Du har så mye tid.

7 nov

Herregud, sorry, det er så hektisk

med jobb og trening og gudene veit, noen avtaler er det lett å glemme

jaja, det går vel bra for deg, du har jo tid nårsomhelst, ikkesant?

du går jo bare hjemme.

 

Åh, hadde jeg bare vært i dine sko

så mye jeg skulle fått gjort!

Endelig starta kafè

Lagt ut nye bilder av cupcakes på instagram hver dag

Og trent. Masse.

 

Kan vi ikke bare møtes i byen da, på en cafè

Babyen kan vel bare sove utenfor så lenge

Neivel, herregud, greit, jeg kan komme til deg.

Mm, innmari praktisk det.

Da spiser jeg først, for du serverer vel ikke lunsj.

 

Så.. hva gjør du med all denne ekstra tiden din

så mye fritid til å gjøre hva du vil

Noen store planer?

 

Joda, du har jo en baby, jeg ser det

men den tar jo ikke så mye tid

i så fall er det du som gir den for mye oppmerksomhet

det skader jo ikke å komme seg ut litt

 

Ja, ok, takk for i dag

litt rart å bare servere en type kaffe

hehe, neida, jeg bare tuller

men jeg foretrekker latte med soya

 

Vi sees snart igjen da vettu

det er masse som skjer fremover

jeg sender deg invites på facebook jeg.

mye konserter og temafester og spaturer og andre morsomme ting

menne.. du blir kanskje ikke med på det du

 

du har forandret deg innmari mye etter at du fikk barn

jeg skal hilse fra resten av jentene, forresten

vi hadde det toppers i Portugal.

 

bilde

Hvalrosspalass

9 okt

Hjertelig velkommen til feberfest i trynet

piggtrådsand i halsen og av og på med dyne

Hjertelig velkommen til hormonhvalrosslogikk

til paracet og sutring og nedpresslogistikk

 

Jeg er ganske muggen, tar det nesten som en mann

og når menn blir sykepyke er det pine, død og brann

og siden jeg i tillegg til lidelsen er FEIT

SOM EN JÆVLA HVALROSS får det bare være greit

 

Nå går jeg inn for landing, så du får hente alt

litt te, litt vann, en paracet, for varmt, for klamt, for kaldt

og når puppene må luftes fordi bh’n er for stram

kan vi se hvor langt du kommer før du har en brukket arm

 

Hvalrosser med feber skal man ikke kødde med

du må vite hva vi trenger, men la oss hvalrosse i fred

Vi krever syke ting og forventer i det stille

og er martyrer og helgener og fortjener det vi ville

 

Nå har kvelden kommet snikende, og hvalross er på plass

Med te med melk og honning i et sofakrokpalass

og jeg sier, kjære, vet du, tusen takk for alt du gjør

men hvis du skrur på FIFA nå, så kan det hende at du dør.

Kan man være høygravid, ambisiøs og ha hvilepuls?

6 okt

Jeg er en ambisiøs student. Og straks høygravid. Jeg får et barn i november, og skal ta eksamen i desember. Den eksamenen vil jeg ha en A på. Ambisjoner er ikke farlig. 

Jeg vil gjerne ha en A i det faget vi har dette semesteret. Det er et spennende fag, og jeg liker å arbeide med det. Jeg er av typen som går for beste resultat uansett hva jeg begir meg ut på i den akademiske verden – erfaringen er at jeg kommer lenger da enn om jeg legger ambisjonsnivået ned. Jeg mener at det ikke nødvendigvis behøver å være for mye press ved å gå ut å innrømme at man jobber for toppkarakter. Å jakte på A’er trenger ikke bety at man blir knust av en B. Å ville oppnå best mulig karakter er ikke skadelig før ingen ting annet er bra nok.

Jeg veit hva som kreves for å få en A. Jeg kan ganske greit forestille meg hvordan det skal bli å gå gjennom en fødsel i løpet av semesteret og og ha eksamen i barseltida – det blir ikke enkelt, ingen lettvint variant, og i alle fall ikke når målet er å få en A. Det er ikke sikkert at jeg får det til heller. Kanskje jeg får en B. Eller en C. Og en B eller en C er supergode karakterer når man ser på situasjonen jeg befinner meg i. Det vet jeg, og det mener jeg også. Men jeg jobber ikke mot en B eller C av den grunn. Jeg jobber mot en A.

Jeg vet jeg ligger godt an i dette faget. Jeg vet jeg kan klare å levere. Selv om det provoserer noen, så er jeg tro mot meg selv. Jeg vet at uforutsette situasjoner kan oppstå, og jeg mener ikke at studiene er viktigere enn barna mine og familien min. Jeg skal ikke ha toppkarakter for enhver pris. Slettes ikke. Men jeg jobber mot toppkarakter slik situasjonen min er nå. Å si noe annet, late som noe annet, det er løgn og bedrag, og ikke annet enn et forsøk på å sy en hvilepute for meg selv. Jeg bryr meg ikke om fallhøyden blir stor. Hvorfor ikke? Fordi det ikke er viktig.

La meg si igjen at jeg ikke føler noe stress. Dette er mest morsomt for meg. Nå skal jeg se hvor langt jeg kan komme i en tid med rimelig stor trøkk. Det er en formidabel måte å se om jeg når et vanskelig mål med god planlegging, god hjelp og god innstilling. Om eksamen går til helvete, har jeg uansett en nydelig datter og en vakker familie og muligheten til å ta opp igjen en eksamen. Jul blir det likevel.

Så, prosjekt bli tobarnsmor og toppstudent er offisielt satt i gang. Nå må jeg bare jobbe som faen for å komme i mål. Storebror er i barnehagen nå, så jeg har muligheter til å jobbe strukturert på dagtid. Og det gjør jeg også. Jeg og mannen min har laget en plan på hvordan det hele skal gå – jeg jobber med skole og sover på dagtid, husarbeid tar vi sammen på kvelden. Perfekt løsning.

Og dere, dette er slik det passer seg i mitt liv. Jeg er av den irriterende typen som lærer lett og presterer bra. For noen er dette et åndssvakt prosjekt som aldri vil la seg gjennomføre, men jeg vil bare vise at for noen går det an å gjøre det på denne måten også, uten at det skal bli helt karrierekvinne-opplegg over det. Det ekke så gæærnt nemlig. Jeg er mye hjemme (er bare på skolen hver fjerde uke), så i praksis vil vi være to voksne hjemme mesteparten av tiden fra midten av januar, og da har pappaBjørn 40 uker permisjon. Da begynner det å se greit ut. Vi er priviligerte, men ikke kall det flaks – dette har vi jobbet for, og nå skal vi nyte det.

Så, det jeg forsøker å si, er at man kan være så ambisiøs man vil, legge lista så høyt man vil og sette seg de drøyeste målene uten at det trenger å være noe stort og skremmende. Problemene dukker nemlig ikke opp før ingen ting annet blir bra nok. Da sitter du fint i det. Å være ambisiøs er ikke det samme som å være perfeksjonist, men man kan ikke være perfeksjonist uten å være ambisiøs. Og perfeksjonisme er ikke min venn. Er du perfeksjonist, da begynner det å bli vanskelig å godta at ikke alt kan være perfekt. Men er du bare ambisiøs, ja, da jobber du for best mulig resultat på samme måte som perfeksjonisten, men du kan godta at resultatet ikke ble perfekt. Det kan ikke perfeksjonisten. Som ambisiøs lærer man på veien at man ikke når alle mål, og etterhvert begynner man også å forstå at det ikke er så farlig. Noen mål når man, og andre lærer man av, og i noen prosjekter kommer man litt lenger enn de fleste, men ikke helt til topps. Det er livet. For alle, faktisk. Ganske betryggende.

