Hvorfor jeg ikke døper barna mine

7 mar

Ingen av mine barn er døpt. Vesla er nå tre måneder, og mange spør om når og hvordan vi har tenkt til å arrangere dåpen. Når jeg svarer at hun ikke skal døpes, får jeg som regel et «hvorfor ikke?» i retur. La meg forklare.

Hva er egentlig en kristen dåp?
Først og fremst er en barnedåp i Den Norske Kirke (heretter Dnk) en rituell handling hvor man innlemmer barnet i guds rike. La oss gå litt inn i hva som faktisk menes med en barnedåp.

«Når et barn blir båret til dåp blir vi minnet om at ingen kan bære seg selv. Gjennom dåpen blir vi en del av et fellesskap som strekker seg over hele verden – og gjennom alle tider. Det er en markering der barnet har alle sine viktigste støttespillere rundt seg, og der Gud lover å følge barnet alle dets dager.»

Først og fremst forsøker kirken her å gi inntrykk av at dåp handler om fellesskap, støtte og samhold. Gud dukker ikke opp før i siste setning, og da etter at det er nevnt at barnet har alle sine viktigste støttespillere rundt seg. La meg bare presisere med en gang at fellesskap, støtte og samhold ikke har noe som helst med religion å gjøre. Det har med menneskelighet å gjøre. Vi må slutte å snakke om «kristne verdier». Disse kristne verdiene – nestekjærlighet, tolmodighet, medmenneskelighet og så videre – handler ikke om religion eller gudstro. De handler om mennesker og menneskers evne til å danne relasjoner som grunnlag for samarbeid. Uten samarbeid og tillit utrydder vi oss selv i løpet av neste uke (udokumentert påstand fra min side dette her altså), og disse verdiene er et resultat av biologisk utvikling, bedre kjent som evolusjon. De som ikke tok vare på andre ble ikke tatt vare på og døde ut. Kristendommen stjal disse verdiene litt, men nå er det på tide å levere dem tilbake.

«Jesus døpte ikke, men utfordret mennesker han møtte til å være sammen med ham og følge ham. Etterfølgerne til Jesus fikk i oppdrag å gi dåpen videre til mennesker over hele verden og å undervise om guds gode vilje med menneskenes liv.»

Vi får innrømme at dette fiksa de med glans. 62% av barna som fødes i Norge blir døpt. Godt over halvparten med andre ord, selv om andelen synker jevnt og trutt. Jeg håper vi får den ytterligere ned, og at vi tar et mer bevisst standpunkt enn å bare la det hvile på tradisjon. Å la ting gå sin vante gang med «tradisjon» som grunnlag og øverste argument er hverken nyttig eller spesielt fornuftig, bare lettvint. I denne påstanden ligger det også et kreasjonismetroll som lusker i bakgrunnen, og om man er interessert i å lese mer om gud og hans vilje, så kan man jo alltids ta en titt i det gamle testamente. Dersom gud skulle vise seg å eksistere, skal jeg stille det samme spørsmålet som Stephen Fry engang har uttalt at han skal si, dersom han noen gang møter gud; «How dare you?» (How dare you create a world in which there is such misery that is not our fault? It’s not right. It’s utterly, utterly evil. Why should I respect a capricious, mean-minded, stupid God who creates a world which is so full of injustice and pain?)

«I bibelteksten som blir lest i dåpsliturgien, sier Jesus: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matteusevangeliet kapittel 28, vers 18-20).»

Jeg mener først og fremst at religion er et overgrep. Videre mener jeg at dersom man ønsker å døpe barna sine, så bør man være troende. Om man skal gi sitt barn til en avdød fyr som har all makt i himmelen og på jorden bør man faktisk tro på dette. Om du er kristen og syns at indoktrinering er helt ålreit (fordi kristendommen er det eneste rette og det er viktig at barna dine lærer hvordan de skal leve så de slipper å havne i helvete), så finnes det en viss logikk i det som gjør det forståelig at du ønsker å døpe ditt barn og oppdra det i den kristne tro. Dersom du derimot ikke tror på gud og det som står i bibelen og likevel velger å døpe barnet ditt i en kristen seremoni, da kan det hende det er på tide å tenke seg om og stille seg spørsmålet «hva er det egentlig jeg ønsker med en dåp?»

Jeg syns ikke spedbarn skal meldes inn i noe som helst mer inngripende enn Liberoklubben eller Go’boken. Å melde forsvarsløse mennesker inn i en organisasjon med fundamentale sett med regler for hvordan man skal leve sitt liv uten ett eneste kritisk blikk på egen virksomhet, mener jeg er moralsk forkastelig. Skal vi også melde våre nyfødte barn inn i de politiske partiet vi støtter? Skal vi  opprette ABF (arbeidernes babyfylking), Veldig Unge Høyre og Grønn Baby? Hvorfor skal vi, i 2015, oppdra barna våre til å tenke selv, ta bevisste valg, følge med i tiden og se hvordan samfunnet endrer seg før de tar et standpunkt? Jo, fordi vi er relativt fornuftige. Vi er bare så jævla opptatt av tradisjoner.

Hva ønsker vi egentlig med en barnedåp?

Jeg har ikke fått inntrykk av at folk flest arrangerer dåp for å hengi sin lille pudding til Jesus. Stort sett svarer de jeg spør at de arrangerer dåp for å samle slekt og venner, feire det vesle barnet, motta gaver og hygge seg med den utvidede familien. De har rett og slett bare valgt å være litt ukritiske, og det kan man jo forstå. Det er vi alle i ny og ne, men akkurat når det gjelder innmelding i en svær reiligion som bidrar til opptøyer, folkemord, skam og skyld for så mange mennesker utover våre landegrenser syns jeg det er greit å ta et aktivt standpunkt til. Kristen barnedåp er innmelding i den norske kirke og alt den står for, og dersom dåpen i alle hovedsak arrangeres for å skape en hyggelig arena i forbindelse med en stor livshendelse, finnes det et mye bedre alternativ; navnefest fra Human-etisk forbund. Det er en flott sermoni, og du slipper å hengi ditt forsvarsløse barn til systematisert løgn og fantasi. Du slipper fadder-ordningen (jeg har selv takket nei til å være fadder, fordi jeg ikke kan stå for det en fadder skal stå for. Har dere noen gang vært inne å lest om hva en fadders oppgaver er? Det burde ikke være en eneste ateistisk fadder der ute, for det er virkelig kristne greier), og kan feire et menneske, i stedet for et «guds barn». Og du trenger ikke være medlem engang, du kan tilogmed være medlem i et annet trossamfunn, og likevel velge en navnefest for barnet ditt. På Human-etisk forbunds hjemmesider står det dette om navnefest:

Seremonien er en feiring av barnet. I første rekke handler det om å feire at et barn er født og har fått sitt eget navn, en identitet og å ønske barnet velkommen til verden.

Du kan bruke dåpskjoler, invitere gamle besta, ha på deg bunaden, få sølvskje og ta fotavtrykk – uten å melde barnet inn i et trossamfunn og uten å måtte ha noe som helst med gud å gjøre. Gå en runde med deg selv og vær litt mer kritisk til valgene du tar på vegne av barnet ditt. Vit at det finnes et fullverdig alternativ i alle fall!

For øvrig mener jeg det samme om kirkebryllup. Og konfirmasjon.

Ellers vil jeg gjerne nevne at det er nedfelt i lov at alle har rett på en gravplass på gravlunden. Det trengs ikke meldemsskap i Dnk for å få plass på kirkegården. Du står fritt til å velge å ha en religionsfri gravseremoni fra Human-etisk forbund, og noen kirkegårder har også egne områder hvor jorden ikke er vigslet, dersom den avdøde skulle være opptatt av å ikke ligge i kristen jord. Dette er nok mindre viktig for de fleste humanister, for ord er ord og jord er jord. Jorda blir nok ikke mer kristen fordi en prest har sagt at den er det.

