfredsstillende for meg, men i det siste har en frustrasjon sneket seg inn i bildet. Dette stemmer jo ikke med brosjyrene. Gjør vi noe galt?

Jeg er et oppegående menneske. Først av alt er jeg opptatt av å ha en bevisst holdning til tingene jeg foretar meg, og å ta bevisste valg. Som mamma står jeg sterkere i det en noen gang tidligere, og jeg finner stryke i meg selv til å stå for det jeg mener og å tro på at det er gjør er rett for meg og mitt barn. Jeg søker kunnskap og blir stadig tryggere, men det hender jeg mister fotfestet litt, blir sliten og lei og overmannet av andres formeninger. Mødre er verre en hundeeiere – alle vet best, alle skal forsvare det de har gjort – og jøjemeg så mye rart som kommer frem. Finn frem pottit og brun saus og en stor, stor klype salt. Fnis.

Min ramp har en nydelig mormor som han er veldig glad i. Nå som separasjonsangsten har trådt i kraft ser vi tindrende klart hvilket mennesker har anser som trygge havner, og mormor er en av dem. Han strekker armene sine etter henne, smiler og gurgler og får lek og tøys og kos og mormorkjærlighet. Dette har hun vitterlig også jobbet for, hun har vært her mye – og vi har vært ofte hos henne – (privilegiet å bo i nærheten), og nå kan hun høste sin belønning med stolthet og ydmyket. Det er flott å se. Som mormor er hun tottalt toppers. Som tidligere mor med mange formeninger er hun, vel, la oss kalle det av en annen skole. Muttern, jeg er glad i deg og alt det der, men å si at vi har litt forskjellig oppfatning av hva som er mest hensiktsmessig å gjøre med en lite tass som Børni er vel ikke å overdrive. Det er ikke så rart. Hun er av dem som fikk streng beskjed om at barn skal sove på eget rom, de skal ha mat hver fjerde time punktum, de skal ikke ha mat om natta etter seks måneder, de bør helst ha nakkekrave, fast føde er mat på glass eller grøt, du skal ikke ta barnet opp av sengen når det gråter om natta, hva i helvete er et bæresjal og alle barn skalbørmå trilles i vogn og sove i vogn ute på verandaen. Jeg ekke der da, for å si det sånn.

Det er ganske slitsom å måtte gå rundt å vurdere egne oppfatninger til stadighet. I min barselgjeng er det mødre i alle aldre og av alle kategorier, og terskelen for hva som er greit å gjøre er lav, faktisk såpass lav er det har blitt litt sånn om å gjøre å følge boka minst. Det får nå så være, det største påvirkningen jeg får kommer uansett fra mine aller nærmeste – min mamma, min svigermor og en av mine svigerinner. En erkeprippi, en hippismåprippi og en skikkelig old school hippi. Sistevnte er min svigermor. Min svigermor har seriøst den beste oppdragende metoden jeg har vært borte i – full tro på at dette det ordner vi selv. Fantastisk. Hun er den enste mammaen jeg har møtt som ikke legger seg borti kostebinderiet av annet enn nysgjerrighet, helt blottet for formaninger, undertoner og den brennende iveren til å kaste ut hva hun mener er best. Hun har oppdratt syv barn, ammet i hundre år og har vært en kjempeinspirasjon for meg når det gjelder Bernhard. Hun har båret, vært ammehjelp, samsovet, prøvet, feiliet og forstått så mye. Hun er vanskelig å be om råd, for hun tror på å finne veien selv, og for det skylder jeg henne en kjempetakk. Forrige gang vi var syke alle mann, kom hun ned for å avlaste oss litt. Babyen rørte hun ikke, men det ble strålende rent bak komfyren. Det er en rar form for logikk, men jeg liker den. Jeg har giftet meg inn i en flott familie med hjertet på rett sted. Jeg satser på at hun er såpass rolig fordi hun har tro på meg, på oss. Hurra for fine folk.

Jeg tør å påstå at uansett hvilken retning du tilhører, hvilke bok du følger, hvilken vei du seiler skuta, hvilke urter du blander i teen, hvilke traktorer som runger på tunet, hvilken vei hanen peker osv. så er det ikke mulig å følge det til punkt og prikke. Da er det kjekt å vite at ingen andre gjør det heller. Noen klarer det tilsynelatende, men det er et spill. Jo flere rammer jo flere brudd, eller hva man nå enn sier. Sitronbrus.

Tilbake til nettene våre har jeg brukt denne formiddagen på å finne roen. Jeg har lest litt, tenkt litt, diskutert litt. På Sov godt, lille baby! står det mange ting som jeg kjenner at jeg tror på helt tvers gjennom hjertet, og som er ganske akkurat sånn som vi har det. De har renormalisert min babyhverdag for meg, og det er naturligvis særdeles behagelig. Med bekymrede blikk fra min mor etterfulgt av ytringer om sterke ønsker om å avslutte samsoving, kanskje gi litt flaske på kvelden (slik at jeg får sovet skikkelig om nettene), heller bruke vogn enn bæretøy (men hei du mor, har du ikke fått litt dreisen på den manducaen etterhvert?!) som en del av dagene mine har jeg, kanskje mest ubevisst, følt et slags press om å gjøre det enklere og bedre for hennes del. Ved å si til henne at joda, vi skal bare flytte senga hans først, eller ja, sånn babymat på glass er kanskje bedre enn den jeg lager selv, forsøker jeg både å innfri hennes ønsker og ta vare på mine egne. Og det er umulig i vårt tilfelle. Nå setter jeg foten ned. Det viktigste er at vi begge vil hans beste – og det gjør vi – og så får hun være mormor når hun er mormor, mens jeg er hans mamma. Det er jeg som skal velge mine kamper og retningslinjer, og jeg må være tro mot meg selv. For meg handler det å være mamma om å endre hele min tilværelse etter mitt barns behov, ikke omvendt.