Jeg tror jeg skal avslutte med å si at vi må finne vårt eget, fornuftige ambisjonsnivå, men jeg er ikke helt sikker på om jeg mener det. Det er jo pedagogisk og alt det der å si «Ikke alle kan få A. Vi er forskjellige. Legg lista lavere, og jobb mot en C.» og det er nok særdeles behagelig å høre, men jeg tror jeg vil være den som sier at «alle bør jobbe mot en A, men vi vil få forskjellige resultater, og det er greit». Det er en forskjell der. Og nå snakker jeg hovedsakelig om studiesammenheng altså, og da særlig utdanninger innen helsefag hvor det fortsatt er store sprik i kunnskapsnivået til de som går ut av skolen og inn i en beskytta tittel. Det er mange andre arenaer i livet hvor jeg ikke nødvendigvis mener at vi bør sikte på topp for å komme lengst mulig. For eksempel når det gjelder husarbeid. Eller ny bil. Eller matpakker. (Herregud, matpakker.. dere får aldri seg meg kutte opp en kålrot til et sjørøverskip. Jeg nekter å bli med på det der.) Eller bikinikropp. Eller barneoppdragelse, hagestell, samlivsekspertise eller reisejag. Dere skjønner greia. Ambisjoner i det akademiske livet kan, uten problemer, skilles fra den øvrige hverdag. Heldigvis!

God mandag.

En nydelig sommer.

15 jul

Uten forventninger er det enklere å finne ro. Det er enklere å se det som er vakkert, og det er enklere bruke det man allerede har. Hagen sin, foreksempel. Og stearinlysene sine. Jeg har hatt et eventyr av en sommer, uten å reise noe sted, uten planer og uten forventninger. Jeg har spist sure rips med sand plukket av en liten neve full av kjærlighet og iver, blitt kalt vakker av deg, kjæresten min, og jeg kjent de første sparkene fra et liv som kommer. Jeg har vært dritsur av varmen, og fått SOS-saftis. Jeg har hvilt meg når jeg har vært trøtt, og oppdaget at jeg ikke har lyst til å reise noe som helst sted.

Om morgenen har jeg våknet opp med en barnefot i fjeset, to fisende hunder, dyna på gulvet og deg ved min side. Noen dager får jeg kaffe på senga av en halvvåken krøllete fyr og en liten gutt i tung bleie og pysj som klyver opp i senga og bare elsker meg som den jeg er der jeg ligger. Andre dager sniker jeg meg opp før dere to tusseladdene våkner, rusler ned og setter på kaffen og serverer den på senga i «verdens beste pappa»-koppen. Atter andre dager er jeg så himla trøtt fordi jeg har ligget altfor lenge våken og lest i en spennende bok og fnist sammen med deg eller trillet midnattstur med kliss våkent barn eller bare dødd av varme eller jaktet på en surrende mygg kvelden før. Da maser jeg på at du også må stå opp fordi barnet er våkent og du blir sur fordi jeg maser og jeg blir sur og så maser jeg mer helt til vi begge står opp. Da setter vi på kaffen sammen, og jeg sier sorry, og du varmer rundstykker og sier at det går bra og kysser meg i panna. Så tenker jeg at jeg er tross alt en hormonell STBW, din STBW, et lekkert kallenavn du har gitt meg, Soon-to-be-whale. Jeg nærmer meg hvalross.

Noen dager har vi tuslet ned på stranda. Barnet har kanskje sovet seg en lur i skyggene av de store trærne, og du og jeg har ligget og lest, og du syns jeg er altfor lite kosete på tross av at jeg ligger der og peser i nittitre varmegrader og er dødsgravid, og jeg tvinger deg til å bade, og barnet våkner og får en is og så går vi ut i vannet og leker alle tre. Barnet hviner av fryd og hjertet mitt eksploderer av lykke og stolthet, og vi hopper opp og ned, plasker med beina og barnet roper mer-mer-mer! og vi leker mer, og stoltheten lyser av oss. Vi er en lykkelig liten familie.

Noen dager har det vært masse regn, og vi har vært inne og ikke vært ute, og vi har pusset opp soverommet til lilleErt, og det har blitt skikkelig fint. Vi har gjort det sammen, og oppdaget at vi kan helt fint pusse opp sammen, det har vært veldig hyggelig å høre dine penselstrøk sammen med mine. Noen ganger har vi krangla litt, du og jeg, over et eller annet uviktig, både i regn og i sol, men det er sånn mennesker er. Vi er ikke perfekte noen av oss, og noen ganger tar vi feil og greier, eller vi misforstår hverandre eller til og med går inn for å misforstå hverandre bare for å lage litt kvalm. Sånn er det. Vi er glade i hverandre likevel.

De fleste dagene har du bakt brød og andre gode saker. Da nynner du, og du lar sønnen vår spise bolledeig og elte og kna sine egne deigklumper. Hundene våre ser ut til å elske mel.

Vi lurte litt på om vi kanskje skulle reise bort et sted, for å få litt avveksling. Vi var på en hyttetur den første helga i ferien din, og det var veldig koselig, men etter det har vi bare blitt her hjemme. Vi hadde et bittelite feriebudsjett som vi ble nødt til å bruke på nytt eksosanlegg, sånn er det bare, vi trekker på skuldrene og ler av det hele, det er bare penger, og du sier at når man bor på Tronvik så trenger man ikke å reise bort noe sted, og du har helt rett. Vi kan rusle ned til stranda når vi vil, og kanskje tar vi med Frank som elsker å svømme, og når vi ligger i senga vår og skal sove og det er stille kan vi høre bølgene slå inn over Jeløya. Det er magisk, og jeg kan krølle tærne og vite at jeg er lykkelig. Det er deilig å føle seg  takknemlig sånn som man kan når man har det sånn som jeg har det. Det er mange mennesker som har gjort en innsats for at vi kan ha det så bra som vi har det, på en så fin plass, og jeg husker på det hver eneste dag og jeg er takknemlig for det hver eneste dag. Din familie og min familie og vår familie.

Det blir ingen ferietur på oss denne sommeren. Vi tenker kanskje at vi skal dra på en liten tur, bare du og jeg, før den nye babyen kommer, kanskje til høsten. Børni kan være hos mormor eller farmor og farfar, og du og jeg kan dra på kjærestetur, det er det mange som sier at er lurt og at vi bør. Det som er rart er at jeg ikke føler noe behov for å reise bort herfra, og det føler jeg fordi du er så innmari flink til å sette pris på meg i hverdagen, og fordi jeg føler meg som kjæresten din hele tiden og at vi er et lag og at jeg ikke trenger å reise bort for å finne noe, for vi har det her, akkurat her, i eventyrhuset på Jeløya. Vi kan dra på ferie til epletreet i hagen og ligger på et pledd og spise grillet kylling og salat rett fra posen, eller ligge med sammenfiltrede bein på flossteppet i stua og lese i hver vår bok og ikke si noen ord og være på ferie der. Vi kan låne bort barnet for en kveld kanskje, og dra ut på ferie og spise på resturant, og så komme hjem og være hjemme. Verden er stor og spennende. Men den går ingen steder. Den er sikkert stor og spennende i noen år til.