Og nesten helt til slutt – vi har ikke døpt våre barn, og vi har ikke holdt navnefest for dem heller. Vi har faktisk ikke gjort noe som helst av «velkommen-til-verden»-feiring, antageligvis fordi vi ikke har hatt noe behov for en slik feiring. Det går nemlig an å velge det helt bort også, om man opplever det som stressende å skulle arrangere et slikt kjempeselskap rett etter man har endret hele sin tilværelse ved å få et tilskudd til familien. Det er helt greit å være sermonisky. Det ekke så farlig. Barnet ditt klarer seg uten en sølvskje.

Og så, helt til slutt – hele 75% av landets befolkning er medlemmer av Dnk. Til alle dere der ute som er medlemmer uten å helt være komfortabel med å være en formell bit av guds rike; det finnes en app, utmelding.no, som gjør det meget enkelt å melde seg ut av kirken uten å måtte gjøre stort annet enn å følge instruksene på skjermen. Nå fungerer det også på det juridiske plan, og du vil motta en utmeldingsattest etter noen uker. Last ned og bli fri! (Det siste utsagnet der er ikke langt unna å være en parodi på dagens samfunn. Tviler på at slavene gikk til AppStore for frigjøring. Heia 2015).

Ha en god helg videre! Nå roper min fruktnøtt, så jeg er nøtt til å gå.

Kilder:

Informasjon om kristen dåp fra Den norske kirke

Intervju med Stepehn Fry. 

Informasjon om navnefest fra Human-Etisk forbund 

Informasjon om gravlegging fra Human-Etisk forbund

Statistikk for Den norske kirke fra SSB

 

Lyst til å høre en låt jeg har skrevet?

23 jan

God fredags formiddag!

Jeg sitter her og arbeider med Forvaltningsloven, så jeg gjør naturligvis helt andre ting enn det. En av disse tingene er å rote rundt i låtene mine, høre gjennom det jeg tidligere har gjort og bestemme meg for å dele med dere.

Jeg har alltid vært skadelig selvkritisk til meg sjæl når det gjelder musikken min. Dette har resultert i en usikkerhet som rett og slett har hindret meg i å tro på meg sjæl. Det er det slutt på. Nå har jeg laget meg en Urørtside, og så skal jeg etterhvert publisere noen flere låter, og stikke i studio og spille inn noen nye.

Denne låta skrev jeg da jeg fant ut at jeg var gravid med førstemann, altså i begynnelsen av 2012. Jeg er veldig fornøyd med denne. Den er soft og myk og snill og god – ganske annerledes enn det jeg som regel skriver. Jeg har gjort alt sjæl, det er derfor det litt varierende kvalitet – jeg er nemlig i all hovedsak vokalist og låtskriver, ikke nødvendigvis gitarist og produsent.

Ellers kan jeg si at låta bærer preg av å finne troa på at dette kommer til å gå bra. Jeg var i ferd med å bli helt frisk fra alvorlig psykisk sykdom da jeg ble gravid. Jeg tvilte ikke på at jeg hadde evner til å være en god mor, og jeg var takknemlig og glad, men likevel hadde jeg ingen garanti for at sykdommen min virkelig var over eller om jeg bare skulle falle sammen igjen. Jeg gjorde ikke det. Jeg er fortsatt frisk. Trykk på lenken under, så kommer du til Urørtsiden og låta spilles av for deg.

Take it in – Renate Podhorny 

Tekst:

I have lowered my shoulders

I closed my eyes so I could taste the proper taste

do you remember what they told us

we got all it takes

A cup of tea and the everydays

so aware of our little miracle within

the secret smiles and the gentle white-loved lies

we’ll share these moments before we let them in

before we let them

Take it in

Come lick the rain of my windows

dare to dream with me, dare to scream with me

so we’ll never know where the wind blows

but we’ll teach you how to love

we’ll teach you how to

Take it in

I’m not afraid

Fortell meg gjerne hva dere syns, enten her eller på Urørtsiden. Prekæs!

Ung mor?

7 jan

Jeg er fireogtjue. Jeg ser ut som om jeg er et sted i tjueårene, jeg er student og jeg liker tatoveringer og hodeskaller og jeg roter i klærne og blir lett usikker og sånne ungdommelige ting. Jeg føler meg ung, men i forhold til mange av mine jevnaldrende venner lever jeg et helt annet liv.

Jeg var på en liten visitt på en jentevors her for en ukes tid siden. Jeg hadde med meg et par Munkholm og ble et par timer, men likevel fikk jeg en bit av den deilige stemninga som oppstår når man møter igjen gamle kjente, senker skuldrene og prater om løst og fast. Det var veldig hyggelig. Vi pratet en del om det å få barn tidlig, og om hvordan livet mitt var i forhold til deres, og en av mine venninner avsluttet samtalen med å si «jeg ville byttet bort hele det livet jeg lever nå, hele sangkarrieren min, alt, mot det livet du har.  Jeg håper du vet det.» Jeg ble litt paff. Jeg er akkurat der jeg vil være i livet, men nå begynner også «resten av gjengen» å komme til det punktet. Unge, flotte kvinner midt i tjueåra – det er klart vår biologi roper på små nurk. Fruktbarheten er på topp. Og flesteparten av oss står midt i en utdanning, med deltidsjobber og bokollektiver og helgefyll og First Price pasta. Eller, når jeg tenker meg om, så er det kanskje ikke riktig å si «flesteparten». Men det er rimelig mange. Noen begynner tross alt å bli ferdige med utdanningene sine.

Mitt studentliv har ingen av de klassiske student-elementene, med unntak av ett – økonomien er trang som en ullgenser på seksti grader. Mannen jobber fullt, men det er vel ingen hemmelighet at man ikke blir rik i bokhandlerbransjen. Vi gleder oss alltid til januar og august, for da kommer de store utbetalingene fra lånekassa – endelig kan vi betale ned Master Card-gjelda og de pengene vi har lånt gjennom halvåret. Vi går aldri i pluss, det husker jeg ikke hvordan er lenger, men vi klarer å komme i null med jevne mellomrom. Da er vi fornøyde, og så begynner vi på’n igjen. Dette høres kanskje litt risikabelt ut, men sannheten er at vi har god kontroll og oversikt, og vil ikke falle så langt bak at vi ikke kommer oss på fote igjen. Likevel må jeg innrømme at jeg har brukt litt tid på å lære meg å leve slik – i begynnelsen fikk jeg helt angst hver gang vi dro kredittkortet, og det gjorde meg veldig sliten. Vi sløser ikke, vi kjøper mat og det barna trenger (og da handler vi stort sett brukt), og litt fôr til biskene våre, og «egenpleie» er deo fra butikken og en sjampo. Om det er et klesplagg vi virkelig trenger leter vi gjennom rekkene på Fretex. Vi holder oss uten anstrengelse til det nødvendige vårt hushold trenger, og etterhvert som jeg innså dette ble det enklere og enklere, og nå har jeg en bedre forståelse av det hele og er komfortabel med det. Jeg opplever ikke meg selv som fattig på noen måte, og når  det står hundreogåttifire kroner igjen på kontoen en uke før stipendet kommer, så javel, da fikser vi en uke på hundreogåttifire kroner. I det store og det hele handler all økonomi om prioriteringer, og så lenge vi velger å ha bil og hund, så velger vi bort shopping og forlystelser. Vi er så rike på så mange måter – vi eier huset vårt, vi har to friske barn og vi har hverandre. Dessuten er det en fase det hele, når jeg er ferdig utdannet og går ut i jobb kommer vi til å få sjokk når lønninga kommer. Hva skal vi bruke alle pengene på? Jeg liker det litt, det hele. Den rikeste følelsen av de alle er å ikke behøve å bekymre seg, å kunne ta økonomiske utfordringer med et smil mens vi lurer litt på hvordan vi skal få til dette her før vi legger en slagplan. Alle får mat og det de trenger. Det ordner seg. Vi er ikke fattige, det er bare ganske mange som er rikere enn oss.