Når det gjelder våre hyppige nattlige frierier, handler det vel mest om nærhet, trygghet og kos. De viktiste tingene her i verden, med andre ord. Jeg ser for meg at vi kommer til å samsove i flere måneder enda, og at vi sikkert kommer til å holde på med nattamming i et år til, kanskje lenger. Med det som utgangspunkt slipper jeg å være bakpå – å hele tiden strebe etter de magiske åttetimerne – og det gir meg bedre mulighet til å finne gode løsninger som sørger for at jeg kan fungere godt i hverdagen min likevel. Vi sover for eksempel en klokka 16-lur hver dag. Deilig. Og, det blir ingen kjærestetur til København uten barn på lenge enda. Vi har nemlig ikke behovet for å være «bare oss» en helg, selv om omgivelsene nesten forventer det. Setningen «Herregud ja, det er sykt viktig å bare gjøre noe annet litt, reise bort litt og komme seg ut av bobla» runger i lufta hos så mange som desperat leter etter bekreftelse for en slik tur. Jeg forstår at noen ønsker det, og det kan godt gå helt fint for både mor og barn, men jeg har ikke det behovet. I den korte perioden min baby er baby skal jeg være sammen med ham, og om jeg skal være borte en kveld så skal pappa være der. Den dagen vi skal ut å riste på stumpene våre sammen skal Ørni være hos mormor, og det skal bare være en natt. Men ikke enda. Min plass er rundt veslekjeksen. Du kan godt forsøke deg med at det er sunt for barnet å være borte fra mamma og pappa med alt som fører med seg, men jeg ser ingen sunnhet i å nære oppunder separasjonsangsten til et lite barn ved å være borte fra det i mange timer når jeg ikke behøver det. Han er tross alt bare åtte måneder. Jeg tror at trygghet i bøtter og spann, umiddelbar respons på latter og gråt, bæring, samsoving og tilstedeværelse skaper den tryggheten som gjør et barn skikket til å ta fatt på verden uten mamma og pappa senere i livet. Jeg tror at en åtteåring som er livredd for å sove borte er ikke livredd fordi han er vant til foreldrenes trygghet, men fordi han ikke har fått nok av den.

Shit ass, jeg høres jo ut som Den Fødte Mor her jeg sitter. Kanskje det er det som er mitt virkelige talent. Det er jeg fornøyd med. Tiden vil vise. Enn så lenge tar jeg meg en kaffekopp til.

 

samsov

 

Mine helt ålreite tips for nattamming:

  • Nattkjole med knepping sånn ved halsen. Jeg har en fra nøstebarn i ull, som holder meg varm og god samtidig som jeg har rimelig kjapp tilgang til meieriutsalget.
  • Få dreisen på liggende amming. Jeg fåkke sove, men jeg får i alle fall hvilt meg.
  • Det kommer ikke til å vare for alltid. Det er det jo greit å huske på de nettene man er helt utkjørt. Med det sagt, så er det ditt ansvar som mamma å sørge for å få hvilt deg når det er tid for det. Ikke la din egen irritabilitet gå utover det velse barnet som bare oppfører seg som et sunt og friskt barn.
  • Sunt å amme. Også om natta.
  • Har lest et sted at amming utløser et stoff som gjør søvnen mer effektiv når man først sover. Lurt, natur!
  • Kanskje verdens mest eksklusive sak å bedrive. Ingen andre som ammer barnet ditt og opplever den nærheten.
  • Det gir ro å se at du kan berolige barnet ditt, det styrker selvtilliten og bidrar til å gjøre deg tilfreds. Det kan du jo tenke på når loppa våkner for nittende gang klokka fire. Høhø. Tilfreds, var det?

Og igjen, bare for å si det, man må ikke amme for å være dødsbra mamma. Det er viktig. Ammepoliti er en uting.

Fine folk! Adjø.

Mødre i fri flyt. Husk å puste.

17 apr

Hei på seg!

Jeg har skjønt to ting. Det ene er at det er enkelt å være mamma. Det eneste man behøver er nemlig et barn. Det andre jeg har skjønt er at det er uhorvelig vanskelig å være mamma. Det eneste man behøver for å komplisere alt samma er andre mødre. Hu hei kor det går.

Etterhvert som min karriere som mutter skrider frem, har jeg, etterhvert som jeg har møtt andre muttere, laget tre kategorier mødre i hodet mitt. Den ene er hippier, den andre er prippier den siste er skippier. Mødrene i disse kategoriene er ihugga fanatikere i hver sin ende, men felles for dem alle er at de har voldsomt mange meninger, de dyrker sin egen sti og tviholder på sin rett til å være skråsikre på at vi andre har misforstått alt. Meningene disse rumpetassene har om ditt og datt vil de ytre uansett vær for å si det sånn, og de vil ytre høyt og rungende, helst med en lett skjult nedlatende tone. De vil hige etter å tilhøre sin gruppe mest mulig, og få oss som er litt sånn midt i mellom til å tro at vi bedriver vold i nære relasjoner og intet annet.

IMG_1024

Klassisk eksempel på sjokoladevold.

Hippiene er dem uten grenser og regler. Hippiene samsover, elsker tøybleier og miljøet, bruker bæresjal og ergonomisk bæretøy og hater vogner. De har fri pupp til alle døgnets tider, lager søsken i samme rom som babyen sover i, driver med hjemmefødsler og føder uten smertestillende, helst i vann eller i en yogagreie. De serverer hirsegrøt og drikker økologisk te med honning fra hagen. Hippiene er supertolerante, de elsker liv og søl og barna får leke med pinner. Hippiforeldre er hjemmeværende og hater barnehager.

Prippiene er dem som følger alle regler etter boka. Punkt for punkt. Barna skal sove i egen seng, helst på eget rom. De skal sitte bakovervendt til de er fire uansett. De skal ha dyre leker i prangende farger, de skal være med på babysang, babysvømming, babykino og babymassasje. De skal ha matchende klær, og rene klær, og – gud forby noe annet – hele klær til enhver pris. De pimper nedover gata i sine beist av noen barnevogner, er parat for enhver bæsjebleie og de vet nøyaktig hvilken type grøt som bør introduseres først og hvordan det bør gjøres. Babyer som gråter i mer enn tre minutter er, i følge prippiene, ødelagt for livet. Det er dødsens viktig for dem at barna ikke får sjokolade før de er sånn ti-tolv år, for de skal nemlig kose seg med hjemmelagede müslibarer og tørkede aprikoser på lørdagskvelden skjønner’u. Namnam. Prippiene kan godt få nervesammenbrudd av å se tepper foran vognåpningen (Vet du ikke at luftkvaliteten blir dårlig og barnet kveles og dør en smertefull kvelningsdød? Du skulle ikke hatt barn!), og de blir særs fornærma om du ikke legger merke til at klærne til babyen er fra Nøstebarn. Prippiene har konstant dårlig samvittighet fordi lista ligger for høyt. Prippibarna er ofte i barnehage.