Huset har også hatt sommerferie. Vi har ikke klaget på at det har tatt det med ro og latt støv og sand ligge litt lenger enn vanlig, eller at kjøkkenet har vært fullt av mel og litt oppvask, eller at vi kan se at sofaen har hatt to hunder i seg som  har rullet seg i den etter å ha vært i sandkassa og gravet ned et bein. Huset har kost seg i varmen sammen med oss, og fått lov til å hvile seg. Fine huset.

Vi hadde bare en plan for denne ferien og det var å male et soverom. Det har vi gjort. Vi har tilogmed begynt på et til. Det tar tid, for det er varmt eller vi har lyst til å gjøre noe annet eller det har vært fotball VM eller vi har et våkent barn eller vi gidder ikke, men vi gjør litt når vi har lyst og ingen maser og det finnes ikke stress i oss. Da gjør det ingen ting. Vi blir ferdige til slutt. Jeg gikk inn i denne ferien uten forventninger, og uten planer. Og den har blitt fantastisk. Jeg har jo vært sammen med deg og lille bustetryne, og den lille babyen sparker og er glad og jeg er glad. Jeg skal nyte resten av uka også. Og så skal vi gå tilbake til hverdag og prøve å få et barn som sover til et sånt nogenlunde aldersadekvat tidspunkt, men i noen dager til skal det løpe en fyr i bleia i hagen til sene kvelden og vi skal sove trangt og trygt og jeg skal tvinge deg med på stranda igjen og du skal få snekre BBB-hyller og bare være deg selv for du er den beste, og jeg er sikker på at det er du som gjør meg i stand til å nyte det enkle, det vakre og det vanlige.

Det vanlige er der for oss alle. Vi må bare huske å elske det. God sommer.

10516655_1520999431455442_1219205553128266340_n

Et av sommerens fruktfat, dandert av mannen i huset. Glassbolle med melon og trøkka-nedi-bananer. Helt prima.

Strikkesatan.

29 jun

Jeg tenkte en dag at jeg hadde lyst til å strikke litt igjen. Jeg har egentlig aldri fått dreisen på strikkinga, og i et innfall av galskap tenkte jeg at nu er tiden komen – eg skal bli strikkeguri numero unos. Of the world.

Som noen av dere vet, har jeg jo tidligere heklet litt, og for dere som ønsker å se det prosjektet i sin helhet er det bare å klikke litt ømt her. Jeg er en trådmester uten sidestykke, og har atter igjen bevist for meg selv og de i min umiddelbare omgangskrets at jeg kan lage kunst av en hævv med tråd. Hvorfor det ikke blir sånn som på bildene i oppskriftene veit jeg ikke riktig, men det velger jeg å ikke fokusere noe særlig på.

Prosjektet mitt skulle ende opp omtrent slik:

 

strikk1

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette er en meget søt og yndig liten kjole. I oppskriften er det oppgitt hvordan man skal strikke den på slikt vis at den passer en baby på tre måneder, en variant jeg gikk for. Kjolen er designet av Tora Frøseth, og det er hun som eier hele opplegget og generøst deler den til oss som ikke skal bruke den til kommersielt bruk. Det syns jeg er fint, og med min takk kan jeg vel opplyse om at sannsynligheten for salg er særdeles lav av åpenlyse årsaker.

Jeg har en mutter som har bedrevet noen sjuke strikkegreier, men som dessverre ikke kan strikke lenger. (Hun pådro seg tidenes senebetennelse etter å ha strikket noen kjoler til seg selv, og er faktisk permanent strikkeskada. Dette er en alvorlig sport, for tøffinger.) Siden min mor ikke lenger har glede av sitt strikkegear, ble det sermonielt overrukket til meg, og med pinner i alle størrelser og typer og masse flott garn skred jeg til verket.

Etter en ganske bulkete start hvor jeg ble frarøvet en halv natts søvn, hadde jeg intet mindre enn null masker på pinnene mine. Mine ferdigheter i å lese oppskrifter var dog betydelig bedret, likeledes min evne til å trille nøster og oppraknet garn i frække farver. Etter denne første natten fulgte dagen da jeg faktisk kom igang – jeg hadde sånn nogenlunde riktig type pinner, et fint garn og endelig visshet om at når det står «strikk pinne 1» så betyr det at man skal gi f i at man sitter med rundpinner og bare strikke som om det var vanlige pinner ellers blir man litt matt når man kommer til det punktet hvor det står «begynn å strikke rundt». Etter to timer med mikroskopisk knot. Satan.

Et pussig element som overrasket meg litt blant kodespråk og vilje, var den ukuelige trassen som oppsto i meg underveis i arbeidet. Resultatet av denne trassen er at jeg nektet å lære meg, uvisst av hvilken grunn, hvordan man faktisk øker masker underveis, noe som preger arbeidet i relativt stor grad. Jeg gikk for learning by doing. Ikke min beste avgjørelse.

Vel, etter timer med strikkepinner mellom fingrene ble den jævla kjolen seende slik ut.

strikk

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En lefse av en kjoleillusjon. For en gigantisk tre måneder gammel baby. Uten sans for estetikk. Det kan være på grensa til barnemishandling. På dette punktet ble det liksom klart for meg at dette ikke kom til å bli den dundrende suksessen jeg higet etter. Jeg reiv ut pinnene i ren affekt. Nå begynner jakten på et nytt prosjekt.

strikk3

Et nøste håner meg fra stuebordet. Bare vent du, vesle trådhelvete, jeg har bare såvidt begynt.

Jeg syns det er fint å kunne strikke. Eller altså, illusjonen om å kunne strikke syns jeg er fin. Og jeg skal mestre det. Jeg skal. Jeg skal faen meg strikke så bra at mannen min uoppfordret ber meg om å strikke en genser til han også. Så flink skal jeg bli. Først skal jeg bare få til et babyplagg, uten å ta høyde for at barnet jeg venter kan være siamesisk tvilling i førtikilosklassen. Det skal bare bli søtt og imponerende og alle skal være helt sånn «åh, for en nydelig jakke. Hvor har du kjøpt den?» og jeg skal bare være sånn «åh duu, den har jeg strikket med mine delikate fingre på syltynne nærmest usynlige pinner av bambus med anoreksiagarn i tykkelse minus tre.» . Jeg skal fnise litt mens jeg sier det. Som en fløyelsdrøm. Der har du meg.

 

 

Tips til enkel (på ordentelig enkel, ikke sånn «denne er bare enkel at alle får det til» men så er den akkurat litt over nybegynnerstadiet slik at jeg ikke fikser det og føler meg som et utskudd av en imbesill og må gråte alene mens jeg spiser is og handler babyklær på nett) tas i mot med hjertelig takk. Jeg må komme meg tilbake på pinnene før jeg mister motet.

God kveld. Og SOS.

 

 

strikk4

Drit og dra.

 

 

 

 

 

Fra en studine i helsefag.

3 jun

 

Jeg har tenkt. Mye, og ganske grundig. Etter at jeg skrev «Erkjennelsens time«, har jeg brukt en del tid på å forsøke å finne en balanse – ikke direkte for mitt interne selv, men for min måte å ta inn resten av verden på. Jeg har oppdaget et par saker på veien, og funnet noen nye tanker om vernepleierutdanningen, dets studenter og krav og helsefagene generelt.