Gjennomsnittsalderen for å få barn i Norge er ganske høy. Jeg har ingen oppdaterte tall, men jeg tror det ligger på rundt 29 år på landsbasis, og i Oslo veit jeg det har vært høyere enn i landet for øvrig, med omtrent 31 år. Dette handler om at vi helst vil ha alt på plass før vi begynner å få barn. Det er i utgangspunktet en fornuftig tanke, men den har kanskje tatt litt overhånd og overskygget alternativene i våre dager. Først skal man gjøre ferdig videregående (lurt). Så skal man et år på folkehøyskole eller i militæret (kjekt å ikke få barn akkurat da). Så skal man jobbe og reise (ålreit). Så skal man begynne å studere, feks en bachelor og leve studentlivet (ja, bokollektiv og helgefyll er kanskje ikke så bra kombi med barn). Så skal man jobbe litt (Kjekt med litt arbeidserfaring.) og så skal man ta en master (hm. Student igjen.) Og etter det skal man ha en god stilling, og så skal man kjøpe seg et flott hus. I tillegg må man på et eller annet tidspunkt ha funnet seg noen å få dette barnet med. Så hvor i alle verden skal familielivet starte?

Her er min mening om det; Det passer aldri. Har du en partner du ønsker skal være forelder til ditt barn, er det bare å slå seg løs. Løsningene finner du når du er nødt til å lete etter dem. Det er ikke rart mange ender opp over 30 før de får barn om de venter på en tid som skal dukke opp og være perfekt for familieliv. Den gjør ikke det. Man får det til å passe. Og man må jobbe for det. Omstendighetene i livet ditt er faktisk ikke så viktige, det eneste jeg mener er nødvendig er en god partner – en far eller mor som har kjærlighet og for deg og barnet. Ikke god lønn eller to hundre kvadrat. Det kommer. Det tar litt lenger tid å bli ferdig med utdannelsen kanskje, men den blir ferdig. Har du ikke funnet noen å stifte familie med derimot, så tror jeg ikke jeg skal råde deg til å slå deg løs. Det kan bli litt kronglete.

Mange mener at jeg er en ung mor, men vi har ikke egentlig begynt tidlig. Normalen er bare å begynne seint. 

Jeg ser mange fordeler ved å få barn i begynnelsen av tjueåra. Jeg var toogtjue da førstemann ble født og er fireogtjue nå. Det er relativt ungt med tanke på samfunnet i lever i, men rent biologisk er det supert. Kroppen tåler godt svangerskap og fødsler nå, og sannsynligheten for sykdom og komplikasjoner er lavere både under svangerskap og fødsel og både for mor og barn. Jippi. Den mest innlysende fordelen ved å starte i rimelig tid er naturligvis at man kan få så mange barn man vil uten å kjempe mot den biologiske klokka. Det er en del mennesker som har sagt til meg at jeg sannsynligvis orker mer også, siden jeg er ung og har overskudd, men dette kan jo ikke jeg påstå – jeg har tross alt ikke prøvd noe annet.  Å være småbarnsforeldre er nok slitsomt uansett alder, og det følger noen gode sider ved å begynne i godt voksen alder også. Man må jo få barn når man selv har lyst, og noen har ikke lyst til å leve familielivet før de er tredve eller femogtredve eller kanskje enda eldre. Det jeg opplever er derimot at mange på min egen alder virkelig ønsker seg barn nå. Det er opp til hver og en. Naturligvis. Jeg er i alle fall strålende fornøyd med min egen tilværelse og ville gjort akkurat det samme igjen. Med det sagt, så må jeg også innrømme at jeg har vært heldig. Jeg ble tross alt kjæreste med mannen i mitt liv som nittenåring. Ikke alle gjør det. Nå er vi en liten familie. Det er helt strålende.

Ellers regner de fleste som ikke kjenner meg med at Inga-Pinga er min første. Jeg får mange flotte tips og råd om hvordan jeg skal håndtere både det ene og det andre som kommer. Seinest i stad spurte kassadama på Kiwi om jeg var sikker på at jeg hadde tatt med meg riktig bleiestørrelse da jeg slang et par pakker bleier i romslig størrelse på båndet mens jeg bare hadde meg vesla. Godt å se at noen passer på.

Ha en fin kveld!

En hyllest til Cærris! (Retusjering og fotballfruer og menneskelighet og sånt.)

29 des

Retusjering er en uting. Det å stå frem å fortelle at man har retusjert bilder av seg selv, at man skammer seg over det og be om tilgivelse derimot, det er råtøft. Jeg finnes ikke interessert i dagens outfits, treningsøkter eller kostholdsgreier, men jeg digger at man kaster seg av sin høytidelige hest og innrømmer sine feil.  

Caroline Berg Eriksen skriver at hun retusjerte bilder av seg selv etter sårende kommentarer. Det syns jeg er forståelig. Vi tar til oss negativ kritikk, det oppleves ubehagelig og det er naturlig å forsøke å kompensere på et eller annet vis. At noe er forståelig betyr likevel ikke at det nødvendigvis er riktig, som når jeg kjefter på bikkja fordi toåringen maser, eller når jeg spiser sjokkis i steden for det jævla eplet når blodsukkeret er på bånn.

Alle mennesker pynter på sannheten. Jeg gjør det, og ikke bare av-og-til, men relativt ofte. Jeg svarer «bra» når noen spør meg om hvordan jeg har det, selv om jeg kanskje bare har det ok, jeg bruker mascara for å få øyenvippene mine mørkere fordi jeg syns det er penere, jeg bruker klær som fremhever formene mine fordi jeg syns jeg ser penere ut da. Dette er menneskelige ting. Vi presenterer våre gode sider. Med sosiale medier har vi fått mulighetene til å manipulere oss selv i langt større grad enn hva hverken fornuft eller virkelighet har godt av, så vi kan godt tone det hele ned litt. Likevel skal vi huske på at analog retusjering har vært bedrevet av mennesker så lenge menneskeheten har eksistert. Det er den der digitale manipulasjonen, tilgjengelig for alle, som gir overeksponering. Hadde vi besøkt hverandre hver dag, uanmeldt, hadde vi fått et bedre bilde både av hvordan vi ser ut, hvordan hjemmene våre ser ut og hvordan maten vi serverer ser ut. Vi er bare mennesker. Vanlige, sådan. Hverdagsmennesker i hverdagshjem med hverdagsmat, hverdagsbarn og hverdagsliv.