Skippiene er den mest slitsomme gruppa. Skippiene er de som skipper alt som er av retningslinjer. De får deg til å tro at de gjør akkurat som de vil – ikke fordi de faktisk gjør det, men fordi de er kule og gærne og ville og, vel, sta. Forovervendte bilseter på trass,  paracet så fort det er et hyl fordi «den grininga der gidder ikke jeg å høre på», drittslenging og himling med øynene bak babyens rygg hvis den sutrer. De gir sukkervann over en lav sko, døtter ungen full av hva det nå måtte være av mat, tar seg en pils under svangerskapet og elsker å raute at de driter i retningslinjene og gjør som de vil. Skippier kan få hvemsomhelst til å føle seg hysterisk og overbeskyttende. Om to skippier møter på hverandre, blir de så opptatt av å overgå hverandre i å «drite-i-alt» at det blir helt for meget. Når to skippier duellerer over kaffe latte’n på kaffebrenneriet, er det bare å bestille to-go, og komme seg vekk.

Det er veldig rart det der, at alle mødre tror de har rett til å ha en mening. Forumer på internett er de desidert drøyeste arenene. Folk lirer av seg de sjukeste kommentarer, og er så raske på å dømme. Netthets er ille over alt, men på mammaforumer er det helt ekstremt. Hvofor skal vi ha så mange meninger om andres oppdragelse? Det handler vel  bare om bekreftelse. Vi vil ha rett, ikkesant, og om det er flere som mener og gjør det samme som oss, ja, da har vi jo rett. Det er nok mange mødre der ute som er veldig usikre på seg selv og sine metoder. Det kan jeg forstå. Det er ikke så lett å se om det funker sånn umiddelbart. Langtidseffekt er det jo noe som heter. Kjipe greier, men jeg regner med at sunn fornuft skal holde. Neste gang noen overlesser oss med litt egogalle, så kan vi jo bare la de plapre på og la det gå. Jeg blir veldig sånn at jeg vil forklare hvorfor jeg gjør de tingene jeg gjør, men det er som regel bortkasta. Nuvel.

IMG_0844

Sjæl heller jeg nok grovt mot hippigjengen, og noen ganger tar jeg meg sjæl i å være litt for opptatt av å vise det. Når jeg sprader rundt i min ergonomisk perfekte Manduca, med min harmoniske baby pludrende fra sitt trygge tilholdssted kan jeg godt finne på å føle meg bedre enn de som triller forbi meg. Det liker jeg dårlig, ass. Jeg ekke bedre enn en som velger å ha barnet sitt i vogn. Serr, sorry. Jeg er skikkelig bærefan, men jeg vil ikke fråtse i selvhøytidelighet om jeg ser noen som triller. Blæh. Noen ganger er jeg skikkelig motbydelig. Heldigvis går det an å oppdage sånt og bli et litt bedre menneske. Videre har jeg ikke en utpreget mening om tøybleier (bruker sånne flotte sjiraffbleie i papir fra remahundretusen), jeg får dårlig samvittighet om jeg glemmer d-vitaminene en dag og jeg kan bli ganske tussete om jeg ikke får prata med noen over tenårene i løpet av en dag. Noen retningslinjer klarer jeg ikke å følge, mens andre får jeg til ganske bra. Jeg vil da tro at de fleste av oss er sånn midt i mellom, med litt her og litt der. Jeg føler meg trygg på at barna våre vokser opp og blir fine mennesker de også. La oss bare huske på at vi gjør en god jobb som midt-i-mellom-mammaer. Ikke la de ihugga folka få valse over selvtilliten din – du er sannsynligvis den beste mammaen til barnet ditt. Fine mammaer.

Min far har gitt meg en godt råd når det gjelder barn og foreldrerollen. Det lyder som følger.

Å tenke at du har lyst til å hive den ungen på huet ut av vinduet i annen etasje er helt greit, så lenge du aldri gjør det.

IMG_0748

Han har et poeng. Vi elsker barna våre, men i helvete, det går greit an å få nok i ny og ne. Min baby har en tendens til å øve seg på å krabbe sånn i firetida på natta, og liker å klore meg litt i fjeset innimellom. Lite poppis. Elsker’n likavæl. Jeg har laget meg et eget råd til meg sjæl også. Jeg pleier å stille meg dette spørsmålet når jeg blir overvelda av brosjyrer og informasjon og meninger, eller når jeg blir nervøs eller usikker:

Hvis du glemmer alt du har lest, alt du har hørt og alle meningene du vet er der ute – hva ville du gjort  da?

Svaret kommer ganske intuitivt. Følelsen av hva ÆrtaBærtaØrniBørni behøver er sterkere enn papirbrosjyra fra helsestasjonen som henger på kjøleskapet. Da stoler jeg på meg selv, og handler etter hva kroppen min forteller meg at jeg skal gjøre – eller, enda mer magisk –  hva Bernhard forteller meg at han behøver. Jeg øver meg på det. Stole på meg selv, og like viktig, stole på babyen min. Han kan utrolig mye, man må bare lære seg å se det.

IMG_0816 IMG_0818

 

Ellers vil jeg bare proklamere at jeg har gått i gang med et nytt håndarbeidsprosjekt! Nå er det strikking av babyvest som står på tapetet – dødsfin vest som er beskrevet såpass detaljert at jeg tror jeg skal få det til. Jeg har strikket på den i tre kvelder nå. Dere vil kanskje bli litt paffe av å se hvor langt jeg har kommet på skarve tre kvelder, men frykt ikke – pågangsmotet lever og jeg gyver løs med godt mot! Lover å oppdatere dere underveis. Dere som ikke har sett mine strabaser og flotte kreasjoner tildligere, kan jo ta en titt på min råflotte monsterlue her.

Laidback strikk i stressless.

Laidback strikk i stressless.

 

Vi prekæs, guddisær! 

Requiem de la fjesboka.

25 mar

God kveld, god kveld. 

Jeg har en del ting å skrive om. Jeg har sletta profilen min på facebook foreksempel, og har noen tanker om akkurat det. Er nå på min tredje dag uten facebook, og ærlig talt, selv om jeg aldri ville innrømmet det ellers, så må jeg bare innse at jeg har vært avhengig. Alltid bare inn å sjekke, litt her litt der, jøss er de to sammen, hm, hvor jobber han, jøss er det sånn barnet deres ser ut. Ingen ende. Jeg orka ikke mer. Fikk nok, sletta hele driten. Vil ikke forholde meg til det lenger, har ikke lyst til å ha min informasjon liggende der inne. Vil ikke poste flere bilder, bry meg om likes eller tenke at jeg vet noe om hvordan mine venner har det ut i fra statusoppdateringa deres. Nok er nok. Jeg vil være fjesbokfri.