Først av alt – det er viktig å være kritisk. Om man opplever noe som kritikkverdig, er behovet der for å tenke igjennom det, diskutere det med andre og justere sin innstilling. Dette har ikke vært så enkelt for meg i det siste – ikke fordi jeg ikke er interessert i å justere meg, men fordi jeg ikke har hatt noen passende samtalepartnere i den forstand at motparten har stått i det samme som jeg. Derfor har jeg, gjennom og forklare litt her og der, reist gjennom noen tankerekker og grublet litt høyt til forskjellige personer, endelig funnet ut en enklere måte å forholdet meg til, hovedsakelig, studiet mitt på. To oppdagelser:

1. Jeg drives i hovedsak av fascinasjon.

2. Jeg antar at en del av mine medstudenter drives hovedsakelig av omsorg.

Det er et viktig skille her. Etter å ha oppdaget dette, har jeg klart å finnet et holdepunkt i kritikken min, som kan gjøre det langt enklere å forholde seg til meg som medstudent for denne andre gruppen om jeg kan etterleve dette (jeg deler det opp i «oss» og «dere»  for å tydeliggjøre den forskjellen jeg så inderlig opplever selv); De som drives av omsorg, bør arbeide i helsefaget. Dersom jeg hadde fått det som jeg ville, ville vernepleieryrket blitt et krevende studie, med tøffe kriterier og høy status, sidestilt med psykologi og medisin. Det hadde vært svært produktivt for helsenorge på et plan, men – og det er et stort men her – det ville antagelig appellert til en stor del akademikere, og omsorgsmenneskene, de som har dette som sin beste egenskap, ville ikke fått plass. Resultatet av dette ville sikre kvaliteten i utdannede vernepleiere, men omsorgspersonene ville forblitt ufaglærte, eller i beste fall helsefagarbeider, og utilitaristisk som jeg er, så tror jeg ikke dette ganger samfunnet mer enn dagens ordning. Det er ingen hemmelighet at menneskeyrker trenger mennesker.

Ved å komme inn på vernepleierutdanningen, komme seg igjennom tre (eller fire år, om du går deltid, som jeg), sikres man et minimum av kompetanse. Det svært få mennesker som kan fullføre en bachelorgrad uten å ha lært noen verdens ting, så på denne måten vil alle vokse i faget, og kommer bedre ut av det. De som liker å arbeide på gulvet – de som trives med pleiedelen av yrket, de som trives med å være en viktig hverdagsperson, primærkontakt eller verge for mennesker som behøver det – at de er vernepleiere er, i enden av min tankerekke, bedre enn at de ikke er det. Vi som drives av den mer medisinske fascinasjonen, vi vil naturlig drives videre, inn i forskning, inn i mer teoretiske arbeidsforhold, hvor det menneskelige kontakten blir redusert til det som er nødvendig for å underbygge eller forkaste sine teorier. Om du gjør det beste for en person, er grunnlaget for handlingen uvesentlig.  Handlingen er god dersom handlingen er god, uansett om den utføres som en patologisk prosedyre ovenfor et kasus, eller som resultat av et sympatisk og medmenneskelig skjønn (hva nå enn denne ubegripelige merkelappen egentlig betyr) hvor man bare ønsker å hjelpe personen. Dette er Kants filosofi, og jeg deler hans oppfatning om dette – etikken er, i seg selv, irrelevant – en god handling er ikke bedre enn andre gode handlinger om den har et mer altruistisk utspring. Egoisme er ingen skam, og kan ikke dømmes, dersom handlingen er god.

Nå har jeg nevnt altruisme. Da er jeg nødt til å la meg ettertrykkelig understreke, at altruisme ikke eksisterer. Det finnes noe som kan forveksles med det hele, men vi er konstruert for å overleve, skapt og formet av evolusjonen, og egoisme er selve grunnsteinen i vår overlevelse. En altruistisk handling innebærer at du utfører en handling eller fremviser en atferd som ikke styres av egoisme. Det er vanskelig å finne gode eksempler på en fullkommen altruistisk atferd. Dersom det ikke skal være noen form for egoisme involvert, må vi tenke oss at man gir alt man har til en person man ikke kjenner, som man aldri vil se igjen, som ikke vil tilbakebetale deg i noen form på noen måte og som ikke viser takknemlighet for din handling. I tillegg må du ikke være av den oppfatning av at du har gjort en god handling (for da har du et egoistisk motiv), ei heller må du tro at du skal få en belønning i etterlivet (egoistisk motivasjon). Du må ikke gjøre det for å redde deg selv eller noen andre, og for å fjerne den evolusjonsmessige forklaringen på altruistisk handling må vi også legge til at du ofrer barna dine for denne personene, og lever resten av ditt liv i fullstendig isolasjon. Nå begynner det kanskje å ligne på noe. Nevnte jeg at det ikke må forekomme en grunn til dette, av noe slag, for at det skal være gyldig som altruisme? Vel. Det må ikke være en grunn til dette, du må bare gjøre det.

Noen ganger kommer vi over mennesker som snakker om altruisme – det finnes hos noen dyrearter, sier de. Det finnes hos mennesket – og da snakker de om en slags grad av altruisme, noe som er selvmotsigende, da altruisme er et totalt begrep, altså et enten/eller-begrep. Finnes det grader av et hele? Hva er i så fall en mindre grad av et hele? Er det et halve? Mitt svar er nei. Et hele må være alt, altså hundre prosent. Dersom det ikke er hundre prosent, er det ikke et hele. Vi kan godt måtte forholde oss til et halve, men et halve må nødvendigvis være halvparten av et hele – vi anerkjenner det, men vi kan ikke påstå  at et halve er en mindre grad av et hele. Dette har ingen logikk. En femtilapp er ikke en hundrelapp i mindre grad, det er simpelthen halvparten av hundrelappens verdi, og er og blir en femtilapp. En fullstendig femtilapp, sitt eget hele. Om vi derimot hadde en hundrelapp i normal størrelse, og så fikk laget en hundrelapp i halvparten av størrelsen, så skal jeg være enig i at vi har en hundrelapp i en mindre grad, og da mener jeg i de helt fysiske og målbare dimensjoner, men rent abstrakt har den nøyaktig samme markedsverdi, kan uføre de samme transaksjoner og kan få deg nøyaktig like langt på bussen. (For å komplisere det ytterligere kan vi si at et halve av et hele er et hele i seg selv, og da kan vi kokludere med at utilstrekkelighet ikke eksisterer. Det er spennende tanke. Ikke relevant her desverre, men et artig tankeslott til en senere anledning.)

Altså er min påstand at altruisme er umulig. Alt vi gjør, gjør vi av en grunn. Vi hjelper andre mennesker, fordi det blir verdsatt av samfunnet og våre medmennesker (fordi det viktig med sosiale relasjoner for å bygge trygghet og stabilitet, slik at du kan føre genene dine videre.) Vi arbeider i samfunnet fordi vi får lønn, som vi kan bruke til å skaffe oss mat og et hjem (og et stabilt miljø hvor avkommet vårt har best muligheter for å overleve og bringe genene videre). Vi ofrer oss selv for barna våre i ekstreme situasjoner slik at genene våre blir videreført. Noen ganger ofrer vi oss for selve artens overlevelse. Det kommer an på trusselens størrelse. Poenget mitt er at det alltid er en grunn, et motiv, for en hver handling, og de handlingen som gagner oss selv, våre nærmeste og samfunnet vi tilhører, er de handlingen som blir dyrket, verdsatt og beskyttet, og som sannsynligvis er de beste for oss også. (Dersom det utelukkende hadde vært produktivt å drepe alle andre mennesker, ville ingen av oss overlevd. Det er en komplett selvmotsigelse.) Derfor er disse ‘altruistiske’ egenskapene en viktig del av menneskets natur, og en elskverdig del av den, men den har ikke altruistiske utspring, men egoistiske utspring. Det er hverken sjokkerende eller skuffende, egoisme er en helt nødvendig egenskap som sørger for at vi alle kan leve og fungere sammen, og som bidrar til at vi dyrker hverandre og setter pris på et samhold. Denne formen for egoisme er bra. Vi bør ha et nytt begrep som anerkjenner denne egosime-altruismen. Egotruisme? Altroisme? Forslag?