Å ha retusjert noen bilder på en blogg er ingen ting å gå i fakkeltog mot. En blogg av hennes kaliber gir vel strengt talt heller ikke inntrykk av å speile en virkeligheten slik de fleste av oss opplever den, og som leser har man et ansvar selv for det man velger å fylle sitt eget hodet med. Det vil alltid være mennesker der ute som vil vri virkeligheten på et eller annet vis, og vi kan ikke være passive, ukritiske mottagere som skylder på kilden når det viser seg at noe ikke stemte. Nå har ikke jeg fulgt denne bloggen noe særlig – hovedsakelig fordi den favner mine interesser like godt som en halv skive leverpostei – jeg får meg med det som når overskriftene. Det der etterfødselbildet for eksempel, det fikk jeg med meg. Og jada, det er ganske langt unna slik jeg så ut, og slik de fleste av oss ser ut, men jeg kan ikke sitte her og snakke om hverdag og virkelighet og forfekte de som har en litt mer glamorøs virkelighet enn meg sjæl. Jeg kan jo ikke sitter her og mene at bare de som har deigmager og nettingtruser skal få poste bilder av seg sjæl etter fødsel, bare fordi det er sånn jeg ser ut. Å se slik ut etter fødsel er tross alt virkelighet for noen det også. Det er artig å se på vakre ting, vi må bare forsøke å la være og føle oss nedverdiget og tråkket på fordi noen er bedre – for å få et gjennomsnitt må det nemlig være noen på topp og noen på bånn. De fleste av oss er dermed et eller annet sted i midten, og slik går dagene. Derfor er det fint at vi legger ut noen bilder vi også. Da retter vi opp inntrykket. Vi kan godt si at det er de med superhjemmene og superkroppene og superjobbene og supermaten som må bli mer ansvarlige og ikke legge ut slike bilder, men jeg liker å svare at vi ikke kan sitte her og slenge med leppa, og at vi heller bør svelge vår egen stolthet og vise frem våre gjennomsnittlige varianter. Når «noen andre» gir en skjev fremstilling av virkeligheten, burde ikke vi da forsøke å balansere dette inntrykket? På nittitallet var det de store medieselskapene som styrte det vi ble eksponert for, men nå derimot er den tilgjengelige for alle. Vi har makt. Så derfor kan vi også ta ansvar. Jippi.

Så, Caroline Berg Eriksen – jeg støtter deg i din menneskelighet. Godt å se at du også driter deg ut i ny og ne.  Du og jeg er tilsynelatende helt forskjellige mennesker, vi har sannsynligvis få felles interesser og vi lever helt forskjellige liv. Uansett syns jeg det er kult at du innrømmer å ha gjort noe idiotisk. Det står det respekt av. Og den respekten skal du få. Værsågod. 

Debatten om hva som er gode og hva som er dårlige forbilder går langt ut over dette. Her er det snakk om relativt små overtredelser, og ingen store saker. Jeg er av den sorten som blir ganske sliten av sånn selvhjelpsgreier – jeg mener at dersom det er noe man ikke syns er bra, så bør man heller stelle seg på en stol, tilkalle alles oppmerksomhet og si noe om det, i steden for å sette seg i et hjørne og forsøke å ikke la seg affektere og finne balansen og se på alle de grønne bladene og sånt – men vi må ta våre kamper litt etter litt. Vi begynner tross alt å bli ganske så drevne på å skille fremstillinger fra virkelighet. Vi vet at ting retusjeres der ute. Jeg er klar over at dette først og fremst handler om en løgn eller en usannhet, men det er ikke så annerledes likevel.

Jeg tenker noen ganger på innleggene mine om ærlig interiør, og syns at jeg får et viss innsyn i folks tankegang (fordi det ble lest tusenvis av ganger). Da jeg lot alt ligge, plukket opp kameraet og foreviget en hverdag, fikk det enorm respons. Det traff en nerve et sted. Innlegget ble hyllet for sin ærlighet av de fleste, men likevel fikk jeg drøssevis av kritikk for å leve som et svin. De drøyeste kommentarene gikk på at jeg var uskikket som mor, og jeg oppdaget lange tråder i diverse forumer som virkelig diskuterte hele mitt liv og min person på grunnlag av dette ene innlegget, og vet dere hva? Jeg ble omhyggelig utsatt for god, gammaldags drittslenging. Det som slo meg var hvor stor glede disse menneskene fikk av å plutselig oppdage en som hadde det mer rotete enn seg selv. Endelig ble de eksponert for en som hadde lavere standard enn seg selv, midt oppe i interiørbølgen. Det slo gnister. Jeg håper de fikk litt utløp, og at det på et eller annet tidspunkt gav dem noe annet enn selvgodhet. Jeg tror det er det samme som skjer når vi ser noen som har høyere standard enn oss selv. Samme reaksjon, vi tar avstand ved å finne våre likemenn. Det er naturlig, og i utgangspunktet en god ting for overlevelse med tanke på evolusjon og greier, og selv om ikke det er livet om å gjøre i dag, har vi et grunnleggende behov for å alliere oss med de som er lik oss selv. Igjen, menneskelig. At vi skal bli helt slærvete og slenge dritt i offentlige arenaer er jeg derimot ikke helt sikker på om er hverken riktig eller nødvendig. Konstruktiv kritikk er alltid bra, men herremin, det er jo drapstrusler og løgner og misforståelser til frokost, lunsj og middag der ute. Sukk.

Jeg tror det er kjekt å huske på at vi aldri kan få full kontroll over andre mennesker slik at vi kan sikre alt vi ser og alt vi leser mot hverken det ene eller det andre. Vi trenger ikke sensur heller, bare sunn fornuft.  Mitt bidrag er å ikke retusjere et eneste bilde av meg sjæl på denne bloggen, og heller ikke skrive sponsede innlegg eller ha reklame her. Og så prøver jeg bare å være ærlig, og på den måten finner enda en hverdag veien ut der. Vi trenger litt av alt – noen steder å gå for å drømme oss bort i vakre ting, noen steder å gå for å se hvordan vi selv ikke ønsker å leve og noen steder å gå for å få en herlig påminnelse om at andre har det akkurat som oss. Balansegang. Det er fint det. På veien kan vi forsøke å la oss fascinere og underholde av mennesker som er annerledes enn oss selv, uten at vi trenger å føle oss utilstrekkelige eller selvgode. Gjennomsnittet er strengt talt ikke best, men vi er ikke dårligst heller, og dessuten er vi flest (på godt og vondt).

Så, la oss nå heller hylle de som innser sine feil og ønsker å gjøre noe med dem! Hurra!

Nå skal jeg koke litt havregrøt.

Hverdagstanker i høytiden

22 des

Graviditeten er over. Barnet er født. Du har reist hjem igjen, etter litt slapp laks og kjip servelat, hjem igjen til kjente møbler, vogna du har stelt i stand, de bittesmå bodyene du har gledet deg til å bruke. Hjem til to hunder, hjem til toåringen, hjem til det normale livet. Det er bare det at ingen ting er normalt. Hallo igjen, barseltid.

De første dagene hjemme med en nyfødt er ganske spesielle. Hos meg satt morsfølelsen som ei kule det øyeblikket jeg fikk jenta mi på brystet, og jeg ble fullstendig oppslukt i den lille bylten. De første dagene er bare en sånn vag fornemmelse av en sinnsyk forelskelse som har sørget for at jeg har bundet meg til den lille hjelpeløse skapningen på alle mulige måter.

Når man får sitt andre barn, vet man heldigvis noen ting om hvordan noen ting noen ganger fungerer. Jeg slapp foreksempel å gjøre ting for første gang denne gangen, og det er en en massiv forbedring fra første runde, spør du meg. I tillegg ventet en superstolt storebror hjemme, og han sørger for en viss struktur i hverdagen. Kort fortalt er jeg takknemlig for at jeg aldri behøver å være førstegangsmamma igjen. Jeg husker de første dagene etter førstemann – det var virkelig kaos. Spennende og flott og alt det der, men like mye usikkerhet og prøving og feiling og unødige bekymringer. Denne gangen erre lungt. Andregangs ass, rutinert og erfaren.