 

stortsmil

 

Så, nå er jeg det, fjesbokfri. På vei til å bli det i alle fall. Får panikkanfall i ny og ne – jeg veit jo ikke noe om hva som foregår! – men sånn stort sett går det ganske bra. Har kjent litt på hvordan det er å kjede seg uten å surfe rundt i sladder, det føles kjedelig men bra, har lest mer i boka mi og vært mer tilstede. Jeg var ikke så aller verst altså, jeg ekke noen surfer, men etter at jeg fikk iPhone har jeg blitt en sånn slitsom utilgjenglig-tilgjengelig iPhoner. Den lille klædden var aldri langt unna, hvem som helst kunne få min oppmerksomhet nårsomhelst, bare ikke de i samme rom, ikke de som ikke var inne i klædden. Det er ganske slitsomt å sloss om oppmerksomheten til noen med en skjerm, for skjermen har en tendens til å vinne. Nei vet du hva, jeg vil ikke være sånn. Kunne seffis moderert meg, men jeg har ingen interesse av å bruke tid på å lære meg å posjonere ut mine facebookdoser – bare det at det er snakk om at jeg er nødt til å begrense bruken av et jævla nettsted er bevis nok for meg at jeg ikke har godt av å være der inne. Jeg vil se på min fine familie uten å måtte ta et bilde og dele det med alle. Jeg vil bare ha det for meg selv, i hodet mitt,  i minnet mitt, i hjertet mitt. Ikke mere kjas, reklame, hvor mange som så ditt og hvor mange som så datt. Jeg behøver ikke syvhundre venner, jeg behøver ikke å vite hvor mange som liker denne bloggen på facebook. Jeg behøver det ikke, for det er ikke viktig for meg. Hvordan jeg har det som meg selv, med meg selv,  i meg selv er viktig, og hvordan kjæresten min har det, og bebivennen min, og hunden, det er viktig. At jeg kan være en inspirasjon, en glede og en berikelse for de som bor i hjemmet mitt, og de jeg omgås daglig, det er det som betyr noe for meg. Neste gang jeg møter en bekjent eller en venn jeg ikke ser så ofte, så har vi tilogmed noe å prate om. Høhø.

Flere av de jeg har fortalt det til har blitt helt sjokkerte. «HVA?! Har du sletta deg fra facebook? Hvorfor det? Herregud, hvorfor? Hvordan skal du holde kontakten med alle da? Og bloggen, du har jo mange likes!» Mm. Ikke sant. Jeg har fjerna profilen min fra et nettsted. Jeg er ikke død. Jiises, det har jo tatt helt av. «Tenk deg godt om før du gjør det!» Hva? Tenke meg godt om? Dette burde være en bagatell. Folk tar meg ikke seriøst en gang, de regner med å se meg der inne igjen før karantenetiden er over. Jepp, sletting av facebookkontoen innebærer fjorten dagers karantene, hvor profilen og alt innhold er stengt, men all info ligger lagra, slik at du kan logge deg inn igjen og opprette alt i løpet av fjorten dager. Om man ikke logger seg inn, slettes det. Tenk det. De har gjort det enkelt med tilbakefall. Det sier noe om at de har opplevd mange tilbakefall, gjør det ikke? Det har blitt et dop nærmest, med muligheter for avhengighet, misbruk, abstinenser og tilbakefall. Sier litt om hvor stort det har blitt, hvor langt det har gått. Det ekke enkelt å slette profilen heller – inne på facebook kan man deaktivere den, men det er omternt det. Jeg måtte google «hvordan slette facebookprofil permanent» for å finne en link som gav meg mulighet. Jeg poster den nederst her jeg, så har dere den om dere også er slitne av alt sammen.

Nei, jeg behøver ikke å vite hva du gjør hele tida, og ærlig talt, har vi ikke egentlig en mye større interesse av å fortelle hva vi selv gjør enn å lese hva andre gjør? Vi bruker facebook til å høyne oss selv, til å skryte til flest mulig. Vi poster de fineste bildene, skriver de morsomste statusene, venter på likes, føler oss vellykkede når vi får dem og blir usikre og nedstemte om ingen der ute klikker «liker» eller kommenterer.  Facebook er et kontrollsamfunn vi kaller sosial plattform. Det har blitt en plass hvor vi har tenkt at vi bedriver sosial omgang, mens vi virkelig sitter ved en skjerm. Vi kan sitte alene og være megasosiale. Jeg liker det ikke, liker ikke idèen. Det trekker fokuset vekk fra virkeligheten, vekk fra hverdagsmagien og vekk fra de faktiske forholdene vi lever i. Prestasjonspresset florerer, og ekspanderer vannvittig på slike sider. De med fine kropper poster bilde av det, de med nydelige hjem poster bilde av det, de som baker lekre kaker poster bilder av det  og de som har et vakkert barn poster bilder av det. Når vi får det beste servert fra så mange, vil vi til slutt sitte igjen med oppfatninga om at alle er perfekte på alle områder. Derfor må vi også være det. Og der går’e gæli gitt, her blir det skjeivt. De med rålekre kropper har det kanskje mæd rotete, og de med lekre bakverk har kanskje ikke snøring på hvordan de skal kle seg. Vi har våre styrker og våre svakheter, og når alle fronter sine forskjellige styrker på samme plattform blir presentasjonen ganske skrudd. Det er så lett å sitte igjen med følelsen av utilstrekkelighet. Jeg har det sånn hver gang jeg åpner et typisk magasin, for i sånna magasiner gjør de det samma – fronter de beste du kan kle deg i, det beste du kan gjøre for huset, de mest omsorgsfulle personene, de fineste møblene, den beste treninga og den mest smakfulle maten ved siden av reportasjer om viktigheten av å elske seg selv og nyte livet. Det blir utrolig vanskelig. De fleste av oss kan gjøre mye av det helt etter boka om vi vil, men ingen av oss kan gjøre alle tingene etter boka på èn gang. Husk det.