Tilbake til det jeg egentlig sitter her og skriver om, så vil jeg oppsummere med å si at det er bra at omsorgsmennesker får en plass i vernepleierutdanningen. Vi er todelt, og vi har helt forskjellig tilnærming til faget og menneskene som fyller yrket med arbeid, og jeg skal virkelig begynne å fokusere på de positive aspektene ved at dem som ikke har det akademiske drivet jeg selv har også kan kvalitetssikre seg selv til en viss grad. En av mine medstudenter sa engang til meg at «man kommer langt med å se personen», noe jeg er fullstendig uenig i, og hvorpå mitt svar var «nei, du kommer et lite stykke ved å se personen.». Jeg syns det tydeliggjør forskjellene. Begge deler er sanne, og det førstnevnte vil fungere svært godt i en tett relasjon som omhandler hverdag og generell omsorg for å gi trygghet og trøst mellom tjenesteyter og bruker. I denne menneskelige relasjonen kommer man ganske langt ved å se personen, og det er antagelig dette han mente. For min del, fra et empirisk standpunkt, fra et ståsted hvor man ønsker å drive med systematisk forskning, kvalitetssikre prosedyrer og se og dokumentere progresjon og regresjon – spesielt når hovedinteressene ligger i nevrobiologi – da er det av underordnet interesse å se brukeren på denne måten. Alle spørsmål, alle undersøkelser blir gjort med den hensikt i å finne ut hva som er galt, detektere feil, finne patologiske mønstre, og alt blir vurdert som et symptom. Her er det ikke snakk om å skape trygghet og gode relasjoner utover det som er nødvendig for å få gjennomført undersøkelsen eller utredningen, og i neste omgang tiltaket. Sannheten er at vi er fullstendig avhengig av hverandre. Hvordan kan man jobbe med mennesker som kasus dersom dette mennesket viser tegn på mistrivsel, depresjon eller, i verste fall, failure to thrive? Da blir kynismen i så fall svært tydelig, og man får kanskje ikke gjennomført sitt tiltenkte arbeid tilstrekkelig. På den andre side, hvordan skal tjenestetytere som lever i tette relasjoner med brukere håndtere en situasjon hvor de opplever at en oppsøkt kilde til hjelp ikke gjør noe med det spesifikke problemet de har søkt hjelp for? Det er mye atferdsrettet arbeid i vernepleieryket, og det er enkelt å forestille seg frustrasjonen som oppstår når man møter på andre instanser i det tverrfaglige feltet som ikke gjør det arbeidet du forventer. Om du går til tannlegen med tannpine og må velge mellom å få utført en god jobb med munnhulen som kasus, eller å føle deg ivaretatt som menneske uten å få fikset på tennene, hva ville du ha valgt? Det er den spesifikke situasjonen som gjør valget så enkelt. En kombinasjon av begge er naturligvis ønskelig, og vil også etterstrebes, men, som sagt, kun i den grad det blir nødvendig for å få gjennomført prosjektet. Tannlegen får ikke gjort stort dersom pasienten kniper munnen sammen i utrygghet, men han bør ikke lastes for å ta på seg en rolle for å betrygge pasienten slik at han kan utføre sitt arbeide, selv om det ikke er ektefølthet fra tannlegen som gjør pasienten trygg.

Igjen, vi trenger begge deler. Jeg, for min egen del, vil gjerne jobbe prosjektrettet, og drømmen er å få jobbe med barn med autisme, helst de aller yngste. Jeg er av dem som er for screening av spedbarn for å oppdage autisme tidligere, ikke fordi de skal diagnostiseres og sykeliggjøres tidligst mulig, men fordi det er så enormt med potensiale som kan låses opp med spesifikk trening i de første leveårene, hvor hjernen er fenomenalt plastisk. Visste du at noen av disse barna kan leve tilnærmet normale aldersadekvate liv om intervensjonen blir igangsatt tidlig nok? Det er forbløffende. Og uhyre tiltrekkende. Og hva er det viktigste i slikt arbeid? At foreldrene tar vare på barna sine. De er ikke akkurat tjenesteytere (oh behold – de er kanskje de eneste som faktisk er tjenesteytere i hele denne verden!), men de har den samme rollen som andre vernepleiere vil finne seg selv i – de som er der hver dag, skaper trygghet og stabilitet og som kjenner brukeren godt, være seg et spedbarn eller en voksen mann. Det er helt essensielt for nevrologien av omgivelsene bidrar til å påvirke hjerne og stress/respons-system, og, zerriøzt, vi må jobbe på lag.

Fra og med i dag skal jeg begynne å verdsette alle de som ønsker å utdanne seg innen helsefagene. Vi trenger dere alle. Både helsefagarbeiderne, de gamle hjelpepleierne, sykepleierne, legene, psykologene, vernepleierne, foreleserne og forskerne.

Du trengs og jeg trengs, så fyller vi hver vår rolle. Vi får stole på at våre ferdigheter og evner, eller mangel på dem for den saks skyld, geleider oss inn i en rolle hvor vi kan utføre det arbeidet vi har blitt tilskrevet, på best mulig måte. Jeg må finne litt tilbake til «det ekke så farlig»- stemninga, senke skuldra og huske på at alle har noe å bidra med. Nå tar vi oss en kaffe. 

20140603_105102

 

 

Verdens vakreste hjem

30 mai

Jeg har verdens vakreste hjem

Det er fylt av liv og lek og ville hunder

fred og ro og kosestunder

bamsemums og traktorchips

stort og smått og uglenips

tid og lyst og villighet

travelstund og rot og let

søte epler, ville bær

klesvask både her og der

søte sko og bustehår

plaster til et lite sår

sang og sand og gress og søl

lilletærs kommodebrøl

snuter på en smulerest

borte bra, men hjemme best.

mai920140530_12094620140530_120937m9920140530_120909mai44m887m64

mai3

mai1mhjerte

 

 

 

Med bevegelse som en nittiåring.

27 mai

Nå er det fest i heimen! Mor har gått hen og fått en heidundrende bekkenlåsning eller løsning eller kanskje mer et bekkenproblem

Natta har ikke vært spesielt ålreit. Jeg har grini litt såklart, sov litt i starten, men våknet av smerter sånn i tretida. Da begynte omfanget å demre og etter en time med desperat leting etter et stilling som sannsynligvis ikke eksisterer, vekket jeg mannen og spurte (beordret) ham om å hente is. Han var litt i ørska, noe man jo tross alt ofte er midt på natta, og forsto kanskje ikke heeelt hva det var jeg lurte på – han oppsummerte det i alle fall slik (etter at jeg hadde pratet litt om at det kanskje kunne lindre med is) «så altså.. du vil ha en is?». Jeg var nødt til å le. Ja takk, jeg vil gjerne ha en SunLolly her jeg ligger. Regner med at det hjelper mot disse ville, brennende smertene jeg opplever i hoftene. Takk skatten. Han lo han også, og amerikansk blanding ble servert i kjøkkenhåndkle. Det funka litt – dessuten funker det alltid å foreta seg noe, forventningens effekt er min venn – og jeg fikk sovet litt til, før jeg endelig syns jeg kunne stå opp.