Det florerer av tips og triks og meninger der ute, og alle kvinner vil uten oppfordring laste ut alle sine meninger og erfaring over deg og det lille barnet ditt, noen ganger i beste mening, men like ofte i selvforsvar. Jeg vet ikke hvorfor så mange kvinner føler seg tråkket på tærne dersom de ser andre mødre gjøre ting på andre måter enn de selv valgte, men det er virkelig sånn det er der ute. Det er svært sjeldent jeg har hørt noen si «åh, så herlig at du gjør det. Det gjorde jeg aldri med mine, og det angrer jeg på.» akkurat som om det hele er en konkurranse i å ikke innrømme feil. Dessuten trenger det ikke å være feil heller, bare annerledeshet. Barn er de sjukeste på tilpasning, og de vil tilpasse seg nærmest hva som helst og i tillegg bli sunne friske mennesker så lenge de får kjærlighet og blir møtt med en sånn nogenlunde sunn respons. Failure to thrive er ikke hverdagskost, takk og lov, og foreldre har faktisk et overraskende stort slingringsmonn når det gjelder å gjøre feil. Jeg liker det Astrid Lindgren har sagt jeg, «elsk barna, så kommet vettet etterhvert» (sitat løst etter hukommelsen), og jeg lever nok litt etter det. Jeg er ingen perfekt mamma, og pedagogen i meg kan bli rimelig upedagogisk når toåringen trasser ut i full symfoni, men jeg elsker ham, og gir masse kjærlighet og  forklaring, og så satser jeg på at det hele går bra til slutt.

Nå har vesla blitt tre uker. Det har vært tre fine uker. Vi pupper oss rundt om kring, bærer og triller, rister litt på sijraffen og smiler litt.  Jeg har tatt eksamen, det kjenner ut som litt av en bragd. Jeg er ikke helt sikker på hvor bra det hele gikk – sannheten er at fra termin og frem til eksamensdato (et spenn på fem uker) fikk jeg ikke inn mer pensum i hodet. Konsentrasjonen lå et litt annet sted, for å si det sånn. Likevel, vi fikk ordna ammepauser, jeg fikk utvidet tid, og mannen min var med og passet snella mellom skriveøktene. Det gikk kjempefint med logistikken, og eksamen gikk det sånn så-som-så. Jeg har jo forberedt meg på at jeg ikke kom til å få gjort særlig meget når barnet ble født, og det stemte det gett. Hadebra litt akademiker, hallo morsinstinkt. Det syns jeg er fint. Eksamenskarakteren kan jeg forbedre senere, men båndet til mitt nyfødte barn kan bare bygges akkurat nå. Hurra for riktige prioriteringer.

Og mens vi snakker om prioriteringer – ha en fin førjulstid, dere. Ta det piano nå i jula. Husk at selv om det er høytid så blir det rotete. Overalt gjerne, fordi man er hjemme mer og har besøk og greier. Bare la rot være rot, og bruk tida på menneskene i stedet. Det trenger ikke å være ryddig i huset til julemiddagen. Ikke til julemorgenene heller. Eller julekvelden eller første juledag. Det kan bare være helt vanlig hverdagsrotete. Huset tar nemlig ikke ferie, og bryr seg ikke om det er høytid. Det gjør ikke småbarna heller, i alle fall ikke her i huset. Fnis. Og julerengjøring, det driver vi ikke med. Jeg orker ikke sånn strabasiøse rengjøringsmaraton hvor puter skal bankes og skap skal vaskes og gulv skrubbes og kortstokken sorteres. Orker ikke det. Byggen heller duplotårn og støvsuger litt i stua. Og serr, det funker helt fint. Støv blir usynlig når det blir mørkt ute, og nesten alt i hele verden blir koselig om man tenner noen stearinlys. Småkaoset vil gjerne også feire jul. Det vil skoene som ligger hulter til bulter i gangen også, og smulene på benken og pappsorteringsdunken som flyter over av papp.

God jul til alle og alt sammen! 

P.S.

Jeg er klar over at blogger skal være sånn full av illustrasjonsfotos og greier, men jeg er er tross alt ikke no særlig til blogger, så jeg holder meg til det jeg kan, nemlig tekst, og så overrasker jeg med et bilde i ny og ne. Dere kan jo se for dere et juletre med lys, hvor det er store kluster av juletrepynt på de nederste greinene. Det har nemlig toåringen pyntet. Det er veldig søtt.

O’ herlege barseltid!

15 des

Alle damer har tips og råd når det gjelder graviditet, fødsler og barneoppdragelse. Jeg vil også. Her en min barseltidoverlevelsesliste.  

Først av alt – det ekke så farlig. Du er moren til ditt barn, og barnet er barnet ditt (YES. Litteratur på høyt nivå.). Det kommer til å gå bra. Du kommer til å gjøre feil, og det kommer til å gå bra. Du kommer til å forsøke en hel drøss av ting som slår ut i full blomst av motsatt effekt, og det kommer til å gå bra. Du kommer til å gjøre ting du ikke er stolt av, og det kommer til å gå bra. Heldigvis kommer du til å gjøre enda flere kjempebra greier enn dårlige greier, og det er overveiende sannsynlig at barnet ditt kommer til å bli et ålreit menneske en vakker dag. Barn gjør også feil. Vi elsker dem likevel. Vi må elske oss selv på tross av egne feil også. (Håhå, ta de visdomsordene, dere!)

Ålreit, ålreit listetid. Fru Podhorny presenterer «Forslag til hvordan man kan fikse barseltida på en ålreit måte»:

Amming. Gjør nok det hele ganske mye enklere.

Raust kosthold. Amming og spedbarning krever dødsmye energi. Her er det ikke særlig til karbohydramatikk for tida.

Ullpysjen fra Nøstebarn. Varm, myk og med knepping ned over brystet. Isi-pisi å slenge ut en nattpupp. Vel verdt en investering.

barsel3

Ammeinnleggopplegg. Papir og ull.

Ammeinnlegg i ull. Jeg har to sett, det holder. Ikke vær blyg når det gjelder størrelse – jo mer pupp som holdes varm, jo bedre er det. Har enda ikke hatt brystbetennelse i min karriere som ammende.

Ammeinnlegg i papir. Drøssevis. Jeg starta ut med ammeinnlegg i bomull, men jeg er ei lekk skreppe, og bomull blir kaldt. Det er få ting som er så lite fristende som å legge en gjennomvått, slapt og kaldt ammeinnlegg tilbake i bh’n. Jeg syns papirvarianten er mye mer praktisk, det blir litt mer bruk-og-kast, men du kan jo velge et som er produsert forsvarlig i alle fall. Disse innleggene legges innerst, og så har du de varmende ullinnlegga utenpå. Mm, puppen har det kose-seg, og ullinnlegget  trenger bare å vaskes ved mæd lekkasjeanfall.

Samsoving. Dette har vært redninga for meg. Da har jeg full kontroll på den lille dinosauruskilpadda, og jeg slipper å gå ut av den varme, gode senga om natta. Jeg er ikke redd for å ligge på henne, kroppen sørger for at det ikke skjer, og nå begynner jeg å bli en smule rutinert og greier også. Jeg sover langt bedre denne gangen enn da førstemann var nyfødt, noe som kan tyde på at samsoving til en viss grad må læres, eller i alle fall at man kanskje trenger å bli trygg på det og vant til det. Nå er det fantastisk. Jeg sover helt prima om nettene, og det gjør tulla også.

Bleieskift i senga. Dette er verdens beste oppfinnelse. Jeg har en kurv under nattbordet mitt med et håndkle, en reservepysj, bleier, ammeinnlegg, våtservietter og en rull med hundeposer. Igjen, jeg trenger ikke å stå opp fra senga. Bedagelig og behagelig, og null stress å skifte en nattbleie.

Hundeposer. I steden for de dyre småposene fra kommersland bruker vi hundeposer til bæsjebleier og slikt.