Jeg er litt sånn antiskjerm av meg, og har noen linjer jeg syns er fornuftige og som jeg forsøker å følge sånn nogenlunde. Jeg er hjemme i perm nå, og tilbringer store deler av dagen min hjemme i huset mitt, men tv, det brukes ikke. Jeg ser på tv kanskje to timer i uka, ofte mindre. Kjæresten min bruker den litt til fifa, ellers kan vi godt sette oss ned med en skikkelig film og en bolle poppis – det er sånt jeg syns er koselig, og da bruker vi tv’n med rette. Det er virkelig en luksus å ha egen tvstue – i alle fall med det beistet av en tv vi har, en sånn dritsvær en som man kan prate til, se 3D og surfe på nett med (ja, det er ganske fett sånn innimellom, og det er så artig for det er helt utrolig utypisk oss å eie noe sånt. Ja, vi fikk den.) – og jeg nyter å ha en tvfri stue som brukes til hverdags. Formidabel løsning for oss, med andre ord.  Vi har en stasjonær PC på et eget arbeidsrom i annen etasje, slik at det ikke skal være en skjerm som flyter rundt om kring og skjermer seg, og jeg har som sagt iPhone, og trives ikke med meg selv om jeg fikler med den foran ØrnØrn. Jeg ønsker meg å  mindre iPhoning fra meg sjæl, og jobber med saken.  Jeg som er så opptatt av å være tilstede, jeg syns det er slitsomt med skjerm. Om tv’n står på, så blir oppmerksomheta mi dratt mot det, uansett hva som står på. Derfor foretrekker jeg å ha den av. Sort og fin, hipp hurra. Jeg skulle nok klart meg strålende uten tv jeg, men det finnes gode programmer også, nyttige og lærerike og avslappende programmer, og det syns jeg man skal se på. Da kan man skru tven sin på. Og så kan man skru den av etterpå. Det finnes tross alt mer ræl og reklame og visuelt piss enn nyttige programmer, og alt det kanaliseres inn i hodene på voksne og barn over hele verden. Nå er jeg også passe motstander av tv og barn, og det er jo også en bidragsfaktor. Han derre søte sjarmøren min skal få se barnetv altså, og vi skal kose oss med filmer og slikt, det syns jeg er hyggelig, men sånn barnevakt-tv er helt uaktuelt for meg. (Igjen, litt er ikke skadelig. Slapp av. Det ordner seg. Det blir bra folk av de fleste. Vi har alle våre greier, og dette er en av mine. Senke skuldra, du er fortsatt en god mor selv om tv’n står på. Hurra.)

Vi har alle et valg. Når det gjelder facebook har jeg tatt mitt valg, og jeg er ute. Jeg gjør det sånn fordi det er mitt ønske, og det er det jeg føler passer meg best. Facebook lever videre, og mange lever helt greit i den verdenen, men jeg vil ikke være med mer. Jeg ønsker meg meg mye heller besøk en fredagskveld og skrævl over et glass rødvin enn en «like». Jeg kan godt bake litt også, men du får ikke se hvor deilig det ble før du er her. Fnis.

Slettings til tryneboka kan du gjøre her, hvis du har lyst.

Jeg syns detta er deilig, skikkelig deilig. Et fabelaktig steg i riktig retning, tro mot min egen livsfilosofi. Bloggen får bli, for den hjelper meg på veien. Her får jeg formulert meg, tatt meg en pause, satt meg ned og skrevet. Det får jeg noe igjen for føler jeg, noe annet enn sladder. Her inne kan jeg ikke måle meg selv opp mot andre slik jeg gjorde på fjesboka. Det er sunt. I alle fall for meg. Det er lett å himle med øynene og drite ut noen som har ytret et bilde eller en teit tanke på facebook altså, når man sitter godt skjult bak en skjerm langt unna vedkommende. Jeg vil ikke være slik lenger, og gjør det enkelt for meg sjæl. Adjø facebook. Din tid er over.

 

 

litesmil litesmilto

Slitsomme feminister og behovet for sitronbrus.

20 jan

Nå har de begynt igjen. La meg få lov til å introdusere dere for en viktig sak innen feminismedebatten – de finnes to typer feminisme:

1. Likhetsfeminisme.

2. Forskjellsfeminisme.

La oss bare avklare dette til verdens ende; jeg er forskjellsfeminist, ikke antifeminist. Jeg elsker jo å være kvinne. Men jeg kan ikke fordra likhetsfeminismen. 

Likhetsfeministene går rundt i røde strømper, sprenger seg sjæl med jevne mellomrom, kjører traktor mens de hater at de ikke er menn. De hater menn, mannlig makt, mannlige egenskaper og mannlige menn, men elsker kvinner med mannlig makt, kvinner med mannlige egenskaper og mannlige kvinner. Hver gang jeg ser en erkefeminist in action føler jeg med nedgradert, undervurdert og misforstått. Likhetsfeministene har gjort kvinner til et offer, og idolisert mannsrollen i den grad at alle kvinner burde være menn – men nøyaktig samme utgangspunkt, muligheter og evner. Kjønn spiller ingen rolle for likhetsfeministene, så lenger det er det mannlige.

Forskjellsfeministene setter pris på kvinnen som en kvinne. Kvinnen skal være feminin, har typiske kvinnelige egenskaper som empati og god forståelse av omsorg, være en god mor og leve i dynamikk med mannen. Kjønnene er like mye verdt, men de er forskjellige og disse forskjellene bør tas vare på og dyrkes. Det er distinkte forskjeller mellom mann og kvinne, og forskjellsfeministene ønsker å ta vare på disse, i tillegg til å verdsette dem. Ingen mann kan noen sinne erstatte en kvinne. Ingen kvinne kan erstatte en mann.

Vi skal være forskjellige, og vi skal sette pris på forskjellene.

Ta dere en sitronbrus og pust med nesa. Jeeze.

Kjære NAV

11 jun

Takk for alle stønader. Takk for alle tilbud. Takk for alle motvillige behjelpeligheter. Takk for dine saksbehandlere og såkalte veiledere som får oss til å innse verdien av nøktern høflighet i våre andre medmennesker på en daglig basis. Takk for alle de fine skjemaene som beriker våre liv, takk for utfordrende formuleringer og takk for engasjerende frister. Ingen instans i dette vakre landet har trenet folket til å gå i bane rundt et postkontor bedre enn deg, ingen har sørget for at frimerkebestanden har holdt seg like godt som du har, og du har en stor del av æren for at postsystemet enda ikke er fullstendig digitalisert.

            Kjære NAV. Takk for at du sørger for at jeg er i kontakt med mitt følelsesliv, og at du bidrar til å holde både mestringsfølelse og selvrespekt på et moderat nivå til alle tider. Jeg har lært meget om meg selv, men ingen ting har jeg lært så grundig som det faktum at jeg ikke er det tolmodige mennesket jeg håpet at jeg var.