Det ligger nok 750 gram amerikansk blanding i senga fortsatt. For en syvsover.

Nå har jeg prata med praksisveileder, med legekontoret og med mamma – alle de viktige å prate med når man har det vondt. Nå driver jeg dank frem til legetimen min om et par timer – drikker te som jeg later som er kaffe (er tom for kaffe. Hurra torpedo.), kjenner at jeg snart må skifte stilling så jeg ikke blir en statue og lurer på hvordan i alle dager jeg skal få resten av sommern til å fungere. Jeg har to jobber akkurat nå, en skoleoppgave, en ettåring og et barn å koke, og jeg ser jo at dette kan være et resultat av å kanskje kjøre litt for hardt. Det som er en kaninballe, er at jeg bare har tre uker igjen av praksis. Blir jeg sykemeldt nå, må jeg ta igjen praksisperioden etter endt utdanning. Sukk. Vet at jeg ikke trenger å ta alle sorgene på forskudd her, men jeg bare gjør det litt likevel. Da blir det ekstra gledelig når legen min sier «ah, her, ta denne, så blir du helt bra.»

Jeg syns det er et smuleevig nederlag å skulle være en sånn en med bekkentrøbbel. Jeg er ung, godt trent, sterk i kroppen, og jeg har vært aktiv under graviditeten, og syns det er surt at jeg ikke skal få sprette rundt og være superpreggers og være strutt og strål a/s. Jeg har i alle fall tatt meg tid til å lese litt om temaet, og det er bare tull at bekkenplager kun hører til her i vår del av verden, og at det er et relativt nytt fenomen. Det er utbredt over hele kloden, og har vært beskrevet opp gjennom historien. Det er en trøst, i alle fall for meg. Jeg tror også at jeg har en liten skade i ryggen etter en kraftig trykkbølge, som ikke er til hinder utenfor graviditet, men som kludrer det til noe voldsomt når jeg er gravid. Hadde samme akutte opplegg forrige graviditet også, men da satt smertene et annet sted. Jeg fikk kiropraktorbehandling (fikk er å overdrive. Det kosta alle skjortene og et klesskap), og var smertefri etter et par uker. Nå er det nå en gang sånn med kiropraktikk at det i hovedsak er som en skjelettmanipulerende paracet – det tar symptomene men fikser ikke problemet. Det hjalp meg der og da i alle fall, og det var det jeg trengte, men denne gangen går jeg veien via legevitenskapen og skal sørge for å få fiksa problemet ved en passende anledning. Det ekke hver dag jeg kan gå rundt å kjenne meg bombeskada. Lurer på om dette kvalifiserer som senskade etter 22. juli?

Velvel. Uansett hva og hvorfor og hvordan og hvilken (?), så tenker jeg at en liten rundtur i bekkenland er en fair pris å betale. Det er tross alt et symptom på det største her i livet, og jeg skal ikke bli for oppslukt i min egen miserabilitet. Det er definitivt verdt det, belønningen som venter veier opp for disse smertene, selv om det tar litt overhånd i hverdagen min akkurat nå. Jeg er frisk og rask i hodet i alle fall, og det er ingen ting i veien med galgenhumoren. Det kommer til å ordne seg. Børni har i alle fall pappaen sin, og farmor og farfar og mormor og tanter og onkler og bestefar og liksombesta – det er kjipt, men ikke mer enn det, at mamma er litt kjedelig for tida. Det er ikke verdens undergang. Jeg tåler å være litt kjedelig for tida. Jeg har ganske god tid til å rette på inntrykket. Dessuten gir jeg de beste klemmene, for jeg er den eneste som kan gi han mammaklemmer. Og de er best, og krever ikke stort av bekkenet. Hurra!

Nuvel. Dr.Phil kaller. Har nemlig funnet en posisjon i sofaen hvor jeg nesten ikke kjenner noe til smertene (noe som allerede har resultert i en tretimers lur mens jeg venta på at legekontoret skulle åpne. Det ble et drøyt kvarter, men heldigvis skvisa hu meg inn i dag likevel). Jeg skal gå å sitteligge i den nå, for nå klarer jeg ikke sitter med her på denne stolen, for tusen stråler stråler og, til kne og legg og låååår. Men en toppfart på 1 km i timen.

Erkjennelsens time.

19 mai

Jeg har en gang tatt bilder av huset mitt og fått masse oppmerksomhet for min ærlighet. Jeg har vært på God Morgen Norge og snakket om ærlighet, jeg har skrevet om livet og blir hyllet for min ærlighet. Jeg tenkte jeg skulle være ærlig på ordentlig denne gangen. Sannheten er at jeg har det trøblete når det gjelder relasjoner til andre mennesker. I den siste tiden har det vokst frem en selvtillit og en trygghet i meg jeg ikke tidligere har hatt. Dermed kan dette få lov til å komme til uttrykk. Andre mennesker kjeder meg, og når jeg møter noen som fatter interessen min, tar angsten over. 

Jeg har Bjørn, som er min beste venn, og jeg har gode relasjoner til familien min, både min egen og den jeg har giftet meg inn i. Jeg har ellers en venninne igjen, som jeg alltid tenker på som en god venn, som viser at hun tenker på meg i ny og ne, og som jeg alltid gleder meg til å treffe. Dette forholdet er jeg takknemlig for, og det er verdifullt for meg – jeg har etterhvert innsett at jeg har svært vanskelig for å få nye venner. I tillegg har jeg nå fått to venner i forbindelse med studiet mitt i løpet av dette første året, og jeg kan ærlig talt si at det er minst en mer enn jeg hadde forventet.

Dersom jeg vil, kan jeg få de fleste til å like meg. Jeg har alltid stått sterkt for meg selv, og i akademiske settinger skiller jeg meg stort sett ut som faglig sterk, dyktig, pågående, arrogant eller som en bedreviter. Alt stemmer. Dette er fordi jeg syns fagstoffet er langt mer interessant enn å bygge relasjoner med medstudenter. I klassen jeg er i nå, trives jeg ikke. Undervisningsmetoden passer meg dårlig, og jeg føler meg fullstendig snytt for Interteaching-metoden når jeg hører at det tidligere har vært forsøkt, men skrinlagt, fordi studentene ikke forberedte seg. I stedet må vi, alle 48 studentene i klassen, sitte og høre på og høre på forelesere som foreleser om akkurat det som står i bøkene. Det finnes heldigvis unntak blant foreleserne, og jeg er takknemlig. Frasen «dette kommer jeg ikke til å prate om, for dette står i bøkene» liker jeg godt. Spør du meg, er kravene på høyskolenivå altfor lave, og det er enkelt å se hvordan det blir inflasjon i bachelorgrader når hvem som helst leies gjennom høyere utdanning.