Bæresjal. Ha tålmodighet. Øv og bli kjent. Når du får dreisen på det tilsynelatende umulige stykket med tøy er det så utrolig praktisk. Husarbeid, eksamenslesning, matlaging, oralt fødeinntak hos mor (..eller bare spising, som det kalles), dobesøk (jada, bare gjør din bisniss med babyen på, det gjør ingen ting), handleturer – to frie armer og kroppskontakt og nærhet (og man slipper å ha meg seg vogn rundt om kring). Det finnes en million måter å knyte på, det er bare å google i vei. Jeg bruker et uelastisk sjal på fem meter til nyfødtbæring, men det finnes mange andre alternativer, og selv om sjal er best når de så små, så finnes det enklere varianter som ikke behøver å knytes på (man bruker klips i steden), som for eksempel Ergobaby med nyfødtinnlegg. Prøv å styr unna Babybjørn bare, de er ikke godt bæretøy. Og slapp av, liker du ikke bæring så drit i det. Jeg er sikker på at du er en god mamma likevel.

barsel

barsel2

 

En mann som kan hente vann mens du ammer. Ekstremt praktisk. Jeg har en tendens til å glemme nøyaktig hvor tørst man blir det øyeblikket de kobler seg på. Urutt.

«Livet leves i faser». Husk på det. Det går over. Det skal ikke være slik for alltid. barsel4

Svisker. Ikke det diggeste i verden, men det gir sin gevinst når du sitter på ramma i ukene etter fødsel. Trykking har du gjort nok av for en stund,let the svisks do their magic. 

Smokk. Å du tindrande du så praktisk. Det er sunt også, visste du det? Frem til barnet er 6 mnd er det bare fordeler ved bruk avbarsel7 smokk. Hurra! (Den eneste risikoen du løper er at barnet kan bli sugeforvirra. Det er derfor man anbefaler å vente med smokk til amminga er vel etablert. Jeg tror vi ventet en drøy uke denne gangen. Da spiste hu så godt at jeg følte meg trygg på det.)

Purelan. Harru såre brystknopper? Jeg har testa litt forskjellig, og Purelan er min favoritt. Det er lanolin, et helt rent naturprodukt, og det trengs ikke å tørkes bort før barnet legges til brystet. Har ikke hatt behov for det denne gangen, men det redda meg forrige gang. Amming med såre brystknopper er et formidabelt helvete – sånn hvor du griner og krøller tærne og gruer deg til neste gang, og bare biter tenna sammen og sender misunnelige blikk bort på barseldamene som gir flaske. Der sitter de, med hele brystknopper, uten melkespreng og melkeflekker, uten ammeinnlegg overalt i huset, kledd i akkurat de klærne de ønsker å ha på seg uten å måtte teste om det er mulig å vrenge ut et bryst på kort varsel. På lørdagskvelden tar de seg et glass vin til maten uten noe mer kjas, og gjett hvem som er oppe og mater om natta? Pappaene.

Morsmelk (til alt mulig.) Til sår stump, til rennende øyne, til tett nese (hovedsakelig hos barnet, altså) og til renhold av meieriet. Bare sprut på, og la lufttørke. Det gjør vidunderverker.

Lov til å grine. Jeg har lov til å grine når jeg vil, av hva som helst. Det er en selvskreven barsellov. Da skal jeg ha trøst og forståelse. Takk.

Få unna husarbeidet. Hahahahahahahaha. Lol & særlig a/s. Røddig kan du ha det nårru er pensjonist.

barsel6

 

 

barsel9 barsel8

Mitt barselmotto er «Gjør det enkelt for deg sjæl». Det er så mye enklere enn å gjøre det vanskelig for seg sjæl. Jeg sier noe der, gjør jeg ikke? Kos dere med smånurk! Vi prekæs! 

 

Min fødselsopplevelse

13 des

Endelig! Ingeborg er her! Vakre, lille nurk, akkurat så rosa og rynkete som jeg ønsket meg. Jeg har bestemt meg for å dele fødselshistorien min denne gangen, så er det enda en historie om liv og smerte og lykke der ute i det store internettet.

Først av alt, la meg bare få si at vesla bestemte seg for å komme av seg selv likevel. Jeg pakket fødebagen (igjen) i ro og mak søndag morgen, vi leverte ØrniBørni til farfar og satte oss i bilen på vei til timen på sykehuset. Da startet riene. Jeg forsto det med en gang, at dette var the real deal. Rier er, i alle fall for meg, helt forskjellige fra kynnere. De oppleves mye skarpere, sitter langt inne i kroppen og strammer ikke magen slik som kynnerne gjør – de bare arbeider et sted der inne, åpner opp og klargjør. Da vi kom frem til sykehuset hadde jeg noen nusselige centimeters åpning, og i steden for å bli sendt hjem med modningskur, fikk vi rusle inn på normalenheten. Farvel, igangsettelse! Jeg var så letta. Kan tenke meg at klokka var sånn omtrent elleve på dette tidspunktet.

Noen ganger i livet har man flaks. Da vi fikk jordmora som gikk på skiftet sånn i 15-tida hadde vi nettopp det. Vi fikk jommen en jordmor som driver med hjemmefødsler. Hun kunne all jussen, og visste dere at man formelt kan si ifra seg sykehusets prosedyrer for overtidsfødsler og på den måten ta tilbake kontrollen? Det visste ikke vi, nemlig. Men det visste hu, så sånn ble det. I stedet for risikofødsel med hyppige målinger og maskiner, var jeg plutselig en helt vanlig fødende kvinne. Sykehuset behøvde ikke å behandle fødselen som en overtidsfødsel, med ett unntak – jeg måtte være på normalenheten, i stedet for fødestua. En bagatell! Jeg fikk gjøre akkurat som jeg ville, jeg fikk tilbake kontrollen. «Jeg er så trygg på meg selv» sa jordmora vår, «at dette har jeg ingen betenkeligheter med». Da var hun klar over at svangerskapet var helt problemfritt, at jeg var ung og frisk og at det ikke var noen risikofaktorer involvert. Det var fullt forsvarlig, og hadde hun på noe tidspunkt opplevd det som nødvendig å sette inn andre tiltak, så ville hun gjort det. For en oppløftende beskjed. Jeg gråt litt, av glede.

mhjerte

«Ja, hvordan vil dere gjøre dette?» ble jeg spurt. «Badekar» var svaret. Og badekar ble det. Vi fikk et kjempeflott rom, det største og greier, med et herlig, dypt badekar plassert i det ene hjørnet. Jeg var ikke klar over at de hadde de samme fasilitetene på normalenheten som på fødestua, så jeg ble positivt overraska. Det var like bra, rett og slett. Så, fra omtrent halv tre gikk det slag i slag, og snella kom til verden ti på fem. Raskt og effektivt. Det var fantastisk.

Denne gangen gruet jeg meg mer til fødselen. Med førstemann var jeg nok litt overmodig – hvor vondt kan det gjøre? – men jeg fikk meg en real virkelighetsorientering. Denne gangen visste jeg hva som ventet, og i tillegg fikk jeg mange dager ekstra til å tenke på det på. Og jeg sier det, igjen og igjen, det er så hinsides smertefullt å føde barn. Du tindrande du, det virker som en komplett umulighet når man ligger der og kjenner pressriene buldre gjennom muskler og vev og man innser at en menneske skal komme ut av kroppen. Man kommer til et punkt hvor man tenker «Nei, dette går ikke. Slipp meg av, stans det hele, vi tar det i morra, jeg vil ikke mer!» og min erfaring er at når du når det punktet, så er det straks over. Jeg kom dit rimelig kjapt denne gangen. Jeg tittet opp på Bjørn, med desperasjon i blikket, og jeg så at han fikk et glimt av hvordan jeg hadde det, og vi lurte begge på hvordan dette skulle gå. Da den ria gav seg, sa jordmor at jeg kunne kjenne hodet til barnet mitt. «Hva? Men da er hun jo snart ute!» Lettelse, latter, bekreftelse. Vannet hadde enda ikke gått, hun lå i fosterhinna. Og jeg kunne kjenne henne om jeg kjente etter. Det svir godt når barnet ligger sånn i fødselskanalen mellom riene, men likevel er det pause. På neste ri overlot jeg meg helt til kroppen min, og bare kjente hvordan den jobbet på egenhånd. Jordmor, som bare satt rolig ved siden av badekaret under hele fødselen, fortalte meg på et eller annet tidspunkt at jeg nå kunne dra mitt eget barn ut av min egen kropp og løfte det opp på brystet. Det er det aller råeste jeg noen gang har opplevd. Jeg begynner å gråte bare av å skrive det her. Det var sterkt. Jeg la mitt eget barn på brystet, hørte hvordan hun fylte lungene med luft og skrek det deiligste skriket jeg har hørt – der var hun, full av liv og vilje og lyd! Lukten, lyden, følelsen av endelighet.. fantastisk. Det er en grunn til at fødsler kalles forløsning. Det er virkelig akkurat det det er.