Ditt største talent, kjære NAV, er og blir din evne til å gjøre fantastiske ordninger for folket til en kamp vi kan vokse i som mennesker – en kamp hvor man selv må vite sine rettigheter og juridiske restriksjoner, en kamp hvor man enten må gro bein i nesa eller sulte ihjel, en kamp hvor de sykeste blir helt nødt (og blendet av ubesudlet motivasjon på veien!) til å mobilisere noen krefter til å komme igjennom en deilig og, ikke mer enn nødvendig, kreativ prosess i form av blekk, formalia og nummerkombinasjoner du ikke engang visste du hadde knyttet til deg. Det er godt at noen her i denne verden sørger for at ingen ting går av seg selv.

Jeg er dessuten sikker på at forholdet mellom fastlege og pasient blir både tettere og mer pågående som følge av deg NAV, og du er en byråkratisk tørketrommel som vil gå rundt og rundt til evig tid – det er ingen som vet hvordan man skal skru deg av, for prosessen er så lang at livet ikke strekker til, behandlingstiden skal være en seks-åtte uker på papiret, men det er greit NAV, vi vet hvordan du jobber. Takk for de kronene du skal utbetale til oss i de kommende ukene, takk for din uutgrunnelige godhet og velviljen du utlyser slik at jeg kan være hjemme med min nyfødte sønn og i tillegg være nogenlunde kledd, varm og mett. Det er greit at jeg må hente inn legeerklæring en femten, seksten ganger, det er greit at jeg må klø meg i hodet i ren desperasjon, det er greit at jeg og min kjære til tider får muligheten til å teste hvor solid vårt forhold faktisk er som følge av disse helvetes skjemaene, det er greit NAV, det er greit, jævlig greit er det faktisk, forbanna og forpult greit for helvete. For NAV, jeg må ha disse pengene, så derfor er det greit. Helt greit.


NAV, vi kan ikke leve med deg, og vi kan ikke leve uten.

Mvh,
hormonell gravid i gang med permisjonsøknadene.

Hva er galt med sorteringssamfunnet?

17 apr

I dagens VG står det en artikkel om at SV og Audun Lysbakken nå sier ja til å tilby alle kvinner i Norge tidlig ultralyd. Jeg anbefaler’ræ å lese igjennom artikkelen før du leser igjennom resten her egentlig, hvis du ikke er oppdatert på denne debatten. Jeg er jo dritpreggis nå, og dermed ser jeg på meg selv som høyaktuelt for å kommentere en slik debatt selv, så det tenker jeg å gjøre. 

«Sier ja til tidlig ultralyd»

Personlig syns jeg dette er fornuftig. Det å få muligheten til å vite at det er liv, til å få se hva det er som vokser der inne og til å kunne få en slik god mulighet til å omstille seg og til å glede seg til mors- og farsrollen syns jeg rett og slett er fabelaktig. Det er de etiske spørsmålene som derimot har blitt viktige i denne debatten, og med god grunn.

Hva skjer om man sitter der som nygravid, i ellevte uke, og får høre at nakkefolden er såpass tykk at man mistenker Downs syndrom? Eller man ser andre betydelige avvik? Da blir man jo nødt til å revurdere litt, tenke seg om å ta en avgjørelse. Og det er denne avgjørelsen som motstanderne ikke syns at er opp til hvert enkelt menneske. De kaller det begynnelsen på sorteringsamfunnet.

Jo mer jeg tenker over det, jo tydeligere blir det for meg at sorteringssamfunnet har eksistert til alle tider. Forskjellen mellom nå og da er at vi nå tror det er vi som sitter med makta. Typisk menneskelig, og overstadig arrogant. Før ordnet naturen opp selv – de barna som ble født med alvorlige feil og sykdommer, de døde som spedbarn. Fra naturens side er det naturlig at de svakeste ikke overlever. Og i dag sitter man her og snakker om hvor unaturlig det er å benytte seg av ultralyd for å finne slike avvik. Jeg får det ikke til å henge på greip! Hvis du ser det fra den synsvinkelen jeg presenterer her, så er muligheten til å avbryte et svangerskap i ellevte uke utelukkende grunnet sykdom o.l. et fantastisk, evolusjonsmessig fremskritt. Kvinnen slipper å bruke tid og krefter på å bære frem et barn som ikke er levedyktig. Det sparer moren, barnet og samfunnet, og kvinnen og mannen kan hoppe til køys langt raskere for å forsøke på nytt. Det er en fordel.

Nå i dag har teknologien gjort det slik at vi har vært nødt til å ta en del andre etiske valg. Her i Norge, og i vesten generelt, er vi livredde for døden. De eldre skal holdes i live til enhver pris, og dødssyke spedbarn blir reddet fra døden, til et liv i medisiner og tilrettelegging. Her til lands blir vi født inn i retten til liv. Og aldri har jeg sett noen tvilholde sterkere på noen rett enn akkurat denne. Ingen tør å la et annet menneske dø. Det ville føles galt, og andre vil reagere med sjokk. Om du føder et barn som aldri vil utvikle seg noe særlig, som mangler det meste både psykisk og fysisk, og som må inn og ut av sykehus jevnlig for å holde smerter og livet nogenlunde i sjakk, så er det alikevel uhørt å la barnet dø. Hvor er det naturlige i dette? Fordi vi har kunnskap og mulighet, så skal vi, må vi, bør vi. Vi kan ikke godta den naturlige veien å gå, fordi den er for hard. Vi mennesker er ikke naturlige lenger, så ikke kom her å rop så høyt om hvor unaturlig det er å velge bort et sykt barn, ufødt eller levende. Det er like unaturlig, eller naturlig, som å holde det i live, selv om det aldri kan leve. 