Det er slik at jeg har mange meninger, noe som er et resultat av en godt utviklet evne til kritisk tenkning. Jeg liker gode diskusjoner, og jeg liker å lære ved å bli utfordret av andre. Jeg liker å måtte vurdere om mitt ståsted faktisk er det beste, og jeg elsker å stå i diskusjoner som holder et høyt nivå, en god diskusjon, hvor begge parter er interessert i å teste sitt eget synspunkt og er villige til å gi hverandre applaus dersom motargumentene er gode. Jeg har en studiekamerat jeg har slike runder med, og det er det som har vært det beste med dette første året. Det er der jeg har lært mest. Fagstoffet i utdanningen er nemlig spennende. Problemet ligger, vel, i studentene. Eller i meg og mitt forhold til de andre studentene. Igjen opplever jeg hvordan jeg kjeder meg sammen med de fleste andre mennesker, særlig de jeg ikke selv har valgt å ha rundt meg.

Jeg skjønner jo at jeg brenner flere broer her. Jeg vet ikke hvorfor jeg på død og liv skal være så jævla ærlig. Jeg veit ikke om det er verdt det, eller om det er noe man bør være, og jeg vet ikke riktig hva som driver meg videre i disse ordene. Jeg tror jeg sorterer tanker. Det føles i alle fall meget avslappende å se mine egne tanker skrevet ned på denne måten. La meg også få si at jeg ikke er ensom, selv om jeg i ny og ne savner å føle at jeg tilhører en gjeng – du vet, en sånn gjeng som møtes ofte for å drikke kaffe og skrævle og drar på turer og får barn på likt. Jeg tror litt av det hele også handler om at jeg, relativt ubevisst, ikke har følt den tilhørigheten til en gjeng, og derfor har begynt å definere meg selv som en som står for seg selv. Etterhvert har jeg begynt å trives med det. Jeg har jo forankring i familien min, og i en meget intelligent mann jeg kan være helt meg selv rundt. Jeg har ofte fordummet meg selv for å passe inn, noe jeg har bestemt meg for å la være, men som er så godt innøvd at det skjer helt automatisk. Flott adaptiv atferd, men guri så kjedelig. Jeg føler at jeg kaster bort tida mi.

Jeg har forsøkt å passe skikkelig inn. Jeg gjorde det på universitetet. Jeg ble godt likt, var med i en god gjeng, gjorde det faglig bra, og hadde mange gode diskusjoner hvor jeg sto på mitt og virkelig fikk trent meg i argumentasjon og lærte meg å modifisere egne meninger dersom jeg fikk bedre argumenter servert. Det som ikke var fullt så produktivt, var all angsten som fulgte ved det å forsøke å holde orden på alle disse relasjonene. Sannheten er at jeg blir fryktelig usikker når jeg skal forsøke å få andre til å like meg, eller forsøke å passe inn. Jeg opplever dette fortsatt, som regel når jeg forsøker å prate med noen jeg virkelig er interessert i prate med – akkurat nå er aktuelle eksempler noen av foreleserne mine. De besitter så mye kunnskap jeg er interessert i å få tak i, jeg har så lyst til å vise hva jeg kan og lære mer, og jeg vet at det lønner seg å jobbe med relasjonene til de menneskene jeg ønsker at skal like meg tilstrekkelig til å bli venn med meg og la meg få innpass i informasjonen de besitter. Dette er helt pinlig ærlige innrømmelser, men de er antageligvis helt normale, og de er helt logiske sett fra et faglig ståsted, om jeg nå skal vurdere min egen atferd. Det jeg må jobbe med akkurat nå er derfor å forsøke å ikke bli for pågående for foreleserne mine (f.eks. ikke være venn med dem på facebook lenger, eller bruke andre uformelle arenaer) og ikke bli nevrotisk om de ikke svarer eller ikke gir inntrykk av at spørsmålet mitt var godt eller at de har interesse av å svare meg. Det jeg derimot kan gjøre, er å sørge for å oppdatere meg på fagmiljøet, bli sterk i fagene jeg har interesse av og huske at de bare er mennesker. På den måten gjør jeg meg til en god student, en kompetent vernepleier, og med tid og stunder,  et mer reelt valg av samtalepartner for foreleserne mine. Jeg er førsteårsstudent, arrogant og så smått naiv – jeg forstår at jeg ikke er verdens største attraksjon. Dette, mine damer og herrer, hindrer meg likevel ikke i å bli det.

Da jeg forsøkte å passe inn, anstrengte jeg meg så til de grader at det raknet helt. Jeg falt helt sammen. Dette var en bit av sammenbruddkaka, dette med å føle at alle bare kjente en fasade. Jeg beskrev livet mitt som parallelle linjer med et svært gap i mellom – en linje hvor jeg var meg, og en linje hvor jeg var den jeg viste at jeg var. Det var ikke godt. Da sammenbruddet kom kunne jeg, etterhvert, tvinge disse to linjene sammen til en. Nå er det bare et lite gap mellom den jeg er og den jeg oppfører meg som, og etter dette innlegget blir det lille gapet nesten borte. Jeg har aldri sagt dette til noen, med unntak av Bjørn, og jeg kjenner at skuldrene mine synker.  Jeg har strevd med angst og depresjoner i forbindelse med dette relasjonsgreiene, og jeg har følt meg veldig fremmed. Jeg har vært til utredning for bipolar lidelse og tilogmed fått hele to personlighetsforstyrrelsesdiagnoser (hvorav en fortsatt står, men modifisert ned til en uspesifisert personlighetsforstyrrelse (veldig hjelpsomt)), vært innlagt i tre uker på psykiatrisk avdeling og drevet med både selvskading, spiseforstyrrelser og tvang, uten at det egentlig har blitt igangsatt noen behandling. Jeg føler, i stor grad, at jeg har behandlet meg selv, med støtte fra familien min. Det er derfor jeg har selvinnsikten min. Det er derfor jeg har en meget god evne til empati, men noen mangelfulle evner hva sympati angår. Heldigvis er jeg god på sosiale koder og normer, og klarer meg ypperlig i livet, men jeg føler meg alltid annerledes. På en god måte. Endelig.

Det er rart dette med sympati, og det er ny oppdagelse at jeg har blitt bevisst at den ikke kommer automatisk hos meg når jeg ser at den gjør det hos andre. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet gjennom min barndom og mine ungdomsår, og jeg tror, uten at noen fra faglig hold har sagt dette, at det må handle om stress/responssystemet mitt. Ingen barn kan leve med all den angsten og dårlige samvittigheten som jeg gjorde gjennom så mange år uten å få et eller annet varig mèn. Da jeg fikk sammenbruddet mitt på universitetet var jeg tross alt nesten voksen og forsto langt mer om verden, men da jeg var liten visste jeg ikke at jeg ikke behøvde å være så redd hver eneste dag, og jeg tenkte ikke på å fortelle det til noen før det var gått flere år.