Det er en helt spesiell stemning rett etter at fødselen av barnet er overstått. Jeg lå der med min nydelige rynkebaby på brystet i badekaret og kunne ikke tro at det hele var over. På tross av smertene og slitet og kreftene, fortsatt i badekaret, fortsatt med navlestrengen intakt og fortsatt med etterbyrdsfasen i vente, utbrøt jeg i triumf «Dette var jo enkelt!» Alle i rommet forsto hva jeg mente. Mer latter. Jeg følte meg fantastisk. Jeg var ikke sliten. Jeg følte meg ikke opprevet. Jeg følte meg sterk og sunn og stolt. Så heftig, og så enkelt, på samme tid. Kroppen er virkelig vidunderlig.

De sier jo at fødsel nummer to som regel er enklere enn den første. Jeg hadde en kjempegod fødselsopplevelse med førstemann, men denne fødselen var helt fenomenal. Smertene var like intense naturligvis, men nå var det hele langt mindre omstendelig. Det gikk raskt, jeg fikk ingen rifter (jordmor hadde på forhånd bedt meg om å pese som en hund i det hodet til barnet var på vei ut. Hun sa at når man peser kan man ikke presse, og om man ikke kan presse, revner man ikke. Jeg har ikke hørt om det før, men det fungerte. Kroppen presset på egenhånd, jeg kunne ikke påvirke prosessen. Fantastisk.), etteriene var helt til å leve med, morkaka kom uten noe særlig smerter og jeg var ikke i nærheten av å være utslitt. Kort fortalt – jeg var i superform.

fode2

Har tatt en oppfriskende dusj og installert meg i nettingtrusene. Og ja, dette er også superform, bare ikke helt sånn som fotballfrue gjør det.

 

Jeg er veldig takknemlig for denne gode opplevelsen. Jordmora takket tilogmed oss etterpå, for at hun var såheldig å fikk være med på en slik vakker fødsel. Det var virkelig en vakker fødsel. Likevel har jeg fått en erfaring til – jeg ble nesten satt i gang, og som jeg skrev i forrige innlegg, ble jeg nødt til å tenke gjennom hva som er en god fødsel og hva som er en dårlig fødsel, og enda viktigere, om det går an å være en god føder eller en dårlig føder. Selv om jeg føler meg stolt, så passer jeg meg for å føle meg bedre enn andre. Alle fødsler er ulike, og det viktigste er tross alt at barnet kommer ut, på den ene eller den andre måten. Selv om jeg velger bort smertelindring i mine fødsler, betyr ikke det at andre som velger smertelindring er dårligere enn meg – den eneste slutninga jeg syns er gyldig å trekke, er at de velger annerledes enn meg. Det høres mye bedre ut. Det er ikke nedverdigende. Selv om vi alle er forskjellige, tror jeg nok også at det å føde har blitt litt i overkant sykeliggjort. Jeg tror, og håper, at denne trenden er i ferd med å snu. Selvtillit, trygghet, kontroll og ro gir ukompliserte fødsler. Så enkelt, og så komplisert.

Fødsler er voldsomme greier. Jeg er fascinert. Tenk hva kvinnekroppen er i stand til. Først bære frem et barn. Så føde det. Og så produsere komplett næring til den lille. Vi skal være stolte over hva vi får til. Og så må vi gi litt kred til mennene, som, på tross av svært liten fysiologisk innsats (de bidrar med èn celle. Lol.) lever med og rundt gravide kvinner, holder fødende kvinner i hånda og henter vann til ammende kvinner.

Lille Ingeborg kom til verden 30.november 2014, kl. 16.50. Hun veide 3755 gram, og var 52 cm lang. Vi ble en natt på sykehuset, og reiste hjem til livet dagen etterpå. Velkommen til verden, jenta mi, velkommen til verden. 

fode

Ferske tobarnsforeldre og fersk lillesøster.

 

I morgen blir jeg tobarnsmor.

29 nov

I Norge er det retningslinjer og lover og regler for hvor lenge en kvinne kan gå gravid. Takk og lov for det. I morgen er jeg på dag 11 etter termin, og da settes jeg i gang. Klokka 10. Det er en slags oversiktelighet over det hele som gjør situasjonen absurd. I morgen kommer hun. Senest i morgen. 

Min første fødsel var en drøm. Den varte passe lenge, var effektiv uten å være for rask, jeg hadde ro, kontroll og var trygg. Gutten var frisk, jeg var frisk og alle var glade. Så er det nå engang slik at det faktisk er en fødsel det er snakk om, så det er i tillegg det råeste jeg noen gang har opplevd, både rent instinktivt og hva smerter angår. I alle fall, fødselen var kjempefin, jeg fødte i dempet belysning på en rolig fødestue i badekar, uten smertelindring og uten ledninger og leger. Det var sterkt og naturlig og vakkert og alt det der.

Nå er situasjonen en ganske annen. Jeg trodde på forhånd at dersom jeg skulle komme helt hit – helt til igangsettelse – så ville jeg ta det som et nederlag. Kroppen min klarer ikke å føde, hva er galt med meg? Sannheten er at det ikke oppleves slik. Kanskje er det fordi jeg allerede har vært gjennom en flott fødsel. Kanskje er det fordi dette handler om noe større en mitt eget ego. Kanskje er det fordi jeg er mer bevisst på at «naturlig» ikke er noe å hige etter i vår moderne verden – naturlig for mennesket er å dø et sted i trevdeårene, dersom man er så heldig å komme seg gjennom barndommen. Og ikke for å snakke om «naturlige barnefødsler» – å føde et barn er i svært mange land i verden i dag fortsatt noe av det mest risikable en kvinne kan gjøre. Det er ikke bare-bare. Det er liv og død. Vi er godt ivaretatt her i Norge. Jeg er veldig fornøyd, og takknemlig, over oppfølgingen jeg har fått. Jeg føler meg trygg. Og nå er jeg klar.

Det som er snedig, er at man ikke kan forberede seg på å få et barn. Man kan handle inn bittesmå klær, lese bøker, smugtitte på andres små babyer og gjøre klar senger og stellebord, men man kan ikke forberede seg på å få et barn. Du tror du veit hva du har i vente, så kommer barnet, og så er det en liten periode hvor man ikke helt forstår noen ting og så kommer hverdag og rutiner og så har man utvidet familien. Det er nydelig. Jeg elsker det. Og jeg gleder meg. Men jeg kan ikke helt begripe det. I morgen har jeg babyen min. Gutten jeg har nå har blitt storebror, mannen min har blitt tobarnsfar. Det er jo helt sprøtt. Ubegripelig.

Jeg gruer meg litt til selve fødselen også. Det er ikke til å stikke under stol at det er litt over middels slitsomt å føde. Jeg føler liksom at jeg har fått så innmari god tid til å tenke på hva jeg har i vente. På en annen side, er det hovedsakelig smertene jeg gruer meg til, og det er tross alt luksus. Smerter er midlertidige. De går over. Smerter tåler jeg. Det er liten fare for liv og helse rent utover at det gjør sabla vondt.