Når det gjelder Downs syndrom, så er dette er nokså mild lidelse som de fleste kan leve greit med. De kan bo i egnede hjem, kommunisere på et ok plan og oppleve glede og smerte. De har et annet syn på livet, og vi har en del å lære fra dem. Alikevel syns jeg at det skal være helt legitimt å velge å ikke bære frem et slikt barn på grunnlag av en risikovurdering i ellevte, tolvte uke. Det er faktisk en feil, et avvik, og de grunnleggende menneskelige instiktene føler en viss avsky for slikt, fordi det ikke er en optimal måte å reprodusere seg på, eller en god person å reprodusere seg med. Det handler ikke om å ha dårlig moral eller lunken etisk forståelse, det er bare stålnatur som spiller inn. Det er de samme instiktene som gjør at vi tar avstand og ofte reagerer med redsel eller avsky når vi ser et menneske som tydelig har en skrue løs, eller noen som har et gapende kjøttsår i fjeset. Det er det faktiske menneskelige som sitter så hardt i oss at vi ikke kan gjøre annet enn å i beste fall skjule reaksjonen vår, selv om vi vet at mennesket bak kan være et bra menneske. For vi har lært at vi ikke skal dømme, men sannheten er at det er nettopp vår evne til å dømme andre som holder oss i live, og som har holdt oss i livet i tusenvis av år. Det er der fortsatt, og det ergrer meg så at det har blitt skammelig å følge det.

På et annet sted i artikkelen sier Lysbakken at de er opptatt av at det ikke sendes et signal om at barn med funksjonshemming ikke bør bæres frem. Det er politisk korrekt, fryktelig etisk og innmari søtt. Men målene vi jobber mot, alle sammen, er få føde friske, sunne jente- og guttebarn, som kan vokse opp, betale sin skatt, få sunne fine barn og føre slekt og tradisjon videre. Jeg tenker for meg selv at utsagnet til Lysbakken er helt tomt. Hele verden, all natur, alle helsebøker, alle leger, alle kvinner, alle menn – alle sammen sender ut signaler om at det vi helst ikke vil ha barn med funksjonshemminger. Det er naturen. De svake dør. Det er dyrisk, og det er så lenge siden vi mennesker nektet for at vi er dyr. Naturen er noe vi bruker, og vi tror vi er naturlige når vi drikker økologisk te.

Jeg tenker definivt for mye. Misforstå meg ikke, jeg ønsker ikke å bo i en hule, se mine svake barn dø og spise urter mens jeg danser regndans. Jeg vil ha neglelakk og internett, og se på Game of Thrones og gå på ultralyd. Jeg setter det litt på spissen her, men jeg står for alt jeg har skrevet. Vi må ha litt mer natur om vi skal argumentere for hva som er naturlig, og så må vi ha litt mer aksept og litt mindre frykt om vi skal sidestille alle mulighetene våre. At det bare ble født 21 barn med Downs syndrom i Danmark er fabelaktig eller skremmende – alt ettersom hvilke synspunkter man har. Andre mennesker kaller meg kynisk, og jeg kaller meg et menneske med et evolusjonsmessig blikk på livet. Det byr til tider på problemer, men en god diskusjon kan man alltid lære av. Og å lære seg noe nytt, det er nyttig. (Krangling derimot – enda morsommere, men totalt unyttig.)

Så rusler jeg rundt og diskuterer viktige ting med andre mennesker, og etterhvert blir det blir snakk om å velge bort barn basert på kjønn og øyenfarge. Da må jeg rope litt høyt, for det syns jeg overhodet ikke noe om. Der går grensa for meg. Jeg er for tildig ultralyd før abortgrensa setter inn når det gjelder alvorlige avvik, sykdommer og andre elementer som kan spille inn på livskvaliteten både til barnet, familien og apparatet rundt, men ikke til fjåserier. Om du ikke kan være fornøyd med et blåøyd barn, så bør du ikke ha barn. Da er ikke verdiene dine der de burde være. Vi skal ikke kaste bort gode liv. De er så dyrebare.

I morgen har jeg for øvrig ultralydundersøkelse på sykehuset. Jeg er nå halvveis i mitt svangerskap, og jeg vet ingen ting om mitt ufødte barns helse, fordi jeg ikke har valgt å ta en privat tidlig UL. Om jeg i morgen finner ut at det er noe alvorlig galt – ikke dødelig, bare alvorlig – så har jeg ingen andre valg enn å bære frem mitt barn og å forberede meg. Og om de finner en feil som er dødelig, så kan det hende jeg har gått halvveis i dette svangerskapet for å måtte avbryte det nå. Det er en risiko alle kvinner tar hver eneste gang der går svanger, og det er naturlig. Skremmende, overveldende og stort, men naturlig. Man har ingen garanti. Noen kan kanskje i fremtiden få vite det litt før på statens regning, og kanskje må de ta sitt livs vanskeligeste avgjørelse. Det blir ikke enkelt. Det er en utrolig kompleks sak, med mange sider og mye følelser. Men i vår teknologiske og individuelle verden syns jeg at man skal ha valget i sin egen hånd. For uansett hva vi gjør, uansett hva vi velger, så er det ingen tekonologi som kan gi oss fullstendig sikkerhet. Det eneste som er hundre prosent sikkert i dette livet er at vi skal dø. Det er det eneste vi egentlig vet. Og godt er det. Vi hører til naturen alikevel.

Jakten på intetkjønn – det ekte mennesket

12 apr

Her sitter jeg, i fred og ro, etter en lang fin tur med min kjære hund. Så logger jeg på litt, leser over noen nyheter og kommer over en artikkel som jeg kan lese med stor fornøyelighet. Jeg har lyst til å være veldig saklig og argumentere godt, men jeg har også rett og slett lyst til å le. Ganske høyt, og ganske lenge. For dette er latterlig, og helt bak mål. 

Mødre bør jobbe fulltid

Martine Aurdal mener her at vi skal ignorere kjønnet vårt. Kjempeidè altså, helt storveis! Hvem trenger forskjeller her i verden!? La oss bare blende alle inn i en stor masse, avle frem barn som er nøyaktig 50/50 maskuline/feminine i tankesettet sitt og som liker både dukker og bilbaner.

Jeg er fullstendig overbevist om at det finnes en fantastisk kjønnsforskjell. Selvfølgelig gjør det det. Jenter liker å leke med dukker fordi det appelerer til en kvinnes sterke senter for emosjoner og empati. En kvinnes største oppgave er å ta vare på sitt avkom, å leve med og rundt og for barna sine resten av sitt eget liv. En mann har sterkere senter for språk, logikk og rasjonalitet, samtidig som de er stekere fysisk bygget, og dette er fordi de skulle ut på jakt, hente materialer og beskytte sin egen flokk. De knytter seg også til barna sine, fordi evolusjonen er bygget på det grunnlaget at man er villig til å ofre sitt eget liv for å berge sine egne gener i den neste generasjonen. Dette er kanskje ikke spesielt romantisk, men det er sannhet. Alle andre arter lever slik den dag i dag, det er bare oss mennesker som har lekt oss litt på veien. Og veien har vært lang og rar, og mannen har undertrykket kvinnen, kvinnen har undertrykket andre kvinner, og undertrykkede kvinner har undertrykket andre kvinner. Hur-ra.