Så altså, jeg har dårlig medfølelse med andre ord. Den er ikke borte, denne automatiske sympatien, den er bare begrenset. Ovenfor sønnen min fungerer alt som det skal, så så aller verst er det ikke. Kanskje jeg skal gå litt grundigere til verks og se om jeg kan finne et mønster – kanskje det hele bare handler om at jeg ikke sympatiserer med mennesker jeg ikke engasjerer meg for? Har det sammenheng med manglende interesse for flesteparten av menneskene jeg møter? Jeg tror bare det har vært en form for beskyttelse, det å kunne stenge av følelser. En overlevelsesstrategi. Jeg har en heldigvis en over gjennomsnittet god teknisk forståelse av hvordan og hvorfor noen opplever sin hverdag slik de gjør (dette vil i praksis vise seg som sympati, men det er ingen følelser der), med andre ord en svært god evne til å sette meg inn i andre situasjon og forstå følelsene deres, men uten at jeg føler det selv.  Empatien min er muligens overutviklet for å kompenserer for min noe sympatiske kortslutning, og dette gir meg, slik jeg ser det, et fortrinn i arbeidet med mennesker. Flesteparten vil nok argumentere for det motsatte, men det å ikke la seg opprive, samtidig som man kan trekke logiske slutninger om andres følelser er en fordel. Ansiktsuttrykket mitt vil naturlig være kongruent med  det som sømmer seg, men det er ikke skapt av en følelse, bare av en bevisst visshet om at «dette oppleves sannsynligvis som trist, jeg lager trist fjes». Om jeg ser en trist film, vil jeg likevel gråte – mine speilnevroner er det nemlig ingen ting i veien med. Å skrive dette genererer heller ikke en eneste følelse, det eneste jeg tenker er at det blir tøft for noen å lese dette (selv om de det gjelder vet dette fra før av), og at pappaen min kommer til å bli imponert av hvordan jeg i stand til å skrive om alvorlige temaer, slik han pleier. Sannheten er som den er og vi  kan like så godt akseptere den. Det eneste jeg vet at vil skje, er at jeg vil oppleve en eller annen grad av angst etter at jeg har publisert det, fordi det er et svært utleverende innlegg og det vil bedømmes av andre. Angsten kommer ikke fordi jeg publiserer eller deler i seg selv, men fordi det er et menneskelig instinkt å bli likt av andre – det er adaptiv atferd som sørger for at du og dine etterkommere overlever – og det å blottlegge seg som en som ikke er helt i vater er ikke nødvendigvis evolusjonens sterkeste trumfkort.

Jeg har min stødige grunn. Jeg klarer meg fint, og jeg forbløffes i ny og ne av oppdagelser jeg gjør i meg selv. Jeg tror at det å skrive dette ned er en slags frigjørelse for meg, men da er det viktig at det blir publisert – det holder ikke bare å skrive det ned lagre det for meg selv. Jeg skal gruble litt over det. En plausibel forklaring er at jeg søker etter aksept for den jeg faktisk er. Jeg skal ikke være respektløs – det er jeg sjeldent, jeg står for det jeg sier og forklarer gjerne det jeg mener for å oppklare misforståelser – samtidig syns jeg det er svært vanskelig å vite hvor ærlig jeg kan være og hvor ærlig jeg bør være. Jeg blir svært ofte misforstått og blir satt i bås og holdt der for mine utsagn og mine standpunkt, og jeg tror det bunner ut i at det oppleves kaldt og teknisk for mange, samtidig som det ofte er argumentasjonsrekker og refleksjoner som krever en dypere innsikt og et bredere perspektiv enn de fleste besitter. Dette er jeg klar over, men jeg ønsker bare å si at jeg er svært snakkbar, og liker godt å forklare og oppklare og argumentere for meningen og utsagnene mine, og jeg gjør det uten personlige angrep eller usakligheter.

Takk for oppmerksomheten får jeg vel si da. Neste gang lover jeg å poste litt bilder av litt rot og annen lettbeint underholdning.

 

Trøtt i trynet a/s.

14 mai

Gjesp.. Nå har jeg forsøkt å skrive noe om hvordan uka mi har vært hittil, men jeg klarer ikke å skille dagene fra hverandre. Jeg er så trøtt at jeg knapt husker om jeg liker smør på brødskiva, og bare tanken på å gå fire minutter med hundene gjør at jeg synker ned foran denne skjermen for å sortere noen tanker. Jeg har min søster på besøk, og siden Bønna elsker tanta si, så er det hu som må legge. Det har sjefen bestemt, og mor klager ei. Hei is. 

PappaBjørn er på bokmøte i dag, hvor han møter andre bøker og blir rødvinsmarinert. Jeg er rimelig sikker på at jeg har promille jeg også, som et resultat av trøtthet. Kanskje vi tar oss en sving når han kommer hjem. Sannsynligvis ikke.

Jeg har nå vært fire uker i praksis, og jeg sier’e som det er, det er godt det bare er fire uker igjen, for nå begynner det å bli litt frynsete i sømmene her. Jeg er jo først og fremst småbarnsmor, og bøller rundt med lilleBøll på halvannet år. I tillegg er jeg nå student i praksis, og med det følger en god del oppgaveskriving. Praksis under utdanning er ubetalt, bare for å presisere det, og av den grunn er det særdeles hensiktsmessig å jobbe ved siden av, på en sånn der betalt jobb. Det vil si, at når jeg har en fridag, så må jeg jobbe. Hur-ra. Det er egentlig mammajobben det som er mest jobb, men det er den desidert beste også, og på toppen av det hele er jeg jo preggers i tillegg, bare sånn for å være sikker på at jeg virkelig får kjenne at jeg lever. Det baller liksom litt på seg akkurat nå, det er vel det jeg vil frem til. Husarbeid feks, det har i dag hovedsakelig bestått av å steke fiskepinner. Fornøyd med det, orker ikke annet. Jeg har heller ikke gått min daglige tur. Jeg er virkelig sliten. Jeg hadde antagelig vært virkelig sliten selv uten jobb og jobbejobb også, for det er en lammende trøtthet som følger med grævvistilværelsen. Det er bare sånn det er.

En annen ting ved hele denne sulamitten som gir litt ekstra piff, er det at den er lagt til april, mai og juni. Det er egentlig det som bringer det aller største sukket, for det innebærer at når jeg endelig har karret meg gjennom denne praksisen er det ikke snakk om noen sommerferier. Stipend og lån utbetales ikke i juni og og juli, og uten muligheter til å jobbe i mai, må jeg bare rett ut i jobb for å tjene noen penger til sommeren. Vi får litt igjen på skatten, og skatten får jo feriepenger, så vi klarer oss, men det er jommen bare såvidt. Jeg syns herved offisielt at ingen praksisperioder bør legges slik at fattiglusstudentene må være ekstrafattiglusstudenter på sommeren. Det er kembobu.

Når jeg nå har fått gnidd det årntli ut at jeg er årntli sliten, så kjenner jeg meg litt bedre. Jeg har veldig god hjelp rundt meg, masse familie som bidrar og som jeg kan ramle rundt hos og småkrepere litt hos når jeg trenger det. Bjørn og jeg får dessuten sjekket ut et par tre ting som følger med en hverdagslivet med en halvdel litt i overkant fylt av hormoner. Et strålende eksempel er fra i natt; I dag morges ble jeg nemlig fortalt over en bolle cheerio’s at jeg våknet og begynte å gråte fordi jeg ikke fikk sove. To ganger. Yes. Logikken blomstrer.

 

Jeg skrev innledningsvis at jeg spiste is. Jeg løy. Jeg har ikke spist den enda. Jeg ble kalt inn til å legge barnet etterhvert, fordi det hadde mest lyst til å vise tanta si alle de kule tingene vi har i andre etasje, som brannslokningsapparat, mopp og en kopp vann, og da var det liksom greit at det var mamma som skar igjennom og sang boff-boff til øynene forsvant. Ah.

God natt godtfolk. Jeg har nemlig alle planer om å legge meg rimelig snart. Og i natt tror jeg til og med at søvnen skal få seire over alskens angst og tåperier en ung mor ikke kan bry seg med i nødens stund. Vi prekæs!