Jeg har naturligvis et aller siste ønske om at fødselen skal starte spontant i løpet av natta. Da kan jeg få føde på fødeavdelinga i steden for på spesialenheten, og jeg slipper de ekstra risikofaktorene som følger med igangsatte fødsler. Likevel, når alt kommer til stykket, lengter jeg aller mest etter å få visshet i at barnet mitt er frisk og sunt, liten og rosa og rynkete. Om drøye tolv timer er vi i gang. Reddii!

Sjåast på den andre sida.

Kan vi plis avseksualisere graviditet og amming?

18 nov

Jeg ser på meg selv som en attraktiv kvinne. Jeg har god selvfølelse, og er komfortabel med mitt eget utseende. Nå som jeg er høygravid er det mange endringer som foregår i kropp og sinn, men en erfaring har jeg gjort meg – jeg liker ikke å bli kalt sexy som gravid. Kall meg gjerne sterk, sunn, fertil, flott, glitrende eller attraktiv, men ikke sexy.

«Åh, gravide kvinner er så sexy!». Jeg veit ikke hvorfor det treffer meg så hardt, men det gjør det virkelig. Jeg syns det er ubehagelig. Jeg ser for meg at vedkommende ser på kroppen min, som inneholder et barn, og lar seg seksuelt opphisse av det. Jeg opplever det respektløst. Min mann kaller meg ikke sexy som gravid, han kaller meg flott, og det gjør meg mye mer komfortabel. Jeg er usikker på akkurat hvorfor, men jeg opplever det å bli kalt sexy som en smule nedverdigende. Jeg tror det er fordi jeg ser på graviditet som noe naturlig og vakkert, noe sterkt som setter hele kroppen i unntakstilstand i flere måneder. Og jeg ser på sexy som noe kunstig, noe tilgjort og noe som appellerer seksuelt, noe man gjør bevisst for å oppnå en tilstand hvor man appellerer til en motpart via sensuelle eller seksuelle gester. Disse to holdningene klarer jeg ikke å integrere, derfor blir jeg frastøtt av den ene og smigret av den andre. (La meg bare også få si at jeg ikke har noe imot litt tilgjort sexy-opplegg sånn ellers i livet, hvem liker vel ikke å oppdage at de forsatt har draget? Det er en deilig bekreftelse det.)

Det er nok også noe med min egen opplevelse av å være gravid – her står jeg, så hinsides åpenlyst fertil, og rent biologisk sett trenger jeg ingen mann som er interessert i seksuell omgang med meg på dette tidspunktet. Jobben er liksom allerede gjort. Jeg trenger kjærlighet og omtanke, kanskje litt youghurtis og tilbud om en ettermiddagslur. Og en armkrok og søte ord og enda en lur. Og kanskje litt intim og rolig elskov. Men jeg trenger ikke å være sexy

Og så er det dette med amming. Hvordan i alle dager har vi kommet dit at vi ikke lenger reagerer på den massive eksponeringen av seminakne kvinnekroppen gjennom reklame, men kaldsvetter når vi ser en mor mate sitt barn? Å finne frem en pupp for å amme i offentlighet burde ikke gi seksuelle assosiasjoner på noe som helst vis – det burde være helt naturlig. Og så lenge vi ammer hvor vi vil og når vi vil (det vil si hvor barnet vil og når barnet vil), øker vi eksponeringen av offentlig amming, og slik vil stadig flere bli vant til synet og til slutt trenger ikke en offentlig ammeseanse å være noe politisk standpunkt, for det bør det virkelig ikke være. Dessuten har du har loven på din side, så ingen kan jage deg bort.

Jeg ser i avisa i dag at amming i Norge er sexy. Æsj. Der er det igjen. Seksualisering av amming. Fordi det er en pupp. Og ja, det er jo en pupp. Men det er også en mor og et barn. Og det handler hovedsaklig og næring og tilknytning. Det er vakkert og sterkt, men sexy? Nei, det syns jeg ikke. La meg få slenge frem en melkesprengt pupp i ny og ne uten at det må handle om sex. En ammepupp er, for meg i alle fall, babyen sin, og blir ekskludert fra all seksuell aktivitet de månedene jeg ammer. Det er mitt barns mat. Ikke røre. Far får den tilbake når den er slapp og god.

Jeg har hørt noen kalle amming «uanstendig». Jasså. Jeg har aldri sett noen amme uanstendig. Jada, det kan godt hende man får et glimt av en brystvorte. Det er sånn som skjer når man håndterer en pupp. Og om noen da bruker ordet «blotte» i forbindelse med amming så fyrer jeg virkelig på alle plugger – å blotte noe har sterke referanser til seksuelt avvik, og amming er ikke engang en seksuell handling. Vi må ikke miste hele kroppen vår til seksualitet. Amming er nyttig, særdeles nyttig, og nybakte, ammende mødre skal slippe å måtte oppleve ubehag ved å følge instinkter og gi barnet sitt morsmelk, selv om det midt i samfunnet.

La oss ta vare på hverandre. Mitt inntrykk er at de fleste syns det er helt greit, og til og med flott og sunt å se mødre amme i offentligheten. Vi får begynne å rose hverandre, slik at vi har noe motvekt de gangene vi får høre at vi er motbydelige og kvalmende og burde holde oss hjemme. For det burde vi ikke. Heia amming!

pupperdigg

 

Faktiske tegn på fødsel

14 nov

Fødeklare kvinner kan være krevende å ha med å gjøre. Vi veit at vi bør sove og hvile og lade opp, men det kommer til et punkt hvor desperasjonen tar overhånd og vi rett og slett må google til fingrene blør. Da googler vi tegn på fødsel, fødselshistorier og hva vi bør pakke i fødebagen, hvilke sykehus som har best rifte-statistikk og når kommende fullmåne er. Vi blir spøtt irrasjonelle, og mister fatningen. Jeg er intet unntak.  

Her er min liste over tegn på at fødselen faktisk nærmer seg, basert på kliss objektive observasjoner og klokkerein empiri.

  • Du har vært gravid i minst åtte måneder.
  • Du har googla alle tenkelige saker som muligens kan være tegn på fødsel.
  • Du svarer «rier» når noen spør hva du ønsker deg til jul.
  • Du kan statistikken over hvilken dag det er mest sannsynlig å føde på for andregangsfødende som venter ei jente og som fødte gutt første gang.
  • Du nekter å innrømme at du tror på kjærringråd, men gjør dem likevel, bare sånn i tilfelle.
  • Du innser at du ikke har noen klassiske tegn på fødsel, googler om noen har født uten tidlige tegn og finner ut at det er et tegn på fødsel å ikke ha tegn til fødsel.
  • Du prøver å frembringe rier med the Force.
  • Hver morgen er du sikker på at du skal føde i løpet av dagen.
  • Hver kveld er du sikker på at du skal føde i løpet av natten.
  • Du ber mannen gjøre litt forarbeid og vekke deg når han nærmer seg.
  • Du har gjort bildesøk av «slimpropp» på google.
  • Du er drithoven i trynet.
  • Du har handla inn fødeproviant som skal ligge i fødebagen og gi deg rask energi under fødselen.
  • Du har trøstespist fødeprovianten som skulle ligge i fødebagen og gi deg rask energi under fødselen. To ganger.
  • Fornuften din er sur på deg fordi du nekter å høre på det faktum at babyen kommer når den er klar. Slapp av.
  • Du blir barnslig og sarkastisk når noe ber deg om å nyte de siste dagene. Duster.

Nå hakke jeg født enda, men jeg lover dere, at dersom jeg går i fødsel i kveld, så er det ikke noe tvil om at det å skrive lister over at fødselen nærmer seg garantert et tegn på fødsel. Jeg lover å føre det opp om så blir tilfelle.

Sukk. Denne verden er full av tapre ektemenn og samboere. Hold ut.

 

 

fodebag