Noen kvinner fikk til slutt nok her i Norge, de demonstrerte litt og elsket sitt mensblod i offentlighet, og sørget for å få stemmerett, like rettigheter og gode muligheter. Takk for det – det mener jeg. Så lurer jeg på hva i helvete det var som skjedde. Når gikk vi fra «like rettigheter» til «allekvinnerbørværemenn»? Feministene i dag sutrer så fælt, og de har skapt en kjempeblest om hvor ille det er å være kvinne. I steden for å opphøye kvinnens rolle i samfunnet og ære alle de tingene vi er best på, så har de tråkket oss ned i gjørma og roper med sinte stemmer at det er urettferdig at de er født som kvinne. Det er, som man sier, ikke bra.

Personlig er jeg en sånn som elsker å være jente. Jeg liker å forbeholde meg retten til å grine av kliss og jeg verdsetter forskjellene mellom kvinner og menn høyere enn noe annet – mest fordi jeg veit at det ikke hadde vært no særlig til folk av meg om det bare var kvinnfolk rundt om kring her. Vi overanalyserer, overtolker, hvisker, tisker og griner, og jeg er så til de grader sikker på at enhver kvinne trenger en mann for å lære seg  litt om hvordan denne verden egentlig fungerer, akkurat som en mann trenger en kvinne for å lære seg familiære relasjoner og å ta vare på følelser. Jeg trives dessuten best med mannlige ledere i jobb- og studiesammenheng – rett og slett fordi mitt inntrykk er at de har bedre kontroll når det gjelder å lederegenskapene sine, det er langt mer hard jobbing, det er tydeligere krav og mye mindre albuing for å komme seg til topps. Jeg foretrekker mannlige leger ovenfor kvinnelige, men når det gjelder jordmødre og gynekologer vil jeg helst at de skal være kvinner. Hadde jeg vært i motebransjen, hadde jeg nok foretrukket homofile, feminine menn og kvinner som make-up artister og stylister, skulle jeg jobbet i nordsjøen hadde jeg helst sett for meg en mannemann eller en særs maskulin kvinne som min sjef. Og, for all del, skulle jeg på hundekurs hadde jeg foretrukket at instruktøren selv hadde erfaring med hund, det blir kriteriet der. Er det egentlig så stor forskjell? Det er faktisk ingen skam å foretrekke et kjønn over et annet i visse sammenhenger. Det er ingen skam.

Men altså, spørsmålet er nå engang hvorfor er det kjønnsforskjeller i samfunnet? Født sånn eller blitt sånn? «Blitt sånn!» roper feminister som Martine Aurdal. De skriker og skråler om at det ikke er naturlig. Og da spør jeg, jaha, når ble det sånn? Vi kan vel se forskjellige kjønnsrollemønstre så langt tilbake vi bare orker. Så hvis det har vært sånn i, la oss si, sekstifemtusen år, er det ikke litt urettferdig at feministene tar fra oss muligheten til å rope «Født sånn!» da? Fordi det ikke var sånn de første ti tusen åra, liksom. For det er der den faktiske forskjellen ligger. Femninistene mener at det er samfunnsbestemt hvordan vi tar på oss rollene nå til dags, altså «blitt sånn». Jeg mener at når man blir født inn i et rollemønster som har vart i tusenvis av år, ja for faen, da blir du faktisk «født sånn». La oss ikke glemme at vi forandrer oss med tiden. Gener blir byttet ut, styrket og svekket, og slik gjekk no dagan. 

Noen ganger er jeg temmelig sikker på at menn ikke føler seg truet av kvinner fordi de vet at det finnes en forskjell. Det er få menn som kunne tenke seg å leve et liv uten kvinner, og så og si alle menn er avhengige av en kvinnes omsorg – gjerne hele livet. Men vi kvinner, vi skal liksom føle oss truet, og være redd for at vi ender opp ubrukelige og uten verdi. Det er en absurd frykt. Årntli jentete. Det ekke menn som har skap den frykten, det er garantert no kvinnfolk. Og så begynte vi å bli redde, og psyken vår hjalp oss med å finne tegn og etterhvert ble vi underdanige i hundrevis av år fordi vi var så redde for at det var sant. Hva om kvinnene bare hadde ledd mannfolka i fjeset på sammen måte som de ville ledd av oss, når de ymtet frempå at vi «bare var kvinner for en manns formål». Da hadde nok mye vært annerledes. Det er på tide å ta ansvaret selv, og slutte å skylde på mennen som undertrykket oss. Når jeg tenker meg om, er det vel på tide å slutte å rote rundt i den gamle historien og begynne å se fremover. Hvor er det dere vil, dere selvantennelige feminister? Hvor?

Pippi du liksom.. Det skader ikke å la barnet utvikle sine naturlig egenskaper. Vi skal ikke tvinge guttejenter til å bli jentejenter, eller jentegutter til å bli guttegutter, men vi trenger heller ikke å presse så dramatisk den andre veien. Så om jentungen til Martine Aurdal kjøper push-up BH i sjetteklasse, blir en rosablogger og elsker Hello Kitty, hva så? Hva om hun velger å bli husmor etter at hun har fått sitt første barn? Den eneste som føler seg dårlig av det vil være hennes mor. Vi andre vil akseptere at hun har blitt den hun har blitt. Så slapp av, pust med nesa, for det ekke så himla farlig.

Oioioi, her ble det såklart mange meninger og mye engasjement. Egentlig orker jeg ikke å bli så veldig engasjert, jeg vil heller bare le av det og putte en finger i nesa og leve mitt fine, jentete liv. Jeg skal være hjemmeværende så lenge jeg kan med mitt barn. Det er det viktigste for meg. Det er min jobb. Hvorfor det skulle være en dårligere jobb enn noen annen, det får du spørre feministene om, for det har ikke jeg svar på. Husk nå det dere, at det ikke skulle vært et eneste mindreverdighetskompleks forbundet med å tjene mindre penger enn sin mann, fordi du gjør mer husarbeid en ham og bruker mer tid på barna deres – det er vårt største tap, at vi lever i en tid hvor vi har blitt pumpa til å tro at det er en dårlig status. I mine øyne er det en krevende og viktig jobb, og det er mitt ansvar å ta den. Og jeg gleder meg.

Hurra.